Hvordan kan man klare seg greit økonomisk i dag?

[The Avatar]

Det er nok mykje det at du har komt skeivt ut der du starter yrkeskarrieren din med eit høgt utgiftsnivå.

Gevinsten med å ta høgare utdanning kjem typisk mot slutten av yrkeslivet. Startlønna er ofte ikkje særleg mykje høgare enn for ein fagarbeidar, men med mastergrad så kan du rekne med å få ei jamn lønnsvekst som ligg litt over prisveksten kvart einaste år. Fagarbeidaren møter toppen av lønnskurva mykje tidlegare, og får derfor ein stagnasjon i lønnsutviklinga.

Litt overforenkla så er det slik at dersom du velger å gå rett ut i jobb etter vidaregåande så får du inntekt frå dag 1, går du rett vidare på høgare utdanning så får du negativ inntekt i form av studielån frå dag 1. Den som har gått rett ut i jobb får relativt mykje pengar mellom hendene i ung alder og kan i langt større grad kjøpe seg bil og leilegheit i ung alder. Du som har tatt høgare utdanning må ofte jobbe ei stund berre for å kome i pluss, men etter dei fyrste harde åra så sikrar du deg sterk lønnsvekst og god pensjonssparing. Den som gjekk rett ut i arbeid etter vidaregåande vil ha langt større utfordringar med å kjøpe seg sværare bil og leilegheit i voksen alder sidan lønnsaukinga ikkje auker på same måte etter 10+ år i yrket.

 

Det som er din fordel er at med høgare utdanning og god startlønn så kjem du fort i posisjon til å få deg bustadlån. Med 700k i inntekt så vil etter 5x regelen få låne 3,5 mill, du manglar eigntleg berre eigenkapitalen for å få kjøpe deg bustad til 4 mill.
Også dette er ei overforenkling ettersom du med 5x regelen får fråtrekk for studielånet ditt, men samtidig så vil du også få lønnauking dei neste åra som gjer det lettare å spare opp eigenkapital.
Ja det er litt tøft dei fyrste åra, men du vil som einsleg klare å kome deg inn på bustadmarkedet i løpet av få år. Fagarbeidaren som knapt kjem seg over 500k i årslønn får berre låne 2,5 mill og må derfor spare seg opp 1,5 mill i eigenkapital for å kunne kjøpe same bustaden til 4 mill.

 

Du har likevel heilt rett i at bustadprisane aukar veldig mykje, og til tross for god lønnsutvikling dei siste åra så er bustadprisane heile tida på smertepunktet i forhold til kva folk klarer å betale. Den forrige generasjonen som kjøpte bustad for 15 år sidan for 3,4 mill og som no kan selge den for 7 mill har opplevd ein stor verdistigning, men det er avgrensa kor nyttig verdistigninga er for dei. Dersom dei selger bustaden så går overskotet med på neste bustadkjøp, einaste måten å cashe ut gevinsten på er å selge huset og flytte ut på bygda der du kan få eit billeg gamalt hus med stort oppussingsbehov. Flytter du ut på bygda for å bygge nytt hus så må du fort ut med 7 mill for tomt og hus.
På mange måtar er verdistigninga på bustadane mest ein teoretisk gevinst då det er vanskeleg å realisere gevinsten så lenge du må kjøpe ny bustad i same markedet som du selg bustad i.

[Kajac]

Madridista1212 skrev (18 timer siden):

Jeg er snart ferdig med masteren, og ser for meg å tjene rundt 600 - 700K i året, når jeg starter i jobb. Likevel kan ikke dette sies å være en god lønn i dag når en ser på hva ting koster i dag. Jeg har to barn, er enslig og ekssamboer bor en halvtimes kjøring ++ fra hvor jeg bor nå. Boligprisene er ekstremt høye, og ettersom jeg har to barn, kan jeg ikke bare flytte til en rimeligere plass ute på bygda, det er heller ikke jobber for meg der. Uansett, for en tre-roms koster det fra og med 4mill i området for de som ligger på de minst attraktive strøkene. Leieprisene ligger på rundt 20k i måneden for tre-roms. Uansett, er målet å få kjøpt bolig. Videre er det utgifter til bil, bompenger, høye renter ++ som må betales. (Må ha bil ettersom jeg må kunne hente/levere barna). 

