Å ha en mor som ikke forstår en dritt

[Gjest 9738c...36f]

Simen1 skrev (2 minutter siden):

En sånn tiltaksløshet-depresjon kan ta lang tid å komme ut av. Det er liksom ikke noe kvikk fiks. På den andre siden har du klokka som tikker. Hvis du skal ha barn så må du finne den indre kraften til å ta kraftige tak i livet. Gå ut og skaff en jobb, gå ut og skaff en mann eller kjøp donorsæd. Du har ikke tid til å få ut depresjonen på vanlig tidkrevende måte nå. Rått og brutalt sagt, men seriøst, det finnes vel egentlig ikke noen alternativer dersom målet er å få barn. Så uansett hvor lite sympatisk jeg virker, så er jeg egentlig bare konstruktiv og staker ut den eneste reelle veien til barn. Det poenget kan jeg vel få?

Jepp. Ts

Anonymous poster hash: 9738c...36f

[Selfuniverse]

18 minutes ago, Guest 9738c...36f said:

En av dem sleit med rus blant annet 

Var det noe som utviklet seg samtidig med forholdet, eller var det en del av livet hans når dere ble sammen?

f.eks, så du antydninger til ett rusproblem når dere datet?

[Gjest 9738c...36f]

Selfuniverse skrev (4 minutter siden):

Var det noe som utviklet seg samtidig med forholdet, eller var det en del av livet hans når dere ble sammen?

f.eks, så du antydninger til ett rusproblem når dere datet?

Han hadde sluttet når vi blei sammen men hadde sikkert noen sprekker innimellom. Han sleit psykisk generelt og det gikk utover meg 

Anonymous poster hash: 9738c...36f

[Gjest 9738c...36f]

Poenget mitt med hele tråden her er vel at mamma bare kunne sagt at ok vi sees når du orker og er klar for det. I stedet for å begynne å spørre og grave om hva som var galt. 

Sånt orker ikke jeg.

 

Anonymous poster hash: 9738c...36f

[Mr. Spaceworld]

Gjest 9738c...36f skrev (Akkurat nå):

Poenget mitt med hele tråden her er vel at mamma bare kunne sagt at ok vi sees når du orker og er klar for det. I stedet for å begynne å spørre og grave om hva som var galt. 

Sånt orker ikke jeg.

 

Anonymous poster hash: 9738c...36f

Det forstår jeg. Husk at moren din er bare et menneske som fikk et barn. Man er ikke automatisk god på å forstå andres følelser bare fordi man er foreldre. Det er viktig å kunne lytte og anerkjenne følelser, men ofte så vil man kanskje prøve å finne en løsning enn å faktisk lytte. Det betyr ikke at man ikke bryr seg. Du må også tenke hvor din mor kommer fra. Det er sikkert mye bagasje hun kan bære på uten at du vet dette.

Jeg kan dele litt av mitt eget liv. Jeg selv har slitt og sliter enda med depresjon og ensomhet. Et tips jeg fikk var å gjøre gode gjerninger for andre for det gjør godt for oss selv også. Jeg valgte å melde meg inn i Røde Kors som besøksvenn for eldre. Endte til slutt opp som en flyktningsguide og jeg angrer ikke. Jeg møter andre guider/flyktninger på kurs, vi samles ofte flere ganger i året på felles hyggelige samlinger som teater, kino, pikning osv. I tillegg til at det er sosialt så er det også godt å få et annet perspektiv på livet. 

[Selfuniverse]

5 minutes ago, Guest 9738c...36f said:

Han sleit psykisk generelt og det gikk utover meg

På hvilken måte? Hva gjorde han?

[Gjest b905c...36f]

Hmmm.. Hadde nå latt mor være mor. På godt og vondt.
Det eneste du kan og bør gjøre er å si det du vil si og evt dele det du føler med henne. 
Om du ikke får svarene i respons som du ønsker så er det liksom ikke noe å få gjort noe med, ja kanskje du ikke trenger å dele i lik grad med henne lenger, for da har hun ikke den muligheten til å gi deg det du trenger kanskje.

