vondt i magen av egne resultater (studiet) og livet generelt.

[Gjest eac43...a16]

Sitter langt inne å poste her inne. Får vondt i magen av å skrive innlegget jeg skal skrive.

Kort fortalt er jeg en mann i starten av 30 årene. Gode venner rundt meg, god familie (selv om den er veldig liten, og kontakten med en del av de er ikke eksisterende). Jeg har de siste 18 årene hatt en del vonde opplevelser, som fortsatt preger meg.

Jeg tok en utdanning, trivdes litt i jobben jeg fikk, men fant fort ut at jeg ikke kunne jobbe i yrket i 50 år til. Tok ny utdanning, krevende til tider synes jeg, har noen dårlige karakterer og noen gode. Sliter med de dårlige jeg har på vitnemålet... Tydelig mange som fikk ekstremt godt vitnemål på studiet mitt, fikk flere ganger høre hvor lett studiet var og hvor gode karakterer folk hadde, samt snitt.
På studiet ble jeg kjent med en håndfull personer på tre år, kun fordi resten av kullet aldri var tilstede. De jeg ble kjent med jukset på flere eksamener, fikk da bedre karakter enn jeg som ikke jukset. Fikk høre " den eksamen var jo lett da!!" og da sa jeg at det forstod jeg de tenkte når de jukset.
Medstudentene var stort sett hyggelige, men jeg fikk høre flere ganger at jeg var "teit, overtenkte, kverulant" da jeg ønsket å referere ordentlig til kilder i de akademiske tekstene vi skrev.   Jeg jobbet en del ved siden av dette studiet, og leste mye hjemme. Det var også fordi jeg ikke trivdes i klassemiljøet. Vurderte flere ganger å droppe ut.. Det hendte også flere ganger at vi hadde avtale om at alle skulle møte opp på skolen for å jobbe med prosjekter, da kom de ofte de andre for sent, noen ganger møtte de ikke opp heller... 

Jeg bestemte meg for å fullføre så jeg kunne lage en bedre fremtid for meg selv, karvet meg igjennom. De karakterene som er dårlige hjemsøker meg fortsatt på dårlige dager. Jobb innen for denne bransjen har jeg ikke fått enda, er så mange om beinet. Og helt ærlig, jeg aner ikke om jeg klarer å stå i en slik jobb. Er så redd for å ikke være god nok på jobben nå. Angrer på at jeg begynte å studere dette, selv om jeg likte fagene så ble det så mye negativitet, dårlige resultater, og jeg som liker å studere har aldri mistrives så mye på en studie før.

Jeg har følt siste årene at jeg har gått rundt som en skjelett. Det jeg mener er at jeg føler meg så jævlig tom. Føler meg ikke mann nok, føler meg ikke flink nok, føler jeg har ødelagt livet mitt ( ironisk siden jeg eier leilighet, har to gode utdanninger), men følelsen av å være en taper er der.  Jeg klarer aldri å nyte livet, vil egentlig bare bli 80 år med en gang.

Kjæreste har jeg ikke klart å skaffe meg heller. Der er det sikkert flere kombinasjoner, det mest sentrale er at jeg sjeldent forelsker meg, den evnen ligger godt gjemt. Flere har vært i meg, hyggelig det da, men man blir litt motløs når det aldri er gjensidig fra min side. Skal innrømme at jeg alltid blir overrasket over at damer synes jeg er kjekk. Sliter med å ta det innover meg.  Har ikke høye krav, synes de fleste damer er pene, bare klarer ikke å utvikle noen følelser. Bruker tid på slikt.

Egentlig vil jeg dra tilbake til 2007, starte alt på nytt. Da gikk jeg på ungdomsskolen, og siden har livet "dalt", er egentlig en berg og dalbane som har mye nedoverbakker. Aldri tatt IQ test, men følelsen av å være dum og å ikke strekke til er ofte tilstede. Eneste positive er at jeg "drukner" i venner, får lett nye venner, blir og har alltid blitt snakket godt om. Kan slite med å pleie relasjonene fordi det blir så mange.

Veldig langt innlegg, setter pris på dere som orker å lese igjennom..

Anonymous poster hash: eac43...a16

[Fatninja]

Det du beskriver er vel depresjon. 

Det eneste vidundermiddelet mot dette er fysisk aktivitet.

Det fins andre måter å komme seg ut av det på også, men dette er den beste.

[Powertrainer]

Gjest eac43...a16 skrev (11 timer siden):

Sitter langt inne å poste her inne. Får vondt i magen av å skrive innlegget jeg skal skrive.

