Får 40.000 for å leve på NAV (ufør + sosialhjelp)

[leticia]

freedomseeker skrev (7 minutter siden):

Jeg er ufør pga sykdom, får utbetalt 23000. Det er det samme som sosialhjelpen i Danmark. Mulig jeg er litt utakknemlig, men jeg synes ikke det er enormt generøst med tanke på hvor mye landet tjener på oljen og det høye skattenivået.

Det er vel heller ikke meningen at det skal være generøst. Men det bør være nok til å klare seg. Regner med du ikke har sosialhjelp i tillegg slik som damen i artikkelen?

[freedomseeker]

leticia skrev (4 minutter siden):

Det er vel heller ikke meningen at det skal være generøst. Men det bør være nok til å klare seg. Regner med du ikke har sosialhjelp i tillegg slik som damen i artikkelen?

Før så kjempet dem for at syke skulle få en industri lønn, nå kjemper man for at man skal få en lønn for ikke å fryse ihjel. Det kalles progresjon.

[The Avatar]

BadCat skrev (22 timer siden):

Det ser ut som at man fremdeles er ille ute hvis man blir syk under studier. Helt forkastelig lesning.

Det er vanskeleg å lage gode reglar for studier. Det er litt same problemstillinga med arbeidsledige som mister sine dagpengar om dei bruker tida til å ta vidareutdanning for å bli kvalifisert til å finne seg ny jobb.
Sjølv om utdanning er høgt subsidiert i Norge så er utgangspunktet at ein som student må forsørge seg sjølv, enten gjennom å leve på lån, deltidsjobb eller oppsparte midlar.

Det vil også være problematisk å opprette særordningar som gjer det meir attraktivt å være student om ein blir sjuk, for det er ganske mange som er studentar sjølv om dei ikkje har ambisjon om å fullføre graden, til dømes så er det attraktivt å melde seg opp i fag som du ikkje har tenkt å avlegge eksamen i då dette er ein måte å skaffe seg billig lån gjennom lånekassen. Det er også veldig mange studentar som fyrst og fremst er arbeidstakarar i store deltidsstillingar og som berre studerer litt ved siden av.

Det er derfor vanskeleg å skille mellom dei studentane som var på god veg til å bli arkitekt eller lege, og dei studentane som betalte semesteravgift for å nyte goder som billige lån, studierabattar på kollektivtransport, osv.

freedomseeker skrev (7 timer siden):

Jeg er ufør pga sykdom, får utbetalt 23000. Det er det samme som sosialhjelpen i Danmark. Mulig jeg er litt utakknemlig, men jeg synes ikke det er enormt generøst med tanke på hvor mye landet tjener på oljen og det høye skattenivået.

Generøst er det ikkje. 23 000 kr i måneden utbetalt tilsvarer ei årsinntekt på omtrent 340 000 for ein arbeidstakar som ikkje har utigifter som gir skattefrådrag, dette tilsvarer den tariffesta minstelønna for ein butikktilsett som er over 18 år men utan arbeidserfaring.

Det å sette korrekt trygdenivå er ikkje så enkelt, for på den eine sida så skal det ikkje være så generøst at det er fristande å misbruke ordninga, men på den andre sida så skal ein heller ikkje straffast fordi ein uforskyld har blitt arbeidsufør.
Det optimale trygdenivået er å få nok pengar til å kunne levere normalt, men samtidig akkurat så lite at det er attraktivt å ta seg ein jobb om ein skulle bli delvis arbeidsfør igjen.
Problemet er berre at det ikkje er slik systemet fungerer. Sjølv om ein heile tida seier at det skal lønne seg å jobbe, så gjer det i for liten grad det. Om du er 100% ufør men likevel kjenner på at du klarer å jobbe fire timar i veka så sitter du igjen med litt meir på papiret. Men når ein tek med kostnadar og tida som går med for å kome seg til og frå jobb så lønner det seg ikkje likevel når du berre skal jobbe nokre få timar.