Poenget er at prisnivået er skyhøyt i dag, og jeg som er snart ferdig med mastergrad vet ikke hvordan jeg skal få det til å gå rundt. Kan ikke forestille meg hvordan det er for de som tjener langt mindre. Mye har skjedd siden forrige generasjon skulle etablere seg. De som er 40-50 i dag, har både hytte, to biler, enebolig mv. og det uten høyere utdanning og med gjennomsnittlig inntekt. Jeg har noen i familien som fikk seg enebolig i området for 3,4 mill. med hage og utsikt, dette var for omtrent 10-15 år siden. I dag er nok eneboligen verdt mellom 6-7 mill. 

Hvordan skal kommende generasjon klare seg økonomisk? 

Bare en liten utblåsning. 

Medianlønn i Norge i 2024 var på ~660k. Folk flest klarer seg utmerket med med en slik lønn. Det kommer du også til å gjøre dersom du tar litt ansvar for egen økonomi. Det er ikke lønnen som er problemet, men mangelen på økonomisk sans blant de unge i dag. Jeg sier ikke at dette gjelder deg spesifikt, men det er en problem med dagens unge.

For å sette ting litt i perspektiv: Mine foreldre begynte å jobbe når de var 16 år gamle. Dette tillot dem å spare opp nok egenkapital til at de fikk lån (etter flere forsøk) til å kjøpe et lite oppussingsobjekt av en leilighet sammen når de var i midten av 20-årene. Frem til da bodde de hjemme hos foreldrene. All oppussingen ble gjort av dem, da håndverkere den gang som nå var dyrt. En del år senere flyttet vi til en større leilighet, også oppussingsobjekt på tvangssalg. Og igjen pusset foreldrene mine opp alt selv. 

I dag skal folk utdanne seg til de er i midten av 20-årene. Gjerne med et år eller to med dyr utveksling. Kanskje også flere grader; det er jo ikke lett å treffe drømmeutdanningen på første forsøk. Og jobbing mens man er student er nesten uhørt. Så mens foreldrene mine hadde bygget seg opp en god egenkapital når de var 25, har de fleste av dagens 25-åringer hundretusener av kroner i gjeld i stedet. Og når man først skal kjøpe sin første bolig så skal man ha høy standard, og beliggenheten skal være sentral. Helst skal "alt" være i gå/sykkelavstand. Det er stor kontrast til hva foreldrene mine kjøpte seg etter ti år med sparing.

Så har vi jo det generelle forbruket også. Mens barn ned i barnehagealder i dag har egne tablets og mobiltelefoner, fikk ikke jeg telefon før jeg gikk på ungdomsskolen. Og det var pappas flere år gamle Sony Ericsson. Skulle jeg ha en annen måtte jeg kjøpe den selv for mine egne sparepenger. PCene jeg hadde i ungdommen var pensjonerte maskiner fra andre familiemedlemmer eller fra jobben til pappa. Og denne måten å gjøre ting på var helt vanlig. Barn og ungdom fikk ikke splitter ny teknologi, de overtok foreldrenes.

Det største problemet i dag er at folk forventer å gå rett ut i et "luksus-liv". Norge er jo tross alt "verdens rikeste land" osv. Man skal liksom rett ut i flott bolig, flott bil, nye dingser, restaurant, cafébesøk og uteliv kanskje flere ganger i måneden. Og glemmer helt at generasjonen som i dag har hytte og to biler ofte begynte å jobbe ti år før en selv, og startet voksenlivet uten studiegjeld. De begynte også i det små, gjorde ting selv og levde mer sparsommelig generelt.

[PanserJohan]

"Sykepleierindeksen" tilsier at 25% (+/-) har råd til leilighet i f.eks Trondheim. Det er Oslo som er problemet slik jeg ser det. Det er heller ingen menneskerett å bo sentralt. 

[BadCat]

Det går fint å greie seg i dag, så lenge man ikke går i oppgraderingsfella. At man aldri blir ferdig med å kjøpe og oppgradere det man har. Pengene forsvinner til oppgraderinger år inn og ut. 

Med mindre det er utstyr til arbeid eller aktivitet på høyt nivå, trenger man faktisk ikke det beste av alt.

Et typisk eksempel er akkurat nå, hvor folk er trist for at det er ventetid på å få kjøpt grafikkort til 35k. Hvis det ikke er til inntektsgivende aktivitet, haster det ikke.

Endret 9 timer siden av BadCat

[Camlon]

1 hour ago, Kajac said:

Medianlønn i Norge i 2024 var på ~660k. Folk flest klarer seg utmerket med med en slik lønn. Det kommer du også til å gjøre dersom du tar litt ansvar for egen økonomi. Det er ikke lønnen som er problemet, men mangelen på økonomisk sans blant de unge i dag. Jeg sier ikke at dette gjelder deg spesifikt, men det er en problem med dagens unge.

