Dama har ingen ambisjoner eller mål i livet. ( Jobbmessig)

[Gjest 4a373...684]

Hvordan kan jeg få dama til å endre "mindset" om jobb og framtiden.

Jeg skal korte ned livet veldig mye her. Så stay with me.
Svigers lover arv til samboer, dette kommer ikke, men samboer tror det like mye nå, som for 8 år siden.

Dama jobber i barnehage, hun har ingen utdanning. Tjener dårlig, har dårlige jobbtider, dårlig med fleksibilitet, og drar alltid med seg sykdommer hjem i ferier, gjort det nå i 10 år. 
God venninne av svigermor er "skrekk eksempelet" jeg ser på når jeg tenker på min samboer sin fremtid. Hun er 60 år, startet å jobbe i barnehage som 22 åring fordi hun trengte pause fra "jobben" sin..endte opp med å jobbe der hele livet, tjent dårlig hele livet, har levd på " absolutt minimum" hele livet. Aldri klart å spare noe, ungene hennes har nada fra henne, og de eneste av verdi er en hytte hennes foreldre bygde i sin tid som nå faktisk er verdt 2 millioner..men ja, thats it. 

Min samboer har som sagt jobbet i barnehage nå i 10 år snart. Hun drar med seg sykdommer hjem hver eneste ferie, vi begge liker dårlig at det ikke er noe fleksibelt i jobben hennes, ferier osv? Det kan vi kun planlegge hvis det treffer i fellesperioden.

Jeg har mål og drømmer om å reise mer, jeg tjener 800k i året, samboer 400k. Vi har tapt mye av pengene våre og starter egentlig på 0.- i en alder av 31-32 år. 
Samboer kan fint tjene 7-800k i året også med kontorjobb, men hun "gidder" ikke fordi det virker kjedelig.  Mye av meningene er nok pga arven hun tror kommer når som helst også.
Hun kunne få jobb hos faren sin og tjent 1 Mnok, men den tok hun ikke fordi hun ikke vil jobbe med broren og faren sin i hverdagen.
Dog riktignok valg, faren kjørte bedriften i grus og alle ansatte fikk sparken 2 år senere.  Men ja. kunne vært en god stilling å ha på CV'en var det jeg sa tilbake da muligheten åpnet seg. Men den gang ei.

Nå jobber hun i barnehage fordi det er komfortabelt, hun liker kollegaene. men hater alt det "dårlige" med jobben, men klarer likevel å bagatellisere det ned fordi kollegaene trumfer gjennom.

 

Naboene våre er perfekte eksempler på hva jeg og samboer "kunne hatt".

De er like gamle, har jevnaldrende barn som oss, lever relativt likt og innkjøp ser mer eller mindre likt ut også.
De har dog finere biler som er nedbetalt, mer nedbetalt på gjeld, reiser på ferier 2-3 ganger i året, de har også penger spart, de har også ikke det "jaget" om å tenk penger om alt heller.

Så med andre ord, ingen STORE forskjeller, men det er forskjeller man vil merke om 10-15 år garantert. Samt mye har med livskvalitet å gjøre føler jeg selv, å slippe å tenke " ahh, må jeg bruke de 20.000kr på bilen nå.. Hva annet må ofres da" 

Nabodama er i samme båt som min samboer rent utdanningsmessig, dog hun kom seg ut av barnehage og fant en annen jobb som hun nå har jobbet i 6 år og har gode utsikter foran seg, hun kan faktisk jobbe seg oppover selv om hun "bare" jobber på kontor med innkjøp. ( Jeg sier ikke at man ikke kan tjene bra i barnehage altså, men det krever utdanning og vilje, samboeren min har ingen av delene og ikke ønsker hun å "styre" noe som helst i barnehager heller ) 

Forskjellen dog mellom oss og naboene, er at hadde samboer tjent likt som nabodama. ( 200k mer ish)
Så hadde vi hatt det så uendelig lettere... Jeg skjønner det, men samboer ser ikke ut til å forstå det.
Vi har også besteforeldre som hjelper enormt, altså de kan spandere på oss ferie hvert år i sommeren, men de reiser kun fra Siste uka i Juni til første uka i Juli, og denne perioden får samboer aldri fri fra jobben sin. 
Så vi ender alltid opp med å betale i dyre dommer for kun å reise i perioden hvor samboer får fri.

