Nytt kongerike i Norge?

[JK22]

I disse dager har det blitt proklamert i både norske og internasjonale mediekanaler om et mulig kongesete i dagens Hokksund vest for Drammen etter et oppsiktsvekkende funn av et meget usedvanlig bygg som er hele 16 meter bred. Som i tillegg var så ulik ved å ha et meget stort spenn på hele 9 meter i det indre av treskips langhuset. Dette gjør funnet meget spesielt da man ikke fant tilsvarende fra hele Skandinavia verken den gang eller senere fram til 1400-tallet når det gjelder bygninger oppført i tre. Selve beliggenheten er også spesielt, for Sem - som er en moderne forkorting av det gamle navnet "Sjøheim" som betyr et hjemområde ved et sjø med havn - rommet en kongsgård fra meget gammelt av, som i 1600-tallet var praktisk talt et slott i seg selv.

Men undersøkelsene og dokumentasjonsarbeidet som oppsto etter en utgravning i sommeren 2023 avslørt også at området hadde blitt meget sterkt utradert av menneskelig aktivitet - slottet som en gang sto der, har blitt nesten helt borte og enorme mengder kulturminner hadde likedan forsvunnet i forbindelse med massiv utjevning og oppdyrkning i 1800-1960. Det hadde gått så langt at folkeminnet om fortiden forties og blitt så svak, at folk flest i dag knapt vet om sin hjemregions historie. Det kan ha vært i sammenheng med et langvarig forfall som startet i vikingtiden på grunn av landhevningen som gjør at Drammensfjorden trakk seg tilbake. Ennå var Sem viktig fordi den ligger strategisk mellom flere vitale naturlige kommunikasjonsruter.

Enhver som ser på dagens kart vil straks ligge merke til at Sem - eller mer presist Øvre Eiker/Nedre Eiker (Hokksund) på vestbredden av Drammenselva med Vestfosselva renner gjennom fra sørvest mot nordøst - ligger meget strategisk mellom to viktige naturlige ruter; Numedalslågen hvor Kongsberg ligger ved i dag i vest og Drammenselva som ender i Tyrifjorden i øst. Det gjør at indre Vestfold omkring Numedalslågen og området Re kunne domineres fra nord, mens det bare var mulig å ha direkte kommunikasjoner mellom det indre Opplandene og havet gjennom dalen mellom Vikersund og Hokksund. Med Tyrifjorden vil Ringerike være innenfor rekkevidde, og derfra Hadeland og Hallingdal/Valdres hvor det finnes gamle kommunikasjonsveger til Sognlandet i Vestlandet. 

For 1,800 år siden var havet 14 meter høyere enn i dag, nesten hele byen Drammen ville ha utgjort havbunn i en bred og buktende fjord som fremdeles ville ha eksistert i vikingtidens begynnelse i 800-tallet. Det betyr at en sjøfarer kan dermed ta seg ganske dypt inn helt opp til dagens Sem i Øvre Eiker. Dessuten betyr det også at man vil ikke ha større vansker med å når Tyrifjorden da eidet som måtte krysses, vil være relativt kort. En opplandskonge kan også være en konge med flåtemakt, som kunne dominere et stort og nærmest uinntagelig rike bak høye fjell langt opp i landet. Landskapet - som het Eiker i eldre tid - er et fruktbart jordbruksland og dermed svært verdifullt i eldre tid. Annetsteds på Østlandet finner man bare en håndfull liknende landskap; Ringerike, Hadeland, Toten, Hedmark og Romerike nord for elven Glomma. Men mens Romerike dels var ugjennomtrengelig med et spesielt landskap som var svært kupert -dagens landskap er nemlig sterkt utjevnet - var Ringerike derimot naturlig flatt og fremkommelig. Det er derfra kommunikasjonene fra havet stort sett kom dypere inn i landet, og en tradisjonell rute for konger som ville utøve sin makt som opplendingskonge fram til vikingtiden. Hadeland og Toten tradisjonelt var sammenknyttet. 

Med dette i baktanke betyr det da at det "nye" kongeriket egentlig er Opplandskongeriket velkjent fra vikingtiden, med Harald Hårfagres far Halvdan den svarte som den siste kjente kongen. Den gang hadde ikke konger fast residens da man måtte forflytte seg fra gård til gård, men for å utøve sin makt måtte de ha faste kongeseter - og funnet av det enorme huset i Sem kan tyder på at det er akkurat der opplandskongene hadde sin kongesete. Dette kongeriket har en mystisk skjær over seg i de bevarte sagnene fordi det finnes en anelse av respektverdighet og aktelse da det omtales. Opplandskongene nevnes i Snorres kongesagaene; 

En konge som het Åle den opplandske var en mektig krigshøvding som kom i krig med kong Adils som hersket over Uppsala i Sverige, det er antatt at det var i 500-tallet. Så hvis kong Åle den opplandske hadde et kongerike den gang som var i stand til å føre krig i lang tid med Uppsalakongeriket, er det mulig at Sem var hans kongesete. Det hadde tidlig vært spekulert om Åle den opplandske endelig var fra svensk Uppland, men han og Adils sloss deres siste slag på isen på Vänern. Dessverre hadde kildematerialet som Snorre basert seg på, gått tapt fordi det var fra Skjoldungesaga som ikke har blitt komplett bevart. Ved å ha kongeverdighet kunne ikke Åle ansees som en hærfører uten land, da disse kalles "sjøkonger". 

Det er fra akkurat dette århundret et meget unikt funn i verdensklasse var gjort. Solbergvasen. Rester av en romersk vase var funnet i en myr i 1854 oppunder Hønerudåsen i Øvre Eiker, som det bare finnes to eksempler av - den andre er Portlandsvasen som kom fra et keiserlig gravkammer i Italia, som tilhørte keiser Alexander Severus av Romerriket (222-235)! Det blir enda mer uhørt ved å finne ut at begge vaser er identisk og bare kunne ha vært samtidig laget av egyptiske glasskunstnere omkring år 70, muligens på keiserlig anmodning. Og ikke nok med det; det vist seg at vasen hadde blitt meget omhyggelig ivaretatt gjennom århundrer fordi det var funnet tynne gullbånd med dekorasjoner i Folkevandringstidens dyrestil. Gullbånd som så ut til å ha vært av skandinavisk opphav. Det mente da at Solbergvasen var et ulikt klenodium som bare en konge skulle ha, og som kan ha gått i arv. Solbergvasen er dårlig kjent, men dette er det største funnet av et romersk enkeltgjenstand utenfor Romerrikets grenser. Alle andre, selv mer oppsiktsvekkende og intakt, kom i skyggen. 

Jeg tror det er mulig at det var Åle den opplandskes død som kan ha fått hans etterlatte til å hensette/ofre den utsøkte vasen til minne om ham, ved å gi det som gave til gudene. Han var den første nevnte kongen fra Norge i Snorres kongesagaene. Ynglingdynastiets første "norske konge" var Halvdan Kvitbein trolig ved år 700 til 750 som bli leder for en hær som hadde krysset Eidskogen mellom Värmland og Solør og underlagt seg Romerike, men det er mulig at Snorre overdrevet, for han giftet seg med en kongedatter, Åsa som var opplandskonge Øystein Hardrådes datter. Det er lite sannsynlig at opplandskongen ville gifte bort hans datter til en fredløs som kom herjende med en fremmed hær.