Dette er ikkje så enkelt å lage gode ordningar på. Vi må ha eit forsvarleg trygdenivå som sikrer at også uføre kan delta på heilt vanlege samfunnsaktivitar, som til dømes å unne seg ein tur på kino eller nokre øl på pubben. Men samtidig så må det ikkje være så godt betalt at eit ungdom som ikkje ønsker å jobbe på butikk ser sitt snitt til å lyge på seg ein usynleg plage som ryggsmerter eller utmattelse fordi det framstår som attraktivt å sleppe å dra på jobb når trygdeytinga er så god at det er knapt synleg på lønnsutbetalinga. Det er sjølvsagt lite motiverande å stå og slite ein låglønnsjobb når du ser at naboen får like mykje utbetalt utan å måtte jobbe. Om trygda blir justert mykje opp så forsterker dette problemet seg, og dersom minstelønningane blir justert tilsvarande som trygda så er det ingenting som endrer seg.

Det er heller ikkje ønskeleg at vi skal ha eit system med matkupongar og kanskje også statleg utrekna behov for 1,4 kinobillettar i året, for å på den måten sikre at alle uføre berre får akkurat så mykje som dei treng til å leve "normalt". Då er det langt meir verdig å få trygda utbetalt i kroner og ører. Utfordringa då igjen er at ulike personar får ulikt igjen for trygda si alt etter kva ein blir trukket i skatt, kva ein har av bu- og transportutgifter, osv.

[BadCat]

Hvis man blir uventet syk i et halvt år er det vanskelig økonomisk  å holde hodet over vannet i perioden og enda vanskeligere å komme seg tilbake på sporet. Det er nærmest som at systemet ønsker at folk skal avslutte løpet og komme inn i statistikken til de som det ikke ble ble noe av. Samtidig står gamle gubber i AP med megafonen og roper at alle skal i arbeid. Arbeidslinja skal bestå. Da bør man i det minste sørge for at flest mulig kommer seg gjennom allerede påbegynt høyere utdanning.

Endret 13. februar av BadCat

[Salvesen.]

BadCat skrev (14 minutter siden):

Hvis man blir uventet syk i et halvt år er det vanskelig økonomisk  å holde hodet over vannet i perioden og enda vanskeligere å komme seg tilbake på sporet. Det er nærmest som at systemet ønsker at folk skal avslutte løpet og komme inn i statistikken til de som det ikke ble ble noe av. Samtidig står ganske gubber i AP med megafonen og roper at alle skal i arbeid. Arbeidslinja skal bestå. Da bør man i det minste sørge for at flest mulig kommer seg gjennom allerede påbegynt høyere utdanning.

Hva mener du? Vi har sykepenger i Norge.

[Kajac]

leticia skrev (På 10.2.2025 den 23.20):

Leste denne artikkelen i VG om en ufør alenemor som får 40.000 totalt av NAV, og slik jeg har forstått det så er ikke barnetrygd og barnebidrag  medregnet i regnestykket, så det kommer i tillegg. Sannsynligvis så blir da det som netto kommer inn i måneden rundt 50.000 kroner. 

Nav: Stadig flere mottar sosialhjelp

Leste også Per Sandberg sin reaksjon på VG sin artikkel.

Per Sandberg slakter NAV-støtte: Tjener mer enn folk i jobb

Jeg ønsker ingen persondebatt om den omtalte kvinnen, jeg ser hun har fått nok pes i kommentarfeltet på facebook, men ønsker en debatt om systemet rundt dette som muliggjør en så høy inntekt / stønad og at man samtidig skal kalles "fattig". 

Er ikke dette et veldig dårlig eksempel av VG når man skal belyse hvordan det er å leve som fattig i Norge i dag? Hvorfor er det slik at media alltid skal dra frem så dårlige eksempler som egentlig bare gir motsatt effekt  blant folk som leser det som det man egentlig vil belyse? Hadde man tatt utgangspunkt i en på minste AAP, som får utbetalt 17.000 i måneden før barnetrygd og bidrag så hadde det vært bedre. Det koster å ha barn, men det er også veldig mange som ikke har peiling på økonomistyring. 

Dette tilsvarer en årslønn på rett over 900 000 kroner 😮 Det putter henne blant de 12 % best betalte i landet. Eller rundt 300k mer enn medianlønnen. Og hun kaller seg fattig??

Hun misbruker åpenbart systemet. Helt utrolig at hun står frem i VG som den svindleren hun er. Her er det bare å håpe at NAV struper utbetalingene ASAP.

Og VG vet nøyaktig hva de gjør. De vet at denne saken vil provosere alle som leser den, og vil da generere masse klikk, delinger og annonseinntekter.