For å sette ting litt i perspektiv: Mine foreldre begynte å jobbe når de var 16 år gamle. Dette tillot dem å spare opp nok egenkapital til at de fikk lån (etter flere forsøk) til å kjøpe et lite oppussingsobjekt av en leilighet sammen når de var i midten av 20-årene. Frem til da bodde de hjemme hos foreldrene. All oppussingen ble gjort av dem, da håndverkere den gang som nå var dyrt. En del år senere flyttet vi til en større leilighet, også oppussingsobjekt på tvangssalg. Og igjen pusset foreldrene mine opp alt selv. 

Beklager, men denne historien virker ikke helt troverdig. I 1994 kunne man kjøpe en 83 kvm leilighet på Grünerløkka for 310 000 kroner.

https://fagbladet.no/nyheter/pris-1994-310000-kroner-6.91.423986.dd51a4838c

Gjennomsnittslønnen i 1994 var rundt 210 000 kroner i året. Hvis begge foreldrene dine jobbet fra de var 16 til midten av 20-årene og bodde hjemme, kunne de ha spart opp nok til å kjøpe en slik leilighet uten lån. Det samme ville vært mulig i 1980 eller 1970. (kilde)

Ti år etter 1994 hadde leiligheten tredoblet seg i verdi, noe som ga dem muligheten til å kjøpe en enebolig som i dag er verdt 20 millioner kroner.

Endret 8 timer siden av Camlon

[Kajac]

Camlon skrev (27 minutter siden):

Beklager, men denne historien virker ikke helt troverdig. I 1994 kunne man kjøpe en 83 kvm leilighet på Grünerløkka for 310 000 kroner.

https://fagbladet.no/nyheter/pris-1994-310000-kroner-6.91.423986.dd51a4838c

Gjennomsnittslønnen i 1994 var rundt 210 000 kroner i året. Hvis begge foreldrene dine jobbet fra de var 16 til 25 år og bodde hjemme, kunne de ha spart opp nok til å kjøpe en slik leilighet uten lån. Det samme ville vært mulig i 1980 eller 1970. (kilde)

Ti år senere hadde leiligheten tredoblet seg i verdi, noe som ga dem muligheten til å kjøpe en enebolig som i dag er verdt 20 millioner kroner.

Du fikk meg i tvil, så måtte høre med pappa. Han sa at den første (1990) kostet dem 230k, og den neste (1997) kostet 360k. Den første var 50 kvadrat, den andre var 74 eller 77 mener jeg å huske. Mamma har fortalt meg tidligere at renten en liten periode faktisk bikket 20 %. I dag er vel disse to leilighetene verd rundt henholdsvis 2,5 og 3,3 millioner, et godt stykke i fra 20 millioner... 

Begge foreldrene mine jobbet forøvrig på fabrikk, og tjente nok under gjennomsnittet. De måtte også betale "leie" når de bodde hjemme, og som voksne mennesker flest hadde de helt sikkert andre utgifter også.

Dette er forøvrig Bergen, ikke Grünerløkka. 

[Camlon]

1 hour ago, Kajac said:

Du fikk meg i tvil, så måtte høre med pappa. Han sa at den første (1990) kostet dem 230k, og den neste (1997) kostet 360k. Den første var 50 kvadrat, den andre var 74 eller 77 mener jeg å huske. Mamma har fortalt meg tidligere at renten en liten periode faktisk bikket 20 %. I dag er vel disse to leilighetene verd rundt henholdsvis 2,5 og 3,3 millioner, et godt stykke i fra 20 millioner... 

Begge foreldrene mine jobbet forøvrig på fabrikk, og tjente nok under gjennomsnittet. De måtte også betale "leie" når de bodde hjemme, og som voksne mennesker flest hadde de helt sikkert andre utgifter også.

Dette er forøvrig Bergen, ikke Grünerløkka. 

De kjøpte sin første bolig på et svært ugunstig tidspunkt, noe som forklarer hvorfor den var relativt dyr. Likevel er det noe som skurrer i historien. Selv med lav inntekt burde de ha klart å spare opp 230K kroner på nesten ti år og da ville renten være irrelevant. Dessuten var ikke boliglånsrenten på 20%, men lå rundt 11% i 1990 og sank til 4% i 1997. (kilde)

Det andre som ikke stemmer er hvorfor de bare kunne kjøpe for 360k i 1997. De burde hatt 300 - 500K i egenkapital på det tidspunktet og hatt mulighet for å låne minst 1 million kroner.