Og selv om alt dette egentlig er "flisespikkeri" og luksusproblemer så betyr det mye for hvordan jeg lever livet mitt også.
Jeg har valgt en jobb jeg egentlig ikke liker eller får noe ut av fordi den betaler "greit" og gir bra med fleksibilitet.
jeg føler at "alt" jeg gjør er å kaste bort mine arbeidsår på noe jeg ikke får noe ut av. Planen vår var liksom alltid å ha jobber som tillot oss å reise med barna mens de var små, se litt av livet og ikke måtte "tyne" oss selv på det økonomiske..Vil vi grille en middag til 1500kr en dag for å slå oss litt ut så kan vi det liksom, men nå kan vi ikke det. Da føler vi at vi kaster bort noe annet og må tenke på hva og hvordan osv osv..det er liksom null rom for spontanitet uten planlegging. 

Jeg har alltid vært av den typen som mener at så lenge du ikke holdes tilbake av sykdom, så kan du enkelt tjene 500-700k her i Norge bare du gidder å legge inn arbeidet. Mest fordi jeg jobber i en jobb hvor jeg ser dette daglig.. Så jeg drar ikke tall og meninger ut av rævva heller. 
men de som  hele tiden klager og mener at ingenting går uten 5 år på skolen for masterutdanning, de har liksom et mindset som er feil fra start. 
Selv har jeg tjent 600k i butikk, 650k som håndverker, og 700k i regnskap uten utdanning. Svigerinna mi tjener 750k som utlending med gebrokkent norsk og uten utdanning i en kontorjobb som tar henne 3-4 timer å gjøre hver dag.
Boren min har heller ingen utdanning, tjener 700k ved å kjøre budbil innenfor helt vanlig 7-15 arbeidstid.

Så liksom..Mulighetene er uendelige i mine øyne, men likevel "gidder" ikke samboer å ville gjøre noe.
Igjen så bagatelliserer hun det når det blir et tema også, jeg tror også at pga venninnene hennes også jobber seg "oppover" og bort fra henne for hvert år, så merker hun det..Hun er redd for å feile, redd for å ikke få jobber hun søker på, redd for dårlige kollegaer.

Redd for mye egentlig..og ALT, peker egentlig bare på at hun blir en versjon av moren sin, OG en versjon av venninna til moren som bare "visner hen"  Moren har aldri jobbet i sitt voksne liv, hun har fått "lønn" som igjen er en del av faren sin egentlige lønn i sitt selskap. Og jeg tror min samboer innerst inne håper hun kan få leve som sin mor..Bare dasse rundt uten mål og mening å få 600k i året, få lease biler til 800k og ikke trenge å jobbe noe for det.
 

Jeg trenger sårt hjelp med å snu tankene til min samboer..Hun er dødssjalu på naboene våre og livet de kan leve, men hun har null driv for å faktisk gjøre noe som tilsier at vi kan gjøre det samme.

Noen som har gode tips til denne saken? Jeg vet det er luksusproblemer og andre har enormt større problemer altså, men jeg spør ikke om tips til hvordan vi kan løse de problemene akkurat nå. Nå er det mer "meg og mitt" som er på agendaen.

 

Takk for at du leste. ( jeg ser jeg kuttet mye og noe blir litt frem og tilbake hulter til bulter..men noen vil vel forstå poenget håper jeg)

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 4a373...684

[rozon]

Ser ut som du er på vei til å bli singel. Slik jeg leser det så er det liten sjanse dere begge blir fornøyde samtidig, og de tingene som roter rundt i hode ditt nå blir ikke mindre.

