Kompis på 30 år som fortsatt bor hos foreldrene

[Gjest 70b30...ac7]

En kompis av meg har hele livet bodd hos foreldrene sine. Han trives på gutterommet, og gjør nesten ikke noe annet enn å game. Han lager ikke mat, vasker ikke klær, har ingen forpliktelser. Livet hans handler om å få flest mulig timer foran en PC-skjerm. Hvordan orker man å bo så lenge hjemme hos foreldre? Og hvordan orker de å fortsatt ha ungen sin hjemme så lenge?

Jeg har snakket med han om det, og spurt om han ikke kunne tenke seg et annet sted å bo? Han sier at han ikke tør å bo alene, han blir redd hvis foreldrene hans er borte om natta. Han sier også at han vil hjelpe dem slik at de klarer seg økonomisk, pluss at han ønsker å tilbringe mye tid med dem.

Dette får meg til å innse at kompisen min aldri kommer til å bli voksen. Joda er fint å ville hjelpe dem økonomisk, men er ikke akkurat gratis å ha han i huset heller - til tross for at han bidrar med noen tusen-lapper i måneden. Man kan fint tilbringe mye tid med dem selv om man flytter for seg selv.

Hvis vi skal finne på noe sammen, går det nesten alltid i gaming. Hvis jeg foreslår noe annet finner han på unnskyldninger, som at han er sliten, vondt i hodet osv. Jeg har kommet til den alderen hvor gaming ikke er så veldig kult lenger, jeg blir ikke like slukt inni spill som det jeg ble da jeg var 18-20 år. Pluss at jeg har en jobb å gå til, så har ikke den tiden eller energien som jeg hadde før. Mens for han er gaming alt. Han klager over at han er overvektig, men gjør ingenting med det. Dessuten er han sinnsykt kresen, og spiser som et barn. Som igjen fører til overvekt.

Han er en god venn på andre måter, så det er ikke bare å kutte han ut. Men merker at jeg begynner å bli frustrert. Han er et barn i en voksen kropp, og han har ikke lyst til å endre på det. Hvordan kan voksne mennesker faktisk like å bo på gutterommet i en alder av 30,  uten mål i livet? Er dette normalt?

Anonymous poster hash: 70b30...ac7

[Krig og fred]

Dere har vokst fra hverandre. Og hva det er som har gjort han sånn som han er, er det bare han som vet. 

[Gjest 63944...f51]

Sier det er et problem å få folk til slutte med det.

Har sluttet å spille mer enn 3 timer. der jeg faktisk prioriterer andre ting.

 

 

Anonymous poster hash: 63944...f51

[Gjest 63944...f51]

Men problemet med sånne folk er at med mindre foreldre hiver dem ut. så kan man nesten ikke gjøre noe.

har hatt en fetter liggende på sofaen i flere dager med se på pengevideoer på youtube.

først man gjør noe at sånne personer reagerer.

Anonymous poster hash: 63944...f51

[leticia]

Jeg vet om et par slike, og som regel så er det noe som ligger bak (muligens en diagnose)?

Noen av dem har aldri flyttet fra barndomshjemmet, og har blitt værende der til foreldrene har dødd (og gjerne blitt boende i det hjemmet etterpå også).

Har denne personen mange venner, eller skyver han en etter en ifra seg ved å ha så snevre interesser? 

Og nei, dette er ikke normalt, men det forekommer, og når det forekommer så er det som regel en årsak som ligger bak. Du nevner at han blir redd av å være hjemme alene uten foreldrene om natta, så det høres iallefall ut som om angst er inni bildet på en eller annen måte. Kanskje gaming gir han den tryggheten han trenger i hverdagen. At det er hans måte å ha kontroll over og å mestre livet sitt på. 

Hva du skal gjøre har jeg ikke noen gode svar på. Du må nesten finne ut av hva du orker å deale med, og i hvor stor grad du orker dette  

[Selfuniverse]

Hovedsaklig foreldrene som har latt dette skje. Hvis han var lubben som tenåring, så har foreldrene ett ansvar der også.

Samfunnet forøvrig har også ett ansvar, som f.eks fremdeles tillater salg av høyt raffinerte oljer som ingrediens i veldig mye, med påfølgende negativ innvirkning på helsen bredt i befolkningen.