Endret 7 timer siden av Camlon

[Tussi]

PanserJohan skrev (1 time siden):

"Sykepleierindeksen" tilsier at 25% (+/-) har råd til leilighet i f.eks Trondheim. Det er Oslo som er problemet slik jeg ser det. Det er heller ingen menneskerett å bo sentralt. 

"Problemet" er at ts har 2 barn, som gjør at hun får minimum 1mill mindre i lån enn en singel sykepleier, som f.eks meg

[Kajac]

Camlon skrev (1 minutt siden):

De kjøpte første bolig på verst mulig tidspunkt, så det er årsaken til at den var relativt dyr. Men det er fortsatt noe feil med historien. Selv med lav lønn burde de ha klart å spare 230K kroner på nesten 10 år og da har det ingenting å si hva renten var. Styringsrenten var også ikke på 20%, men på ca 11% i 1990 og falt til 4% i 1997. (kilde)

Det andre jeg lurer på er hvorfor de bare kunne kjøpe for 360k i 1997. De burde hatt 300 - 500K i egenkapital på det tidspunktet og hatt mulighet for å låne minst 1 million kroner.

Noen år etter de kjøpte første boligen ble mamma ufør. Så det har nok gjort både spareevnen og kjøpekraften betydelig dårligere. Pappa var også arbeidsledig i halvannet år på tidlig 90-tall da fabrikken outsourcet deler av produksjonen og sparket en haug med folk. Og innen 1997 var både meg og min søster kommet til verden, og barn er ikke akkurat billige i drift.

Poenget mitt er uansett at de som i dag er "godt voksne" ikke hadde det så jævla fantastisk som mange unge i dag ser ut til å tro. Foreldrene mine hadde passert vel over 40 år før de fikk noe i nærheten av den levestandarden som dagens unge "forventer" å få med en gang de entrer voksenlivet.

[Femtekolonne]

Mange av oss i kategorien 40-50 år har ikke hytte. Prisen på hytte var blitt veldig høy og var på vei rett til himmels i det tidsrommet vi var gamle nok til å kjøpe. Men svært mange i min aldersgruppe har arvet hytte. Men som sagt er jeg ikke alene om ikke å ha hatt råd til det. Har ikke høy utdanning eller foreldre med litt mer enn nåla i veggen så det kan være forklaringen. Lever helt greit uten også selv om jeg gjerne skulle hatt hytte. Helst ett stykke unna folk, uten strøm og vann.

[Camlon]

41 minutes ago, Kajac said:

Noen år etter de kjøpte første boligen ble mamma ufør. Så det har nok gjort både spareevnen og kjøpekraften betydelig dårligere. Pappa var også arbeidsledig i halvannet år på tidlig 90-tall da fabrikken outsourcet deler av produksjonen og sparket en haug med folk. Og innen 1997 var både meg og min søster kommet til verden, og barn er ikke akkurat billige i drift.

Poenget mitt er uansett at de som i dag er "godt voksne" ikke hadde det så jævla fantastisk som mange unge i dag ser ut til å tro. Foreldrene mine hadde passert vel over 40 år før de fikk noe i nærheten av den levestandarden som dagens unge "forventer" å få med en gang de entrer voksenlivet.

Ok, nå gir historien mening. Men sett denne situasjonen i dagens marked, og du vil se hvor mye verre det er i dag.

Tenk deg et par med lav inntekt (700 000 kroner samlet) som bor hjemme hos foreldrene sine, som krever 10 000 kroner i leie fra hver av dem. De jobber fra de er 16 til 25 år og klarer å spare opp 600 000 kroner.

De tar opp et lån på 2 millioner kroner og kjøper et oppussingsobjekt til 2,5 millioner. De legger ned mye egeninnsats, men må også betale for håndverkere fordi det er ulovlig å gjøre alt selv. Så blir mor ufør, og far mister jobben. De har ikke lenger råd til å betjene boliglånet og tvinges til å selge huset, som de allerede har investert 500 000 kroner i. På grunn av krisen så har boligmarkedet falt, og de får bare 1,8 millioner for boligen. Nå står de uten bolig, de har 2 små barn og sitter igjen med 400 000 i gjeld til banken. Å kjøpe en ny bolig noen år senere blir umulig.

Jeg har full forståelse for at ikke alle "godt voksne" hadde det fantastisk, men dette handler ikke om sympati. Det handler om å ha et fungerende boligmarked der unge har en sjanse til å komme inn selv om de blir ufør og arbeidsledig slik dine foreldre ble. Vi trenger at unge etablerer seg og får barn, hvis ikke går det dårlig med Norge.