 

[OC-Freak]

Ser mye ut som ett "deg" problem. Jeg syns dette jaget etter lønn, prestisje og status er helt på bærtur i dagens samfunn.

Så leng man er i jobb så bør ikke fokuset være på lønn og status, men mer om man synd det er greit i den jobben man har.

Ellers må dere bare bli enige om at dere ikke passer sammen da dere har ulike mål og meninger.

Endret 6 timer siden av OC-Freak

[Dudeliduu]

Motivasjonen må komme fra innsiden.
Det nytter ikke at du prøver å overtale henne. Du må få henne til å ønske noe bedre selv.
For eksempel må hun få positivt inntrykk av en samtale med en venn, om bra erfaringer rundt andre jobber som er mulige å få tak i for henne.

Men ellers skjer det ikke at en relativt ung person uten utdanning og kun med erfaring fra barnehage får en 7-800k jobb bare fordi hun flytter til kontor... Det at hun kunne jobbe på faren sin jobb var tross alt en litt spesiell situasjon.

Hvorfor har dere tapt mye av pengene deres?

Endret 6 timer siden av Dudeliduu

[Salvesen.]

Hvor får en "kontor jobb" uten utdanning med 800k i lønn? 

Men som nevnt over, det er hen som må innse og ta tak i dette. Hjelper ikke at du pusher på, gjør det sannsynligvis bare verre. 

[Valmeth]

Så det er det som er å ha ambisjoner, sitte på kontor for 40 papp/mnd.

Virker snarere som om hun har skjønt noe flere burde skjønt: Hva er galt med å være fornøyd med det man har? Hvorfor skal "ambisjoner" alltid dreie seg om status, forbruk og penger? 

 

[Zepticon]

Her er det faktisk ingenting du kan gjøre. (Har dere barn sammen?)
Du har to valg. Enten lære deg å godta din samboer slik hun er, eller slå opp og finn en ny. Dette burde du egentlig gjort for lenge siden. Dette kommer IKKE til å forandre seg med at du snakker med henne. Aldri i verden. Det må noen enorme livs-endrende ting til for at noe skal skje.

Jeg tenker bare du må være ærlig. Du har drømmer og planer for livet, og hun knuser alle siden hun ikke ønsker å strekke seg. Du har tatt aktive valg for å få det livet du vil ha, og jobbet for det, mens hun har lvoet men ikke levert. Det er vondt for deg, og det kommer til å gjøre deg bitter etterhvert. Dere må ha en ganske hard samtale om at dette fungerer ikke for deg. Du ønsker noe mer enn å leve fra dag til dag på minstemål.

For det handler ikke om penger. Penger er bare et middel for selvrealisering, og et verktøy for å nå mål. Og her er dere åpenbart overhode ikke kompatibel.

Du sier hun ikke har noen utdannelse, så da sliter jeg virkelig med å se hvordan hun skal kunne få en kontorjobb som lønner 800k i året. Det er faktisk helt urealistisk og noe du lurer deg selv med for å tro at det er en utvei her. Den eneste måten hun kan komme opp i denne årslønnen er år med hardt arbeid og forfremmelser, eller høyere utdanning, eller at "noen hun kjenner" gir henne en urelaistisk høy lønn for labert arbeid.

[Donkey Kong]

Gjest 4a373...684 skrev (1 time siden):

Nå jobber hun i barnehage fordi det er komfortabelt, hun liker kollegaene. men hater alt det "dårlige" med jobben, men klarer likevel å bagatellisere det ned fordi kollegaene trumfer gjennom.

Det fremstår som hun alt i alt er tilfreds med jobben hun har? Om hun trives med jobben (jeg antar hun også trives med å jobbe med barn) så forstår jeg ikke hvorfor det er så hastverk med å bytte. Du skriver at hun kunne tjent bedre i en annen jobb, men at slik jobb ikke interesserer henne. Hvorfor er dette et problem?