[sedsberg]

Synes det er merkelig at noen får i bøtter og lass fra NAV mens andre må sloss med nebb og klør for et par øre. Da jeg gikk på soss'n måtte jeg virkelig sloss for å få støtte til å fikse tenna og for å få dekka reise til jobben som jeg var pålagt av soss'n/NAV å møte opp på. Støtte til bolig ble jeg nektet.

(Bare for ordens skyld; jeg hadde absolutt ingenting imot å jobbe for sosialstønaden).

[leticia]

Kajac skrev (5 minutter siden):

Dette tilsvarer en årslønn på rett over 900 000 kroner 😮 Det putter henne blant de 12 % best betalte i landet. Eller rundt 300k mer enn medianlønnen. Og hun kaller seg fattig??

Hun misbruker åpenbart systemet. Helt utrolig at hun står frem i VG som den svindleren hun er. Her er det bare å håpe at NAV struper utbetalingene ASAP.

Og VG vet nøyaktig hva de gjør. De vet at denne saken vil provosere alle som leser den, og vil da generere masse klikk, delinger og annonseinntekter.

Som nevnt så ønsket jeg ikke en persondebatt om akkurat denne damen. Men diskutere saken i prinsipp. Dette er ikke en normal utbetaling å få fra staten hvis man er uføretrygdet. De aller fleste ligger på en utbetaling mellom 20 og 30 tusen utbetalt, flest i det nedre sjiktet mellom 20 - 25 tusen. 

Det jeg reagerer på er at det virker til å være utelatt opplysninger i artikkelen, slik som at hun har gjeldsordning. Jeg mener VG har gjort en dårlig arbeid her for å opplyse hele saken. Men det er som du sier, det gir iallefall klikk og frustrasjon i kommentarfeltet. 

[leticia]

sedsberg skrev (6 minutter siden):

Synes det er merkelig at noen får i bøtter og lass fra NAV mens andre må sloss med nebb og klør for et par øre. Da jeg gikk på soss'n måtte jeg virkelig sloss for å få støtte til å fikse tenna og for å få dekka reise til jobben som jeg var pålagt av soss'n/NAV å møte opp på. Støtte til bolig ble jeg nektet.

(Bare for ordens skyld; jeg hadde absolutt ingenting imot å jobbe for sosialstønaden).

Det kan ha noe med å gjøre at barna skal ha det greit? At familier med barn blir prioritert? Iallefall er det slik ved utdeling av kommunale boliger. Men i en slik sak som dette så burde obligatorisk økonomisk rådgivning vært inni bildet, det burde følge med noen krav for å motta så stor sosialstønad på det jevne...

[sedsberg]

Det virker likevel rart at de nekter noen støtte de har krav på mens andre får betydelig mer enn de har krav på. Sansynligvis basert på hvor gode de er til å snakke for seg.

[leticia]

sedsberg skrev (11 timer siden):

Det virker likevel rart at de nekter noen støtte de har krav på mens andre får betydelig mer enn de har krav på. Sansynligvis basert på hvor gode de er til å snakke for seg.

Det kan hende at det utvises skjønn. Men de har faktisk et lovverk de skal holde seg etter, så det bør ikke slå så forskjellig ut. I denne spesielle saken så er det jo faktisk et problem at alle opplysninger om personens økonomi ikke kommer frem. Som f.eks gjeldsordning, og at barnetrygd kommer i tillegg til den oppgitte inntekten. 

[Salvesen.]

leticia skrev (11 timer siden):

Det kan hende at det utvises skjønn. Men de har faktisk et lovverk de skal holde seg etter, så det bør ikke slå så forskjellig ut. I denne spesielle saken så er det jo faktisk et problem at alle opplysninger om personens økonomi ikke kommer frem. Som f.eks gjeldsordning, og at barnetrygd kommer i tillegg til den oppgitte inntekten. 

Det må vell være gjeldsordningen som gjør at hen får sosialhjelp. Og det er jo her hens problem ligger, ikke systemet for det punger ut for hen.

[AndersT2]

leticia skrev (På 13.2.2025 den 11.36):

Som nevnt så ønsket jeg ikke en persondebatt om akkurat denne damen. Men diskutere saken i prinsipp. Dette er ikke en normal utbetaling å få fra staten hvis man er uføretrygdet. De aller fleste ligger på en utbetaling mellom 20 og 30 tusen utbetalt, flest i det nedre sjiktet mellom 20 - 25 tusen. 