Endret 7 timer siden av Camlon

[Kajac]

Camlon skrev (18 minutter siden):

Ok, nå gir historien mening. Men sett denne situasjonen i dagens marked, og du vil se hvor mye verre det er i dag.

Tenk deg et par med lav inntekt (700 000 kroner samlet) som bor hjemme hos foreldrene sine, som krever 10 000 kroner i leie fra hver av dem. De jobber fra de er 16 til 25 år og klarer å spare opp 600 000 kroner.

De tar opp et lån på 2 millioner kroner og kjøper et oppussingsobjekt til 2,5 millioner. De legger ned mye egeninnsats, men må også betale for håndverkere fordi det er ulovlig å gjøre alt selv. Så blir mor ufør, og far mister jobben. De har ikke lenger råd til å betjene boliglånet og tvinges til å selge huset, som de allerede har investert 500 000 kroner i. På grunn av krisen så har boligmarkedet falt, og de får bare 1,8 millioner for boligen. Nå står de uten bolig og sitter igjen med 400 000 i gjeld til banken. Å kjøpe en ny bolig noen år senere blir umulig.

Jeg har full forståelse for at ikke alle "godt voksne" hadde det fantastisk, men dette handler ikke om sympati. Det handler om å ha et fungerende boligmarked der unge har en sjanse til å komme inn selv om de blir ufør og arbeidsledig slik dine foreldre ble. Vi trenger at unge etablerer seg og får barn, hvis ikke går det dårlig med Norge.

Jeg sier ikke at boligmarkedet ikke har blitt verre. Det har det objektivt sett blitt. Men det aller meste annet er blitt billigere (medregnet inflasjon), samtidig som levestandarden er høyere og luksusforbruket har gått i taket. Mitt poeng er at narrativet om at de "godt voksne" hadde det suverent og trakk opp stigen etter seg er beviselig feil. Kan hende det stemmer for USA (hvor dette narrativet kommer fra), men det stemmer ikke for Norge. Og det er blitt mer en unnskyldning så man kan klage over egen økonomi fremfor å ta grep selv. Ja, det vil bli trangt økonomisk for folk i en litt uheldig situasjon som TS, men det ble det også for 20-40 år siden. Jeg hadde venner med aleneforeldre, og det var ikke akkurat noe luksusliv de levde for å si det sånn. Så TS vil nok klare seg fint så lenge h*n har et edruelig forhold til egen pengebruk. I tillegg snakker vi om en startlønn som er på nivå med hva folk flest tjener i dag. Man går som regel ganske fort opp i lønn i starten av karrieren, så det er ikke sikkert TS behøver å ha det økonomisk trangt i så veldig mange år.

Når det gjelder boligmarkedet i dag, har det to store problemer. Det ene er at folk "kun" vil bosette seg så nært sentrum som mulig, helst i Oslo. Det andre er at det bygges for lite, og det som bygges er stort sett boliger i øvre prisklasse. Løsningen er todelt: Det ene er at man må begynne å bosette seg mer i distriktene. Norge har enormt med plass, men vi bruker den ikke. Det er fysiske begrensinger på hvor mange som kan bo midt i storbyene. Og det andre er at det må bli lettere å bygge boliger, helst rimelige boliger for barnefamilier. Jeg hører også mange si at de _må_ bo i Oslo fordi det er der alle jobbene er. Det er jo beviselig feil. Flertallet av den arbeidende befolkningen bor jo alle andre steder enn Oslo. Joda, det finnes enkelte nisje-jobber som kun finnes i hovedstaden, men det aller meste av yrker er representert over hele landet. 

[Camlon]

2 hours ago, Kajac said:

Jeg sier ikke at boligmarkedet ikke har blitt verre. Det har det objektivt sett blitt. Men det aller meste annet er blitt billigere (medregnet inflasjon), samtidig som levestandarden er høyere og luksusforbruket har gått i taket. Mitt poeng er at narrativet om at de "godt voksne" hadde det suverent og trakk opp stigen etter seg er beviselig feil.

Hva hjelper det egentlig unge at luksusvarer har blitt billigere, når nødvendigheter som bolig har blitt dyrere? For å ha råd til luksusprodukter fra land som Kina, må de droppe å etablere seg, noe som påfører samfunnet millioner i tapte inntekter.

De fleste var ikke som foreldrene dine, de ble verken uføre eller arbeidsledige i lang tid. Jeg kjenner mange som ikke jobbet før de var ferdige med studiene, kjøpte en god bolig som dagens unge ikke har råd til, og senere oppgraderte til en bolig til 15 til 25 millioner kroner. Det var denne generasjonen som bestemte boligpolitikken i Norge og samtidig tjente på den. De trakk definitivt stigen etter seg.

