Å ha en mor som ikke forstår en dritt

[Gjest 9738c...36f]

Jeg har nå lenge gått uten jobb siden nov. Er singel og bor alene. Savner en mann i livet og er mye ensom utenom når jeg er på trening eller med familie og ei venninne. Jeg har liksom ikke en vennegjeng å feste med så jeg synes det er vanskelig å finne en å date uten å bruke nett dating som jeg egentlig hater. Liker heller å date folk jeg har møtt fra før.

Jeg sa til mamma at jeg er litt deppa og sliter med søvn og dårlig matlyst nå fordi jeg er forelsket i en som ikke er interessert i meg og fordi jeg har for mye alenetid til å sitte hjemme når ikke jeg jobber.

 

Da kunne ikke msnns skjønne det for d gikk ikke an å ha kjærlighetssorg over noen man ikke har hatt noe med. Og jeg burde bare være glad og fornøyd nå som jeg kom meg vekk fra den gamle jobben jeg ikke trivdes i og kan gjøre hva jeg vil.

Jeg kommer heretter ikke til å dele noe som helst av mine følelser med mamma mer. Som sitter å sier at jeg ikke kan føle det og det og ikke forstår.

Jeg er ganske lei av å være ulykkelig forelsket gang på gang og det å gå lenge uten jobb gjør at man har lett for å bli deprimert og har for mye tid på å tenke på at livet er trist og ikke får det man ønsker.

Virker som mamma bare mener jeg skal være fornøyd med livet selv om jeg sliter med å finne kjærligheten i en alder av 38 år og klokka begynner å tikke.

Er ikke det at jeg sitter å gråter over denne fyren..men jeg er furten og lei av å aldri bli gjensidig forelsket og lei av å være ensom og ulykkelig.

Og lei av å aldri få jobber jeg søker på og måtte gå på nav.

Men heretter gidder Ikke jeg å snakke med mine foreldre om noe..

Det står ikke skrevet noen plass at man ikke kan ha kjærlighetssorg uten å ha vært intim med noen.

Men klart at det er mer intenst når man har vært sammen med noen.

Men det å ikke få det man vil ha føles kjipt.

Men jeg skjønner ikke hvorfor ikke jeg kan åpne meg til min egen mor om mine følelser og at hun skal kritisere meg og si jeg må gå til legen og psykolog.

Jeg blir sliten av det.

Kunne ønske jeg kunne fått mer forståelse.. 

Anonymous poster hash: 9738c...36f

[Skandinav]

Takk for at du setter ord på noe som ikke er uvanlig. Du er ikke alene.

Hvordan kan vi hjelp til selvhjelp?

[rozon]

4 hours ago, Guest 9738c...36f said:

Men det å ikke få det man vil ha føles kjipt.

Ja jøss. 

Finnes mange mennesker i verden der det de vil ha er en bolle med ris og et trygt og tørt sted å sove. 

[Gjest 9738c...36f]

Skandinav skrev (24 minutter siden):

Takk for at du setter ord på noe som ikke er uvanlig. Du er ikke alene.

Hvordan kan vi hjelp til selvhjelp?

Jepp det jeg vil frem til her er at jeg er sliten å liksom få høre at det må være noe galt med meg fordi jeg føler det jeg føler. 

Å føle seg ulykkelig må være lov 

Anonymous poster hash: 9738c...36f

[Duriello]

Å føle seg ulykkelig er helt klart lov.

Og alle har vi foreldre som til tider er veldig lite forståelsesfulle. 🙂

[Neffi]

Det er helt greit å ikke ha et bekreftelsesforhold til mammaen sin når man er 38 år, og jeg lurer litt på om en sånn relasjon i seg selv er ganske usunn. Altså en relasjon hvor man deler alle sine sorger, skuffelser og bekymringer med sin mor, som nesten midtlivs og godt voksen. Greit å gjøre det når man er et barn, men ett eller annet sted på tidslinjen må man bli voksen og klare å regulere følelser og tanker om opplevelser selv.