 

Angående det å finne noen å date, da må du tørre å gi litt av deg selv uten å bli så altfor skuffet ( er helt innafor å bli skuffet når man blir...skuffet ) og heller se fremover mye raskere. Ikke heng igjen i øyeblikk om hva du burde gjort annerledes her og der, det er bare hva som skader deg senere å tenke sånn.

Gir du nok av deg selv så vil du naturlig finne noen du kommer overens med, for det går 2 veier det å finne seg noen.

Det kanskje "dummeste" mange gjør i dag er at de blir sur på verden fordi de ikke får det de vil ha, også gjør man ting man ellers ikke ville gjort som igjen gjør det kulturelt vanskeligere å få det man vil ha senere i livet.

hadde prøvd å funnet meg noen kurs for å lære nye ting hadde jeg vært i den alderen og ikke ville forholdt meg til datingapper ( som jeg skjønner veldig godt) 
Da har du større sjans for å møte likesinnede også.

Husk alltid, like barn leker best. Så ta en ekstra titt i speilet neste gang og spør deg selv hvordan du er som person, for sånn som du er, er slike personer du tiltrekker deg også.

Anonymous poster hash: b905c...36f

[Neffi]

Gjest 9738c...36f skrev (2 timer siden):

Poenget mitt med hele tråden her er vel at mamma bare kunne sagt at ok vi sees når du orker og er klar for det. I stedet for å begynne å spørre og grave om hva som var galt. 

Sånt orker ikke jeg.

Jeg skjønner veldig godt at du i din vanskelige situasjon ikke klarer å være ressursen i relasjonen til din mor, og jeg sier ikke dette for å legge skyld på deg, men for å hjelpe deg til å finne ut hva og hvordan din situasjon og relasjon kan bli bedre.

Det fins et ordtak som sier at man aldri er mer lykkelig enn sitt mest ulykkelige barn. Så om du har det vanskelig, så har din mor det vanskelig. Nå vet ikke jeg hvor lenge du har stått i denne situasjonen, men når din mor ber deg oppsøke hjelp, så er det fordi hun føler seg hjelpesløs selv. Sorg. Hun ser at hun ikke kan hjelpe deg, og det tærer også på henne. 

Jeg vil tippe hun har forsøkt før, å møte følelsene og kaoset ditt, uten at det kom noen vei.

Nå sier ikke jeg at du nødvendigvis må oppsøke hjelp. Hvis du klarer å løfte deg selv ut av situasjonen din, så trenger du ikke det, og ingenting vil være bedre enn at du selv mestrer det. Men for å klare det trenger du punkter å jobbe mot. Mål, med konkrete planer. Har du det? Hvis du ikke har det, er jeg sikker på at det er mange her som kan gi deg gode tips på en vei videre.

Se for deg at du kommer på besøk til mammaen din og kan fortelle henne noe positivt. Hva tror du hadde skjedd da med dere? Hvor ville samtalen ledet dere?

[Duriello]

leticia skrev (5 timer siden):

 

Nei, Duriello. Alle har ikke det. Det er veldig mange som har forståelsesfulle foreldre som setter seg inn i barnas situasjon. Men som foreldre så er jobben å løfte barna opp, og gi dem midlene til å klare seg selv. Da har man gjort en god jobb. Og det inkluderer også hvis man ser de har behov for hjelp man selv ikke kan gi til dem, at man gjør det man kan for å skaffe hjelp til dem. Men det er nå engang slik at  når man er medisinsk myndig så er det svært lite foreldrene får gjort hvis barna ikke selv innser at de trenger hjelp. 

Satte det litt på spissen. De fleste foreldre skjønner ikke alt som foregår i avkommets hode "til enhver tid". 😀

Spesielt etter at avkom er blitt voksent. 🤭

[RRhoads]

Gjest 9738c...36f skrev (3 timer siden):

Det er fordi jeg føler at folk er ute etter å ta meg her inne. Som noen skal ha det til at det er min skyld at forholdene jeg har vært i ikke fungerte 

Anonymous poster hash: 9738c...36f

Kanskje din mor synes du er passiv aggressiv også

[leticia]

.

Endret 22. februar av leticia

[Gjest 9738c...36f]

RRhoads skrev (3 timer siden):

Kanskje din mor synes du er passiv aggressiv også

???

