ensomhetens paradoks

[thomas-the_train]

ensomhet er 2 fenomener;
- å føle seg irrelevant
- å føle seg alene.

tradisjonelt så er ensomhet et problem i samfunnet,
(noe jule tider og høytider ikke lar oss glemme)
og samfunnet kurerer ensomheten med
- å prøve å gjøre mennesker relevante og tilhørige.
- å ikke la dem være alene.

men tradisjonelt sier man også
"jeg føler meg ofte mer ensomhet i en stor folke mengde".
ja i samme grad som at det er mer normalt å si "hvorfor er du så stille?" enn "hvorfor snakker du så mye?".

hele denne ensomheten forvirrer meg,
nettopp fordi kuren for ensomhet er ikke en kur,
men snarere et bedrag og en illusjon,
som man sammen skaper,
gjennom mange år med trening i å lære at ensomhet er noe man skal være i fravær av,
der opptrente høflige ritualer om inkludering og samhold etc er kuren.

undersøker man hele premisset for ensomhet,
så forstår man fort at ensomhet ligger i menneskets natur,
fordi ens bevissthet føler seg alltid alene i seg selv,
og bevisstheten føler en separasjon fra å være en ting blant ting.
la oss kalle dette prinsipp for "alenehet".

aleneheten i mennesket kan adspredes vekk,
men akkurat som kjedsomheten så vil aleneheten alltid vente på oss igjen,
når jakten er over.
man kan ikke flykte vekk fra sin egen alenehet.

hvorfor har samfunnet kommet med den absurde konklusjon at
"ensomhet må kureres med å gjøre en person i fravær av ensomhet,
og så blir dem fikset og lykkelig"?

en hver klok filosof vil se store selvmotsigelser i kuren for ensomhet,
og tydelig se hva problemet er;
at man som person ikke anerkjenner sin egen alenehet som menneskelig natur.

når en person nekter å anerkjenne sin menneskelige natur som bevissthet,
så søker man alt annet enn sin menneskelige natur,
og føler enda større distanse mellom "meg vs X".
naturlig tar man da den konklusjon at
"noe er galt! noe må fikses!",
så man assimilerer seg enda mer for å fikse sin alenehet,
eventuelt bygger vegger rundt seg for å bli "den utstøtte" som dypest sett vil ha tilhørighet et sted.

desto lengre man flykter vekk fra sin alenehet,
Desto mer fremmed blir man til sin virkelighet som alenehet,
og en viss ignoranse begynner å ta plass.

men det er ingen tvil om at en viss tilhørighet og følelse av relevans i ens liv er sunt,
men ikke via kuren som samfunnet mener er sunt,
nettopp fordi samfunnet setter opp sosiale bedrag som normer.
det sosiale bedrag begynte nettopp med å at man i konsensus bestemte at
"ensomhet er noe alle skal være i fravær av",
og fra der gjorde vår egen alenehet til vår egen fiende å være.

resultatet er derfor en rekke voksne mennesker,
som sosialt bedrar hverandre,
og skal fremstille seg som et symbolsk ideal,
når all virkelighet aldri kan støtte det idealet.

det sosiale bedrageriet blir som at alle skyter seg i foten,
men ingen vil innrømme hva som egentlig skjer,
og stolt later som inget.

undersøker man den egentlige frigjørelse og kur for ensomhet,
så kommer man til en ganske rar "i omvendt land" svar;

kuren for ensomhet er å anerkjenne at alenehet er noe ikke mennesker kan flykte fra,
og derfor må omfavne sin alenehet som sin menneskelige natur,
og nettopp derfor kommer man tilbake til seg selv.
alenehet blir ikke lengre et problem,
og mennesker kan finne bånd via aleneheten sin.
samtidig som man føler seg relevant i å være alene med seg selv,
så kommer man i kreativ kraft av å skape sin alenehet til noe mer å realisere seg via.


noen innvendinger som kan gi andre konklusjoner?









