Gjenforent med tidligere ekskjæreste

[Anonymmann30]

Heisann !

Er veldig tankefull for tiden ettersom jeg har møtt en tidligere eks kjæreste etter flere år fra hverandre og uten noe form for kontakt underveis. 7 år for å være presis.

Vi var begge unge da vi møttes, 17 og 21 år  og hun hadde fått barn i en alder av 16 år, og et veldig turbulent forhold til barnefar etter dette ble slutt.

Da vi møttes ble forholdet vårt etterhvert preget av mye usikkerheter, en del sjalusi, misforståelser, konflikter, dårlig kommunikasjon,og mye vonde følelser psykisk som følger av dette og til tider vanskelig å se gleden av forholdet. Ellers hadde vi det bra mtp intimitet, interesser, humor og respekterte hverandre. Det var heller ingen utroskap, fysisk eller psykisk vold innvolvert mellom oss.

Da det ble slutt var det henne som dumpet meg, som følge av at hun hadde det vanskelig psykisk, hadde tidlig ansvar for et barn, og generelt at vi var så unge, i ulike faser i livet og ingen/ lite livserfaring med det å løse ting sammen. Vi var rett og slett for umodne.Det ble da selvfølgelig et naturlig utfall, og at dette måtte ta slutt.

I ettertid av bruddet har vi aldri hatt kontakt med hverandre, eller møtt hverandre. Vi har datet og hatt andre partnere, og jeg giftet meg med en annen kvinne senere som jeg har fått 2 barn med og levd et liv etter dette Hun på sin side har også datet/ vært med andre partnere og hatt samboer og fått 1 barn til med han. Vi har med andre ord kommet oss videre i livet, og levd helt uavhengig av dette.

Vi er nå begge single igjen etter samlivsbrudd og skilsmisse, og ut av det blå møttes vi igjen og fikk helt uventet kontakt igjen med hverandre( noe som slettes ikke har vært planlagt for noen av oss) Vi har fått en veldig hyggelig tone igjen, møttes i flere anledninger og drøftet alle problemstillinger, utfordringer og forklart oss grundig hvorfor ting gikk som det gjorde, og snakket ærlig og rett ut om tingene som har vært. Det har vært godt for oss begge. Vi er begge ferdige med å få barn og er så like som overhodet mulig i livsfasene våre nå.

Etter mitt nå lange skriveri her, så stiller jeg spørsmålet: Er det noen solskinnshistorier om mennesker som finner tilbake igjen etter flere år fra hverandre, og som plutselig finner tilbake til hverandre uavhengig av andre forhold, ekteskap og barn.

Er det liv laget for å satse på noe her, kom med innspill!

Hilsen en tankefull mann på 30 år 

[Milhouse85]

Anonymmann30 skrev (34 minutter siden):

Etter mitt nå lange skriveri her, så stiller jeg spørsmålet: Er det noen solskinnshistorier om mennesker som finner tilbake igjen etter flere år fra hverandre, og som plutselig finner tilbake til hverandre uavhengig av andre forhold, ekteskap og barn.

Er det liv laget for å satse på noe her, kom med innspill!

Finnes nok mange solskinnshistorier, men de får du ikke servert her.
Mitt inntrykk fra denne diskusjons-plattformen, er at det er en stor gruppe svært aktive incels som i alle fall ikke har erfaring med forhold og den slags. Men som av en eller annen merkelig grunn, elsker å gi "gode råd" om forhold. 
Uansett; det er min lille brannfakkel. Prøv kvinneguiden.no. Da tror jeg du treffer målgruppen litt bedre. 

Mitt egentlige svar:
Det er du og de du har rundt deg, som kjenner deg og din historie best. Så det å "hente støtte" fra vilt fremmede, kan gå begge veier. Mange vil si neeeeeeeei, noen vil si jaaaaaaa - og mange midt mellom. Helt umulig å være helt objektiv på det. 

Men; Hva har du/dere å tape? Den som intet satser, vil heller ikke vinne her i livet... Det er bedre å prøve, å angre seg. Enn å ikke prøve, og aldri vite hva som ville skjedd. Og da vil nok sistnevnte (kanskje) hjemsøke dere begge livet ut. Om dere begge har lyst å prøve igjen; så hvorfor ikke ??? Kjør på! Tror ikke oddsen er så veldig god, basert på det du skriver. Men skulle man vært 100% rasjonell og "klok" hele livet, så hadde det aldri skjedd noe gøy her i livet heller. Lenge leve naiviteten...! Slik blir det gode historier av. 