Istedenfor virker det som at Kvitbein holdes i sjakk, som bare kan betyr at Opplandskongeriket var en formidabel maktfaktor den gang. Hedmark, Toten og Hadeland skulle ha blitt erobret. Likedan virker det søkt at Kvitbein hauglegges svært langt vekk fra der han døde, for han døde som en gammel mann på Toten. Det er mulig, etter min mening, at Kvitbein fikk innslag hos den mektige opplandskongen og fikk len av ham. Det var to separate kongeriker da Kvitbein døde, Vestfold var underlagt Eirik Agnarsson mens Østfold var underlagt Skjold, som muligens også hersket over dagens Båhuslen. Det kom fram at mens Kvitbein levde, døde Agnarsson slik at Vestfold tilfalt hans sønn Øystein, som ble drept av Skjold "med trolldom". Øystein skulle ha blitt hauglagt "på raet ute ved sjøen over Vadla". Det eneste raet ved Oslofjorden er Mølen hvor en rekke gravrøys var funnet. 

Mølen har en spesiell grav kalt Mølenskipet ved å ha form som en skipslegning som var reist over en branngrav hvor det var funnet klinknagler fra en båt, datert til mellom 80 og 350 e.kr. Fysisk sett utgjør Mølen slutten på Oslofjordområdet fordi Frierfjorden utgjør en barriere mellom Østlandet og Sørlandet. De mange kulturminnene derfra kan ansees som et bevis på at datidens folk anså Frierfjorden som en naturlig grense i jernalderen, slik at raet med gravrøysene var ikke bare en sjømerke, men også en grensemarkering. Det var ikke uvanlig å bruke gravminner som markering av makt for de levende mennesker. 

Arkeologisk sett har det vist seg at Vestfold ikke hadde en sterk kulturhistorisk aktivitet i bronsealderen og førromersk jernalder, det kan være i sammenheng med topografiske forhold, for enhver som var der, vet det er kort mellom fjellgrunn og kyststrøk med mye lavt land som lenge var havbunn. Det er ikke engangs funnet mange helleristninger der i meget sterk kontrast til Østfold. Det kan betyr at indre Vestfold med skrinne ressurser var det eneste som gjensto - men for 2500 år siden ble den store endemorenen fra Horten til Larvik utsatt for nyrydning og oppbygging som etter hvert skjøt fart i romersk jernalder. Det betyr at et land var i ferd med å oppstå da havet trakk seg tilbake. Ved å se på kartet blir det tydelig at det er tidlig skjærgårdgrunn mellom Larvikbukten og Tønsbergfjorden, det var sannsynlig havbunn helt opp til Gulli nordvest for byen Tønsberg. 

Allerede i bronsealderen avslørte viktige funn i Ringerike og Eiker at det var allerede maktsentre der, fordi bronsemetallet var forbeholdt de velstående makthavere med adgang på tekniske kompetanse i form av bronsestøpere - og Sems beliggenhet betyr at de kan dominere indre Vestfold fra landsiden - og ytre Vestfold fra sjøsiden med hjelp av Drammenfjord. Ved å ha adgang til rikdommene til fjells med råvarer og store befolkningskonsentrasjoner - det var omtrent 3,000 alene i Eiker for 1,800 år siden, vil en konge selvsagt ha muligheter for å ha sterk innflytelse over et voksende nybrott landskap. Det er mulig at et gammelt og sterkt kongerike i øst, som dominerte all land mellom Glomma i nord og Göta älv i sør, betyr at Vestfold ikke kunne bli et selvstendig maktsentrum på egen fot. Som beretningen om Øystein og kong Skjold kan bevitnet. For Skjold fikk Øystein drept ved å mane fram vind som fikk ynglingen til å falle over bord. 

Det er mulig at opplandskongen regjerte over Vestfold i romersk tid. Etter Øysteins død overtok Halvdan som vestfoldkonge, som giftet seg med Liv, datter til kong Dag fra Vestmar, som muligens er kystlandet mellom Frierfjorden og Agder. Han var den første som hauglegges i Borre. Det virker som at ynglingslekten utvidet sin makt gjennom giftermål som mellom Halvdan og Liv fra sør og mellom hans sønn Gudrød og Alvhild som var "datter til kong Alvarin fra Alvheim". Muligens kom Alvarin fra samme slekt som Skjold.

Øystein den mektige var den tredje kjente opplandskonge som dukket opp da Gudrød døde og etterlatt seg et rike i oppløsning - det sies at Øysteins sønn Hogne lagt under seg Toten, Hadeland og Hedmark slik at Värmland forsvant for godt for ynglingene som den gang besto av Gudrødssønnene. Men Olav som en av Gudrødssønnene overtok Vestfold sammen med Vestmar, slik at han sies å "dominere" vestre Oslofjord. Det gjør opplysningen om Øystein den mektige interessant, for det vitner om at Gudrødssønnene bokstavelig talt levd i skyggen av ham. "Den mektige" er svært spesielt å bruke som kallenavn. 

Da Halvdan Svarte levde i midten av 800-tallet var han først konge av Agder og deretter Vestfold. Siden underlagt han seg Vingulmark som i dag utgjør Oslobygdene som byen Oslo hviler på, og deretter Romerike. Dette utløst en krig mellom Øystein den mektige med hans sønner og Halvdan Svarte, som sluttet med seier for ynglingen som bli "en mektig konge" ifølge Snorre. Dette tyder på den spesielle statusen Opplandskongeriket hadde, for det var ved å tiltvinge seg Opplandene Halvdan steg i rangene og bli mer enn bare en "bygdkonge" som det het. Istedenfor å bli værende i Vestfold valgt han å oppholdt seg innenlands, hvor han deretter ryddet bort den ene fiende etter den andre. Beretningen om Ringerike tyder på en falsk historie, for kongen derfra, Sigurd Hjort, skulle angivelig være dattersønn etter Sigurd Orm-i-øye, som levd i siste halvdel av 800-tallet. Det var der Halvdan Svarte druknet da han falt gjennom isen i Randsfjorden og gravlegges i Ringerike. 

Selv om det antydes at opplandskonge Øystein den mektige var fra Gudbrandsdalen, er det veldig lite sannsynlig. En opplandskonge måtte ha en sterk og rik befolkning med tilgang på betydelige ressurser bak seg for å kunne fortjene et slikt kallenavn og Halvdan var en "mektig konge" før Ringerike nevnes. Et landskap mangles; det kan være Eiker som var i midtpunktet mellom kystlandet og opplandene. 