 

[Taylor]

thomas-the_train skrev (5 minutter siden):

ensomhet er 2 fenomener;
- å føle seg irrelevant
- å føle seg alene.

tradisjonelt så er ensomhet et problem i samfunnet,
(noe jule tider og høytider ikke lar oss glemme)
og samfunnet kurerer ensomheten med
- å prøve å gjøre mennesker relevante og tilhørige.
- å ikke la dem være alene.

men tradisjonelt sier man også
"jeg føler meg ofte mer ensomhet i en stor folke mengde".
ja i samme grad som at det er mer normalt å si "hvorfor er du så stille?" enn "hvorfor snakker du så mye?".

hele denne ensomheten forvirrer meg,
nettopp fordi kuren for ensomhet er ikke en kur,
men snarere et bedrag og en illusjon,
som man sammen skaper,
gjennom mange år med trening i å lære at ensomhet er noe man skal være i fravær av,
der opptrente høflige ritualer om inkludering og samhold etc er kuren.

undersøker man hele premisset for ensomhet,
så forstår man fort at ensomhet ligger i menneskets natur,
fordi ens bevissthet føler seg alltid alene i seg selv,
og bevisstheten føler en separasjon fra å være en ting blant ting.
la oss kalle dette prinsipp for "alenehet".

aleneheten i mennesket kan adspredes vekk,
men akkurat som kjedsomheten så vil aleneheten alltid vente på oss igjen,
når jakten er over.
man kan ikke flykte vekk fra sin egen alenehet.

hvorfor har samfunnet kommet med den absurde konklusjon at
"ensomhet må kureres med å gjøre en person i fravær av ensomhet,
og så blir dem fikset og lykkelig"?

en hver klok filosof vil se store selvmotsigelser i kuren for ensomhet,
og tydelig se hva problemet er;
at man som person ikke anerkjenner sin egen alenehet som menneskelig natur.

når en person nekter å anerkjenne sin menneskelige natur som bevissthet,
så søker man alt annet enn sin menneskelige natur,
og føler enda større distanse mellom "meg vs X".
naturlig tar man da den konklusjon at
"noe er galt! noe må fikses!",
så man assimilerer seg enda mer for å fikse sin alenehet,
eventuelt bygger vegger rundt seg for å bli "den utstøtte" som dypest sett vil ha tilhørighet et sted.

desto lengre man flykter vekk fra sin alenehet,
Desto mer fremmed blir man til sin virkelighet som alenehet,
og en viss ignoranse begynner å ta plass.

men det er ingen tvil om at en viss tilhørighet og følelse av relevans i ens liv er sunt,
men ikke via kuren som samfunnet mener er sunt,
nettopp fordi samfunnet setter opp sosiale bedrag som normer.
det sosiale bedrag begynte nettopp med å at man i konsensus bestemte at
"ensomhet er noe alle skal være i fravær av",
og fra der gjorde vår egen alenehet til vår egen fiende å være.

resultatet er derfor en rekke voksne mennesker,
som sosialt bedrar hverandre,
og skal fremstille seg som et symbolsk ideal,
når all virkelighet aldri kan støtte det idealet.

det sosiale bedrageriet blir som at alle skyter seg i foten,
men ingen vil innrømme hva som egentlig skjer,
og stolt later som inget.

undersøker man den egentlige frigjørelse og kur for ensomhet,
så kommer man til en ganske rar "i omvendt land" svar;

kuren for ensomhet er å anerkjenne at alenehet er noe ikke mennesker kan flykte fra,
og derfor må omfavne sin alenehet som sin menneskelige natur,
og nettopp derfor kommer man tilbake til seg selv.
alenehet blir ikke lengre et problem,
og mennesker kan finne bånd via aleneheten sin.
samtidig som man føler seg relevant i å være alene med seg selv,
så kommer man i kreativ kraft av å skape sin alenehet til noe mer å realisere seg via.


noen innvendinger som kan gi andre konklusjoner?









 

Meget godt skrevet.

Ensomhet å og være alene er to veldig forskjellige aspekter av mennesket. Man kan godt være alene men ikke ensom. og som du sier, man kan være en del av en gruppe å føle seg veldig ensom.

Det å være mye alene har tatt vekk stress, PTSD, angst og frykt i mitt tilfelle

[thomas-the_train]

8 minutes ago, Taylor said:

Meget godt skrevet.