Arven du nevner vil uansett komme en dag. For øvrig litt spesielt at du virker opptatt av at samboeren din skal arve.

Oppsummert: Om du ønsker en samboer med høyere lønn må du bytte samboer. Til syvende og sist blir det en avveining av hva som er viktigst i livet.

[Zepticon]

Valmeth skrev (4 minutter siden):

Hva er galt med å være fornøyd med det man har? Hvorfor skal "ambisjoner" alltid dreie seg om status, forbruk og penger?

Det er ingenting galt med det. Det som er galt er å gi intrykk ovenfor livspartner om at man har samme ambisjoner og ønsker, men så overhode ikke levere på disse tingene. Denne personen "er fornøyd med det de har" mens den sitter på ryggen til den andre som svømmer for livet for å holde hodet over vannet.

Jeg kunne aldri levd slik, uten noen økonomisk sikkerhet, ingen frihet, konstant bekymring for hva vi skal gjøre om bilen streiker, ingen penger "til overs" for å bruke på morro. Jeg har tatt veldig aktive valg for å ha det rommet jeg har til å "være fornøyd med det jeg har". Og jeg har valgt en partner som ligner meg i ambisjoner og økonomi, sånn at vi kan ha det livet jeg vil, og være fornøyd. Jeg vil bruke tid på unger, familie og hobbyer. Men for å kunne gjøre det trenger jeg et greit overskudd hver måned.

[Kajac]

Gjest 4a373...684 skrev (1 time siden):

Hvordan kan jeg få dama til å endre "mindset" om jobb og framtiden.

Jeg skal korte ned livet veldig mye her. Så stay with me.
Svigers lover arv til samboer, dette kommer ikke, men samboer tror det like mye nå, som for 8 år siden.

Dama jobber i barnehage, hun har ingen utdanning. Tjener dårlig, har dårlige jobbtider, dårlig med fleksibilitet, og drar alltid med seg sykdommer hjem i ferier, gjort det nå i 10 år. 
God venninne av svigermor er "skrekk eksempelet" jeg ser på når jeg tenker på min samboer sin fremtid. Hun er 60 år, startet å jobbe i barnehage som 22 åring fordi hun trengte pause fra "jobben" sin..endte opp med å jobbe der hele livet, tjent dårlig hele livet, har levd på " absolutt minimum" hele livet. Aldri klart å spare noe, ungene hennes har nada fra henne, og de eneste av verdi er en hytte hennes foreldre bygde i sin tid som nå faktisk er verdt 2 millioner..men ja, thats it. 

Min samboer har som sagt jobbet i barnehage nå i 10 år snart. Hun drar med seg sykdommer hjem hver eneste ferie, vi begge liker dårlig at det ikke er noe fleksibelt i jobben hennes, ferier osv? Det kan vi kun planlegge hvis det treffer i fellesperioden.

Jeg har mål og drømmer om å reise mer, jeg tjener 800k i året, samboer 400k. Vi har tapt mye av pengene våre og starter egentlig på 0.- i en alder av 31-32 år. 
Samboer kan fint tjene 7-800k i året også med kontorjobb, men hun "gidder" ikke fordi det virker kjedelig.  Mye av meningene er nok pga arven hun tror kommer når som helst også.
Hun kunne få jobb hos faren sin og tjent 1 Mnok, men den tok hun ikke fordi hun ikke vil jobbe med broren og faren sin i hverdagen.
Dog riktignok valg, faren kjørte bedriften i grus og alle ansatte fikk sparken 2 år senere.  Men ja. kunne vært en god stilling å ha på CV'en var det jeg sa tilbake da muligheten åpnet seg. Men den gang ei.

Nå jobber hun i barnehage fordi det er komfortabelt, hun liker kollegaene. men hater alt det "dårlige" med jobben, men klarer likevel å bagatellisere det ned fordi kollegaene trumfer gjennom.

 

Naboene våre er perfekte eksempler på hva jeg og samboer "kunne hatt".