 

Quote

Kan hende det stemmer for USA (hvor dette narrativet kommer fra), men det stemmer ikke for Norge. 

Hvorfor skulle det ikke stemme for Norge? Vi har hatt en betydelig verre utvikling i boligmarkedet enn USA har hatt. 

 

Quote

Når det gjelder boligmarkedet i dag, har det to store problemer. Det ene er at folk "kun" vil bosette seg så nært sentrum som mulig, helst i Oslo. Det andre er at det bygges for lite, og det som bygges er stort sett boliger i øvre prisklasse. Løsningen er todelt: Det ene er at man må begynne å bosette seg mer i distriktene. Norge har enormt med plass, men vi bruker den ikke. Det er fysiske begrensinger på hvor mange som kan bo midt i storbyene. Og det andre er at det må bli lettere å bygge boliger, helst rimelige boliger for barnefamilier. Jeg hører også mange si at de _må_ bo i Oslo fordi det er der alle jobbene er. Det er jo beviselig feil. Flertallet av den arbeidende befolkningen bor jo alle andre steder enn Oslo. Joda, det finnes enkelte nisje-jobber som kun finnes i hovedstaden, men det aller meste av yrker er representert over hele landet. 

Mange av dem som klager på at unge vil bo "sentralt", har alltid bodd sentralt. Hvorfor forventes det at unge skal flytte til en leilighet i Jessheim, når dagens godt voksne startet med et rekkehus i Nordre Aker og Nordstrand eller en leilighet på Sagene? Dessuten har vi ikke kapasitet til at alle unge skal flytte langt ut og pendle inn hver dag.

Å be unge flytte til distriktene er enda mer urealistisk. Småbarnsfamilier trenger nærhet til venner, familie og da er det ikke en god ide å flytte til et sted hvor alle kjenner alle, utenom deg selv som kjenner ingen. I tilegg så mister distriktene stadig offentlige tjenester på grunn av sentralisering. Folk kommer ikke til å flytte ut av byene bare for å ha råd til å etablere seg. De vil heller velge å ikke få barn.

Men ja, det bygges for lite. Problemet er ikke plassmangel. rundt byene finnes det gårdsområder og dårlig utnyttede arealer som kunne vært brukt. Men myndighetene gir ikke ut tomter, har gjort det for dyrt å bygge eneboliger og rekkehus, og leilighetskomplekser blir stoppet, fordi folk flest vil ikke ha masse leiligheter i sitt boligområde.

Endret 5 timer siden av Camlon

[Penny]

21 hours ago, Madridista1212 said:

Kan ikke forestille meg hvordan det er for de som tjener langt mindre. Mye har skjedd siden forrige generasjon skulle etablere seg. De som er 40-50 i dag, har både hytte, to biler, enebolig mv. og det uten høyere utdanning og med gjennomsnittlig inntekt.

 

Nuvel. Sitter med stor enebolig nær sjøen i en større by, to biler, båt osv. Har knapt løftet en finger for det, krevde bare to mastergrader, jobb ved siden av studiene, deretter noen år med masse overtid hvor det var bare å hoppe når arbeidgiver sier hopp, uansett hvor mye kalenderen påsto det var påske, jul eller andre høytider. Forresten, kristne høytider ble ikke nødvendigvis praktisert i de landene jobben sendte meg til, ei heller arbeidsmiljøloven (men jeg fikk hjelm da, og masse sol og varme, ikke alt var bare fælt).

Livet mitt ser sikkert veldig komfortabelt ut for noen som er 20 år yngre, og ja, livet mitt nå er komfortabelt, men det er fordi jeg var villig til å være ukomfortabel da jeg var yngre.

[Kalle Klo]

Jeg tror folk har sett seg blind på at det har vært et vindu på 10-20 år da bolig har vært billigere enn det langsiktige gjennomsnittet (eller mer korrekt; boligprisene har økt mye raskere enn gjennomsnittet, derfor har lånet "forsvunnet" etter hvert som verdien har økt). Det er en midlertidig effekt ut fra at boligmarkedet krakket på sent 80-tall, og så gikk inn i en lang  oppgangsperiode. Denne perioden er unik i de 200 årene vi har boligprisdata på, så å klage på at det ikke fortsetter i all evighet er fånyttes.