Ensomhet å og være alene er to veldig forskjellige aspekter av mennesket. Man kan godt være alene men ikke ensom. og som du sier, man kan være en del av en gruppe å føle seg veldig ensom.

Det å være mye alene har tatt vekk stress, PTSD, angst og frykt i mitt tilfelle

så godt å høre at du er på bedringens vei
varmer mitt hjerte.

[Taylor]

thomas-the_train skrev (1 minutt siden):

så godt å høre at du er på bedringens vei
varmer mitt hjerte.

Takk  Det har vært en lang reise egentlig helt tilbake til barndommen med mobbing på skole, ensomhet på skolen, tok meg av mine syke foreldre fra 1998 til 2013, pappa døde i år 2000 og mamma døde i 2013 så hadde jeg to fine år før jeg var i en buss ulykke i 2015 som gjorde at jeg fikk PTSD og sosial angst. har hatt gode venninner rundt meg som forsto meg og har hjulpet meg til å se hvem er er som person. Så ble jeg bostedsløs for litt over et år siden og har kjempet den kampen for å få lov til å bo slik jeg nå faktisk ønsker, for du verden jeg har funnet friheten i det å være alene langt inne i skogen. men myndigheten som skulle hjelpe sviktet så da tok jeg et tungt valg den dagen jeg sto uten bolig. Livet skal ikke være lett. men nå i 2025 har jeg bestemt meg for å leve livet med et smil om munnen uansett hvor tungt hverdagen kan bli

Godt nytt år forresten

[bo1e]

Ble ikke helt klok på hva poenget var. Mennesker er dyr som for det aller meste har levd i flokk. Det finnes individer som foretrekker å være ensom, eller som av andre grunner velger det, men de fleste gjør det ikke. Det ser litt ut som du har valgt deg som et gitt premiss, uten noen videre forklaring på hvorfor, at menneskets natur er ensomhet. Hvorfor det? At man er aleine i sin egen bevissthet er ikke bevis for noe som helst. Mange dyr er flokkdyr. Mennesker er genetisk programmert til å leve i flokk. At noen trives i eller velger ensomhet endrer ikke på det.

[thomas-the_train]

4 hours ago, bo1e said:

Ble ikke helt klok på hva poenget var. Mennesker er dyr som for det aller meste har levd i flokk. Det finnes individer som foretrekker å være ensom, eller som av andre grunner velger det, men de fleste gjør det ikke. Det ser litt ut som du har valgt deg som et gitt premiss, uten noen videre forklaring på hvorfor, at menneskets natur er ensomhet. Hvorfor det? At man er aleine i sin egen bevissthet er ikke bevis for noe som helst. Mange dyr er flokkdyr. Mennesker er genetisk programmert til å leve i flokk. At noen trives i eller velger ensomhet endrer ikke på det.

takk for argumentene
du kommer med noen gode poeng,

hoved-innlegget gjorde jeg sammenfattet og essensielt kort,
så kan leser heller plotte inn resten fra erfaring og innsikt.

men jeg kan gi deg noen flere argumenter.

premisset er at mennesket føler seg alene i sin egen bevissthet,
noe som fint kan indikeres ved at

- mennesker må ta valg alene.
- mennesker må dø alene.
- mennesker kan aldri bli fullstendig tilhørig noe annet enn sin bevissthet.
- mennesker tar del i en flokk sin aktivitet,
  som et individ blant individer.
- menneskets bevissthet kan aldri fullstendig bli identisk med en ting.
- menneskets bevissthet er barrieren som gjør at vi ikke er fullstendig dyr;
   mennesket mangler instinktene som definerer at "jeg er kommet hjem".

et dyr vil av ren abstinenser hoppe rett inn i sine instinkter når er i et fremmed habitat,
fordi det er deres instinkter som definerer deres atferd som "jeg er".
derfor vil en liten fugl finne metoder for å pynte sin fjær drakt etc.

et menneske vet egentlig ikke hva det er,
annet enn bevisstheten til å tenke og fantasere,
og ut i fra dette må menneske danne seg en karakter.
mennesker blir sin vaner og rutiner(karakter oppbygging),
og en vane/rutine er kunstig oppbygd "jeg er.." følelse.
dog spm er
"hva er menneske bak sine vaner og rutiner?".