Så hvis kameraten din er kresen, og bare spiser noen forskjellige matvarer, så kan dere se på ingrediensene til disse. Hvis det står "rapsolje" ett sted, så er det ikke kaldpresset rapsolje som kanskje kunne vært bra. Det er høyt raffinert rapsolje ved bruk av kjemikalier og høy temperatur, fra andre land. Hovedsaklig Danmark. Mange leger og eksperter sier at dette produktet er særdeles saboterende på kroppen. Og vi utsetter oss for det generelt daglig alle mann. Men siden kameraten din er kresen, så kan det hende han får ekstra mye av det, men det kan dere sjekke ut sammen. Han er jo kameraten din, så det skal gå greit.

[Duriello]

Selfuniverse skrev (15 minutter siden):

Hovedsaklig foreldrene som har latt dette skje. Hvis han var lubben som tenåring, så har foreldrene ett ansvar der også.

Hmm, både enig og uenig. Man kan si at foreldre "enabler" denne adferden, men her er det bakenforliggende årsaker ingen har innsyn i. Ingenting er 100% sort/hvitt.

TS, vet du om h*n har vært i kontakt med helse? Når startet denne adferden?

 

Skulle poste en link men er noe hikke i systemet. Google Hikikomori og les litt om det.

[FrihetensRegn]

Kanskje han har udiagnostiserte lidelser som asperges eller lettere autisme som igjen hindrer utvikling mot voksenlivet? Jeg kjenner til flere personer som lever hjemme som voksne, og mange av dem har helseproblemer, men jeg vet også om noen som bor hjemme og er i full jobb der de tjener nesten en million kroner men sparer opp til egen bolig mens de ikke betaler husleie og foreldrene dekker utgifter som bil.

[Kakkelfant]

Dette er en dans som krever to parter - foreldrene enabler med en overbeskyttende bobble, gutten blir hjelpesløs og evneveik på sikt og trenger dermed foreldrenes innsats mer enn noen gang, og på denne måten går det rundt og rundt og rundt..

Endret 24. januar av Kakkelfant

[BadCat]

https://sml.snl.no/lært_hjelpeløshet

[Martelè]

Det er ikke bra å ha puter sydd under armane. Men det å bo hjemme hos foreldra, i seg selv, er ikke noe jeg vil gjøre narr av folk for! Der kan være mange legitime grunner for dette, som sykdom etc. Det skal også nevnes at dette er noe en ser blant mange Millennials

[Milhouse85]

Martelè skrev (12 minutter siden):

Det er ikke bra å ha puter sydd under armane. Men det å bo hjemme hos foreldra, i seg selv, er ikke noe jeg vil gjøre narr av folk for! Der kan være mange legitime grunner for dette, som sykdom etc. Det skal også nevnes at dette er noe en ser blant mange Millennials

Jeg klarer ikke se for meg så mange sykdommer som legitimerer dette. 
Joda, angst, depresjon og lignende - kan gjøre det vanskelig. Men det forsvarer ikke en slik livsstil, uansett hvordan man snur og vender på det. Dagens Gen Z eller hva det heter, har fått alt for lite motstand i livet. Et godt gammeldags spark i ræva, er noe de aller fleste kunne trenge. 

Her er foreldrene naive og ødelegger rett å slett for sønnen sin. Det er ekstremt vanskelig for en 30-åring å "bryte ut" av et satt mønster, og har et funksjonelt selvstendig liv i samfunnet. Da kreves litt hjelp, type tilrettelagt arbeid - med krav - fra blant annet NAV. Men først å fremst; må han bli kastet ut hjemmifra. 😜 

Jeg er overbevist om at de fleste som blir "kastet på gata" - vil klare seg. Når man er under press, så er det helt utrolig hva man får til - på tross av angst, vondt i vilja & alt det der. 

Er man i stand til å spille dataspill i 10+ timer hver dag. Så er man i stand til å utføre mye inntektsbringende arbeid også.

- Vondt i vilja.
- Ingen ambisjoner.

Man gjør seg selv syk, av å isolerer seg slik i lengden - også bruker man gjerne "sykdommen" til å unnskylde egen livsstil. Bare fjolleri. Flaut rett å slett. 