Kort fortalt er jeg en mann i starten av 30 årene. Gode venner rundt meg, god familie (selv om den er veldig liten, og kontakten med en del av de er ikke eksisterende). Jeg har de siste 18 årene hatt en del vonde opplevelser, som fortsatt preger meg.

Jeg tok en utdanning, trivdes litt i jobben jeg fikk, men fant fort ut at jeg ikke kunne jobbe i yrket i 50 år til. Tok ny utdanning, krevende til tider synes jeg, har noen dårlige karakterer og noen gode. Sliter med de dårlige jeg har på vitnemålet... Tydelig mange som fikk ekstremt godt vitnemål på studiet mitt, fikk flere ganger høre hvor lett studiet var og hvor gode karakterer folk hadde, samt snitt.
På studiet ble jeg kjent med en håndfull personer på tre år, kun fordi resten av kullet aldri var tilstede. De jeg ble kjent med jukset på flere eksamener, fikk da bedre karakter enn jeg som ikke jukset. Fikk høre " den eksamen var jo lett da!!" og da sa jeg at det forstod jeg de tenkte når de jukset.
Medstudentene var stort sett hyggelige, men jeg fikk høre flere ganger at jeg var "teit, overtenkte, kverulant" da jeg ønsket å referere ordentlig til kilder i de akademiske tekstene vi skrev.   Jeg jobbet en del ved siden av dette studiet, og leste mye hjemme. Det var også fordi jeg ikke trivdes i klassemiljøet. Vurderte flere ganger å droppe ut.. Det hendte også flere ganger at vi hadde avtale om at alle skulle møte opp på skolen for å jobbe med prosjekter, da kom de ofte de andre for sent, noen ganger møtte de ikke opp heller... 

Jeg bestemte meg for å fullføre så jeg kunne lage en bedre fremtid for meg selv, karvet meg igjennom. De karakterene som er dårlige hjemsøker meg fortsatt på dårlige dager. Jobb innen for denne bransjen har jeg ikke fått enda, er så mange om beinet. Og helt ærlig, jeg aner ikke om jeg klarer å stå i en slik jobb. Er så redd for å ikke være god nok på jobben nå. Angrer på at jeg begynte å studere dette, selv om jeg likte fagene så ble det så mye negativitet, dårlige resultater, og jeg som liker å studere har aldri mistrives så mye på en studie før.

Jeg har følt siste årene at jeg har gått rundt som en skjelett. Det jeg mener er at jeg føler meg så jævlig tom. Føler meg ikke mann nok, føler meg ikke flink nok, føler jeg har ødelagt livet mitt ( ironisk siden jeg eier leilighet, har to gode utdanninger), men følelsen av å være en taper er der.  Jeg klarer aldri å nyte livet, vil egentlig bare bli 80 år med en gang.

Kjæreste har jeg ikke klart å skaffe meg heller. Der er det sikkert flere kombinasjoner, det mest sentrale er at jeg sjeldent forelsker meg, den evnen ligger godt gjemt. Flere har vært i meg, hyggelig det da, men man blir litt motløs når det aldri er gjensidig fra min side. Skal innrømme at jeg alltid blir overrasket over at damer synes jeg er kjekk. Sliter med å ta det innover meg.  Har ikke høye krav, synes de fleste damer er pene, bare klarer ikke å utvikle noen følelser. Bruker tid på slikt.

Egentlig vil jeg dra tilbake til 2007, starte alt på nytt. Da gikk jeg på ungdomsskolen, og siden har livet "dalt", er egentlig en berg og dalbane som har mye nedoverbakker. Aldri tatt IQ test, men følelsen av å være dum og å ikke strekke til er ofte tilstede. Eneste positive er at jeg "drukner" i venner, får lett nye venner, blir og har alltid blitt snakket godt om. Kan slite med å pleie relasjonene fordi det blir så mange.

Veldig langt innlegg, setter pris på dere som orker å lese igjennom..

Anonymous poster hash: eac43...a16

Det du dveler med er jo ting fra fortiden, overfladiske ting som karakterer,jobb og klassemiljø, det er jo vannet under brua, livet er jo så uendelig mye mer enn det. Som å komme seg over tregrensen et par ganger i uka for eksempel. Man må endre verdisyn å ikke sitte å la seg frustrere og ha selvmedlidenhet for hvordan overfladiske ting fra fortiden har påvirket deg. Men den menneskelige faktor spiller alltid inn så jeg forstår deg godt, noen ganger kan en depresjon virke uunngåelig.

