Trenger råd og tips om eksisterende vennekrets

[Gjest ad448...329]

Jeg har ikke så mange gode venner. Mest bekjent men de jeg har foreløpig kontakt med nå har jeg hatt en del konflikter med. Ikke så mye nå lenger siden jeg har begynt å gi faen, men jeg merker stor slitasje. Kan begynne med han første:

-Han er 41 år og bor nå på østlandet med damen. Jeg har kjent han siden barndommen. Hang mye med han før, men etter 2012 da han var sammen med en annen dame, da flyttet han til Steinkjer. Etter det så har jeg bare truffet han 1-2 ganger i året. I sommer og julaften. Det som er spesielt med han er at han er en lystløgner. Vet ikke om han lyger så mye nå siden jeg kan ikke bekrefte historien hans. Men han tar kontakt med meg hver dag på messenger og sender meg memes. Ja 41 år og har fortsatt rølpehumor. Kjenner jeg er drittlei av det.

-Den andre kameraten min er 38 år. Han har ikke jobb og en del psykiske og fysiske plager. Han liker å gå på byen og drikke. Han kan finne på å ringe til meg nesten hver dag og klage på tilstanden hans. Jeg er en god lytter, men av og til kan det bli litt for mye? 

Det er de to jeg har mest kontakt med. Har tre andre kompiser til men de har familie og opptatt med sitt. 

Hva synes dere jeg skal gjøre? Prøve å bli kjent med nye folk og til slutt bare akseptere at vi har vokst fra hverandre? 

Anonymous poster hash: ad448...329

[Cyrio]

Livet er en eneste lang serie av relasjoner. 

Det er utrolig kult om man klarer å holde kontakten med gamle barndomsvenner osv, men det er dessverre få som får,det til. 

Alt fra interndrama til karrierevalg/flytting endring av sivilstatus og unger motarbeider oss alle, samtidig som det er let tå vokse fra hverandre. 

Personlig ville jeg bare flyti med så lenge det er "ok" men om det er slitsomt ville jeg faset meg selv sakte ut. 

Dukker alltid opp nye bekjentskaper også 🙂

[Kakkelfant]

Jeg ville ikke holdt ut med slike "venner", du må huske på det at man skal bære på mye skit gjennom livet, så det beste er å kvitte seg med det man kan som ikke er ens eget.

Endret 24. februar av Kakkelfant

[leticia]

At du skriver om dette her forteller meg at du egentlig har svaret selv.

"Vennene" på 41 og 38 år som du har mest kontakt med gir deg mest negatitivitet og de har du vokst ifra. Resten har etablert seg med familie,  og det er helt naturlig da at familien blir prioritert over venner.

Det høres ut som du selv er enslig siden du ikke snakker noe om egen familie. Det gjør det ekstra vanskelig. Hvis alle kamerater har barn så er det enklere å treffe de som er i tilsvarende situasjon.

De vi har hatt mest kontakt med i voksen alder er folk vi har truffet via barnas fritidsaktiviteter.

Det kan være vanskelig å skaffe nye bekjentskaper i voksen alder. Men det skader ikke å prøve. Kanskje du har noen eller kan tenke deg å begynne med noen fritidsaktiviteter hvor det er mulig å treffe folk?

 

[Gjest ad448...329]

leticia skrev (4 timer siden):

Det høres ut som du selv er enslig siden du ikke snakker noe om egen familie. Det gjør det ekstra vanskelig. Hvis alle kamerater har barn så er det enklere å treffe de som er i tilsvarende situasjon.

 

Hei trådstarteren her som svarer. Ja jeg er enslig selv. 

Anonymous poster hash: ad448...329

[leticia]

Gjest ad448...329 skrev (2 minutter siden):

Hei trådstarteren her som svarer. Ja jeg er enslig selv. 

Anonymous poster hash: ad448...329

Det virket slik fra hvordan du skreiv. Men kunne det vært en løsning å forsøke å finne en kjæreste? Eller anser du det som uaktuelt? Da har du iallefall noen å tilbringe dagene sammen med  

[Milhouse85]

Er selv rundt 40. Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg tenker du selv må vurdere hvor langt du "gidder" å tøye vennskapet. Jeg tenker også, at historien gjennom årene har litt å si. Dersom vedkommende du nevner, som sliter med fysiske og psykiske plager har støttet deg i en tung periode i livet. Så er det naturlig at du er der for han, selv om det koster mer enn det smaker. Et solid vennskap - som er litt mer en overfladisk hverdagspreik - innebærer en forpliktelse om å være der, også i perioder de er "lavt nede". Folk i dagens samfunn tar litt for lett på relasjoner. Der har vi mye å lære fra andre kulturer.