Det er fra 800-tallet et spesielt funn også var gjort i Eiker, Hoenskatten nordvest for dagens Hokksund hvor 2,5 kg gull og noen sølvsmykker var funnet. Det hendt i 1834 da en husmann grad i myren ved Hoen gård, det vist seg at skatten var kledt i et klede og lagt ned i myren en gang i tiden mellom 850 og 900. Alt tyder på at skatten var skjult bort i urotid da det rådet krig, et av smykkene var etter en beltespenne fra Karl den stores rike i begynnelsen på 800-tallet.

Kanskje gullskatten var lagt ned slik at den ikke skulle finnes fordi det hendt et maktskift, det er svært usikre opplysninger omkring Halvdan Svartes levetid og avsløringene omkring Olav Haraldssons utseende som en lang og kraftig oppbygd mann - "Olav Digre" - kan betyr at det blir mer og mer usikre jo lengre tilbake man kom. Hårfagre døde først ved år 932, og det er mulig at han vant seg Norge i tiden mellom 880 og 900 etter Hafrsfjordslaget. Var skatten satt bort fordi Halvdan hadde undertvunget seg det gamle riket som ikke så lenge etterpå glir ut av historiens folde? Hvis Hårfagre som sloss i ti år for å underligge seg Norge hadde vunnet ved år 900, kan det gi mening i mange hypoteser - en rekke skipsbegravinger fra tidsrommet mot 900 tyder på at det var flere separate maktsentre i Oslofjordområdet. 

Hoenskatten er ulik fordi funn av gull var uvanlig - fordi den gang mente man at gull var forbeholdt gudene mens de dødelige skulle foretrekke sølv, som var så ettertraktet at flere hundre (om ikke tusener) kilo sølv i form av mynter er funnet "overalt". Men Solbergvasen som var funnet i så å si de samme traktene, hadde også gull, og dette på en måte tyder på en særstilling knyttet til Eiker og et potensielt kongerike. Kanskje gull hadde en spesiell status for makthaverne i Eiker fra gammelt av. For ved å granske enkeltgjenstander, spesielt ved å studere mynter - den yngste var preget ved år 852, trolig i Konstantinopel - kom det ut at dette er mye eldre enn antatt. Det er en spennvidde på hele 500 år, som er uvanlig i seg selv. Det er en hypotese om at Hoenskatten kan ha kommet fra løsepengene som var betalt for abbed Ludwig fra St. Denis-klostret ved Paris i år 858. Den gang kom en vikinghær til Paris hvor de overfalte og plyndret nærliggende land deriblant klosteret. Det var utbetalt 865 pund gull, noe som både krønikeskrivere og historikerne lagt merke til, da sølv var ofte det eneste vikingene forlangte. I dette året hadde en vikingbande etablert seg i Seinen under en mann som het Berno, som kan betyr "Bjørn". Det var denne vikinghæren som foretok den kjente vikingekspedisjonen inn i Middelhavsregionen i 859-862, som så ødeleggelsen av den italienske byen Luna. 

Det kan mene at Hoenskatten var lagt ned i tiden etter år 858, selv om forskjellige gjenstander så ut til å være av eldre dato som armring og halsring. Den gang var gull som nevnt bare ment for gudene, og skulle dermed ofres i rituelle begivenheter - men det var med bearbeidede gjenstander som de små "gullgubber" for eksempel.

Uansett var det kanskje endepunktet, for vannet trakk seg så raskt tilbake at ny jord oppsto, og opptil førti nye gårder ble etablert der hvor det hadde vært havbunn langs Vestfosselva og Drammenselva. Den gang var vannet bare 4 meter høyere enn i dag, men elveslettene og strandjordene var allerede under meget grunt vann. Det ble ikke lenge mulig å navigere oppover Drammenfjord som hadde forminsket til en smal elv med en nylig oppstått foss, Hellefossen. Istedenfor kan dette lede til at Vingulmark/Oslo fikk større viktighet som havnsted for Opplandene. 

Som sagnet om Halvdan Svarte antyder hadde Oslo fått en ny viktighet fordi derfra med godt bygdejord opp gjennom Groruddalen finnes det farbare veger for folk med kløvhester som vil når dagens Lillestrøm, derfra kan man bruke ulike vannveger opp til Vorma, hvorfra man kan sette ut skip (Vormastrømmen er så sterk at det ikke var mulig for båtfolk å ferde fra Romerike til Mjøsa og omvendt - dermed Eidsfoss mellom Vorma og kulturlandskapet i Romerike.).

Jeg tror Eiker var porten til Østlandet fram til vikingtiden helt siden bondesteinalderen, men mistet denne plasseringen til Vingulmark som i dag er Stor-Oslo, som er "porten til Østlandet" i dag. Det kan ha hendt så tidlig, at folkeminnet om Opplandskongeriket ikke fikk feste seg ordentlig da sagnene nedskrives i 1100-tallet og 1200-tallet. Funnet av bygningen i Sem som er så stort, at det kan være en kongehall kjent fra eldre beretninger som Beowulf-heltefortellingen nedskrevet senest ved år 750, tyder på en alderdom som inngav fryktinngytende etterdønninger og aktelse i de eldste kvadene og beretninger som ennå var bevart da sagnforfatterne deriblant Snorre nedskrevet disse. 

De tre konger - Åle den opplandske, den første navngitte kongeskikkelsen i Norge utenom opprinnelsesagner, Øystein Hardråde som fikk samme kallenavn som Harald Hardråde som tegn på en sterk og maktkynisk mann, og sist Øystein den mektige som kan ha regjerte i 800-tallet - kan være tegn på at det fantes et mektig kongerike som i Snorres tid inntok en mytologisk karakter. Et kallenavn om ens opprinnelse, et kallenavn om kongelig effektivitet og et kallenavn om stor makt - dette er ikke ordinære konger. 

Det er mulig at Opplandskongeriket kanskje dominere hele Sørøstre Norge med unntak av Østfold/Båhuslen med forlenginger gjennom Solør fram til Värmland. Da ynglingslekten dro vestover, var de aktuelt på landflukt fra Uppsala pga. kong Ingjalds udådsregimet - han hadde gjort seg så foraktet at svenskene, som den gang var svear og gotere, ønsket å utrydde hans slekt. Hans sønn Olav Tretelgja var overfalt og brent som menneskeofring da en hær av svearne fant ham. Trolig hadde dette hendt i perioden 700-750. Han etterlatt seg Halvdan Kvitbein som vokste opp i Solør, som dattersønn av en mann som het Halvdan Gulltann - som ikke tituleres som konge, bare som nyrydningsmann. 

Hvis det jeg hadde grublet på i mange dager kan stemme, kan det betyr at Opplandene var Norges største kongerike som kan ha vært en romersk vasallstat allerede i det andre århundret e.kr (100-200 e.kr) som kunne ha utstrakt sin makt over store deler av Skandinavia i møte med både svenske og danske kongeriker. Kanskje Opplandene var romernes viktigste allierte i en turbulent tid - det vil ikke være overraskende om romerne satt opp sine klienter mot hverandre om egen gest. Selv etter Romerriket kollapset besto Opplandene, og kan ha overlevd nedgangstiden i 550-650 perioden, for deretter å returnere til sin styrke på nytt ved år 700 med Øystein Hardråde. 