[leticia]

Milhouse85 skrev (5 minutter siden):

Jeg klarer ikke se for meg så mange sykdommer som legitimerer dette. 
Joda, angst, depresjon og lignende - kan gjøre det vanskelig. Men det forsvarer ikke en slik livsstil, uansett hvordan man snur og vender på det. Dagens Gen Z eller hva det heter, har fått alt for lite motstand i livet. Et godt gammeldags spark i ræva, er noe de aller fleste kunne trenge. 

Her er foreldrene naive og ødelegger rett å slett for sønnen sin. Det er ekstremt vanskelig for en 30-åring å "bryte ut" av et satt mønster, og har et funksjonelt selvstendig liv i samfunnet. Da kreves litt hjelp, type tilrettelagt arbeid - med krav - fra blant annet NAV. Men først å fremst; må han bli kastet ut hjemmifra. 😜 

Jeg er overbevist om at de fleste som blir "kastet på gata" - vil klare seg. Når man er under press, så er det helt utrolig hva man får til - på tross av angst, vondt i vilja & alt det der. 

Er man i stand til å spille dataspill i 10+ timer hver dag. Så er man i stand til å utføre mye inntektsbringende arbeid også.

- Vondt i vilja.
- Ingen ambisjoner.

Man gjør seg selv syk, av å isolerer seg slik i lengden - også bruker man gjerne "sykdommen" til å unnskylde egen livsstil. Bare fjolleri. Flaut rett å slett. 

Jeg er normalt enig i mye av det du skriver,  men akkurat her så legger jeg inn protest 😬

Å ha en diagnose / psykisk funksjonshemming er ikke det samme som å være syk.

Jeg tenker at foreldrene er veldig klar over hva som "feiler" sønnen og at å "gi et spark i ræva" faktisk vil forverre den underliggende tilstanden. Hvor lett tror du egentlig det er å få hjelp av NAV? Å få en bedrift til å ta imot noen som har spesielle behov  som ikke fungerer sosialt med resten av kollegaene?

Kontakt med NAV er vel omtrent den sikreste måten på å ikke få seg jobb...

Å være forelder til en med spesielle behov hvor du ikke har innsynsrett i noe som helst fordi personen er myndig kan være svært frustrerende. Jeg syns man skal være svært forsiktig før man dømmer foreldrene (og også sønnen) hvis man ikke selv sitter i den situasjonen.

Jeg er takknemlig for din klokskap på diskusjon.no @Milhouse85, men her så syns jeg du gjør en bommert.

Klem 🌹

[The Avatar]

Det å bu på denne måten er uvanleg i Norge, men det betyr ikkje nødvendigvis at det er feil.

Som med alt mogleg anna så kan det være mange ting som ligger bak, og det kan også være mange ulike ting som speler inn.
Det treng ikkje nødvendigvis å være han som ikkje evner å flytte ut, det er ikkje heilt uvanleg at det er like mykje foreldra som ikkje vil at han skal flytte ut. Eller det kan være ein god kombinasjon av begge deler.

Reknar med at det er veldig bekvemmeleg å leve slik. Han sparer husleige og foreldra har sannsynlegvis ikkje noko inntektstap ved at han bur på gutterommet ettersom dei garantert ikkje hadde leigd ut rommet om det stod tomt. Om han bidreg med nokre tusenlappar frå trygda si så dekker det heilt sikkert opp for det han forbruker i mat.

 

Det som er mest bekymringsfylt er dette med at det ikkje virker som at han har nokon som helst ambisjonar om å skaffe seg ein jobb eller i det heile tatt kome seg ut av huset. Om han ikkje klarer å finne seg jobb så burde han i det minste prøve å studere for å skaffe seg ein kompetanse som fører til jobb.
At han bur heime og sparer pengar på det er forsåvidt ein ærleg sak det. Det blir meir og meir vanleg at folk må flytte heim på gutterommet i nokre år etter at ein har starta i full jobb fordi det er einaste måten å få spart opp eigenkapital til å kome seg inn på bustadmarkedet.
Eg tenker at det hadde ikkje endra situasjonen nevneverdig om denne kompisen din er 30 år og sitter i si eiga sjølveigarleilegheit og gamer heile dagen utan ambisjonar om å skaffe seg ein jobb.