i beste fall kunne man sagt at menneskets instinkt er å søke
- orden
- organisering
- hensikt
- mening
- oppfyllelse

og ut i fra dette ovenfor,
så er den generelle kuren for å føle seg ensom/alene en absurditet.

vil du ha en dyper analyse,
så analyserer du hva bevissthet uten innhold er,
eller hva et menneske er uten sitt ytre innhold.

argumentet om at mennesker lever i flokk,
vil ikke utelukke at hvert indvid i flokken føler seg alene i sin bevissthet,
og i en gitt periode kan/må ta på seg en rolle av samhørighet,
og disse sosiale roller påtar seg premisser men kun fordi andre mennesker samtykker rollenes eksistens og validitet.

sosiologisk kan du også undersøke hvorfor noen mennesker føler seg mer alene i store folkegrupper,
enn når er alene med seg selv,
hva premisset for det fenomen er.

eller enda bedre;
undersøk hva premisset for samhørighet er for et menneske,
og hvor de svake punkter i det leddet er.

Endret torsdag kl 12:05 av thomas-the_train
glemte å gi min takknemlighet for at du svaret

[bo1e]

Føler det mer er en måte å velge å se på det, en filosofering over et tenkt konsept, heller enn noen objektiv sannhet. Det objektive er at mennesket er et sosialt dyr som lever i flokk. Og som i det store takler isolasjon og utstøting fra flokken dårlig. Det har vært gunstig for mennesker å leve i flokk i titusener av år, så det er en iboende egenskap menneskedyret har. Som med alt så finnes det unntak. 

Mennesker tar ofte valg i fellesskap. Mennesker har gjerne, og ønsker gjerne å ha, sine nærmeste rundt seg når de dør. Mennesker samarbeider ofte, og er kommet til den posisjonen vi har nettopp fordi vi er gode på å samarbeide. Å mene at alt dette er irrelevant fordi man velger å definere det å ha en bevissthet som å være aleine ser jeg ikke meningen med.

Alt vi opplever er en illusjon. Det finnes kun det fysiske. Vår opplevelse av det er elektrokjemiske signaler i hjerneceller, som gjør at vi kan navigere i det fysiske og overleve lengst mulig. Det gjør vi best i flokk.

Endret torsdag kl 13:44 av bo1e

[thomas-the_train]

9 hours ago, bo1e said:

Føler det mer er en måte å velge å se på det, en filosofering over et tenkt konsept, heller enn noen objektiv sannhet. Det objektive er at mennesket er et sosialt dyr som lever i flokk. Og som i det store takler isolasjon og utstøting fra flokken dårlig. Det har vært gunstig for mennesker å leve i flokk i titusener av år, så det er en iboende egenskap menneskedyret har. Som med alt så finnes det unntak. 

Mennesker tar ofte valg i fellesskap. Mennesker har gjerne, og ønsker gjerne å ha, sine nærmeste rundt seg når de dør. Mennesker samarbeider ofte, og er kommet til den posisjonen vi har nettopp fordi vi er gode på å samarbeide. Å mene at alt dette er irrelevant fordi man velger å definere det å ha en bevissthet som å være aleine ser jeg ikke meningen med.

Alt vi opplever er en illusjon. Det finnes kun det fysiske. Vår opplevelse av det er elektrokjemiske signaler i hjerneceller, som gjør at vi kan navigere i det fysiske og overleve lengst mulig. Det gjør vi best i flokk.

jeg leste gjennom argumentene dine,
og felles for dem alle er at flokkdyr teorien er hva som skal forsvares.

jeg har ikke avvist at mennesker er flokkdyr,
ei heller har jeg skjult det faktum i mitt hoved-innlegg.

mitt hoved-innlegg handler om paradokset rundt ensomhet,
rundt ensomhet/alenehet med sin bevissthet,
koblet opp til samfunnets syn på ensomhet,
hvor kuren for ensomhet er nettopp alenehet(et begrep jeg definerte i hovedinnlegget).
ensomhet/alenehet tar ikke plass uten en bevissthet tilstede.

er derfor enig med deg i at mennesker er flokkdyr,
som trengeren tilhørighet og gruppe den kan være med,
og får stor glede samt støtte av menneskets selskap.