De er like gamle, har jevnaldrende barn som oss, lever relativt likt og innkjøp ser mer eller mindre likt ut også.
De har dog finere biler som er nedbetalt, mer nedbetalt på gjeld, reiser på ferier 2-3 ganger i året, de har også penger spart, de har også ikke det "jaget" om å tenk penger om alt heller.

Så med andre ord, ingen STORE forskjeller, men det er forskjeller man vil merke om 10-15 år garantert. Samt mye har med livskvalitet å gjøre føler jeg selv, å slippe å tenke " ahh, må jeg bruke de 20.000kr på bilen nå.. Hva annet må ofres da" 

Nabodama er i samme båt som min samboer rent utdanningsmessig, dog hun kom seg ut av barnehage og fant en annen jobb som hun nå har jobbet i 6 år og har gode utsikter foran seg, hun kan faktisk jobbe seg oppover selv om hun "bare" jobber på kontor med innkjøp. ( Jeg sier ikke at man ikke kan tjene bra i barnehage altså, men det krever utdanning og vilje, samboeren min har ingen av delene og ikke ønsker hun å "styre" noe som helst i barnehager heller ) 

Forskjellen dog mellom oss og naboene, er at hadde samboer tjent likt som nabodama. ( 200k mer ish)
Så hadde vi hatt det så uendelig lettere... Jeg skjønner det, men samboer ser ikke ut til å forstå det.
Vi har også besteforeldre som hjelper enormt, altså de kan spandere på oss ferie hvert år i sommeren, men de reiser kun fra Siste uka i Juni til første uka i Juli, og denne perioden får samboer aldri fri fra jobben sin. 
Så vi ender alltid opp med å betale i dyre dommer for kun å reise i perioden hvor samboer får fri.

Og selv om alt dette egentlig er "flisespikkeri" og luksusproblemer så betyr det mye for hvordan jeg lever livet mitt også.
Jeg har valgt en jobb jeg egentlig ikke liker eller får noe ut av fordi den betaler "greit" og gir bra med fleksibilitet.
jeg føler at "alt" jeg gjør er å kaste bort mine arbeidsår på noe jeg ikke får noe ut av. Planen vår var liksom alltid å ha jobber som tillot oss å reise med barna mens de var små, se litt av livet og ikke måtte "tyne" oss selv på det økonomiske..Vil vi grille en middag til 1500kr en dag for å slå oss litt ut så kan vi det liksom, men nå kan vi ikke det. Da føler vi at vi kaster bort noe annet og må tenke på hva og hvordan osv osv..det er liksom null rom for spontanitet uten planlegging. 

Jeg har alltid vært av den typen som mener at så lenge du ikke holdes tilbake av sykdom, så kan du enkelt tjene 500-700k her i Norge bare du gidder å legge inn arbeidet. Mest fordi jeg jobber i en jobb hvor jeg ser dette daglig.. Så jeg drar ikke tall og meninger ut av rævva heller. 
men de som  hele tiden klager og mener at ingenting går uten 5 år på skolen for masterutdanning, de har liksom et mindset som er feil fra start. 
Selv har jeg tjent 600k i butikk, 650k som håndverker, og 700k i regnskap uten utdanning. Svigerinna mi tjener 750k som utlending med gebrokkent norsk og uten utdanning i en kontorjobb som tar henne 3-4 timer å gjøre hver dag.
Boren min har heller ingen utdanning, tjener 700k ved å kjøre budbil innenfor helt vanlig 7-15 arbeidstid.

Så liksom..Mulighetene er uendelige i mine øyne, men likevel "gidder" ikke samboer å ville gjøre noe.
Igjen så bagatelliserer hun det når det blir et tema også, jeg tror også at pga venninnene hennes også jobber seg "oppover" og bort fra henne for hvert år, så merker hun det..Hun er redd for å feile, redd for å ikke få jobber hun søker på, redd for dårlige kollegaer.