Det er jo ikke mye insentiver igjen for de som jobber, å faktisk stå i jobb når man kan ha "ferie" hele året, og få like mye utbetalt. Det bør alltid lønne seg å jobbe.

Har en kompis som fikk seg dame fra Polen. Hun startet på norsk kurs, og ble småskremt over holdningene til enkelte andre i samme klasse. Den ene damen kom tilbake fra praksis jobb etter praksis jobb med unnskyldning om hvorfor jobben ikke passet. Mens hun sa det til medelever at hun ikke skjønte hvorfor hun skulle jobbe, når hun fikk bedre betalt for å ikke jobbe. Dama til kompis var rett ut i jobb så fort det var mulig.

 

[Milhouse85]

BadCat skrev (På 13.2.2025 den 10.53):

Hvis man blir uventet syk i et halvt år er det vanskelig økonomisk  å holde hodet over vannet i perioden og enda vanskeligere å komme seg tilbake på sporet. Det er nærmest som at systemet ønsker at folk skal avslutte løpet og komme inn i statistikken til de som det ikke ble ble noe av. Samtidig står gamle gubber i AP med megafonen og roper at alle skal i arbeid. Arbeidslinja skal bestå. Da bør man i det minste sørge for at flest mulig kommer seg gjennom allerede påbegynt høyere utdanning.

 

Salvesen. skrev (På 13.2.2025 den 11.08):

Hva mener du? Vi har sykepenger i Norge.

Sykepenger er midlertidig.

Jeg kan dele min historie (lang historie kort oppsumert):

- Ca 10 år siden. Arbeidsgiver kaller meg inn på "teppe". Er bekymret for u.t. helse.
- Blir sendt til bedriftshelsetjenesten. Sykemeldes mot min vilje. Bestillingen er: "Han skal ikke i jobb".
- Skaffer ny jobb. Nekter å la meg herske med. Problemet er at helsa gjør at jeg ofte er syk / innlagt. 
- Etter å ha forsøkt tre nye jobber i et år. Ringer bjellene hos NAV. "Er han egentlig ordinær arbeidssøker?"
- Mottar da dagpenger, 62% av fast inntekt. 

Og der begynner problemene. Disse 62% beregnes ut fra min grunnlønn, som da er 50% av ordinær lønn. Da halve lønna min er tillegg som helg/kveld/natt/risikotillegg. Jobbet i helseomsorgen. Jeg gikk derfor fra ca 35 000 utbetalt til 14 000 (!).

To ganger i uka, fikk jeg 7500 kr,- på konto. 
Samtidig bestiller NAV en arbeidsevne-vurdering. Der det står... "xxx er sykere enn det han fremstår som".

Spol frem til høsten 2017. Jeg ble 100% ufør. Heldigvis ble da alt av tillegg og ymse tatt i beregningen til uføretrygden min.

Men det var 2 år det... på 14kr pr mnd. 

ja, og kan jo nevne at jeg nesten daua på sykehus i Spania pga sykdom i 2019. Så ja, jeg var vel syk da.

>

Mange erfarer det samme som meg. Typisk for dem som får kreft-diagnosen, eller annen alvorlig sykdom.

https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/sesong/2019/episode/MDDP11000719

Her er en godt illustrert sak på hvor galt det faktisk kan gå! Når uhellet faktisk er ute.

Problemet er at for oss vil jobbe - og som bare er helt latterlig maksimalt uheldige. Så er det en ting å takle en ny hverdag med kronisk sykdom, kreft, lammelse eller annen funksjonsnedsetning. Det er tungt nok som det er. Men når man i tillegg får inntekten sin kraftig redusert. Samtidig som utgiftene ofte øker når man blir syk. Så er det å takle en ny økonomisk hverdag samtidig med helseutfordringene. Ekstremt tung for veldig mange. 

I tillegg opplever mange å "henge etter" i systemet i en årrekke..... fra sykemelding over til AAP der man kan "henge å dingle" i mange år, før man (kanskje) får uføretrygd.

Jeg var på mange måter heldig. Fra da jeg var i full jobb, til 100% uførhet. Tok det under 2 år.