men i den samme gruppe,
så befinner mennesket seg alene i sin bevissthet,
må ta sine egne valg,
og ingen kan leve livet for en annen person,
så alenehet og flokkdyr tendenser kan leve om hverandre,
noe som er særegent mennesker.

problemstillingen er dog ikke flokkdyr teorien i seg selv,
men hvordan man som en flokk skal "bekjempe ensomhet",
og hovedinnlegget viser ganske tydelig absurditeten av å behandle ensomhet som noe man må fikse og fjerne,
da man fint kan vise at mennesker føler seg alene som grunntilstand av å være en eksistens.

mennesker kan finne samhørighet i hverandre via sin alenehet("alenehet" er definert i hovedinnlegget),
fordi mennesker er fremdeles i behov for hverandres selskap,
men forskjellen nå er at hjertet i alenehet kan resonnere bedre til hverandre,
fordi de sosiale maskene er vekk og nå kommer det sårbare mennesket frem.











 

[BadCat]

Ensomhet er å være sosialt blakk. Da må man gjøre noe annerledes akkurat som når lommeboka er tom for penger.

Det som gir livet verdi og mening er døden og forfallet. Den beste muligheten man har er i dag. Levde en evig og uten forfall, kunne man utsette en hel del. Du meste hadde mistet meningen. Hvorfor gå i studio i dag hvis man kan vente i hundre år.

Hvis man vil ha relevans og sosial verdi må man gjøre noe for å få det. At samfunnet skal gi det ut uten innsats er selvmotsigende. Meningen opphører. Hvis noen "ser deg" ut av medlidenhet eller fordi det er jobben deres, er det tomt og verdiløst.

Vi har allerede gjort livet fattigere med velferdsstaten. Alt har mindre verdi fordi det er for mange sikkerhetsnett som faget opp de som feiler. For å oppnå dette holder man nede de som er middels eller vellykket. Resultatet er at alle er taper i stedet for noen få.

Ikke gjør det samme med sosial verdi ved å "fikse ensomhet". Ensomhet er en mekanisme som skal gi deg et spark bak og få deg til å gjøre noe. Hvis man nummer ut denne følelsen, blir alt flatt og meningsløst.

Det samme skjer når man skeier ut og unner seg goder hver dag. Det blir flatt og uten glede. Når julekvelden kommer er det bare følelsesløst fordi man allerede har drukket julebrus og knasket julebakst i to måneder.

Mennesker er flinke til å flate ut følelser og gjøre det meste meningsløst. Fjerner man det verste, fjernet man også det beste fordi menneskets eksistens og mening er avhengig av kontraster og dynamikk.

Det motsatte av dynamikk er statisk. En stillstand hvor man verken føler sorg eller glede. Alt er flatt og midt på.

Sjakkens verden gjorde nettopp ei utflating. Hvorfor spille om hvem som blir nummer 1 og nummer 2, hvis man kan legge bort sjakken og utnevne begge til vinnere. Hvorfor kle seg respektabelt hvis man kan godkjenne jeans. Meninga blir borte.

Endret fredag kl 03:02 av BadCat

[bo1e]

Det som beskrives er å være et individ. Det er ikke det samme som ensomhet. Samhold er det motsatte av ensomhet. Ensomhet er fravær av samhold. Å være et individ med sin egen tankeverden er ikke å være ensom. Du kan dele tankene dine med andre hvis du opplever samhold. Mangler du den muligheten så er du ensom. Noen trives med det, de fleste gjør det ikke. Løsningen er å oppsøke samhold.

[thomas-the_train]

4 hours ago, bo1e said:

Det som beskrives er å være et individ. Det er ikke det samme som ensomhet. Samhold er det motsatte av ensomhet. Ensomhet er fravær av samhold. Å være et individ med sin egen tankeverden er ikke å være ensom. Du kan dele tankene dine med andre hvis du opplever samhold. Mangler du den muligheten så er du ensom. Noen trives med det, de fleste gjør det ikke. Løsningen er å oppsøke samhold.

jeg tro'r personlig ikke du helt forsto hoved-innlegget mitt,
nærmere bestemt hva paradokset jeg ville vise til.

noe som gjør det vanskelig å diskutere med deg,
er at du snakker veldig relativt,
og sier både alt og inget samtidig,
uten å ta deg tiden til å definere ordene dine tydelig.
og konkretiserer ikke nyansene og dynamikken mellom essens vs relativitet.

resultatet blir at jeg må stille 30 spm for å komme til tydelighet hva du mener,
noe jeg ikke har tid og krefter til.
 