 

Eg ser ingen grunn til å kutte kontakten med kompisen din fordi at han bur heime, men det kan sjølvsagt være at det blir vanskeleg å oppretthalde kontakten når han berre viser interesse for gaming.

Det store spørsmålet her er mest om du skal foreta deg noko eller om du berre skal la han fortsette.
Eg har forståing for at når han nærmast har grodd fast framfor PCen på gutterommet så er det desto vanskelegare å bryte ut av dette mønsteret, så det spørs om han kanskje treng litt draghjelp for å ta skrittet.

[Milhouse85]

leticia skrev (3 minutter siden):

Jeg er normalt enig i mye av det du skriver,  men akkurat her så legger jeg inn protest 😬

Å ha en diagnose / psykisk funksjonshemming er ikke det samme som å være syk.

Jeg tenker at foreldrene er veldig klar over hva som "feiler" sønnen og at å "gi et spark i ræva" faktisk vil forverre den underliggende tilstanden. Hvor lett tror du egentlig det er å få hjelp av NAV? Å få en bedrift til å ta imot noen som har spesielle behov  som ikke fungerer sosialt med resten av kollegaene?

Kontakt med NAV er vel omtrent den sikreste måten på å ikke få seg jobb...

Å være forelder til en med spesielle behov hvor du ikke har innsynsrett i noe som helst fordi personen er myndig kan være svært frustrerende. Jeg syns man skal være svært forsiktig før man dømmer foreldrene (og også sønnen) hvis man ikke selv sitter i den situasjonen.

Jeg er takknemlig for din klokskap på diskusjon.no @Milhouse85, men her så syns jeg du gjør en bommert.

Klem 🌹

Lov å være uenige. Kjedelig om man skulle vært enig i alt her i verden. 😜

Jeg tenker dette er et typisk i-land-problem. Du ser veldig mye av dette; i enkelte andre land - slik som i Sør-Korea. Der dette er et svært utbredt problem. 

I de fleste land MÅ man ut, for å klare seg.. Rett å slett for å forsørge seg selv. Da det er ytterst sjelden at familien er villig/kan forsørge seg. 

Det du skriver om diagnose / psykisk funksjonshemmning - ja, har man et evnenivå under 70 - så kan man ha store utfordringer med å klare seg på egen hånd ute. Derfor finnes det bofellesskap og tilrettelagt arbeid for den type mennesker. Men selv disse får aktivitetstilbud ute. Så heller ikke det uskylder isolasjon i kjelleren hjemme hos foreldre. 

TS skriver heller ikke at dette er tilfelle her. Når vedkommende har et språk, og er i stand til å ha en adekvat samtale. Ja, da ser jeg absolutt ingen grunn til at man skal isolere seg selv hjemme. 

Norge har et uendelig stort tilbud for absolutt all mennesker, uansett type diagnose, sykdom eller utfordringer. Jeg har møtt ganske mange med ulike former for funksjonsnedsettelse, som er i jobb og som klarer seg selv. Med noe hjelp/oppfølgning.

Får meg til å tenke på "The Bubble Boy" - Seinfeld. Forresten. 😜 

 

[Gammel Gubbe]

13 hours ago, Guest 70b30...ac7 said:

Han er en god venn på andre måter, så det er ikke bare å kutte han ut. Men merker at jeg begynner å bli frustrert. Han er et barn i en voksen kropp, og han har ikke lyst til å endre på det. Hvordan kan voksne mennesker faktisk like å bo på gutterommet i en alder av 30,  uten mål i livet? Er dette normalt?

 

"If you don't try, you can't fail."

For meg virker dette som et økende problem for menn i samfunnet vårt, menn som ikke finner noe å ta tak i som kan gi dem følelse av å ha verdi.

Trener du? Kan du få han med deg?

Kan han finne seg en enkel jobb?

 

[Gjest 845eb...02d]

Først og fremst, så er det ikke uvanlig å bo hos foreldrene til en er langt over 30 år i andre land, f.eks. Spania. Men da gjerne av helt andre grunner.

Tror jeg ville tatt en alvorsprat med han, og prøve å forklare han hvor viktig det er å beherske å leve selvstendig. Foreldrene hans kan plutselig dø, og da får jo han et kjempeproblem.