Redd for mye egentlig..og ALT, peker egentlig bare på at hun blir en versjon av moren sin, OG en versjon av venninna til moren som bare "visner hen"  Moren har aldri jobbet i sitt voksne liv, hun har fått "lønn" som igjen er en del av faren sin egentlige lønn i sitt selskap. Og jeg tror min samboer innerst inne håper hun kan få leve som sin mor..Bare dasse rundt uten mål og mening å få 600k i året, få lease biler til 800k og ikke trenge å jobbe noe for det.
 

Jeg trenger sårt hjelp med å snu tankene til min samboer..Hun er dødssjalu på naboene våre og livet de kan leve, men hun har null driv for å faktisk gjøre noe som tilsier at vi kan gjøre det samme.

Noen som har gode tips til denne saken? Jeg vet det er luksusproblemer og andre har enormt større problemer altså, men jeg spør ikke om tips til hvordan vi kan løse de problemene akkurat nå. Nå er det mer "meg og mitt" som er på agendaen.

 

Takk for at du leste. ( jeg ser jeg kuttet mye og noe blir litt frem og tilbake hulter til bulter..men noen vil vel forstå poenget håper jeg)

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 4a373...684

Håper hun kommer seg vekk i fra deg, for du har virkelig feil fokus her. Enten finner du en annen partner som også primært er opptatt av karriere og økonomisk status, eller så godtar du kjæresten din for den hun er. Du har ingen rett til å tre dine ambisjoner ned over halsen på henne. 

[The Avatar]

Synes nok du har eit litt urealistisk syn på kor lett ho kan få seg anna jobb. Når du i ein alder av 30+ ikkje har utdanning utover grunnskule, og du ikkje har anna arbeidserfaring enn å jobbe som barnehageassistent så er det ikkje lett å berre finne seg ein kontorjobb. Det må i så tilfelle være via gode kontakter, som til dømes denne bedrifta som faren hennar hadde.
Når ho ikkje ein gong kan vise til at ho har erfaring med å bruke PC så får du ikkje kontorjobba kasta etter deg.
I den grad det finnes konorjobbar utan kompetansekrav som i tillegg gir 800k i lønn så må ein forvente at det er svært mange søkarar.

Snittlønna for ein kontormedarbeidar er 540 000 kr i året, dama di som er litt over 30 år er nok litt under snittet i alder og langt under snittet med erfaring, så realistisk sett så trur eg ikkje ho kan forvente å få tilbod om meir enn 500k i lønn på eit kontor, kanskje også mindre.
Verdien av arbeidskrafta ho stiller med er nok relativt lik uavhengig av om ho jobber i barnehage eller på kontor, om ho bytter til ein kontorjobb så får ho arbeid som ho synes er kjedelig, men til gjengjeld vil ho være mindre utsatt for sjukdom. Men det er naivt å tru at lønna går mykje opp.

 

Eg trur heller ikkje på at det er den ventande arven som gjer at ho "held ut" i eit lågslønnsyrke, eller har du inntrykket av at ho kjem til å seie opp jobben så fort ho får arva?
Hadde ho vært motivert av at ho snart får ei stor arv, så hadde ho enten vært interessert i pengar slik at vi kunne forvente at ho hadde jobba hardt for å finne ein jobb med best mogleg jobb, eller så hadde eg eigentleg forventa at du hadde latt være å jobbe fordi planen er å kunne leve på arven når den kjem.

 

Dykk to har nok eit veldig forskjellig verdisyn, og eg trur som sagt at du har eit veldig urealistisk syn på kva ho kunne fått til om ho hadde valgt eit yrke som for henne berre er ein jobb å gå til.
For dei som liker å jobbe i barnehage så er nok fordelane langt større enn ulempane. For sjølv om lønna er dårleg, arbeidstidene ugunstige, og ein er utsatt for sjukdommar, så er det også mange fordelar med yrket. Dette er eit yrke som nok kjennes veldig meiningsfylt ved at ein jobbar med oppdra den komande generasjonen, i tillegg så får ho betalt for å leike med barna og har eit godt arbeidsmiljø.