[bo1e]

Veldig rart, for det er akkurat hva jeg føler om det du skriver 😏 ordsalat, premisser og konklusjoner uten grunnlag. Du påstår ensomhet er noe det ikke er og ikke er noe det er, kort oppsummert. Og du begrunner det med [ord].

Endret fredag kl 14:29 av bo1e

[thomas-the_train]

11 hours ago, BadCat said:

Ensomhet er å være sosialt blakk. Da må man gjøre noe annerledes akkurat som når lommeboka er tom for penger.

jeg argumenterer nettopp for det motsatte;
ensomhet er noe man ikke kan flykte fra,
fordi menneske føler seg alltid alene som bevissthet,
og derfor må mennesker eie sitt eget liv via sin egen ensomhet(alenehet),
og kurerer sin frykt for ensomhet.

 

11 hours ago, BadCat said:

Hvis man vil ha relevans og sosial verdi må man gjøre noe for å få det. At samfunnet skal gi det ut uten innsats er selvmotsigende. Meningen opphører. Hvis noen "ser deg" ut av medlidenhet eller fordi det er jobben deres, er det tomt og verdiløst.

spm er ikke at man skal gjøre seg relevant,
men i hvilken tilstand man skal gjøre seg relevant i.
om man gjør seg relevant for å ikke føle seg i alenehet(begrep definert i hoved-innlegg),
så vil jeg påstå at man aldri er relevant for sin egen del,-men kun for andres forventninger.

 

11 hours ago, BadCat said:

Ikke gjør det samme med sosial verdi ved å "fikse ensomhet". Ensomhet er en mekanisme som skal gi deg et spark bak og få deg til å gjøre noe. Hvis man nummer ut denne følelsen, blir alt flatt og meningsløst.

interessant argument.
enig der,
en absolutt nødvendighet.

hva angår utflatingen,
så er jeg enig i konseptet rundt å flate seg ut pga over-eksponering.

 

[thomas-the_train]

3 minutes ago, bo1e said:

Veldig rart, for det er akkurat hva jeg føler om det du skriver 😏

haha.
da er vi 2

forsto synspunktene dine,
men hovedinnlegget mitt og videre svar til deg går i dybden på hva individualisme og ensomhet er,
ut i fra hvordan mennesker er som bevissthet,
i en eksistensialistisk retning.

no worries,
shit happens.
 

[BadCat]

Man kan flykte fra ensomhet ved å skape sin egen lykke. Samfunnet kan ikke fikse det for deg.

Å si "du er god nok som du er" eller "du er ikke alene om å ha det slik" har en svært begrenset effekt.

[thomas-the_train]

11 minutes ago, bo1e said:

Veldig rart, for det er akkurat hva jeg føler om det du skriver 😏 ordsalat, premisser og konklusjoner uten grunnlag. Du påstår ensomhet er noe det ikke er og ikke er noe det er, kort oppsummert. Og du begrunner det med [ord].

ok, ser du redigerte etter jeg hadde svaret deg,
og da blir svaret ditt noe helt annet av tone.

du har all rett til din mening,
men du har ikke motbevist meg via tydelig logisk bevis,
og samtidig hiver inn relative setninger uten særlig mer dybde.
jeg la ut premisset for mine argumenter,
og viste deg en tanke-rekke og dynamikk.

dittt svar nå,
er en beskrivelse av en form,
og ikke en diskusjon som vise at jeg må korrigere meg.

hvis du ikke klarer å vise meg at jeg har feil i mine påstander,
eller kan tilføye noe pga vi samarbeidet om et resultat,
så har du egentlig ikke fått til noe.

 

[thomas-the_train]

4 minutes ago, BadCat said:

Man kan flykte fra ensomhet ved å skape sin egen lykke. Samfunnet kan ikke fikse det for deg.