[Gjest cd008...35c]

Anonymmann30 skrev (46 minutter siden):

Heisann !

Er veldig tankefull for tiden ettersom jeg har møtt en tidligere eks kjæreste etter flere år fra hverandre og uten noe form for kontakt underveis. 7 år for å være presis.

Vi var begge unge da vi møttes, 17 og 21 år  og hun hadde fått barn i en alder av 16 år, og et veldig turbulent forhold til barnefar etter dette ble slutt.

Da vi møttes ble forholdet vårt etterhvert preget av mye usikkerheter, en del sjalusi, misforståelser, konflikter, dårlig kommunikasjon,og mye vonde følelser psykisk som følger av dette og til tider vanskelig å se gleden av forholdet. Ellers hadde vi det bra mtp intimitet, interesser, humor og respekterte hverandre. Det var heller ingen utroskap, fysisk eller psykisk vold innvolvert mellom oss.

Da det ble slutt var det henne som dumpet meg, som følge av at hun hadde det vanskelig psykisk, hadde tidlig ansvar for et barn, og generelt at vi var så unge, i ulike faser i livet og ingen/ lite livserfaring med det å løse ting sammen. Vi var rett og slett for umodne.Det ble da selvfølgelig et naturlig utfall, og at dette måtte ta slutt.

I ettertid av bruddet har vi aldri hatt kontakt med hverandre, eller møtt hverandre. Vi har datet og hatt andre partnere, og jeg giftet meg med en annen kvinne senere som jeg har fått 2 barn med og levd et liv etter dette Hun på sin side har også datet/ vært med andre partnere og hatt samboer og fått 1 barn til med han. Vi har med andre ord kommet oss videre i livet, og levd helt uavhengig av dette.

Vi er nå begge single igjen etter samlivsbrudd og skilsmisse, og ut av det blå møttes vi igjen og fikk helt uventet kontakt igjen med hverandre( noe som slettes ikke har vært planlagt for noen av oss) Vi har fått en veldig hyggelig tone igjen, møttes i flere anledninger og drøftet alle problemstillinger, utfordringer og forklart oss grundig hvorfor ting gikk som det gjorde, og snakket ærlig og rett ut om tingene som har vært. Det har vært godt for oss begge. Vi er begge ferdige med å få barn og er så like som overhodet mulig i livsfasene våre nå.

Etter mitt nå lange skriveri her, så stiller jeg spørsmålet: Er det noen solskinnshistorier om mennesker som finner tilbake igjen etter flere år fra hverandre, og som plutselig finner tilbake til hverandre uavhengig av andre forhold, ekteskap og barn.

Er det liv laget for å satse på noe her, kom med innspill!

Hilsen en tankefull mann på 30 år 

Slik det er nå, så ser jeg ikke hva du har å tape. Du har allerede et samlivsbrudd bak deg. Du er singel, ferdig med barn, og "sitter i det". Hadde du vært barnløs og helt fri hadde jeg tenkt meg 3-4-5 og 6 ganger om før jeg starta på nytt med tidligere partnere. Men nå er du jo "ferdig" med den delen av livet. Du har satset på en som skulle vært mor og kone, men det funket ikke. Da er det ikke lengere like "seriøst" føler jeg. Å avslutte det forholdet har ingen konsekvenser for andre enn dere to. Ingen for barna, ingen økonomiske og ingen samlivskonsekvenser. Og du har ikke "kastet bort dine beste år" på henne (de kastet du bort på eksen). Så da taper du ikke noe på å prøve.

Det må på en måte være litt deilig å ikke lenger trenge å tenke på at nå satser jeg, i valg av partner.

Men som du sier, dere har begge kommet videre. Så må du vurdere om dere har kommet nærmere. Det kan ingen av oss.
Jeg for min del ville tatt det veldig rolig. Levd livet som alenefar med barn(?) i mine perioder, og så møttes og hatt det fint sammen når det var mulig. Se hva som skjer.