Anonymous poster hash: 9738c...36f

[Stripete]

Gjest 9738c...36f skrev (På 19.2.2025 den 17.55):

 

Men jeg skjønner ikke hvorfor ikke jeg kan åpne meg til min egen mor om mine følelser og at hun skal kritisere meg og si jeg må gå til legen og psykolog.

 

Anonymous poster hash: 9738c...36f

Dette er ikke kritikk. Hun ønsker at du skal få hjelp, og hun skjønner at hun kanskje ikke har ressursene som kreves. 

[Stripete]

Blåbær skrev (23 timer siden):

Jeg er litt uenig i det mange her sier. Alle bør ha noen man skal kunne betro seg til og få råd. I og med at du ikke har slike venner eller en partner, så din mor beste. Men det er ikke normalt, men det er bra å kunne snakke med noen.

Problemet er at ikke alle er gode å snakke med. Det er mye å forvente av mennesker at de vet nøyaktig hva de skal si når noen er i en krise, men så klart kan alle lære hvordan man prater med andre som har det vanskelig. Det er også vanskelig å hjelpe når man ikke kan relatere til problemstillingene, ikke alle klarer å sette seg inn i andres situasjon uten å ha gått noen steg i deres sko selv. Men naturligvis, man trenger ikke mye kunnskap eller kompetanse for å bare lytte. Det er derimot ikke sikkert at det er nok for alle. 

God å snakke med fra Frisk forlag (bok) er utrolig fin for de som vil bli en bedre samtale- og støttepartner, sånn forresten. Trådstarter, du kan jo gi denne boken i gave til din mor (det er litt passivt aggressivt, kanskje?), men til og med kanskje lese den selv? 

[Milhouse85]

Ofte er behovet for å gli forstått og sett - kanskje det viktigste av alt. 
Det er sjelden folk som "sliter" har lyst på gode råd, tips til hjelp, eller verst av alt - bli fortalt hva man skal gjøre. Kunsten som "motpart", er å stille de rette spørsmålene som får den andre til å "selv" bestemme/avgjøre/komme frem til hva som er riktig. 

Man speiler seg selv hos andre, og den som lytter og "hjelper" vil ofte selv ta av egne erfaringer i et forsøk på å forstå.

Dette kan være veldig vanskelig for en mor, som tilhører en annen generasjon. Som har en helt annen historie. Og som også har vært med på å oppdra og "lære deg opp" som barn. Da føles det veldig personlig, nært og nesten selvpåført direkte - altså; i den forstand. At dersom barnet "mislykkes" - så vil en mor også ofte oppfatte seg selv som mislykket, da hun er direkte part / og en del av deg. Satt på spissen. Og der oppstår ofte munnhuggeriet. Uoverstemmelser, uenigheter og i mangel av et godt språk. Ender det gjerne med passiv aggressive undertoner, ubevist manipulering, "blikking" og mye annet rart. 

Det er nok svært få som kan snakke med sine foreldre i godt voksen alder om "alt". Det forutsetter at man bygger et vennskap, eller en "ny" relasjon som voksen. Det er ikke umulig. Men det er nok noe det færreste av oss gjør.

[Stripete]

Det er også viktig å gi tilbakemeldinger til folk man snakker med. Om noen sier noe til deg som ikke føles helt riktig, eller som får deg til å føle deg skikkelig dårlig og som skader tilliten din til dette mennesket, så er det utrolig viktig å faktisk si det. Da gir du personen en sjanse til å gå i seg selv og lære av feilen. Ikke alle har selvinnsikt og noen kan bli kranglete når de blir fornærmet og får kritikk, men det er ikke noe man har kontroll over - man kan likevel prøve å lede noen i riktig retning. 

For eksempel om du er deprimert og en venn sier til deg at du bare må ta deg sammen. Ikke avskriv personen fullstendig, men fortell personen hvorfor dette ikke er greit å si til noen som er deprimert og at det gjør det vanskelig for deg å åpne deg igjen for personen. Fortell hva du trenger! 

[rozon]

On 2/20/2025 at 11:26 AM, Guest 9738c...36f said:

En psykolog kan ikke skaffe meg jobb og kjæreste. Jeg tror det eneste som vil hjelpe meg er å få en jobb og få nye kollegaer og kansje venner gjennom jobb også. Og kansje jeg treffer en fyr i jobbsammenheng og for alt jeg vet.