Dessverre om man vil - er dette systemet, velferdssystemet vårt basert på tillitt. Man kan utnytte det så til de grader, om man bare går inn for det. Men for "uheldige" personer som meg, og hun i Brennpunkt-dokumentaren. Så føles det skamfullt, stigmatiserende og flaut å være en "naver" og kanskje aller verst, å bli omtalt som en "naver". Som om jeg hadde noe valg... (vel å merke har jeg nå en bitteliten deltidsstilling, bare for å gjøre litt....)

 

[Salvesen.]

Milhouse85 skrev (15 minutter siden):

 

Sykepenger er midlertidig.

Jeg kan dele min historie (lang historie kort oppsumert):

- Ca 10 år siden. Arbeidsgiver kaller meg inn på "teppe". Er bekymret for u.t. helse.
- Blir sendt til bedriftshelsetjenesten. Sykemeldes mot min vilje. Bestillingen er: "Han skal ikke i jobb".
- Skaffer ny jobb. Nekter å la meg herske med. Problemet er at helsa gjør at jeg ofte er syk / innlagt. 
- Etter å ha forsøkt tre nye jobber i et år. Ringer bjellene hos NAV. "Er han egentlig ordinær arbeidssøker?"
- Mottar da dagpenger, 62% av fast inntekt. 

Og der begynner problemene. Disse 62% beregnes ut fra min grunnlønn, som da er 50% av ordinær lønn. Da halve lønna min er tillegg som helg/kveld/natt/risikotillegg. Jobbet i helseomsorgen. Jeg gikk derfor fra ca 35 000 utbetalt til 14 000 (!).

To ganger i uka, fikk jeg 7500 kr,- på konto. 
Samtidig bestiller NAV en arbeidsevne-vurdering. Der det står... "xxx er sykere enn det han fremstår som".

Spol frem til høsten 2017. Jeg ble 100% ufør. Heldigvis ble da alt av tillegg og ymse tatt i beregningen til uføretrygden min.

Men det var 2 år det... på 14kr pr mnd. 

ja, og kan jo nevne at jeg nesten daua på sykehus i Spania pga sykdom i 2019. Så ja, jeg var vel syk da.

>

Mange erfarer det samme som meg. Typisk for dem som får kreft-diagnosen, eller annen alvorlig sykdom.

https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/sesong/2019/episode/MDDP11000719

Her er en godt illustrert sak på hvor galt det faktisk kan gå! Når uhellet faktisk er ute.

Problemet er at for oss vil jobbe - og som bare er helt latterlig maksimalt uheldige. Så er det en ting å takle en ny hverdag med kronisk sykdom, kreft, lammelse eller annen funksjonsnedsetning. Det er tungt nok som det er. Men når man i tillegg får inntekten sin kraftig redusert. Samtidig som utgiftene ofte øker når man blir syk. Så er det å takle en ny økonomisk hverdag samtidig med helseutfordringene. Ekstremt tung for veldig mange. 

I tillegg opplever mange å "henge etter" i systemet i en årrekke..... fra sykemelding over til AAP der man kan "henge å dingle" i mange år, før man (kanskje) får uføretrygd.

Jeg var på mange måter heldig. Fra da jeg var i full jobb, til 100% uførhet. Tok det under 2 år.

Dessverre om man vil - er dette systemet, velferdssystemet vårt basert på tillitt. Man kan utnytte det så til de grader, om man bare går inn for det. Men for "uheldige" personer som meg, og hun i Brennpunkt-dokumentaren. Så føles det skamfullt, stigmatiserende og flaut å være en "naver" og kanskje aller verst, å bli omtalt som en "naver". Som om jeg hadde noe valg... (vel å merke har jeg nå en bitteliten deltidsstilling, bare for å gjøre litt....)

 

Joda, men det var 6 måneder som var nevnt og det er dekket om en er syk og vill være syk. 
 

Men bra det løste seg til slutt! Tipper det var tøft når det sto på ja!

[leticia]

AndersT2 skrev (9 timer siden):

Det er jo ikke mye insentiver igjen for de som jobber, å faktisk stå i jobb når man kan ha "ferie" hele året, og få like mye utbetalt. Det bør alltid lønne seg å jobbe.

Jeg ser ofte denne holdningen fra folk som har vært heldige å holde seg friske, eller som ikke selv er pårørende til noen som dessverre har blitt alvorlig syk.