En annen typisk norsk greie, er at man istedenfor å gå til konfrontasjon bare "slår opp" og går sin vei, eller ghoster som ungdommen kaller det. 😜 Jeg syns det hadde vært helt på plass å gått hardt til verks, og konfrontert denne lystløgneren med at han faktisk er en lystløgner. Og spør rett ut hvorfor han driver på slik. Og det er ikke noe du gjør over en tekstmelding. Så kan det gå to veier. Og en helt naturlig vei, er jo faktisk at vennskapet bryter opp. Men det er jo også noe du har i tankene. Så da tenker jeg du ikke har så mye å tape.

Jeg har selv "slått opp" med det jeg vil omtale som en av mine nærmeste venner. Utrolig trist. Jeg brukte ganske mange timer på å forsøke å bli forstått, og at vedkommende skulle se hva jeg så. Men til slutt ga helt opp - og sa takk for meg, og "slo opp" med vedkommende. Men - du skylder en god kompis å faktisk ta den praten! Selv om det kan være ubehagelig. 

Å bare finne seg i ting, er dessverre en ting mange voksne gjør i dag Er man mer ærlig, direkte og "brutal" om man vil. Så vil man nå lengre mtp relasjoner og vennskap. Men da bør man ikke bare la det surre å gå i mange år heller. Men ta det der å da. 

Så er det vanskelig for oss i den alderen; dersom vi ikke selv har egne barn og familie.
Det er "enten eller" - føler jeg. Du finner deg ei dame, får barn - også blir plutselig hele livet snudd opp ned og formet inn i denne familie-bleie-boble. Og de som står utenfor, er gjerne de litt smått "sære" som av ymse årsaker har valgt en annen vei, eller ikke klarer å tilpasse seg hva som samfunnet forventer av deg. 

Jeg syns også det er helt innafor å gi beskjed om at du ønsker mindre kontakt. Kanskje spesielt på meldingsfronten, da det kan bli litt pågående med daglige meldinger. Og det høres for meg også litt spesielt ut, når man snart er 40. Er du heldig, får du en melding av meg hver andre uke. 😜 Det er godt nok det!

[flamethower1234]

Hva du burde gjøre? Blokkere nummeret og kutte hele kontakten.

[Gjest b964b...003]

Gjest ad448...329 skrev (16 timer siden):

Jeg har ikke så mange gode venner. Mest bekjent men de jeg har foreløpig kontakt med nå har jeg hatt en del konflikter med. Ikke så mye nå lenger siden jeg har begynt å gi faen, men jeg merker stor slitasje. Kan begynne med han første:

-Han er 41 år og bor nå på østlandet med damen. Jeg har kjent han siden barndommen. Hang mye med han før, men etter 2012 da han var sammen med en annen dame, da flyttet han til Steinkjer. Etter det så har jeg bare truffet han 1-2 ganger i året. I sommer og julaften. Det som er spesielt med han er at han er en lystløgner. Vet ikke om han lyger så mye nå siden jeg kan ikke bekrefte historien hans. Men han tar kontakt med meg hver dag på messenger og sender meg memes. Ja 41 år og har fortsatt rølpehumor. Kjenner jeg er drittlei av det.

-Den andre kameraten min er 38 år. Han har ikke jobb og en del psykiske og fysiske plager. Han liker å gå på byen og drikke. Han kan finne på å ringe til meg nesten hver dag og klage på tilstanden hans. Jeg er en god lytter, men av og til kan det bli litt for mye? 

Det er de to jeg har mest kontakt med. Har tre andre kompiser til men de har familie og opptatt med sitt. 

Hva synes dere jeg skal gjøre? Prøve å bli kjent med nye folk og til slutt bare akseptere at vi har vokst fra hverandre? 

Anonymous poster hash: ad448...329

Mine venner i dag:

• Barndomsvenn og 18 år som nabo. VI bor nå 900km unna hverandre. Snakker annenhver uke ish litt på messenger, ellers møtes vi når vi er i nærheten av hverandre. Dama hans har famile her jeg bor nå, han bor nært der vi vokste opp. Unger på samme alder som meg.
• Barndomsvenn siden 2. klasse. Bor samme by nå. Møtes skjeldent men snakker av og til på discord og spiller sammen av og til.
• Venn siden VGS. Han bor 400km unna. Vi snakkes litt på disc og spiller av og til sammen. Treffes hver gang vi er i nærheten. Unger som er litt eldre enn mine.

Alle disse over er 100% chill forhold til, vi treffes når vi treffes og når vi treffes er vi tilbake nøyaktig der vi slapp. Jeg vil si dette er venner for resten av livet, og vi møtes når det passer. Vi er like "på", og noen ganger går det dager mellom meldinger, andre ganger måneder. Ingen som stresser med det.