En psykolog skal ikke gjøre noen av de tingene - det er du som skal bygge livet ditt. Slik du snakker virker det som du forventer at ting kommer av seg selv. Surprise! Det gjør ikke det. Du må selv ta ansvar for livet ditt og gjøre det til det beste du kan for deg selv.

Å snakke med en psykolog, og det må være en som fungerer for deg, vil kunne fjerne den blokken du har for å komme videre. Og når du begynner å fungere, så skal du se at jobb ikke er noe problem.

On 2/20/2025 at 11:26 AM, Guest 9738c...36f said:

Jeg tror ikke det er spesifikt pga denne ene fyren at jeg er deppa. Men jeg har ikke vært intim med noen på flere år og savner virkelig en å ha det godt med og det å ha en kjæreste generelt. Ogdp føler jeg at jeg bruker unldbe mye tid på å falle for feil menn gang på gang.

Såkalte bad guys.

Så slutt med det da. Du styrer ikke hvem du faller for, men du bestemmer nok over deg selv til å ikke gå videre. Dropp de som er feil så snart du merker at det er feil. Det er realiteter i livet som ikke endres; menn som slår vil alltid slå, rusbrukere vil alltid kunne falle tilbake etc. Hvis du ikke er sterk nok til å hanskes med dems problemer i tillegg til dine, så er det ikke verd å bruke tid på. Oppfatt de røde flaggene raskt, og avgjør om det er noe du vil ha i livet.

On 2/20/2025 at 12:36 PM, Guest 9738c...36f said:

Det er fordi jeg føler at folk er ute etter å ta meg her inne. Som noen skal ha det til at det er min skyld at forholdene jeg har vært i ikke fungerte 

Hvis du tenker deg om, er det noen andre sin skyld? Tjener det DEG å skylde på andre? Eller er det best for deg å ta det som en lærdom på noe som ikke funket. Det er et uttrykk som går noe i disse baner: Jeg taper aldri - enten vant jeg eller så lærte jeg noe. Det er ikke en dum innstilling å ha i livet.

[Vokteren]

Gjest 9738c...36f skrev (På 20.2.2025 den 11.39):

Ja. Jeg vet at det er godt ment. Men jeg føler at det er tull å gå til psykolog for sånne ting som det er helt normalt å deppe over. Alle mennesker kan bli deprimerte av å gå for lenge uten jobb og bli avvist flere ganger på rad man blir forelsket i noen. Da kan livet føltes meningsløst.

Men jeg tror ikke det hjelper meg en dritt å si det til en psykolog. Psykologen kan ikke endre på mitt liv. 

Anonymous poster hash: 9738c...36f

Psykologen kan ikke skaffe deg jobb eller kjæreste, men kan få deg til å endre mindset; dvs bli mer åpen, tørre mer, bli mer positiv o.l. så du lettere kan nå målene dine med egen hjelp.

Kort og godt hjelpe deg ut av den negative og destruktive spiralen du signaliserer at du er i.

[Milhouse85]

For å si det på en enklere måte:

En psykolog gir deg bedre selvinnsikt.
Bedre selvinnsikt, gjør det enklere til å ta gode rasjonelle valg i hverdagen - til det bedre.
Alle som går til psykolog, vil få noen "aha-opplevelser" i form av økt selvforståelse. 

Og det er gull verd! 
 

[leticia]

Milhouse85 skrev (14 minutter siden):

For å si det på en enklere måte:

En psykolog gir deg bedre selvinnsikt.
Bedre selvinnsikt, gjør det enklere til å ta gode rasjonelle valg i hverdagen - til det bedre.
Alle som går til psykolog, vil få noen "aha-opplevelser" i form av økt selvforståelse. 

Og det er gull verd! 
 

Samtidig så kan det virke helt mot sin hensikt hvis man blir fortalt av og presset av andre til å dra dit.

Man må ville det selv. Det er ikke før man selv innser at man trenger hjelp at man vil ha god nytte av den hjelpen man får.

(Jeg tenker generelt her, og ikke spesifikt på TS sin situasjon).