Jeg har feilet livet

[Gjest 4cd9a...44b]

Jeg kommer ingen vei fordi jeg ikke vet hvor jeg skal. Ingenting ble som det skulle, absolutt ingenting. Alle rundt meg tar utdanning, får barn, de har kjærester og venner. 

Har gitt opp terapi, gitt opp meg selv. Gjør alt jeg kan for å stå i jobb. Men råtner bort ellers. 

Det som er trist, er at alle ser på det og ingen bryr seg. Men det hadde ikke gjort noen forskjell fordi jeg vet at ingen bryr seg uansett. Jeg er temmelig verdiløs, ofrer hode og kropp i en jobb som sliter meg ut men det gjør ikke noe for ingen trenger at jeg fungerer på fritiden. 

Det å gå gjennom livet uten å stole på noen og ikke ha en nær relasjon man føler seg trygg i er virkelig helt grusomt. Jeg klarer ikke prøve mer heller for alt av alarmer går av i hodet når jeg prøver å etablere en relasjon. Kom deg bort, de sårer deg, de går ifra deg, de lyver til deg, de bruker deg, de glorifiserer deg. 

Måtte depresjon brenne i helvete til evig tid. Faen ta deg for at du tok livet av håpet i meg, og for alle andre liv du ødelegger. Å gå ifra å ha et stort hjerte til å bli kald og hjerteløs for å unngå å bli såret er en prosess jeg hater å ha gått gjennom. Det er ikke fint å være en dårlig person. Det er ikke godt å kjenne på så mye hat. 

💔

Anonymous poster hash: 4cd9a...44b

[hellblazer91]

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men jeg slet selv med å finne noe mål for livet. Greit nok at jeg hadde noen langsiktige mål som å gjøre det bra på skolen og finne meg en god jobb, men hva gjør man etter dette? 

Ikke var jeg god til skape relasjoner, turte ikke å åpne meg fordi jeg var redd for bli avstøtt for den jeg var. Og det var ikke vits å åpne seg for foreldre fordi de vet ikke hvordan man snakker om følelser. 

For meg så fungerte det flytte for meg selv til et nytt sted. Begynne på nytt, prøve å finne ting jeg kunne bruke tid på å bli god på. Tok nye jobber/studier, ble kjent med folk som hadde samme fag og samarbeide mot samme mål. 

Etterhvert faller små brikker på plass. Jeg er nå snart 34 år med to barn og kone. Livet er ikke perfekt, men jeg kan si at jeg er mye lykkeligere nå enn når jeg var 18-22 år gammel. 

 

Ikke gi opp enda. Mulig prøve å søke etter nybeggynerkurs på nye ting du har lyst å prøve. Kanskje dra på cafe for deg selv å titte på det travle livet. Det er sjeldent livsmålene er satt opp for oss, i fleste tilfeller så må vi finne dem selv... stå på og ikke gi opp nå, små fremgang er fortsatt fremgang.