[Maskinfører]

Interresant 😄 bor i Tønsberg 😀 

[JK22]

Eikværingene etterlot seg meget mange kulturminner i sitt landskap som dessverre er svakt undersøkt, da meget mange var bare overfladisk utgravd i 1800-tallet og enda flere har blitt utradert som resultat av landskapsendringer fram til etterkrigstiden da bulldosere med kjettinger planet ut det ene jordet etter det andre. (enda verre i Romerike)

Men funnmaterialet avslørt at det var usedvanlige mange krigergraver i Eiker fra jernalderen i all den tid Opplandskongeriket besto, det var to båtgrav fra vikingtiden - Nordre Besseberg og Foss/Hals Store - som også innholdet rytterutstyr, som tyder på at det var mektige krigerfolk som var lagt til hvile der. Det var mange våpenøks av en type som vi kunne lett gjenkjenne, da disse er bredeggede og utsvungne stridsøks på en prikk lik Olavs stridsøks som er en av Norges nasjonalsymboler. Dette vitnet om at det var et krigersamfunn i Eiker for 1,200 år siden, muligens da Øystein den mektige levde og Halvdan Svarte overtok. Kanskje en meget stor del av krigerfølget for Harald Hårfagre var eikværinger i slutten på 800-tallet. Det er så mye som var utgravd i eldre tid at disse kanskje må revurderes for å bedre datere og kategorisere disse. 

Det blir faktisk enda flere spor etter krigerklassen i Eiker så lenge tilbake man kom i tiden. Det var funnet mange luksusbetonte importsaker med opphav i Romerriket blant gravgavene som fulgt med de begravde krigerne - bronse, gass og edelmetall var etterspurt i den romerske jernalderen (0-400). Det var meget mange rike funn fra denne perioden, som så ut til å komme fra yngre romersk tid med stor overvekt av gullgjenstander som gullamuletter fra Hokksund og Vestfossen og gullringer fra Nordre Ås, i tillegg til den nevnte Solbergvasen. Arkeologisk sett var det klart at det var mange krigergrav fra 200- og 300-tallet som da en grav etter en krigshøvding var funnet på Lundteigen - blant annet et uvanlig langt tveegget sverd og et skjold som minner om disse avlange ovale skjoldene som både romerske legionærer og keltiske krigerne benyttet i Cæsars tid.

Det er mulig at graven, som var ødelagt da den var utgravd i 1926, kan være etter en krigerkonge som levde da kongehallen i Sem bygges eller endog før det hendt. for de velkjente sirkelrunde skjoldene var blitt vanlig ikke lenge etter kongehallen var oppført. Alt tyder på at krigshøvdingen hadde sitt bosted i den gamle gården Lunde i Haug, og selve området Haug var kjent for sine mange graver fra romersk tid. Det er også interessant ved å finne ut at det var et stort avbrudd da folkevandringstiden startet ved år 400, idet Romerriket kom inn i et kollaps som endt med tap av hele Vestromerriket slik at maktforholdene på det kontinentale Europa endret seg. For da var krigerklassen svakt representert av funnmaterialet fra denne tiden fram til 550. Muligens bare fordi ikke er funnet. Da de mange bygdeborgene kartlegges over hele Norge, var det oppdaget at mange bygdeborger så ut til å ha vært anlagt som en forsvarsbarriere og et kontrollverktøy omkring Eiker. Det var åtte bygdeborger i selve Eikerområdet på høyere lend - som interessant nok lå ved utfallsveger mot nord, vest og sør. Deretter var det oppdaget åtte bygdeborger på yttersonen omkring Drammenfjord - dette er et regionalt forsvarsring mot fiendtlig angrep på sjøvegen og de indre kommunikasjoner, det finnes ikke bygdeborg i indre Eiker. 

Organiseringen av disse bygdeborgene omkring Eiker i yngre romersk tid som kongehallen i Sem også nedstammet fra, tyder da på at det var et mektig maktsenter som var i stand til å ha territorial kontroll over et relativt stort område med kontroll over handelen mellom kystlandet og fjellene. Med tanke på forholdene i Vestfold den gang og muligheten for at det allerede fantes et gammelt kongerike i Østfold/Båhuslen som kalles Ranrike ifølge goterhistorikeren Jordanes, mener det at Eiker ville ha vært et naturlig utgangspunkt for etablering av et kongerike basert på prosjektering av militærmakt. Når man går dypere inn i Opplandene blir det straks lagt merke til at det er mange krigergrav fra den samme perioden i Ringerike, Hadeland og Toten. Selve navnet "Hadeland" er svært interessant i seg selv, for ordet "hadar" på gammelnorsk betyr stridende person. Det var funnet 30 våpengraver fra 150-300 perioden alene i Hadeland (det burde huskes at dalbunnen var svakt utviklet slik at man stort sett bodde på høyere lend og åsene) - det er meget med tanke på befolkningsstørrelsen den gang. Der, som i Toten, var det funnet våpen med opphav i det romerske militæret - som "Victoriasverd", sverd med seiersgudinnen Victoria innsmidd på klingen. Det gjør kartleggingen av bygdeborgene omkring Eiker litt merkelig fordi forsvaret er nemlig svak mot nord fremfor mot øst. 

Spesielt med tanke på at Hadeland var krigerlandet i romersk tid. Det har lenge vært mistanke om at det rådet et urolig forhold mellom Toten og Hedmark på hver sin side av Mjøsa, men ved år 300 vist gravfunnet at noe hadde hendt; det blir færre krigergrav i begge land, mest i Hedmark som kan ha blitt underlagt totenfolket. Det var også oppdaget at Ranrike hadde blitt merkbart svekket, for det er mulig at den kan ha blitt utkonkurrert av Eiker/Ringerike som formidlingsmakt fra utmarkene/kysten til indre Østlandet. Fra naturens side satt folket i Eiker med store fordeler mens folket i Ranrike bare hadde Glomma som kunne være vanskelig å navigere seg på med båt med mange avbrudd som måtte krysses opp til Romerike. Opplandene var sannsynlig delt i to maktsfærer fram til 300 e.kr med Toten og Hedmark på hver sin side. Hadeland og Toten tradisjonelt settes i forbindelse med hverandre, så begge land kan ha utgjort en enhet - som i tur enten overtok eller var overtatt av Ringerike. 

Ringerike ved Tyrifjorden var allerede i eldre romersk tid bedrestilt enn Eiker som bevist av et stort hus på 45 m x 8 m på det som het "Veien" hvor det også var et meget stort gravfelt - hvor våpengrav helt tilbake til det første århundret etter Kristus var funnet. Det var et meget usedvanlig rikt gravfunn i en gravhaug som vitner om en makthaver med juridisk og militær makt, han hadde skålvekt med seg ment for vekting av edelmetall som betalingsmiddel og bøteordning. Med tanke på nedgang i våpenfunn i Hadeland og Toten betyr det at en ny maktfaktor hadde oppstått i midten av 200-tallet som overtok kontrollen over Ringerike. Det bare kan betyr at et stort kongerike kan ha oppstått med opphav i Eiker og Ringerike, som underlagt seg all land i Opplandene inkludert Hedmark. De stridbare stridsmennene i Opplandene kom under felles kontroll av en mektig makt, som vi kan ha funnet de første spor etter i Sem. 