Jeg er selv gift, har to barn og nærmer meg 40. Hadde jeg blitt singel hadde jeg nok ikke hastet inn i noe nytt forhold, men heller brukt tiden på meg selv, og ungene. Eventuell ny flamme hadde vært på venn med fordeler lenge før jeg hadde gått inn i et nytt fast forhold, ikke fordi jeg ikke trenger det, men fordi jeg allerede har en forpliktelse som har prioritet i 12 og 14 år til.

Anonymous poster hash: cd008...35c

[Anonymmann30]

Takker for reflekterte svar ! Heller jo også mot hva har man egentlig å tape ? Tapet har man allerede vært igjennom, så her kan man enten vinne, eller å få en bekreftelse på hvorfor det ikke gikk ?

[Gjest 7e494...d20]

Anonymmann30 skrev (3 minutter siden):

Takker for reflekterte svar ! Heller jo også mot hva har man egentlig å tape ? Tapet har man allerede vært igjennom, så her kan man enten vinne, eller å få en bekreftelse på hvorfor det ikke gikk ?

Jeg og mannen fant tilbake til hverandre etter å vært 5 år fra hverandre. Men det måtte en livskrise med et av barna våre for å få det til. 

Anonymous poster hash: 7e494...d20

[Skandinav]

Anonymmann30 skrev (1 time siden):

Er det liv laget for å satse på noe her

Absolutt.

Rent statistisk er sjansen for at dere får mange fine år sammen, mye større enn hvis dere med deres bagasje møttes som helt fremmede for hverandre i morgen.

Dere har nå kommunisert grundig. Identifisert tidligere problemstillinger. Snakket om hvor dere er nå. Og til og med kanskje snakket litt om fremtidige ambisjoner. Ikke minst kjenner dere hverandre. Dere har også en trygg platform når det gjelder intimitet og andre viktige verdier.

Hvis du skal prøve å satse på dette, vær åpen i kommunikasjonen med henne. Si at du er villig til å forplikte deg til eksklusivitet, men ikke noe mer utover det, før det kjennes helt riktig. I og med at dere begge har barn, der barna også har behov for forutsigbarhet og trygghet, så må dere ta tiden til hjelp. Har dere penger, er det ikke feil å spandere noen timer hos en parterapeut.

Gammel kjærlighet ruster ikke.

[ilpostino]

Milhouse85 skrev (12 timer siden):

Det er bedre å prøve, å angre seg. Enn å ikke prøve, og aldri vite hva som ville skjedd.

Jeg støtter dette. Ingenting er verre enn å gi seg selv mental juling fordi en ikke prøvde, så det er bedre å prøve å feile enn ikke å prøve i det hele tatt.

[Gjest a581c...55f]

Anonymmann30 skrev (På 9.1.2025 den 20.36):

 

Etter mitt nå lange skriveri her, så stiller jeg spørsmålet: Er det noen solskinnshistorier om mennesker som finner tilbake igjen etter flere år fra hverandre, og som plutselig finner tilbake til hverandre uavhengig av andre forhold, ekteskap og barn.

Er det liv laget for å satse på noe her, kom med innspill!

Hilsen en tankefull mann på 30 år 

Har en solskinnshistorie, men ja..Eller..Døm selv.

Long story short: Jente fra skolen, jeg likte hun, hun likte meg, ingen av oss turte å ta steget etter en mislykket kline session i 7 klasse hvor hun hadde dårlig ånde. Dette resulterer i at hun gang på gang prøver å gjøre meg sjalu ved å være med andre menn, jeg slik jeg er funker ikke sånn..Jeg får avsmak når hun gjør sånn.. Vi vet begge at vi passer altfor bra sammen, men det er åpenbart noe som mangler fra oss begge.. Fra meg mangler hun bekreftelse, og jeg mangler at hun ikke skjønner at sjalusi ikke er mitt spill, jeg får avsmak av sånn lek og spill med følelser.

Enda longer story short:
Vi får partnere på hver vår front, barn på hver vår front, og et liv på hver vår front.