Eit personleg spørsmål er om dykk har eigne barn? Om dykk ikkje har det så kan ein av grunnane til at ho trives i barnehagen være at det oppfyller eit personleg behov for å jobbe med barn. Då kan det være at dersom ho hadde hatt barn heime så som ho kunne oppdra og leike med så hadde ho også blitt meir interessert i å jobbe med noko heilt anna.

[rozon]

1 minute ago, Zepticon said:

Det som er galt er å gi intrykk ovenfor livspartner om at man har samme ambisjoner og ønsker, men så overhode ikke levere på disse tingene.

Det er og forskjell på å forsøke, og å passivt forholde seg til å ikke levere. 

[Mag ne]

Inntill du driter i hva andre har blir du aldri fornøyd. Hvorfor i all verden vet du eller bryr deg om hvor mye naboene har nedbetalt på lån?

[rozon]

1 minute ago, Kajac said:

Håper hun kommer seg vekk i fra deg, for du har virkelig feil fokus her. Enten finner du en annen partner som også primært er opptatt av karriere og økonomisk status, eller så godtar du kjæresten din for den hun er. Du har ingen rett til å tre dine ambisjoner ned over halsen på henne. 

Her gruser du TS uten å ha lest innholdet i posten særlig. Skam deg!

1 hour ago, Guest 4a373...684 said:

Jeg trenger sårt hjelp med å snu tankene til min samboer..Hun er dødssjalu på naboene våre og livet de kan leve, men hun har null driv for å faktisk gjøre noe som tilsier at vi kan gjøre det samme.

Hennes fokus er jo i tråd med TS, men ingen driv til å get it done. Det virker ikke som TS trer noen ambisjoner ned over halsen på henne, gitt at dette stemmer.

3 minutes ago, Mag ne said:

Inntill du driter i hva andre har blir du aldri fornøyd. Hvorfor i all verden vet du eller bryr deg om hvor mye naboene har nedbetalt på lån?

Oppfatter ikke at det er det som er tråden her altså. Det er heller friheten det gir å ha dette under kontroll som er casen. 

[Sebby]

Mååå alle ha ambisjoner osv jobbmessig da? Jeg personlig bare jobber fulltid og har ingen spesielle mål/drømmer jobbmessig, og trives med det.

[Zepticon]

Det virker som om folk ikke klarer å se det egentlige problemet som trådstarter prøver å belyse her:
 

Sitat

Jeg har valgt en jobb jeg egentlig ikke liker eller får noe ut av fordi den betaler "greit" og gir bra med fleksibilitet.
jeg føler at "alt" jeg gjør er å kaste bort mine arbeidsår på noe jeg ikke får noe ut av. Planen vår var liksom alltid å ha jobber som tillot oss å reise med barna mens de var små, se litt av livet og ikke måtte "tyne" oss selv på det økonomiske..Vil vi grille en middag til 1500kr en dag for å slå oss litt ut så kan vi det liksom, men nå kan vi ikke det. Da føler vi at vi kaster bort noe annet og må tenke på hva og hvordan osv osv..det er liksom null rom for spontanitet uten planlegging. 

TS har tatt et valg for å skape det økonomiske rommet de trenger for å realisere drømmer. De har (hatt) en felles plan om å ha mulighet til å reise, se litt av livet, og ha det "romslig".  Være spontan og kunne bruke 1500kr på middag av og til.

Men det kan de ikke. Primært fordi den ene parten ikke leverer (og forsøker heller ikke) sin "del" av dette. De har et felles uttalt mål, men bare en gidder å jobbe for det. TS føler seg selvsagt lurt, fanget, eller hva man skal si, og frustrert over at han har havnet inn i dette livet.
 