Det betyr da at Opplandskongeriket kan ha blitt et faktum i løpet av 200-tallet da en ukjent krigerkonge klarte å etablere kontroll over hele kommunikasjonsnettverket mellom havet og indre Østlandet. Samtidig kom de første tegn på tilbakeslag for maktsentra i Østfold. 

Fra midten på 500-tallet har man en bok, "Getica" nedskrevet av Jordanes som beskrev 27 folk i Skandinavia, men bare to hadde endelsen riki som betyr "rike" - Aeragnaricii og Raumarici som tyder på veletablerte kongeriker - og her burde det huskes at de to folkenavnene ikke kunne passeres på kartet. I ettertiden er det bare tre geografiske definerte landområder som har navn som ende på - rike fra jernalderen; Ranrike, Ringerike og Romerike. Ringerike benyttes om bygdene ved Tyrifjorden og lavlandet omkring Randelva, Begna og Sokna. Det er funnet gullring i form av hals- og armring i Ringerike og Eiker, som kan mene disse kan høres sammen. Enhver som har kjørt på gamlevegen fra Vikersund til Hokksund vil utvilsomt lagt merke til at dette var gammelt kulturlandskap, for bare hundre år siden var det dårlig med skog og barvekst rundt om i Østlandet. 

Hvis de to nevnte riker fra boken Getica utgjør Ranrike, Ringerike og Romerike medregnet omgivelsene betyr det at dette var gamle og etablerte maktstrukturer da Jordanes berettet om forholdene i Skandinavia basert på historiske opplysninger fra hans samtid eller den nære fortid. Kanskje kongehallen i Sem var senteret for Raumarici som kan blitt delt til Ringerike og Romerike i 500-tallet. Det er meget usedvanlige mange funn etter et militært hierarki med opphav i det romerske militæret som besto av legionærene og hjelpesoldater som oftest rekrutteres fra utlandet i indre Østlandet. Kartet over bygdeborgene som avslørte den regionale forsvarsringen omkring Eiker vist også at det var et forsvarsmur langs Glomma rettet mot nord hvor Vingulmark lå, som kan ha utgjort en faktisk grense for Ranrike, som også hadde mange bygdeborg som tyder på vern mot fiendtlig strandhugg fra sjøen. Og akkurat i Grenland omkring Frierfjorden og Norsjø var det funnet så mange bygdeborg, at disse til sammen utgjør et vern mot en trussel - som kom fra nordøst og øst. 

Disse bygdeborgenes beliggenheten sammen med faktumet om at Vestfold kan ha vært et nybruddsområde i eldre jernalder og inn i romersk tid betyr at det var to sentrale maktkonsentreringer ved år 200, med faktiske grenser mot hverandre - hvor indre Østlandet først var delt i to med Mjøsa i midten. Ved år 300 hadde den ene makten fått et overtak som kan ha dannet bakgrunnen for de kjente opplandskonger som kontrollere hele Øst-Norge med få avbrudd som Merovingertiden hvor Åkerriket i Hedmark eksistert med nære bånd til Uppsalakongeriket. Kanskje krigen mellom Åle den opplandske og ynglingskongen Adils i Uppsala var om kontroll over landet som i dag utgjør Hedmark, Solør, Østerdalen og Värmland. 

Endret 10 timer siden av JK22

[JK22]

"Alle" er kjent med Illerupfunnene hvor det var funnet hærutrustning ofret til gudene etter bataljer mellom hærer som sloss med hverandre i den romerske jernalderen. Der i Illerup Ådal var det stort myrlandskap som den gang var et meget grunt innsjø med flere øyer med sakterennende vann - som var undersøkt meget mange ganger siden 1950, så mye som 40 % av den gamle sjøgrunnen har hittil blitt gjennomsøkt. Til sammen var det funnet rundt 15,000 gjenstander, som deles inn i fire bestemte hendelser; det første våpenofferet var ved år 200, det andre ved år 230, det tredje ved år 375 og det fjerde og siste i 400-tallet.

Det eldste våpenfunnet, Illerup A, kom fra en hær med standardiserte utstyr ved at mer enn 300 spydspisser fra lanser var funnet, det var fire spyd/lanse per sverd, og på to av disse var runeinnskrifter funnet; "Wagnijo", et mannsnavn som mener "Vagn". Disse spydspissene var massefremstilt mens sverdene lot til å være importert fra Romerriket - disse var av type spatha som til å begynne med var ryttersverd som senere helt avløst gradius-sverdet fra Cæsars tid. Mye av funnmaterialet har sterk likhet med det som var funnet i norske våpengraver, spesielt i indre Østlandet. Det var sirkelrunde skjold med bronseblikk eller jern påpyntet med presseblikk som sannsynlig var offisersutstyr - disse var ikke funnet annetsteds i Skandinavia utenom de østnorske våpengravene. Det var mulig å finne når slaget kunne ha funnet sted, for romerske sølvmynter var funnet - de yngste var preget i 187-188 e.kr. Da mener det at det første slaget var i tiden etter år 188 og før det andre slaget ved år 230, prøver fra et skjold vist at det var reparert senest i år 205. Kanskje i det veldige året da slaget fant sted. 

Ifølge våpenfunnene var det en hær på omtrent 1,000 menn som hadde lidd nederlaget i Øst-Jylland, medregnet 25 ryttere - undersøkelser av hesteknokler vist at disse har stor likhet med norske fjordhester i oppbygging og dermed kan ha blitt medbrakt til Danmark fra Norge. Det vites ikke om hele hæren var nedgjort eller drevet på flukt med et tap på mellom 30 % og 50 %, utstyr for minst 300 til 400 krigere var funnet og kategorisert av arkeologene. Det var ved å gjennomsøke det personlige utstyret etter de falne det var mulig å gjette hvorfra den slagne hæren kom, det var funnet rundt 130 fyrtøy - bare fem var kontinentalt, alle andre kom fra Skandinavia. Meget mange kammer som var funnet, kom fra dyr som ikke eksistert i Danmark eller Sør-Sverige - reinsdyr, elg og kronhjort. Kammer for hårstell lot til å ha norsk opprinnelse fordi disse lages av bein tatt fra elg og reinsdyr som var utsatt for kommersiell fangst i jernalderen - spesielt i Valdres/Hallingdal. Som i 200-tallet kan ha vært under kontroll av Opplandskongeriket. 

Det finnes et navn etter en av hæranførerne, "Nithijo" etter runeinnskrifter funnet på et av skjoldhåndtakene av sølv, hvor det sto Nithijo tawide - som oversettes til "Nithijo lot gjøre/gjorde". 

