vondt i magen av egne resultater (studiet) og livet generelt.

[Gjest eac43...a16]

Sitter langt inne å poste her inne. Får vondt i magen av å skrive innlegget jeg skal skrive.

Kort fortalt er jeg en mann i starten av 30 årene. Gode venner rundt meg, god familie (selv om den er veldig liten, og kontakten med en del av de er ikke eksisterende). Jeg har de siste 18 årene hatt en del vonde opplevelser, som fortsatt preger meg.

Jeg tok en utdanning, trivdes litt i jobben jeg fikk, men fant fort ut at jeg ikke kunne jobbe i yrket i 50 år til. Tok ny utdanning, krevende til tider synes jeg, har noen dårlige karakterer og noen gode. Sliter med de dårlige jeg har på vitnemålet... Tydelig mange som fikk ekstremt godt vitnemål på studiet mitt, fikk flere ganger høre hvor lett studiet var og hvor gode karakterer folk hadde, samt snitt.
På studiet ble jeg kjent med en håndfull personer på tre år, kun fordi resten av kullet aldri var tilstede. De jeg ble kjent med jukset på flere eksamener, fikk da bedre karakter enn jeg som ikke jukset. Fikk høre " den eksamen var jo lett da!!" og da sa jeg at det forstod jeg de tenkte når de jukset.
Medstudentene var stort sett hyggelige, men jeg fikk høre flere ganger at jeg var "teit, overtenkte, kverulant" da jeg ønsket å referere ordentlig til kilder i de akademiske tekstene vi skrev.   Jeg jobbet en del ved siden av dette studiet, og leste mye hjemme. Det var også fordi jeg ikke trivdes i klassemiljøet. Vurderte flere ganger å droppe ut.. Det hendte også flere ganger at vi hadde avtale om at alle skulle møte opp på skolen for å jobbe med prosjekter, da kom de ofte de andre for sent, noen ganger møtte de ikke opp heller... 

Jeg bestemte meg for å fullføre så jeg kunne lage en bedre fremtid for meg selv, karvet meg igjennom. De karakterene som er dårlige hjemsøker meg fortsatt på dårlige dager. Jobb innen for denne bransjen har jeg ikke fått enda, er så mange om beinet. Og helt ærlig, jeg aner ikke om jeg klarer å stå i en slik jobb. Er så redd for å ikke være god nok på jobben nå. Angrer på at jeg begynte å studere dette, selv om jeg likte fagene så ble det så mye negativitet, dårlige resultater, og jeg som liker å studere har aldri mistrives så mye på en studie før.

Jeg har følt siste årene at jeg har gått rundt som en skjelett. Det jeg mener er at jeg føler meg så jævlig tom. Føler meg ikke mann nok, føler meg ikke flink nok, føler jeg har ødelagt livet mitt ( ironisk siden jeg eier leilighet, har to gode utdanninger), men følelsen av å være en taper er der.  Jeg klarer aldri å nyte livet, vil egentlig bare bli 80 år med en gang.

Kjæreste har jeg ikke klart å skaffe meg heller. Der er det sikkert flere kombinasjoner, det mest sentrale er at jeg sjeldent forelsker meg, den evnen ligger godt gjemt. Flere har vært i meg, hyggelig det da, men man blir litt motløs når det aldri er gjensidig fra min side. Skal innrømme at jeg alltid blir overrasket over at damer synes jeg er kjekk. Sliter med å ta det innover meg.  Har ikke høye krav, synes de fleste damer er pene, bare klarer ikke å utvikle noen følelser. Bruker tid på slikt.

Egentlig vil jeg dra tilbake til 2007, starte alt på nytt. Da gikk jeg på ungdomsskolen, og siden har livet "dalt", er egentlig en berg og dalbane som har mye nedoverbakker. Aldri tatt IQ test, men følelsen av å være dum og å ikke strekke til er ofte tilstede. Eneste positive er at jeg "drukner" i venner, får lett nye venner, blir og har alltid blitt snakket godt om. Kan slite med å pleie relasjonene fordi det blir så mange.

Veldig langt innlegg, setter pris på dere som orker å lese igjennom..

Anonymous poster hash: eac43...a16

[Fatninja]

Det du beskriver er vel depresjon. 

Det eneste vidundermiddelet mot dette er fysisk aktivitet.

Det fins andre måter å komme seg ut av det på også, men dette er den beste.