Å være for syk til å jobbe er på ingen måte noen ferie. Man bruker dagene sine på å holde seg friskest mulig. Det høres sikkert fint ut med "fri fra jobb" en stund. Men å ikke ha noe å gå til over tid vil rett og slett bare være deprimerende. Det koster økonomisk, mentalt og sosialt.  Man mister muligheten til sosialt samvær med kollegaer, mister opplevelsen av mestring,  og noen ganger får man bare lyst til å legge seg ned og gi opp...

Jeg er enig med deg i at det skal lønne seg å jobbe. Og i all hovedsak så gjør det det. Hvis du leser historien til @Milhouse85 over her, så ser du hvor lite det lønner seg å havne på arbeidsavklaringspenger, arbeidsledighetstrygd (dagpenger) og uføretrygd.

Dette tilfellet med kvinnen i artikkelen, det er ikke slike summer man er vant med å "få" som syk. Årsaken til at summen er så høy er tillegg for barna, samt at hun er på gjeldsordning (noe som VG bevisst eller ubevisst unnlot å fortelle om). Hadde hun ikke hatt barn og ikke hatt gjeldsordning,  og ikke hatt så høye boutgifter så hadde den månedlige utbetalingen hennes ligget på 22.000.

Saken til Milhouse85 er det nok mye mer vanlig at syke opplever. Så jo, i all hovedsak så lønner det seg å jobbe. Ikke bare økonomisk , men også med tanke på det mentale og sosiale som nevnt. 

AndersT2 skrev (9 timer siden):

Har en kompis som fikk seg dame fra Polen. Hun startet på norsk kurs, og ble småskremt over holdningene til enkelte andre i samme klasse. Den ene damen kom tilbake fra praksis jobb etter praksis jobb med unnskyldning om hvorfor jobben ikke passet. Mens hun sa det til medelever at hun ikke skjønte hvorfor hun skulle jobbe, når hun fikk bedre betalt for å ikke jobbe. Dama til kompis var rett ut i jobb så fort det var mulig.

Jeg ser at dette kan være problematisk i tilfeller hvor folk har ingen eller lav utdanning, og er sikret en minstesats, har barn i tillegg som de får ekstra støtte for. Da kan det "lønne seg å ikke jobbe". Men hvis du tenker deg litt om,  hvor mye tror du slike sparer opp til sin egen fremtidige pensjon? Barna blir også større og stønadene pga barna vil opphøre. Det er nok ikke så lukrativt når alt kommer til alt å ikke jobbe som noen vil ha det til.

Endret 14. februar av leticia
skrivefeil

[Subara]

Ingen historier er like når det gjelder hvordan man ble ufør eller måtte gå på sosialtrygd. Og arbeid er målet inntil uførhet er vedtatt og vedkommende blir parkert av systemet.

• man ville jobbe - så hvorfor ikke fortsette å jobbe?
• man ville ikke jobbe - hva var grunnen til det?
• man fikk ikke jobb - hvorfor fikk man ikke jobb?

Dette er hva NAV- ekspertisen har å forholde seg til. Ikke rart det tar tid å utrede noen. Særlig når NAV ikke har noe å tilby. Hvorfor sender de ellers folk på jobbsøker-kurs?

Endret 15. februar av Subara

[Milhouse85]

@leticia takk for fine svar.

Jeg liker å tenke "kommode" - at hver sak har mange ulike skuffer. 
Det med uførhet har, etter mitt skjønn. Et lite hierarki med skuffer - som av og til kan være vanskelig å skille mellom.

Det "alle" forstår, er plutselig alvorlig somatisk sykdom eller skade/ulykke som lammer deg fra å være yrkesaktiv helt åpenbart. Dette kan skje hvem som helst. 

En helt annen "skuff" er innvandrere, som kommer fra krigsherjede land. Som er såpass skadet miljømessig at de er veldig lite tilpasningsdyktig i forhold til  språk, kultur og klima. Det å forvente at en bestemor på 57 år som kommer fra Eritrea som knapt nok kan lese og skrive. Skal fungere i jobb her hjemme i Norge, er helt utelukket. Så da er det ofte rett på uføretrygd. 