Høres ut som om at du selv klarer å definere hvordan du føler deg i din situasjon, og at du selv antagelig klarer å finne gode løsninger for deg. Skal mammaen din fortelle hva hun syns og mener om alt, vil du jo leve hennes liv, eller en forlengelse av...

Hva tenker du selv at du kan gjøre for å bedre/endre din situasjon?

[Selfuniverse]

5 hours ago, Guest 9738c...36f said:

Men klart at det er mer intenst når man har vært sammen med noen.

Har du vært sammen med noen? Hvordan gikk det?

[Gjest 9738c...36f]

Neffi skrev (10 timer siden):

Det er helt greit å ikke ha et bekreftelsesforhold til mammaen sin når man er 38 år, og jeg lurer litt på om en sånn relasjon i seg selv er ganske usunn. Altså en relasjon hvor man deler alle sine sorger, skuffelser og bekymringer med sin mor, som nesten midtlivs og godt voksen. Greit å gjøre det når man er et barn, men ett eller annet sted på tidslinjen må man bli voksen og klare å regulere følelser og tanker om opplevelser selv.

Høres ut som om at du selv klarer å definere hvordan du føler deg i din situasjon, og at du selv antagelig klarer å finne gode løsninger for deg. Skal mammaen din fortelle hva hun syns og mener om alt, vil du jo leve hennes liv, eller en forlengelse av...

Hva tenker du selv at du kan gjøre for å bedre/endre din situasjon?

Greia er at mamma vil ha mye kontakt og ber meg ofte på besøk en dag i uka. Så når jeg har nok med meg selv føler jeg at jeg må komme med en forklaring på hvorfor jeg ikke orker. Men heretter skal jeg heller si at jeg er syk eller andre unnskyldninger. Mamma og pappa har vært gift siden de var unge og vet ikke hvordan det er å leve i når tid. Kjærlighet og dating er blitt mere vanskelig 

Anonymous poster hash: 9738c...36f

[Gjest 9738c...36f]

Selfuniverse skrev (8 timer siden):

Har du vært sammen med noen? Hvordan gikk det?

Nei jeg er jomfru og har aldri kysset noen......... Ts 

 

🙄

Anonymous poster hash: 9738c...36f

[Milhouse85]

Her er det et stort gap mellom behov og forventning. 

Du ønsker bekreftelser, "trøst" og forståelse fra din mor. Når du ikke opplever å få det, så går du til motmæle - og skriver: "Min mor forstår ikke en dritt". Noe som, etter min personlige mening, er respektløst. Fordi du kan rett å slett ikke forvente å bli forstått hele tiden. Og der har vi rommet mellom behov og forventing.

Du skriver jo det selv. Din mor og far har vært gift lenge, og forstår ikke hvordan dating-kulturen i dag fungerer.

Samtidig er du uerfaren og usikker, på tross av alderen din - og det skaper nok også litt "støy" mellom deg og din mor.

Jeg syns også det er barnslig å unngå besøk, og komme med falske unnskyldninger som at man er syk eller ikke kan. Bare fordi man ikke får de bekreftelsene man ønsker.  Når man er 38 år. Gjør man rett å slett ikke slikt. Da er det mye bedre å være ærlig. Så får du heller akseptere at du ikke får den bekreftelsen du ønsker.

Og som @Neffi nevner. Det å ha et bekreftelsesforhold til sin mor når man er 38 år - er ikke sunt.

Noen ganger er det helt greit å ikke "forstå hverandre". Man trenger ikke bli uvenner på grunn av noe slikt.

Og ja; følelser kan være altoppslukende og ta mye energi og krefter fra hverdagen. Kanskje spesielt om man ikke har så mye erfaring rundt dette. Full forståelse for det. Men da er det mye bedre å få emosjonell støtte fra venner, helst på samme alder eller som er i samme "klubb". Det å få trøst fra mammaen sin er litt rart, når man er godt voksen. (Er selv 39 år... og "sluttet" med den slags når jeg ble 18.)