Bolig har stort sett alltid vært dyrt; hørt masse historier om folk som leide enkeltrom både i Oslo og på bygda på 50- og 60-tallet og spinket og sparte i mange år før de hadde råd til egen leilighet eller hus. Å kjøpe bolig i sentrale strøk tidlig i 20-årene har ikke vært vanlig. En mulighet som dessverre i stor grad har forsvunnet er å gjøre masse egeninnsats. Det er ikke helt umulig, men myndighetene gjør sitt beste for å gjøre det så vanskelig som mulig med nye lover og regler. Det har også kommet mangle flere mellomledd i boligbransjen; tidligere var det ganske vanlig å kjøpe tomt selv og så leie inn snekkere direkte. Nå forsvinner masse penger i lommen på eiendomsutviklere. 

[Bing123]

4 hours ago, leticia said:

Det er en ulempe å få barn før / under utdanning med tanke på jobbsøkingsprosessen. (hvis man er kvinne). 

EDIT: Åpenbart er dette enda verre hvis man ender opp som aleneforsørger for dem. 

Det er ikke en ulempe på noe vis. Hvis det skulle være noe uheldig diskriminering du sikter til, så er man jo da ferdig med persmisjonene...

[Camlon]

9 minutes ago, Kalle Klo said:

Jeg tror folk har sett seg blind på at det har vært et vindu på 10-20 år da bolig har vært billigere enn det langsiktige gjennomsnittet (eller mer korrekt; boligprisene har økt mye raskere enn gjennomsnittet, derfor har lånet "forsvunnet" etter hvert som verdien har økt). Det er en midlertidig effekt ut fra at boligmarkedet krakket på sent 80-tall, og så gikk inn i en lang  oppgangsperiode. Denne perioden er unik i de 200 årene vi har boligprisdata på, så å klage på at det ikke fortsetter i all evighet er fånyttes.

Bolig har stort sett alltid vært dyrt; hørt masse historier om folk som leide enkeltrom både i Oslo og på bygda på 50- og 60-tallet og spinket og sparte i mange år før de hadde råd til egen leilighet eller hus. Å kjøpe bolig i sentrale strøk tidlig i 20-årene har ikke vært vanlig. En mulighet som dessverre i stor grad har forsvunnet er å gjøre masse egeninnsats. Det er ikke helt umulig, men myndighetene gjør sitt beste for å gjøre det så vanskelig som mulig med nye lover og regler. Det har også kommet mangle flere mellomledd i boligbransjen; tidligere var det ganske vanlig å kjøpe tomt selv og så leie inn snekkere direkte. Nå forsvinner masse penger i lommen på eiendomsutviklere. 

Om vi ser på Oslo i 1945, så var det en by hvor majoriteten leide. Det er ikke en tid jeg vil vende tilbake til.

Etter krigen bygde vi store mengder boliger, noe som førte til at prisene sank. I kontrast bygde land som Tyskland færre boliger, og der forble prisene høye og folk fortsettet å bo trangt og leide bolig. Prisfallet i perioden etter krigen var ikke tilfeldig, og det er derfor heller ikke naturlig at bolig skal bli en knapp ressurs igjen, slik det var rett etter krigen.

https://www.okonomiskeblikk.com/geografiske-boligpriser/

[The Avatar]

Kajac skrev (1 time siden):

Når det gjelder boligmarkedet i dag, har det to store problemer. Det ene er at folk "kun" vil bosette seg så nært sentrum som mulig, helst i Oslo. Det andre er at det bygges for lite, og det som bygges er stort sett boliger i øvre prisklasse. Løsningen er todelt: Det ene er at man må begynne å bosette seg mer i distriktene. Norge har enormt med plass, men vi bruker den ikke. Det er fysiske begrensinger på hvor mange som kan bo midt i storbyene. Og det andre er at det må bli lettere å bygge boliger, helst rimelige boliger for barnefamilier. Jeg hører også mange si at de _må_ bo i Oslo fordi det er der alle jobbene er. Det er jo beviselig feil. Flertallet av den arbeidende befolkningen bor jo alle andre steder enn Oslo. Joda, det finnes enkelte nisje-jobber som kun finnes i hovedstaden, men det aller meste av yrker er representert over hele landet. 

Dette tenderer kanskje til å være off-topic, men vil også påpeike to faktorar til. Den eine er at når sentralisering fyrst har blitt stor så er det enda fleire som "må" bu i sentrum for at ikkje pendleavstanden skal bli for stor. Med rushtrafikk både på vegane og i kollektivtransporten så har radiusen av bustadar som ligg innafor 45 minutt pendletid inn til Oslo S krympa betrakteleg.