Vi møtes helt random på en Café i byen for noen år siden, vi snakket ut om alt som var på den tiden, hvordan VI hadde det på hver vår front, innså at det var helt katastrofe da ingen gjorde noe riktig for hverandre.

feks hadde jeg sagt etter den kline session vi hadde i 7 klasse " jeg liker deg" Kontra det å ikke si noe på 2 dager i ettertid ( Fokuset mitt var på den dårlige ånden hennes og at jeg på idiotisk vis tenkte " har hun sånn ånde hele tiden?" 
Så hadde hun ikke den sommeren litt senere klint med en annen fyr for å gjøre meg sjalu. For det var derfor hun gjorde det, hun visste jeg ville få høre det via en felles bekjent.  Og dette var starten på vårt "forhold" som var så nærme å bli noe i mange år.  Året etter var vi vel egentlig der hvor vi planla å være våre første sammen rent seksuelt, men så ser hun meg kline med en jente i klassen min ( det var en sånn truth or dare lek) på avstand i et friminutt, jeg følte meg jo "dårlig" for å gjøre det der og da, men det var fortsatt lek og jeg hadde planlagt å si det til hu samme dag, dog det går i glemmeboka da det egentlig ikke betydde noe for verken meg eller hun jeg klina med i leken.

Samme helg går da jenta jeg fortsatt er veldig forelsket i og ligger med en næsty kar som er 4 år eldre på en hjemmefest. Alle får vite om det, inkludert meg. All kontakt stoppes. Ikke får noen år senere hvor hun trenger min hjelp tar vi opp kontakten igjen, vi møtes litt sporadisk, prater ikke om det som skjedde og er mer venner.
Dog begynner jeg å bli forelsket igjen, vi VET jo at vi er gode for hverandre. Vi passer så sykt bra sammen.
men igjen, hun driter på draget og har jo en type hun ikke forteller meg om ( får vite i ettertid at han manipulerer henne psykisk og forhindrer henne i å se venner osv ) Jeg finner ut av typen, og igjen bryter kontakten da jeg føler det er igjen et tillitsbrudd at hun ikke sier noe om han selv om vi ikke gjør noe. 

Et år senere igjen, hun beklager seg, vi møtes litt igjen. Drar på ferie sammen med noen av mine venner.
På ferien håper jeg vi kan prate litt om alt og at hun forstår hvor mye hun har såret meg opp gjennom.
Hun blir drita, flørter med lokale folk, forteller plutselig om en NY type hun har hjemme som også misbruker henne psykisk ( han prøver å konvertere henne over til Islam ) og at hun egentlig bare vil at jeg skal "redde henne" det er alt hun har ventet på i alle år hver gang..At jeg skal komme er på min hvite hest og bare redde henne.

Jeg igjen blir jo skuffa, mest fordi hun tillater seg selv å bli sammen med slike typer da jeg anser henne som smartere enn som så, og sier at ting funker ikke sånn.. i hvert fall ikke med meg.

Jeg sier at vi mer eller mindre bare kan prøve å være venner fremover, usikker dog på hvor mye jeg vil det fordi jeg fortsatt liker henne som person i den form hun er rundt meg og alltid har vært.. Hun håper jeg kan hjelpe henne ut av forholdet, og være der for henne.

For meg blir det for mye tull, jeg mener hun er voksen og må klare ting selv, og sier vi er "ferdig" med å prøve.

"dum" som jeg er går jeg bort til noen andre Norske jenter, sjarmerer de i sjenk og inviterer de med oss videre denne ferien.

Det nå den originale jenta observerer er at 5 av 7 jenter i den gjengen prøver seg på meg ila de neste kveldene, plutselig ser hun på meg fra utsiden, hele ferien har jenter prøvd seg på meg, men jeg sier nei av respekt for jenta jeg "egentlig" vil være med men er usikker om hun faktisk vil selv.  Jeg får tilbud til høyre og venstre, trekanter her, blowjobs på do der, milfer som vil ha "unggutter på tur".. You name it ( Og for en 20 åring som ikke har hatt mye seksuell erfaring frem til da, og som er på ferie med "gutta"...Altså TRO DU MEG, det er fortsatt det hardeste jeg har gjort i livet er å si nei til alle de mulighetene..Selv om ja, i ettertid takker jeg meg selv for å slippe all den sykdommen de garantert ville gitt meg ) 

Hun blir så sur, sur for at jeg får oppmerksomhet at hun sier det er best om vi ikke har kontakt lenger, noe jeg sier meg enig i , og hun drar tilbake til sin familie på ferie i nabobyen.