[Sjørøver]

Gjest 4a373...684 skrev (1 time siden):

Samboer kan fint tjene 7-800k i året også med kontorjobb, men hun "gidder" ikke fordi det virker kjedelig. 

Har du noen eksempler? Tror du hun kan passe inn i denne typen jobb? 

[Kajac]

rozon skrev (8 minutter siden):

Her gruser du TS uten å ha lest innholdet i posten særlig. Skam deg!

Jeg leser mellom linjene. Det skinner lett igjennom at dette er noe primært TS ønsker, og som kjæresten har "hengt seg på". Hele innlegget er "meg, meg, meg". Hva TS ønsker, hva TS mener, hvem TS sammenligner seg med, osv. Dersom kjæresten virkelig ønsket den typen livsstil som TS drømmer om hadde hun fint klart å gjøre noe med det, uten press fra TS. Men det er tydelig for meg at hun egentlig er ganske komfortabel der hun er, og at det er TS som primært ønsker noe annet. Noen liker å "grinde" og jobbe hardt og tjene godt, mens andre liker å slappe av og nyte livet. Begge deler er helt supre valg, men de er ikke nødvendigvis kompatible.

Personlig mener jeg TS også trenger en liten realitycheck. Dette sitatet oppsummerer egentlig problemet med hele greien.

Sitat

Jeg har alltid vært av den typen som mener at så lenge du ikke holdes tilbake av sykdom, så kan du enkelt tjene 500-700k her i Norge bare du gidder å legge inn arbeidet.

Hvor mange samfunnsviktige jobber blir ikke omtalt som både late og ambisjonsløse av en slik påstand? Denne påstanden her hører ikke hjemme noen sted IMO. Folk med denne tankegangen har også ofte vanskelig for å forstå folk som ikke har penger og status som øverste prioritet. Så det bunner jo egentlig ned i to personer med vidt forskjellige mål i livet. 

Min anbefaling til TS er å enten akseptere at han og kjæresten ikke deler de samme ambisjonene, og heller se henne som det mennesket hun er, eller å gjøre det slutt og evt. finne en ny kjæreste med de samme materialistiske målene i livet. Men å prøve å endre på kjæresten fordi hun har valgt en vei som ikke høytlønnet er bare smålig.

 

[Eddie_Peddie]

Stakkar. Har funnet seg dame og vært med henne i flere år og har barn, men dessverre fant han ei kjerring uten driv som holder han tilbake fra det perfekte livet han kunne hatt.

Men ellers så er det jo faktisk litt tåpelig viss hun er så sjalu på naboen som det fremkommer uten å forsøke å ta noe utdannelse eller annet som kan få henne i en bedre betalt jobb. Men så er det det med å trives i jobben. Uten utdannelse eller bekjente får hun aldri en kontorjobb som betaler 800k i året. Hun kan jobbe i en bedrift med gode muligheter for å komme høyere opp, men det er sannsynligvis langt frem i tid å nå dit, samtidig som hun må virkelig jobbe bra i noe du sier hun ikke bryr seg om. Motivasjonen kan fort sette en demper for forhøyelse dersom hun ikke orker bry seg.

Finn deg en annen dame og slipp denne du har fri uten å ha deg hengende over for å jage henne mot noe hun kanskje ikke vil.

[Simen1]

Det eneste logiske og økonomiske er å komme deg ut av det forholdet fort som f. Hun er en fotlenke som du drar etter deg i livet og senker din livskvalitet permanent. Inkludert barns sine liv. Jeg sier ikke at det er det du MÅ gjøre, bare at det er det eneste økonomisk logiske. Du må veie denne fotlenken opp mot hva annet hun bidrar med. Er det for eksempel super sex så kan du vurdere om det er verdt prisen. Er det supert familieliv så er jo det også verdt noe. Er hun en fotlenke på flere områder så..

 

Ser du for deg at forholdet skal vedvare om det ikke blir noen positiv endring? Eller er det bare et spørsmål om tid før det ryker? Hvor sannsynlig er det at dere er sammen om 5 år?