Det er ikke bare Illerup Ådal A og B fra år 205 og ved år 230, det var et liknende våpenfunn i Vimose på Fyn hvor det allerede var eldre våpenfunn - nr. 1 fra 80-100 e.kr, nr. 2 fra omtrent år 150, det var i Vimose 2 den eldste runeinnskriften fra Danmark var funnet på en kam laget av bein, med ordet "Harja". Det var et personnavn som var funnet i en tid da det trolig ikke var store gevirbein eller bein å lage kammer av i Danmark. Fra Vimose 3 var det funnet meget mange spydspiss, omtrent 1,000 i alt - mer enn tre ganger av Illerup A-funnet. Svært mye av funnmaterialet i Vimose 3 var praktisk talt identisk med funnmaterialet fra Illerup Å - som likedan peker mot hypotesen om at den slagne hæren som trolig kan ha talt mellom 1,000 og 2,000 menn, om ikke mer, var kommet fra nord. For det tydelige beviset på dette er de mange kammer lagd av bein med dekorasjonstrekk som har likhet med østnorske eksempler. 

Illerup A-ofringen var trolig i år 205, og Vimose 3-ofringen var fra det samme tidsrommet, bare litt senere. Det mener at en makt i begynnelsen på 200-tallet var i stand til å mobilisere og utruste flere tusen menn. Størrelsen på befolkningen i Eiker var på mellom 2500 og 3000 i romersk jernalder, av dette kunne bare få hundre menn trekkes ut for krigsformål, og ettersom det ikke er påvist spor etter demografiske konsekvenser i Norge eller Sverige må det da betyr at hærmakten hadde kunne fordele byrdene på et meget stort land. 

Illerup A i år 205, Vimose 3 i 200-220, Illerup B i 230, Illemose på Fyn ved år 200 - Trinnemose i Vendsyssel ved år 200, Porskjær Mose ved Horsens... minimum 6 forskjellige våpenfunn med nærmest identisk militærutstyr som antyder et samlet og kontinuerlig angrep fra nord på Øst-Jylland og Fyn i mindre enn en generasjon (30 år). Og det var etter slagne hærer i en krig som kunne ha bølget fram og tilbake. 

Funnet av kongehallen i Sem var fra det samme tidsrommet, og ettersom dateringer av de mange norske våpengravene ikke er svært presist, er det mulig at konsolideringen av det nye kongeriket i Eiker, Ringerike, Hadeland/Toten, Hedmark og kanskje Romerike som kanskje var Raumaricii i Jordanes bok "Getica" - det er usedvanlig mye romersk inspirasjon i lokalprodusert militærutstyr - var samtidig med de mange våpenofringene i Danmark. Størrelsesgrad og sterk regional variasjon av personlig utstyr fra et stort land som omfattet hele Sør-Norge og Vest-Sverige (nord for Göta älv) fulgt til at mange mener det kan være en vestnorsk maktfaktor. Men funnet i Sem har snudd det om. Istedenfor kan en erobrerkonge ha oppstått som var i stand til å skape en bred militærallianse med andre konger om å angripe og undertvinge seg den rike Danmark. 

- Og som tross de mange nederlagene var i stand til å beholde sin stabilitet for meget lang tid etterpå. Hæren fra Vimose 3 var kanskje tre ganger så stort, og hvis den var kommet sjøvegen - kan flåten ha vært meget stor på mellom ett hundre og to hundre båtfarkoster. Det er beregnet at det kunne være 50 skip ved år 205. Opplandskongeriket var i sannheten en meget formidabel makt, spesielt i samarbeid med andre mindre rikedannelser.

[JK22]

Historien om hvordan det opplandske kongeriket kan ha startet som konsekvens av slaget i Teutoburgerskogen hvor det romerske imperiet led et meget stort nederlag med tap av 15,000 mann fra hele tre legioner for hender på germanske stammer samlet og ledet av Arminius. I dag vet vi litt bedre, for dette nederlaget avsluttet ikke den romerske innblandingspolitikken inn i Germania - istedenfor valgt de begrensede straffereaksjoner og hærekspedisjoner fra bak reiste grensemur og befestninger langs Rhinen samtidig som en diplomatisk sjarmkampanje startet. Istedenfor å redusere kontakten med de forskjellige germanske stammene valgt de derimot å øke med fokus på handel, gaveutveksling og rekruttering.

Et uventet konsekvens av grenseforsvaret med store oppstilte styrker var at det oppsto et stort ressursbehov som stimulert fram en varetilførsel fra Germania, og samtidig kom et stort antall menn til rekrutteringskontorer for å tjene som hjelpetropper. Det gjør at meget mange etter endt tjeneste kom hjem med nytt kunnskap om samfunn, teknologi og organisasjon - spesielt innenfor krigføring og militærsorganisering. Dette produsert en meget stor kulturboom som gjort det mulig å utvikle mer etablerte høvdingdømmer, stammeforbund og sist riker underlagt enkeltpersoner med kongetitler, fordi fra meget gammelt av hadde man etablert en meget seiglivet maktetradisjon basert på personnettverk, gaveutveksling og statushevding ved å ha luksusvarer helt tilbake til bronsealderen. Romerne var snar med å realisere at de kan ta fordel av dette ved å dele ut gaver, etablere relasjonsforhold og deretter utøve innflytelse på de forskjellige stammer, blant annet ved å styrke og støtte viktige klientmakter. 

De første sporene på dette var i syv graver i Jylland, en grav på Fyn, en på Falster og en på Lolland - den siste var spesielt rikt hvor den gravlagte i Hoby fikk et komplett romersk drikkesett med skåler, kanner og begre med seg, de to drikkebegre var av sølv med dekorasjoner som vist mytologiske fremstillinger hentet fra det antikke storverket Iliaden med Troja og Odysseus. Disse gravene kan ha vært etter hjemvendte leiesoldater som hadde dratt med rike gaver som takk for deres tjeneste, og kan ha vært romernes agenter i deres hjemtraktene. I bunnen på en sølvbegrene var et ord oppdaget, "Silius" - som kan være navnet etter selveste mannen som iverksatt den nye romerske politikken. For en militærskommandant med dette navnet var ansvarlig for Øvre Germania med sete i Mainz i 14-21 e.kr. For det ser ut at det var keiser Tiberius som gav hans godkjennelse til den nye vri i den romerske innblandingspolitikken etter år 16 e.kr. 

