Dere som er kronisk ufrivillig single hvodan takler dere det?

[Gjest 7f099...7f4]

 

Anonymous poster hash: 7f099...7f4

[Gjest 7f099...7f4]

Jeg er en mann på 47 år, aldri fått til det med forhold med damer. Har vært et par kortere forhold og som varte et par uker/måneder, og møtt noen damer på byen og hatt noen ons, men ikke noe mer seriøst.
Har som regel blitt dumpet for det jeg ikke snakker noe særlig, er introvert og usosial, har vel kanskje en liten grad av Aspergers uten at det har blitt diagnostisert. Vært deprimert siden tenårene og er det fortsatt, går på medisiner for dette.
Alltid følt meg som en "outsider" selvom jeg hadde venner som barn/ungom, drev med idrett og ikke noe problem på skolen.

Har i mange år tvunget meg selv til å være sosial, være ute på byen osv., og i mange år så gikk det vel greit, men jeg har alltid drukket mye alkohol i de settingene og det var vel derfor jeg orket det, alkoholen var vel på mange måte det viktigste for å orke det. Til slutt handlet det mest om å drikke, holdt på med det i mange år, men det er vel også ganske vanlig når man er yngre og i 20-30-årene.

Men jo eldre jeg blir jo mindre orker jeg å prøve å være noe annet enn den jeg er, den introverte, stille og roilge personligheten kommer frem mer og mer, bare å akseptere at slik er jeg og prøve å ikke tenke at det er noe feil med meg.

Mitt sosiale batteri er alltid nesten tomt, orker egentlig ikke å være rundt mennesker lenge om gangen, smalltalk er slitsomt, men har en jobb hvor jeg må være sosial til en viss grad, og er sosialt utslitt når uka er over.

Jeg har alltid vært veldig rolig likt å ta det med ro, tenke og filosofere, trives i mitt eget selskap og drevet med mine interesser, musikk, data og programmering osv., trenger mye egentid.

Har vel bare innsett eller begynner å innse at jeg aldri egentlig kommer til å få et forhold, ihvertfall ikke slik man en gang kanskje så for seg når man var yngre; Kone, barn, hund, hus og Volvo., men det er den A4 modellen samfunnet prøver å prente inn i hodet på alle, og alle kan ikke leve slik, passer ikke for alle.

Orker egentlig ikke prøve meg på dating lenger, selvom jeg føler på savn av sex og intimitet, men jeg føler jeg har et ansvar overfor evt. de dameme jeg kunne datet og at jeg ikke kan utsette de for en deprimert, introvert mann som ikke prater noe særlig. Isåfall måtte det ha vært med en dame som kan forstå dette og kanskje føler eller er i samme situasjon som meg, en dame som bare kunne tenke seg en helge-kjæreste/elsker.

Imens så lever jeg mitt liv alene og gjøre mine ting mens hamsterhjulet snurrer og går.

---
Jeg vokste opp med en mor som var veldig deprimert og til tider ustabil, visste aldri hva slags humør hun var i, jeg gikk alltid rundt på tå og visste ikke om hun skulle kjefte eller gråte.
Har også vært sammen med en jente som ble selvskader og suicidal så jeg har vært borti noe av det samme.
Er greit å være singel når man sammeligner med det, men det er tider jeg føler at jeg går glipp av det livet som andre lever, at jeg bare er en tilskuer og står på sidelinjen og ser på at folk lever ut livet sitt, føles på mange måter at alt jeg gjøre er å observere livet utenfra, jeg deltar ikke.

---

Tenker ofte at jeg bare skal gi f*** i alt å bare drikke og ruse meg fra alt, så får det gå som det går, og at jeg ikke har noen grunn til å leve, bare avslutte alt, drukne meg selv i alkohol. Ta det som kommer, hjerteinfarkt og kreft eller begge deler. 

Anonymous poster hash: 7f099...7f4