I mellomtiden får vi begge barn på hver vår front, hver vår familie.

Vi møter hverandre på cafe ut av det blå 10 år senere( jeg fordi bilen gikk tom for strøm og startet ikke, og det var nærmeste ventested, og hun fordi hun skulle møte en venninne på Cafe A, men hun misforstod og gikk til Cafe B som var der jeg også var)  Catcher virkelig opp med hverandre igjen, alt som trengte å komme ut tilbake da, kom ut nå.
Vi satt der etter 4-5 timer og humret for oss selv hvordan livet ville vært dersom jeg bare hadde gjort det litt annerledes den gangen i 7 klasse og vi klina.  Vi snakket jo såpass mye den dagen at vi faktisk tegnet et helt liv sammen i fantasien vår.

Hva vi hadde gjort på ungdomskolen sammen, på vgs, videreutdanning, på hjemmefronten med å kjøte tomt og bygge hus, barn, hund, reiser, camping, hytte you name it.  
For det var sånn dynamikk vi hadde tilbake da også, vi har alltid villet det samme, uten at vi egentlig har pratet med hverandre om det, sånn var det når vi var små også, hun sendte melding og spurte om vi skulle ta en Is på mcdonalds, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg tenkte samme tanke i samme øyeblikk.. Sånn var det om nesten alt, så det har aldri vært rart heller at vi liksom "fant" tilbake til hverandre så mange ganger, for hver gang vi gjorde det også, så viser det seg faktisk at vi tenkte på hverandre i forkant også.. Hver eneste gang, og selv den gangen på cafe så tenkte vi " Er det ikke veldig rart egentlig, for her om dagen tenkte jeg på deg og hvordan livet ville vært med deg. Og sykeste av alt? Vel jeg kunne si akkurat det samme "   Vi har alltid tullet med dette "fenomenet" om at vi må jo være "ment to be" når det er sånn her? For det gir faktisk null mening å klaffe på alt, alltid ( om livet, ikke handlingene vi gjør), ingen av vennenene våre på hver vår side har noen gang trodd oss og bare sagt " neida dere er bare forelska og sier dere enig med hverandre" 
Og selvfølgelig, JEG kan jo ikke si hva hun tenker, men jeg vet jo selv at det jeg har tenkt, og har tenkt, og når hun er "før" meg, så stemmer det, selv om hun sier det samme de gangene det har vært omvendt og "jeg" har tenkt og sier noe før henne.

 

Så uansett. Cafedaten ble ikke til noe mer, vi var begge fornøyde i hvert våre forhold.. Ikke "super lykkelige", men vi var fornøyde og vi elsker partnerne våre på hver vår front den dag i dag.

Vi skiltes igjen den dagen uten å avtale noe senere, vi vet begge at vi ikke kan forbli venner, så vi sa bare " Vi møtes vel igjen hvis det er ment for å skje " 

Så idk..Er jo egentlig ingen solskinnshistorie som passer det du sier når jeg tenker tilbake på det, men nå har jeg skrevet den lange greia her så kan jeg like gjerne la det stå 😅

Anonymous poster hash: a581c...55f

[ilpostino]

Gjest a581c...55f skrev (1 time siden):

Vi skiltes igjen den dagen uten å avtale noe senere, vi vet begge at vi ikke kan forbli venner, så vi sa bare " Vi møtes vel igjen hvis det er ment for å skje " 

Men det virker som dere fikk renset litt opp i luften i det minste. 

[rozon]

On 1/9/2025 at 8:36 PM, Anonymmann30 said:

Er det noen solskinnshistorier om mennesker som finner tilbake igjen etter flere år fra hverandre, og som plutselig finner tilbake til hverandre uavhengig av andre forhold, ekteskap og barn.

Dere er da to unike individer og om det er en million solskinnshistorier øker ikke sjansene for at det går godt. Det trenger jo bare klaffe for dere to...

Tips: Man angrer som regel på ting man ikke gjør. Så bruk sjansene du får - funker det ikke så vet du det og slipper å ha det gnagende i hode om 15 år når du blir en middelaldrende gretten gubbe.