Og det virker. For i en kvinngrav på Bendstrup, Øst-Jylland vist det seg at et vinkar som kom fra det nevnte drikkesettet i Hobygraven var begravd med henne, som hadde romersk tekstil med seg. Romerske importvarer ble etter hvert vanlig i Midtjylland, Sønderjylland og deretter de danske øyene fra vest mot øst. En internasjonalisering av gavesystemet med romerske gaver i bytte mot ytelser tok seg til i løpet av det første århundret etter Kristus, arkeologisk sett var det mulig å spore maktforskyvninger - først var det Lolland-Falster i 16-40 e.kr, deretter Fyn i 40-70 og sist opprettelse av hele fem til seks regionale maktsentre i Jylland, Fyn, Sjælland og Lolland-Falster ved år 100 e.kr. Danmark blir en "filter" av romerske varer fra kontinentet til Skandinavia, hvor de lokale makthaverne forsto de kunne bruker romerne for å bygge et nettverk av forbundsfeller og allierte gjennom gaveutveksling som raskt gi over i et relasjonsforhold hvor den som mottok gaven, må gjengjelde med tributt eller ytelser som krigstjeneste, slaver og handelsvarer i bytte mot prestisjevarer. 

Dette fulgt til fremveksten av et krigeraristokrati i Skandinavia fordi den romerske innblandingspolitikken gikk ut på å forhindre sentraliseringstendens blant de germanske stammene samtidig som man kunne høste inn dugelige og stridbare menn for hærtjeneste som del av grenseforsvaret mellom Romerriket og Germania. Det kunne forklare hvorfor det var mange maktsentre istedenfor bare få, og hvorfor danskene voktet meget godt om dette privilegiet som importører mellom Romerriket og Skandinavia. 

Men dette fulgt til aggresjon fra andre germanske stammer, de første våpenofringene etter slag med inntrengende hærer var fra 100-200 e.kr, det er mulig at romerne tok kontakt med de danske stammene i de sørdanske øyene og Sønderjylland fordi disse var allerede i et fiendeforhold med kontinentale germanske stammer. Ved Kristus fødsel ble erobrede krigsbytte ofret i Ejsbøl Mose vest for Haderslev, dette var det første av flere våpenfunn som bevist at fremmede hærer var kommet fra sør i det første århundret. Den økte kontakten med romerne fulgt til større uro og et voksende behov for militarisering først i Danmark, deretter i Skandinavia.

En ny samfunn tok form, de små vandrelandsbyene forstørres og blitt mer permanent mens faste boplasser og deretter handelsplasser oppsto.

Det meste nevneverdige var Gudme på Fyn som oppsto i 200-tallet, der var et stort langehus oppdaget - den var en hall på 47 m lengde og 10 m bredde, med meget kraftige stolper som kunne være et høyt tak, datert til slutten på 200-tallet. Gudme var mer en by enn en landsby med til sammen 50 samtidige gårder med langehus på opptil 35 m x 6-7 m. Ikke langt derfra lå Lundeborg som var en handelsplass med havneanlegg og skipsverft - og der like ved lå Danmarks største gravfelt, Møllegårdsmarken med omtrent 2,500 graver fra det siste århundret før Kr. til 400-tallet e.kr - av dette var ca. 300 grav fra eldre jernalder. Gudme kan ha vært et kongesete som dominerte hele Fyn og kanskje Jylland samt Lolland/Falster. Navnet på Gudme betyr "Gudenes hjem".

Et annet mulig kongesete er Himlingøje på Øst-Sjælland ved Stevns hvor de første sporene er fra cirka 150 e.kr. Der var det oppdaget meget store mengder romerske importvarer som kan tyder på et meget nært forhold mellom Romerriket og det nye maktsenteret på Sjælland. Det var funnet spor etter en rekke ingeniørmessige bevis på veganlegg og brobygging spesielt over Stevns Å og Tryggevælde Å - det var bokstavelig tatt et romerskinspirert vegnettverk der, som var påbegynte i 150-200 perioden. For de danske arkeologene er de to så forskjellige potensielle kongeseter vanskelig å sammenligne, Gudme hadde boplass, hellige stedsnavn, gull- og sølvdepoter, store gravfelter og handelsplass mens Himlingøje hadde enkelte rikmannsgraver, veger og overvekt av romerske varer på et stort område.

Der vist det seg at herskerne i Sjælland hadde begynte å redusere sin avhengigheten av romerne ved å forsterke sine forbindelser med andre maktfaktorer som sarmaterne, et rytterfolk som bosatt seg i dagens Bulgaria, for sarmatiske gullringer kom til Himlingøje, hvor disse var tatt i bruk som verdighetstegn og etter hvert blitt et kjennetegn for germanske makthavere i Skandinavia og annetsteds. Verdighetstegn gikk også i motsatt retning, for fra 250-300 perioden var mange gotiske graver ved Svartehavet funnet, hvor det vist seg at stormannskvinner hadde spesielle smykker med seg kalt fibulaer - som var draktnål benyttet av begge kjønn fram til 400-tallet. Slike fibulaer som kan ha utgangspunktet i Sjælland, var funnet i Polen, Litauen, Gotland, Bornholm mot øst og Nord- og Vestjylland i nord/nordvest samt Sør-Norge og midte Sverige ytterst i nord. Det mente at romernes elever hadde nå overgått sine mestre og skapt deres egne imperiale innflytelsesmakt. 

Men potensielle utfordrere dukket opp, for de var ikke alene om å styrke seg på den romerske politikken med gaver og tjeneste, ettersom Østlandet i Norge endt opp med bli meget sterkt militarisert i enda større grad enn i dagens Danmark, og våpenofringene avslørt at det hadde vært slag inne på disses domener, som egentlig ikke er overraskende fordi det ikke var mulig å avverge et maritimt angrep som bare først kan slås tilbake på landsgrunn. I 100-tallet var våpenutstyret fra dagens Tyskland, i 200-tallet fra Norge, i 275-300 og 300-tallet fra øst og sør. Undersøkelser av festningsmurverket Olgerdiget fra midten av 100-tallet mellom Aabenraa og Tinglev vist at graven var vendt nord og palisaderekkene mot sør, som da mente at forsvarerne kom fra sør mens et forsvarsverk kalt Æ Vold ett stykke nordover oppført mindre enn et århundre senere var vendt sydover. To store vollanlegg var vendt mot hverandre i grenselandet mellom dansk Jylland og tyske Slesvig. Det var også forsvarsverk til sjøs, sjøsperringer, som kunne besto av pælesperringer for å lukke seilas mot naturlige havnesteder. Slike var funnet i Haderslev Fjord, Nakkebølle Fjord på Sydfyn og Jungshoved på Sydsjælland. Sperringene i den jyske fjorden dateres til tiden mellom år 370 og 418.

Disse forsvarsverkene i Sønderjylland lå akkurat der viktige sjøkommunikasjoner gikk i eldre tid, ettersom det var uråd å seile rundt den jyske halvøya i en lang omvei når det er mulig å komme oppover elvene fra Vadehavet og sette varene på land for videre ferdsel til Østersjøområdet. To rivalisende makter altså ønsket å beskytte deres interesser knyttet til importen fra Romerriket, det kunne understøttes av undersøkelsene på Nydambåtene som var funnet i Nydam - det var tre skip, to bygd av eik og et av furu. Det eneste intakte skipet, Nydambåten, var bygd ca. 310-320 e.kr med tre trolig hugd i Slesvig-Holstein, og var ofret senest i 340-350 e.kr bare et stykke vekk. Muligens hadde det vært et raid fra sør som gikk galt hvor de lokale forsvarerne på Sundeved ved Sønderborg vant og tok et rikt krigsbytte som ble ofret. Det ser også ut til å ha vært tilfelle med den andre båten bygd av eik som var ofret senest 250 e. kr, som kan ha vært bygd så tidlig som i 180 e.kr. 