Å si "du er god nok som du er" eller "du er ikke alene om å ha det slik" har en svært begrenset effekt.

spm er om man egentlig kan flykte fra sin egen ensomhet.

etter 38 år,
så er min erfaring at jeg føler meg like alene som da jeg var 13 år,
selv etter å ha erfaring med tilhørighet og et rikt nettverk av venner.
og jeg innså at 2/3 av mitt liv har jeg dedikert til å flykte inn i duppedingser og adspredelser og tilhørighet med venner,
og noe lykkeligere som "meg selv" ble jeg ikke.

jeg utforsker derfor muligheten for at det er flukten som nettopp er problemet,
og at å frivillig ta på seg aleneheten er egentlig kuren.

"Å si "du er god nok som du er" eller "du er ikke alene om å ha det slik" har en svært begrenset effekt.",
helt enig!
en illusjon av samhørighet,
som ikke kan ta vekk det faktum at man må ta sine egne valg,
og man må leve med sine konsekvenser.
men ser verdien i å ha ekte venner som er der når situasjonen er vanskelig,
men da er vennene ikke en hvilepute for situasjonen.
 

[leticia]

bo1e skrev (32 minutter siden):

Veldig rart, for det er akkurat hva jeg føler om det du skriver 😏 ordsalat, premisser og konklusjoner uten grunnlag. Du påstår ensomhet er noe det ikke er og ikke er noe det er, kort oppsummert. Og du begrunner det med [ord].

Samme følelsen her. 😅👍

[kulspinosaurus]

Slik som jeg forstår det er jeg ganske enig med at man har ensomhet og kommer på et eller annet tidspunkt føle se ensom/alene/forlatt.
Kort sagt ble jeg utestengt av vennegjengen og istedenfor å gripe meg fast på at min lykke/eksistens beror på andre og finne andre venner for å kompensere, valgte jeg å heller sitte i aleneheten sånn at jeg kunne heller lære mer om meg selv/verden omkring. Det har vært ekstremt givende og jeg vet nå at voksne ikke har rett (lol)

Når samfunnet sier at du ikke skal føle deg så ensom og at du heller "er god nok" osv. Tenker jeg at det ikke er for ditt beste. Jeg vet ikke helt hvordan å si det men det kjennes ut som en stor blender av en gjemt ideologi (jeg antar neoliberalisme) som vil at du skal føle deg dårlig når du er ensom- på en usunn måte. Som en restaurang som selger junk food med dop i sånn at du skal fortsette å handle der og prøver å holde deg unna sunnere valg. 

Jeg tror det er ganske likt med hvordan mediene mater oss med dårlig og bortkastet informasjon hvis man ikke er forsiktig nok. Man leser korte oppsumeringer av store klassikere men uten å fått i seg dybden av det og som resultat blir man "bevistløs".

BadCat skrev (17 timer siden):

Alt har mindre verdi fordi det er for mange sikkerhetsnett som faget opp de som feiler. For å oppnå dette holder man nede de som er middels eller vellykket. Resultatet er at alle er taper i stedet for noen få.

Jeg er ganske enig. Skole-systemet gjør dette også med elever. Det er ganske tragisk fordi jeg trodde man kom til å trenge folk i fremtiden med gode kunnskaper og nyskjerrighet.

 

Jeg leser en bok nå som heter "Capitalist realism" av Mark fisher (kanskje litt utdatert, men relevant) som minner meg en del på dette.

[Bing123]

6 hours ago, thomas-the_train said:

jeg tro'r personlig ikke du helt forsto hoved-innlegget mitt,
nærmere bestemt hva paradokset jeg ville vise til.

Jeg tror ikke bo1e skjønner hva du mener med "ensomhet i din egen bevissthet".

Kanskje vedkommende skjønner feks "alene i ditt eget hode" eller noe i den dur.

Pga ikke alle og ikke en gang reflekterer over sin bevissthet. Litt som "fisk vet ikke at de er i vann". Mange anser hode/hjerne og bevissthet som samme ting. Men innlegget er kanskje ikke myntet på folk som ikke har tenkt litt fra før 🙂