• Tidl. kollega - Den jeg møter desidert mest av alle er en tidligere kollega. Vi spiller brettspill fast 1 gang i uken, har barn i samme alder og treffes minst ukentlig. Spiller også ofte sammen med han og kona i diverse onlinespill.
• Bilvenn 1 - Felles bilhobby. Vi snakker desidert mest på messenger, mye memes frem og tilbake, bilgreier osv. Treffes en del om sommern, av og til på vintern. Vi gamer begge to men skjeldent sammen, men deler preferanser der også.
• Bilvenn 2,3 og 4 - Snakke og meldes litt på messenger. Treffes månedlig de gangene jeg drar innom der de har garasje.

Jeg har hatt mange av de typene du beskriver over i kretsen min. Men jeg har klart å bli kvitt dem siden jeg ikke har interesse eller kapasitet til å ha så mange sosiale relasjoner gående. Konflikter og slitasje har jeg veldig lav tolleranse for. Jeg er per nå ganske på maksimum med ish 10 stykker jeg forholder meg til. Alle som ikke bringer noe positivt eller bra inn i setter jeg ut i kulden, slutter å svare og bare lar ting dø ut. Ingen av de jeg har nevnt har jeg hatt noen form for konflikter med. Vi er venner og vil hverandre det beste.

Jeg hadde nok som du selv nok tenker, lagt disse to vennskapene død, og gått videre. Det er vanskelig å finne venner på nye plasser, men når en introvert fyr som meg har klart det så må andre også klare det. De 5 vennene jeg har i dag som ikke er barndomsvenner har jeg fra jobb og hobby. Her må man bare være frempå og finne noen med felles interesser, og ta insj. Jeg kobla meg på kollegaen med å invitere meg selv med på en brettspillkveld han og en annen kollega hadde. Bilkompisene mine det samme, der jeg spurte om jeg kunne stikke innom mekkelokalet demmes etter å ha møtt dem på lokalt biltreff og snakka med dem.

Anonymous poster hash: b964b...003

[Gjest 00490...3a5]

Hadde lagt disse vennskapene død, livet er for kort til å bruke det på mennesker man egentlig ikke føler noe tilhørighet til.

Du er nok redd for å "ende opp alene" Men det er et "deg" problem.
Det finnes utallige muligheter å møte nye mennesker på, alt går egentlig på deg som person.

Er du en negativ sjel som egentlig ikke egner seg å ha venner så er jo liksom det gjort opp allerede og hvis venner er det du vil ha så må du forandre deg.

Er du ellers en god knakenes person vil du enkelt få bekjentskap/venner med tiden.

Anonymous poster hash: 00490...3a5

[Vokteren]

Gjest ad448...329 skrev (19 timer siden):

Jeg har ikke så mange gode venner. Mest bekjent men de jeg har foreløpig kontakt med nå har jeg hatt en del konflikter med. Ikke så mye nå lenger siden jeg har begynt å gi faen, men jeg merker stor slitasje. Kan begynne med han første:

-Han er 41 år og bor nå på østlandet med damen. Jeg har kjent han siden barndommen. Hang mye med han før, men etter 2012 da han var sammen med en annen dame, da flyttet han til Steinkjer. Etter det så har jeg bare truffet han 1-2 ganger i året. I sommer og julaften. Det som er spesielt med han er at han er en lystløgner. Vet ikke om han lyger så mye nå siden jeg kan ikke bekrefte historien hans. Men han tar kontakt med meg hver dag på messenger og sender meg memes. Ja 41 år og har fortsatt rølpehumor. Kjenner jeg er drittlei av det.

-Den andre kameraten min er 38 år. Han har ikke jobb og en del psykiske og fysiske plager. Han liker å gå på byen og drikke. Han kan finne på å ringe til meg nesten hver dag og klage på tilstanden hans. Jeg er en god lytter, men av og til kan det bli litt for mye? 

Det er de to jeg har mest kontakt med. Har tre andre kompiser til men de har familie og opptatt med sitt. 

Hva synes dere jeg skal gjøre? Prøve å bli kjent med nye folk og til slutt bare akseptere at vi har vokst fra hverandre? 

Anonymous poster hash: ad448...329

Du bør nok utvide bekjentskapskretsen din.

Jeg har selv ghostet og mistet nærkontakten med litt for mange av diverse årsaker.
Faktisk så mange at jeg nå må jobbe for å gjenskape et sosialt nettverk ved siden av jobben og familien.
Jeg ønsker ikke å sitte tilnærmet ensom og uvirksom når middagshøyden er passert.