Det så ut at det hadde vært en langvarig konflikt om herredømmet over Sønderjylland mellom 250 og 380 e.kr like etter oppførelsen av Æ Vold-forsvarsverket. Båten av furu i seg selv er svært interessant, fordi det bare var i Norge, midte Sverige og Finland hvor det fantes store furutømmer som var egnet for skipsbygging. Det var lite med egnede furutrær i sydlige trakter omkring Østersjøen. Den var ofret senest omkring 300-320 e.kr - trolig samtidig med et annet våpenoffer, Ejsbøl Mose ved Haderlev hvor utstyr etter minst 200 menn var funnet - 200 spydspiss, 189 lansespiss, 175 skjoldbuler og rytterutstyr fra 8-9 hester. Det er antatt at disse angriperne var fra Nord-Tyskland, men da kom det fram at der var også ofret en båt i Ejsbøl Mose. 

Kanskje det var et knipetangangrep som gikk galt? Uansett hadde funnmaterialet opphopet på hverandre i Nydam Mose, så det var litt av et puslespill for å sortere ut og kategorisere gjenstandene - et skjold fra furubåten er datert til ca. 296 e.kr. Det var funnet øks som minner om disse norske krigerne hadde med seg fra Vimose 3-funnet. Det var runeinnskrifter på et stridsøks, "Wagagastir". Furubåten var bedre konstruert enn de to andre båtene med mye finere detaljer på seg og det eldste sideroret som er funnet. Den var 18,8 meter lang og 3 meter bred. Det spekuleres om angrepet ved år 300 var kommet fra Uppland/Mälaren der Uppsala og Stockholm i dag ligger. 

Det var altså store rikdommer i Danmark, spesielt i Sønderjylland, Sydfyn og Sydsjælland langs skipsleden fra vest mot øst som så frakt av prestisjevarer fra Romerriket, som hadde kunne eksportere sine varer på sjøvegen helt opp til Vadehavet forbi de landfaste germanske stammene. Gudme/Himlingøje kan være bevis på at det var et forbund mellom ulike interesser som så felle interesse i forsvar av den meget inntektsbringende importen som de deretter basert sin makt og innflytelse på, spesielt med de utvandrende goterne som dro sydover gjennom Øst-Europa fram til Svartehavskysten. For romerne hadde skapt et system hvor prestisjevarer bli vitalt for samfunnsfunksjonene, og det gav meget stor makt til disse som hadde råderett. Og dette utvides med sarmatiske verdighetstegn som straks bli et germansk kjennetegn, for hals- og armringer var ansett som herskersymbol mens fingerring var ment for disse av lavere rang. 

Det var disse gullringene som dukket opp i Ringerike og Eiker, men dette var i senere dato - for det var en voksende import fra Danmark til Sørøst-Norge, først og fremst Østfold som den gang utgjort en del av Ranrike hvor det var funnet spor etter muligens sterke høvdingdømmer allerede i førromersk tid. Det var funnet romerske importvarer i Søndre Østfold omkring Store-Dal, Hunn, Borge, Tune og Onsøy hvor noen av gravene stakk seg ut ved å ha rikt gravutstyr i gull - fingerring, gullperler, gullberlokk etc. Det var oppdaget at det fantes en forbindelse mellom Lolland-Falster og Østfold/Ranrike allerede i det første århundret.

Det som i utgangspunktet var ansett å være jysk keramikk, var lokalprodusert av pottemakere som var sannsynlig kommet fra sør, hvor det allerede var en keramikktradisjon fra før. Det var også oppdaget at gullsmedarbeid likedan hadde norsk opphav, og må i likhet med pottemakeri være importert fra sør. Det var også funnet en spesiell krigergrav hvor den døde hadde med seg sporer med sølvbeslag av en sort som kan ha kommet fra Romerriket, drikkehorn med sølvdekorterte bronsebeslag og en gullring. Graven var fra 50 til 150 e.kr. 

Dette tyder på sterk innflytelse fra Danmark i Østfold, og er svært utpregende i funnmaterialet på Vestfold fra romersk tid - hvor det ikke er så meget som annetsteds, men en grav i Jarlsberg ved Tønsberg datert til 1. århundre hadde fingerring av gull og drikkehornbeslag mens seks grav var funnet og undersøkt i Brunlanes/Tjølling som innholdet mange importgjenstander deriblant tekstiler og glassbeger fra 250-400 e.kr, som kan være et bevis på nære internasjonale forbindelser med utenforstående, spesielt Romerriket. Ved dette tidspunktet hadde Ranrike kommet inn i dårligere tid, og det er lov til å spekulere om den danske innflytelsen på Viken/Oslofjordområdet kan ha startet allerede i romersk tid. 

For i Agder var det gjort et spesielt funn, på Bringsvær i Fjære ved Grimstad var to kvinnegraver funnet og datert til 200-tallet, som hadde rosett-spenner med seg, en spennetype som hovedsakelig er funnet på de danske øyene - deriblant Himlingøje, som kan være opphavsstedet for disse rosettspennene. Det er antatt at disse var giftet bort til lokale makthavere som kontrollere skipsleden langs Agderkysten som ekteskapsallianser mellom dem og det danske maktsenteret. Det som er interessant, er at de rike funnene opphørt omkring 300. 

Det var sannsynlig nære alliansebånd mellom Østfold/Ranrike og Himlingøje i Sjælland - muligens var det også dynastiske forbindelser, for likheten i gravutstyr og gravskikk er simpelt for stor tross de lange avstander, men i den tid da man bare hadde kystnære skipsleder for båter med padleårer og senere årer vil det ikke være vanskelig å tenke seg en maritim forbindelse langs den vestsvenske kysten. Det var derimot ikke så nært mellom Grimstadområdet i Agder og Øst-Sjælland ved at forbindelsen var meget kortvarig, og det kan skyldes faktumet om at Vestfold var ennå svakt utviklet i begynnelsen, som i senere tid - spesielt i yngre romertid - var orientert mot Øst-Jylland fremfor Øst-Sjælland. Det samme var sett med Grenland. En vestfoldsk-jysk forbindelse over åpen hav hadde oppstått i 200-tallet. 

Østfold tilknyttes Himlingøje i Øst-Sjælland i 100-300 e.kr mens Vestfold tilknyttes Jylland/Fyn i 200-400 e.kr. Det var akkurat langs den vestre skipsleden fra nord samtidige våpenofring med norsk våpenutstyr hendt i 200-tallet. Sjødyktige båtfarkoster kan krysse Skagerrakhavet på tvers fra der Vestfold sluttet ved Mølen rett sydover fram til Skagen og videre langs den østjyske kysten. 

Endret 9 minutter siden av JK22