Det andre momentet er at det er avgrensa med gamle hus eller leilegheiter i gamle bygårdar som det er mogleg å oppdrive til ein relativt låg pris. Alt som blir bygd i dag skal oppfylle strenge tekniske krav, krav som sikrar at huset både er energieffektivt og eigna til å bli buande i også når du er gamal og avhengig av rullestol, men som presser prisen svært mykje opp. Alt som blir bygd i dag skal holde høg standard, ha avgrensa med vedlikeholdsbehov og skal ha livsløpstandard slik at gamalt folk kan bu lengst mogleg heime før dei flyttar på sjukeheim, og det fine ting det altså. Problemet er berre at det bokstaveleg talt ikkje er lovleg å bygge bustadar med enkel standard til ein billig penge som er eigna som fyrstegongsbustad i ei kort periode. Dei fleste unge som skal inn på bustadmarknaden skal ofte ikkje bu i den fyrste bustaden meir enn nokre få år, og på den tida rekk ein nok knappast nok å merke at det balanserte ventilasjonssystemet med varmegjenvinnar gav litt lågare månedlege straumrekningar, eller at badet var så stort at ein kunne ha snudd der med ein hypotetisk rullestol.

Då er det ikkje så enkelt når ein er heilt nyutdanna, og med eit par barn med på lasset å få tak i ein bustad som ikkje kostar skjorta.

 

Camlon skrev (1 time siden):

Hva hjelper det egentlig unge at luksusvarer har blitt billigere, når nødvendigheter som bolig har blitt dyrere? For å ha råd til luksusprodukter fra land som Kina, må de droppe å etablere seg, noe som påfører samfunnet millioner i tapte inntekter.

Her er vel litt av problemet at ein del av disse "luksusvarene" på sin eigen måte har blitt til nødvendigheiter, noko av det er reelle nødvendigheiter som gjer det vanskeleg å fungere i samfunnet som mobiltelefon og tilgang på internett. Om du skal baserer deg på å låne PC med internett på biblioteket så er det mykje som blir vanskeleg, alt frå å søke jobb til å betale rekningar. Andre ting er nok meir ting som oppfattes som nødvendigheiter der ein blir sosialt isolert om ein ikkje heng med, som ein eller fleire straumetenester for å ha tilgang til underholdning.

På dette området var det enklare i "gamle dager" der 50% av lønna gjekk med på å kjøpe seg nok mat, 30% til å kjøpe klede, og kanskje berre 10% gjekk til bustadutgifter. Då var det dyrt med luksus men samtidig så var det ikkje så mykje luksus å få tak i. I dag er det fort 50-60% av lønna som er bustadutgifter, 20% som er ulike formar for teknologi som mobil, internett, osv, medan mat og klær av enkel kvalitet utgjer ein stadig mindre del av familiebudsjettet.

[Salvesen.]

Camlon skrev (3 timer siden):

De kjøpte sin første bolig på et svært ugunstig tidspunkt, noe som forklarer hvorfor den var relativt dyr. Likevel er det noe som skurrer i historien. Selv med lav inntekt burde de ha klart å spare opp 230K kroner på nesten ti år og da ville renten være irrelevant. Dessuten var ikke boliglånsrenten på 20%, men lå rundt 11% i 1990 og sank til 4% i 1997. (kilde)

Det andre som ikke stemmer er hvorfor de bare kunne kjøpe for 360k i 1997. De burde hatt 300 - 500K i egenkapital på det tidspunktet og hatt mulighet for å låne minst 1 million kroner.

Hvilken planet lever du på egentlig? Folk hadde andre utgifter enn boende før i tiden og andelen av pengene som gikk til normale ting som mat var langt mer enn i dag. I dag kan en skaffe seg middag for noen minutt med arbeid.

[Camlon]

10 minutes ago, Salvesen. said:

Hvilken planet lever du på egentlig? Folk hadde andre utgifter enn boende før i tiden og andelen av pengene som gikk til normale ting som mat var langt mer enn i dag. I dag kan en skaffe seg middag for noen minutt med arbeid.

Jeg lever i virkeligheten og ikke en fantasiverden hvor målet er å forsvare Norges mislykket boligpolitikk.

Quote

SSB: Forbruket til mat er stabilt de siste 20 år

Selv etter sterk prisvekst på mat i 2022 er andelen av forbruket til mat relativt stabilt og ligger på samme nivå som de siste 20 årene. I snitt brukte vi 66 000 kroner på mat og alkoholfri drikke i 2022. Dette utgjør 11,6 prosent av husholdningers totale forbruksutgifter.

https://www.nrk.no/nyheter/ssb_-forbruket-til-mat-er-stabilt-de-siste-20-ar-1.16683024

Endret 4 timer siden av Camlon