Også har du en stor - ekstremt stor - gruppe, som jeg har et litt ambivalent forhold til. Unge psykisk syke. Mange forteller om stort press sosialt, kulturelt/sportslig, karrieremessig, på kropp, sex og alt livet handler om. Samtidig som de lever livene sine gjennom en skjerm, er konstant pålogget, blir konstant "overvåket", vurdert - og sammenlikner seg selv med alle på måler seg opp mot gjennom skjermen. (For å generalisere det hele). Samtidig er kritikk, direkte tilbakemeldinger og det å møte konkret praktisk mostand i livet, stadig mer fraværende. Man blir dillet & dullet med. Og man har ofte alt for større krav til seg selv, jobb/karriere og livet i seg selv. Da blir også fallgruven desto større. 
Da kan man ofte "gi litt opp" på veien, og gjøre selv selvforskyldt syk. Joda, man kan skylle på arv, miljø, kultur og alt det der. Men jeg tror veldig mange, alt for mange, har en viss form for selvforskyldt "møte veggen / gå på en smell" - og har man først falt ned et trappetrinn, er det ikke lenge igjen før man virkelig stuper. 

Men; nå har vi den første generasjonen som har vokst opp med en mobil i hånda, som alltid har vært pålogget. Så jeg håper at disse "lærer av sine feil" - og vil hjelpe sine barn, med å ta bedre digitale valg i hverdagen. Være mindre pålogget internett og mer pålogget selve livet. Jeg håper folk våkner litt opp når det gjelder dette. 

Det er selvsagt mange årsaker til at man blir ufør. Og man skal helst ikke "rangere" folk på den måten. 

10,5% uføre er et helt hinsides høyt tall.
Det gjør at alle, absolutt alle, vil kjenne noen som er uføre i sin omgangskrets, familie eller lignende. Og ikke sjelden, vil man selv "vurdere" denne personen som i stand til å jobbe eller gjøre noe. Og da kan det helt klart provosere.

Min egen mor er ufør. Hun kunne fint har jobbet. Men, hun er litt "rar sosialt" - og da var det nok til at fastlegen anbefale uføretrygd, og siden hun bodde i en liten bygd. Der "alle" var enige om dette (der alt av helsetjenester, NAV og ymse er i ett og samme bygg) - gikk dette gjennom på 1-2-3. Og vipps, hadde den bygda et problem mindre å tenke på.
Litt for enkelt spør du meg. 

Også har du andre, som helt åpenbart fortjener sin uføretrygd. Som kanskje må krangle i systemet i mange år før de når gjennom. Gjerne fordi det skyldes "usynlig kronisk sykdom" - som muskelplager, rygg eller andre ting som er vanskelig å konkret bevise/kartlegge. 

[leticia]

Milhouse85 skrev (8 timer siden):

@leticia takk for fine svar.

Jeg liker å tenke "kommode" - at hver sak har mange ulike skuffer. 
Det med uførhet har, etter mitt skjønn. Et lite hierarki med skuffer - som av og til kan være vanskelig å skille mellom.

Det "alle" forstår, er plutselig alvorlig somatisk sykdom eller skade/ulykke som lammer deg fra å være yrkesaktiv helt åpenbart. Dette kan skje hvem som helst. 

En helt annen "skuff" er innvandrere, som kommer fra krigsherjede land. Som er såpass skadet miljømessig at de er veldig lite tilpasningsdyktig i forhold til  språk, kultur og klima. Det å forvente at en bestemor på 57 år som kommer fra Eritrea som knapt nok kan lese og skrive. Skal fungere i jobb her hjemme i Norge, er helt utelukket. Så da er det ofte rett på uføretrygd. 

Også har du en stor - ekstremt stor - gruppe, som jeg har et litt ambivalent forhold til. Unge psykisk syke. Mange forteller om stort press sosialt, kulturelt/sportslig, karrieremessig, på kropp, sex og alt livet handler om. Samtidig som de lever livene sine gjennom en skjerm, er konstant pålogget, blir konstant "overvåket", vurdert - og sammenlikner seg selv med alle på måler seg opp mot gjennom skjermen. (For å generalisere det hele). Samtidig er kritikk, direkte tilbakemeldinger og det å møte konkret praktisk mostand i livet, stadig mer fraværende. Man blir dillet & dullet med. Og man har ofte alt for større krav til seg selv, jobb/karriere og livet i seg selv. Da blir også fallgruven desto større. 
Da kan man ofte "gi litt opp" på veien, og gjøre selv selvforskyldt syk. Joda, man kan skylle på arv, miljø, kultur og alt det der. Men jeg tror veldig mange, alt for mange, har en viss form for selvforskyldt "møte veggen / gå på en smell" - og har man først falt ned et trappetrinn, er det ikke lenge igjen før man virkelig stuper. 