[leticia]

Jeg syns det her høres ut som noen som har et dysfunksjonelt familieforhold i utgangspunktet. Kanskje mor her er like "avhengig" av datter som motsatt. Det å forvente besøk en gang i uka, kanskje er mor  alene og ensom selv? (Lever far enda)?

Kanskje er mor klar over datters eventuelle problemer siden hun ber henne om å kontakte lege og psykolog. Vi får jo bare høre saken fra en side her, og som kvinne i den alderen syns jeg det virker veldig rart å aldri ha hatt kjæreste. (Og å være så avhengig av bekreftelse fra mor).

Det er (slik jeg ser det) noe essensielt som mangler fra historien her. Det er vanskelig å kunne hjelpe TS før vi eventuelt får vite hva dette er.

[Gjest 9738c...36f]

leticia skrev (6 minutter siden):

Jeg syns det her høres ut som noen som har et dysfunksjonelt familieforhold i utgangspunktet. Kanskje mor her er like "avhengig" av datter som motsatt. Det å forvente besøk en gang i uka, kanskje er mor  alene og ensom selv? (Lever far enda)?

Kanskje er mor klar over datters eventuelle problemer siden hun ber henne om å kontakte lege og psykolog. Vi får jo bare høre saken fra en side her, og som kvinne i den alderen syns jeg det virker veldig rart å aldri ha hatt kjæreste. (Og å være så avhengig av bekreftelse fra mor).

Det er (slik jeg ser det) noe essensielt som mangler fra historien her. Det er vanskelig å kunne hjelpe TS før vi eventuelt får vite hva dette er.

Ts her. Selfølgelig har jeg hatt kjærester!!!! Hva faen får du det fra???

Og mamma er ikke ensom heller.  Men hun tar bare mye kontakt med de av oss i familien som bor nærme for å holde familien sammen da. Men det er ikke alltid så lett å få til å treffes hver uke. Det psserr ikke alltid 

Ts

Anonymous poster hash: 9738c...36f

[leticia]

Gjest 9738c...36f skrev (2 minutter siden):

Ts her. Selfølgelig har jeg hatt kjærester!!!! Hva faen får du det fra???

Fra deg selv. Du skriver at du er jomfru og aldri har kysset noen.

[Gjest 9738c...36f]

leticia skrev (33 minutter siden):

Fra deg selv. Du skriver at du er jomfru og aldri har kysset noen.

Hørt om sarkasme og ironi før eller? Ts

Anonymous poster hash: 9738c...36f

[leticia]

 

Duriello skrev (12 timer siden):

Og alle har vi foreldre som til tider er veldig lite forståelsesfulle. 🙂

Nei, Duriello. Alle har ikke det. Det er veldig mange som har forståelsesfulle foreldre som setter seg inn i barnas situasjon. Men som foreldre så er jobben å løfte barna opp, og gi dem midlene til å klare seg selv. Da har man gjort en god jobb. Og det inkluderer også hvis man ser de har behov for hjelp man selv ikke kan gi til dem, at man gjør det man kan for å skaffe hjelp til dem. Men det er nå engang slik at  når man er medisinsk myndig så er det svært lite foreldrene får gjort hvis barna ikke selv innser at de trenger hjelp. 

[Milhouse85]

Gjest 9738c...36f skrev (24 minutter siden):

Hørt om sarkasme og ironi før eller? Ts

Anonymous poster hash: 9738c...36f

Det fungerer svært dårlig på internett. Og særlig på forum og lignende. 

Ta deg en bolle. Her får du gode svar; fra folk som tar seg tid til å sette seg inn i din situasjon.
Da syns jeg heller du skal vise litt respekt tilbake enn å fyre løs kanoner her og der. 

Det er veldig mange på 38 som er jomfru og som ikke har kysset noen. Så ikke rart folk tar det seriøst. Noe jeg også gjorde.