[Gjest eac43...a16]

Powertrainer skrev (6 timer siden):

Det du dveler med er jo ting fra fortiden, overfladiske ting som karakterer,jobb og klassemiljø, det er jo vannet under brua, livet er jo så uendelig mye mer enn det. Som å komme seg over tregrensen et par ganger i uka for eksempel. Man må endre verdisyn å ikke sitte å la seg frustrere og ha selvmedlidenhet for hvordan overfladiske ting fra fortiden har påvirket deg. Men den menneskelige faktor spiller alltid inn så jeg forstår deg godt, noen ganger kan en depresjon virke uunngåelig.

Ts her. Har faktisk ikke tenkt tanken på depresjon. Noen ganger er livet greit, har dager som er veldig fine. Men jeg bærer alltid på tunge tanker, helt bak i der.  Har hatt det slik siden 2010, kanskej blitt for vant til det. Og jeg fungerer jo i hverdagen... hmm. Fikk meg til å tenke litt.

Fatninja skrev (17 timer siden):

Det du beskriver er vel depresjon. 

Det eneste vidundermiddelet mot dette er fysisk aktivitet.

Det fins andre måter å komme seg ut av det på også, men dette er den beste.

Trener veldig lite, trente en del før. Det hjalp litt mot humøret, men tankekjør klarer jeg ikke dempe. Jeg sliter med å vite om jeg tenker rasjonelt eller er for streng med meg selv.

Anonymous poster hash: eac43...a16

[Duriello]

Gjest eac43...a16 skrev (29 minutter siden):

 

Trener veldig lite, trente en del før. Det hjalp litt mot humøret, men tankekjør klarer jeg ikke dempe. Jeg sliter med å vite om jeg tenker rasjonelt eller er for streng med meg selv.

Anonymous poster hash: eac43...a16

Du trenger ikke nødvendigvis trene, det holder lenge med et par korte gåturer hver dag til å begynne med.

 

Endret i går, 19:05 av Duriello

[Fatninja]

1 hour ago, Guest eac43...a16 said:

Trener veldig lite, trente en del før. Det hjalp litt mot humøret, men tankekjør klarer jeg ikke dempe. Jeg sliter med å vite om jeg tenker rasjonelt eller er for streng med meg selv.

Anonymous poster hash: eac43...a16

For min del merker jeg hva fravær av trening gjør med "nøtta".  Ikke bra ting.  Og hva jevnlig trening gjør i positiv retning gjør med "nøtta".   Trening er utelukkende positivt for det mentale, men det krever jevnlighet.   Minst 2 ganger i uka med styrketrening for min del.  Blir det mindre, så får jeg lide konsekvensene.  Rett og slett.   Det hjelper også med kroniske smerter som jeg strever med, noe som igjen hjelper på "nøtta".   Å ha det konstant fysisk vondt er ikke bra for det mentale, snakker om personlig erfaring.

Så, hvis du vil ha det bedre, så er ihvertfall mitt råd å starte å trene jevnlig.  Men det er en kneit å komme over.  Dette kan ta flere måneder.  Det gjorde det ihvertfall for min del.   Nå har jeg 10x mer energi i det daglige liv og har ekstremt mye mindre depressive tanker, med mindre jeg stopper å trene.  Da kommer det tilbake.

 

Lykke til!

[Powertrainer]

Gjest eac43...a16 skrev (11 timer siden):

Ts her. Har faktisk ikke tenkt tanken på depresjon. Noen ganger er livet greit, har dager som er veldig fine. Men jeg bærer alltid på tunge tanker, helt bak i der.  Har hatt det slik siden 2010, kanskej blitt for vant til det. Og jeg fungerer jo i hverdagen... hmm. Fikk meg til å tenke litt.

Er helt enig med de andre her at fysisk fostring er uhyre viktig. Det har med avledning, mestringsfølelse og inntrykk å gjøre, noe som er den beste naturlige terapien du kan tenke deg, traumer fra fortiden som drar deg ned blir lettere å håndtere på sikt. Så lenge man har den fysiske helsen til det så bør man absolutt benytte dette fantastiske tilbudet som naturen gir oss. Gjerne etablere en vane å gå 2-3 turer i uka og kanskje planlegge noen toppturer til sommeren.

[Bing123]

Har selv noen dårlige karakterer fra utdanningen og det har aldri stått i veien for noe. Var en gang en viktigper som spurte og gravde litt, men it is what it is. Skolen er ikke jobb og kanskje du passer mye bedre i jobb-situasjonen enn skole-scenarioet. De karakterene er absolutt ikke noe som ødelegger for folk, primært er det viktigste å få utdanningen i havn. Arbeidsgivere ser deretter akkurat like mye på personlighet og spesielt pågangsmot og vilje til å lære mer.
Kommer man i relevant jobb er hele studiet plutselig et fjern minne, spesielt når man har lært mye mer i form av praktisk erfaring.