Å begynne å lære seg å bo selvstendig er mye enklere nå, når han fortsatt har foreldre som kan lære han ting og hjelpe med flytting osv.

Han burde absolutt forsøkt å flytte til en hybel, kanskje i gangavstand fra foreldrene sine, bare for å trene på å være alene.

Anonymous poster hash: 845eb...02d

[blured]

Behøver man egentlig å trene på å være alene?

Ja, man må lære seg å være selvstendig, lære seg å ta vare på seg selv (kosthold, trening, hygiene, søvn), lære seg å bygge sitt eget liv (venner, egen jobb/inntekt, kjæreste, osv).

Men personlig har jeg aldri likt å bo alene. Jeg foretrekker å ha noen å spise middag med hver dag (å lage mat er noe av det beste jeg vet), at det er folk rundt meg.

Derfor har bosituasjonen min vært etter videregående vært følgende: Folkehøyskole --> 1 år der jeg jobbet (sparte penger for å reise) og bodde med mor --> Kollektiv med studiekompiser --> 6 mnd alene --> Kollektiv med en venninne  --> Bor med far --> Samboer/kjæreste 8 år --> 6 mnd alene --> Kollektiv med noen venner --> Bor med far

Reagerer derfor litt når det over her skrives "isolere seg selv hjemme".

Dersom alternativet for denne 30 åringen TS beskriver er å være alene nesten hele døgnet på en hybel, med unntak av de gangene han besøker NAV kontoret, eller henger litt med TS, skal det forholdet til foreldrene være svært destruktivt før det er et dårligere alternativ enn å være helt alene nesten hele døgnet hele uka. Da kan man snakke om skadelig.

Men det er klart - han må presses ut av den situasjonen han er i nå.

Endret 24. januar av blured

[Martelè]

Milhouse85 skrev (1 time siden):

Jeg klarer ikke se for meg så mange sykdommer som legitimerer dette. 
Joda, angst, depresjon og lignende - kan gjøre det vanskelig. Men det forsvarer ikke en slik livsstil, uansett hvordan man snur og vender på det. Dagens Gen Z eller hva det heter, har fått alt for lite motstand i livet. Et godt gammeldags spark i ræva, er noe de aller fleste kunne trenge. 

Her er foreldrene naive og ødelegger rett å slett for sønnen sin. Det er ekstremt vanskelig for en 30-åring å "bryte ut" av et satt mønster, og har et funksjonelt selvstendig liv i samfunnet. Da kreves litt hjelp, type tilrettelagt arbeid - med krav - fra blant annet NAV. Men først å fremst; må han bli kastet ut hjemmifra. 😜 

Jeg er overbevist om at de fleste som blir "kastet på gata" - vil klare seg. Når man er under press, så er det helt utrolig hva man får til - på tross av angst, vondt i vilja & alt det der. 

Er man i stand til å spille dataspill i 10+ timer hver dag. Så er man i stand til å utføre mye inntektsbringende arbeid også.

- Vondt i vilja.
- Ingen ambisjoner.

Man gjør seg selv syk, av å isolerer seg slik i lengden - også bruker man gjerne "sykdommen" til å unnskylde egen livsstil. Bare fjolleri. Flaut rett å slett. 

De som ikke sliter, har minst forståelse

[Gjest 845eb...02d]

31 minutes ago, blured said:

Behøver man egentlig å trene på å være alene?

Ja, det er en veldig vesentlig forskjell på å ikke like å være alene, og å ikke klare å være alene.

Overskriften i innlegget her er misvisende, det er ikke at han bor hos foreldrene som er problemet til TS. Problemet hans er at han tilsynelatende aldri har vært alene, og vet ikke hvordan han skulle klare å leve alene. Sekundært er jo det også et problem at han tydeligvis ikke har noe sosial omgang med andre.

Dersom han bor ett år helt alene, lærer seg å lage mat, vaske klær osv, og det fungerte OK, så ser jeg ikke noe stort problem med at han flytter tilbake til foreldrene om han trives bedre slik, selv om det selvfølgelig ikke er optimalt. Men da vet han i alle fall hvordan livet egentlig fungerer, og er forberedt på det i fremtiden.

Anonymous poster hash: 845eb...02d