[Svein M]

Jeg er litt opptatt av hva en gjør om dagene. Du sier at du trener og det er en veldig bra ting. Også sier du at du ikke har jobb nå og søker jobb. Og det tenker jeg er en viktig ting i livet å finne en jobb. Så det er viktig at du gjør det du kan for at det skal lykkes. Når det gjelder sosiale ting som å bli kjent med nye folk og kanskje tilogmed en kjæreste så må en være på plasser der slik kontakt kan oppstå. Det er vel mindre festing når en er 38 og eldre enn det er vanlig i alder 18 til 37. Ting å gjøre på fritid bør en tenke på.

[quantum]

Gjest 9738c...36f skrev (12 timer siden):

Jepp det jeg vil frem til her er at jeg er sliten å liksom få høre at det må være noe galt med meg fordi jeg føler det jeg føler. 

Å føle seg ulykkelig må være lov 

Anonymous poster hash: 9738c...36f

Her er du inne på noe tror jeg. Det høres ut som din mor har rådet deg til å gå til lege og psykolog, og du føler det implisitt medfører at hun mener det er noe galt med deg. Her er det to viktige poenger:

• Det at du kan ha utbytte av å snakke med en psykolog betyr ikke at det er noe galt med deg. Du kan heller tenke på det som å hyre en PT fordi du syns det går litt trått med progresjonen  på helsestudio.
• Med en psykolog har du ikke all den bagasjen du har med foreldre, venner, partner, kolleger osv. osv. Kanskje din mor mener det er noe galt med deg når hun råder deg til å søke psykologhjelp, kanskje det bare er noe du føler fordi det er din mor og dere har en strevsom relasjon fra før av. En psykolog er en proff samtalepartner uten bagasje som ser deg for den du er. Det er det ikke alle du har en relasjon til fra før av som klarer så bra bestandig.

Når det er sagt så fins det psykologer og så fins det psykologer. Jeg ville kontaktet flere for å finne en som "virker" med deg, jeg tror ikke nødvendigvis det blir god match på første forsøk. Gi det tre sjanser før du kanskje kan vurdere om forventningene dine skal justeres eller om du kan finne på noe annet. For min del har jeg ikke gått til psykolog noen gang, men til en gestaltterapeut jeg fikk anbefalt, et par ganger når livet har vært litt drøyt. Gestalt-terapi-teknikkene synes jeg er kjempesnåle så vi hadde bare noen vanlige "psykolog-aktige" timer som jeg hadde stort utbytte av. Det fins sikkert mange andre alternativer som andre kan anbefale også, så kan du jo tenke på det og finne ut hva som høres best ut for deg.

[quantum]

Gjest 9738c...36f skrev (17 timer siden):

Da kunne ikke msnns skjønne det for d gikk ikke an å ha kjærlighetssorg over noen man ikke har hatt noe med.

OG PS, Ja, kjærlighet er kjempelogisk og kjærlighetssorg likeså... not.  Din mor er nok ikke akkurat noen romantiker av natur ... 

Rådet fra andre her om å oppsøke arenaer hvor det skjer noe sosialt er jeg enig i. Trening kan være et slikt sted, men det er kanskje litt intenst og folk har fokus på seg selv og det de driver med. Hva med tur-gruppe? Seilforening? Idrettslag? Ta et klatrekurs? Kajakk-kurs? Sjekk din kommune på friskus.com ... kanskje du finner 90% ting som ikke passer deg, men du trenger bare en match. 

Endret i går, 10:23 av quantum

[Gjest 9738c...36f]

Milhouse85 skrev (25 minutter siden):

Det fungerer svært dårlig på internett. Og særlig på forum og lignende. 

Ta deg en bolle. Her får du gode svar; fra folk som tar seg tid til å sette seg inn i din situasjon.
Da syns jeg heller du skal vise litt respekt tilbake enn å fyre løs kanoner her og der. 

Det er veldig mange på 38 som er jomfru og som ikke har kysset noen. Så ikke rart folk tar det seriøst. Noe jeg også gjorde.

Ok da beklager jeg. Trodde ikke det.

 

Ts 

Anonymous poster hash: 9738c...36f