Men; nå har vi den første generasjonen som har vokst opp med en mobil i hånda, som alltid har vært pålogget. Så jeg håper at disse "lærer av sine feil" - og vil hjelpe sine barn, med å ta bedre digitale valg i hverdagen. Være mindre pålogget internett og mer pålogget selve livet. Jeg håper folk våkner litt opp når det gjelder dette. 

Det er selvsagt mange årsaker til at man blir ufør. Og man skal helst ikke "rangere" folk på den måten. 

10,5% uføre er et helt hinsides høyt tall.
Det gjør at alle, absolutt alle, vil kjenne noen som er uføre i sin omgangskrets, familie eller lignende. Og ikke sjelden, vil man selv "vurdere" denne personen som i stand til å jobbe eller gjøre noe. Og da kan det helt klart provosere.

Min egen mor er ufør. Hun kunne fint har jobbet. Men, hun er litt "rar sosialt" - og da var det nok til at fastlegen anbefale uføretrygd, og siden hun bodde i en liten bygd. Der "alle" var enige om dette (der alt av helsetjenester, NAV og ymse er i ett og samme bygg) - gikk dette gjennom på 1-2-3. Og vipps, hadde den bygda et problem mindre å tenke på.
Litt for enkelt spør du meg. 

Også har du andre, som helt åpenbart fortjener sin uføretrygd. Som kanskje må krangle i systemet i mange år før de når gjennom. Gjerne fordi det skyldes "usynlig kronisk sykdom" - som muskelplager, rygg eller andre ting som er vanskelig å konkret bevise/kartlegge. 

Jeg syns du viser stor innsikt rundt dette tema.

Jeg er enig med deg i betraktningene dine. Kanskje spesielt viktig å få gjort noe med andelen unge med psykiske lidelser. Du nevner telefonen som en ting. Men minst like viktig syns jeg det er hvordan vi organiserer skolen (spesielt med tanke på mobbing) og helsevesenet vårt. Det tar altfor lang tid å få tak i psykologhjelp.

[FrihetensRegn]

Jeg har selv vært i ordinær jobb, drevet firma og vært selvstendig næringsdrivende, jeg har midlertidig vært innom NAV (AAP og dagpenger i varierende tider) og har familiemedlemmer som er uføretrygdet. I de aller fleste tilfeller er det bedre økonomisk å jobbe enn å leve av nav, og slik skal det være. Det finnes derimot unntak, der det ikke lønner seg å jobbe, for eksempel om man har stor familie og begge foreldrene lever på sosialstønad og får stor bolig fra kommunen.

En slektning av meg har ung ufør, han har ca 24 000 kr utbetalt fra nav i måneden, ingen barn, men eier et stort hus han har arvet, uten lån og han leier ut en leilighet til 11 000 kr i måneden. Det er riktig at han skal ha ung ufør pga mangel på god helse og arbeidsevne, men at han har over 30 000 utbetalt og få utgifter samtidig som en kollega av meg på jobben er alenemor og jobber fulltid, kjører en 20 år gammel dieselbil 5 mil hver vei til jobb hver dag, betaler bompenger, sliter ut kroppen og samtidig sitter med mindre utbetalt per måned (etter utgifter relatert til jobb som diesel og bompenger) er for meg ganske feil. Hun har ca. 32 000 utbetalt etter skatt. Ingen andre inntekter. Fire barn å forsørge. Leier leilighet, betaler strøm og forsikringer. Mye utgifter til mat og fritid for barn. Hun har aldri råd til å sette av penger til sparing eller investeringer. Samtidig er mange utlendinger i Norge på offentlige ytelser der de får dekket det meste. Hvordan er dette rettferdig? Er det rart unge i arbeiderklassen ikke ønsker barn og sliter med å skaffe seg bolig? Skattene og avgiftene i dette landet burde senkes kraftig og det burde vært 0% inntektsskatt på de første 400 000 kr tjent. Det burde heller ikke vært noen moms eller avgifter på strøm, mat, diesel og bensin. Ingen bompenger heller. I dette oljelandet hadde det gått helt fint.

Endret søndag kl 21:03 av FrihetensRegn