Få barn - ja/nei?

[Gjest 1e85c...893]

Jeg trenger noen nøtrale meninger, eller hvertfall litt input fra noen andre med et annet standpunkt som kan gi meg ulike perspektiver.

Jeg er samboer med ei som jeg er veldig glad i, vært sammen flere år. Ting har ikke alltid vært en dans på roser, men vi har stort sett hatt det kjempebra. Har det også veldig fint nå, men etter hvert er det på tide å tenke på barn, og jeg synes det er utrolig vanskelig å finne ut av hva jeg vil. En del av meg har alltid tenkt at før eller siden vil jeg ha barn, men aldri hatt hastverk. Jeg vet alle tenker det, men jeg tror jeg kunne vært en ganske ok forelder og at det kunne gitt meg mye glede (innimellom 90% slit). Er glad i å tilbringe tid med nieser/nevøer, men kjenner at jeg setter ekstremt pris på det å ikke ha barn, alt det stresset det innebærer, ser hvordan det kan tære på forhold, eller hvordan enkelte tvinger seg til å bli i et forhold pga. barn, ser venner som har barn som er kronisk syk, osv. Slike ting skremmer meg.

Kort sagt så må jeg velge snart, og ønsker innspill: Det er ikke vits å fortsette forholdet sammen hvis ikke, pga. samboer vet at hun vil. Men jeg ønsker heller ikke å gjøre det slutt, det vil gjøre meg helt knust, jeg er ikke lei av henne/sluttet å elske henne.

Pros: Får utviklet meg som person. Jeg får oppleve noe helt nytt, og får dele det med henne, som sikkert kan by på både gode/dårlige ting, men hovedsaklig noe fint siden hun er også en god venn, ikke "bare" dama mi. Jeg får ført noe av meg videre. Jeg slipper å sitte og angre senere på at jeg skulle fått barn. 

Noen cons jeg tenker på: Et enormt ansvar. Redd for å fucke opp ungen (jeg sliter psykisk til tider, har og mye greier i familien, så dårlige odds). Jeg vil få minimalt med egentid, spesielt de første årene, men det er noe jeg virkelig trenger. Hun vil komme til å flytte langt, langt vekk om det blir slutt, som kompliserer alt med barnet (har ikke tenkt å tvinge henne til å bli.) Vi kommer garantert til å mye mindre/ingen sex, noe som er utrolig viktig, og jeg egentlig ønsker å utforske mye mer, har ikke vært med veldig mange forskjellige heller. 

Jeg er og redd for å sitte noen år inni det og hate A4 tilværelsen med unger og alt det innebærer av rutiner og 100% fokus på barnets beste (jeg hater til og med A4 tilværelse uten unger), og at jeg sitter i et nesten sexløst forhold, og så og si aldri kan gjøre det jeg vil lengre, og får aldri utforsket noe særlig av gøye ting som livet har å by på.

Har skrevet mye men kunne skrevet mye mer. Kan noen komme med noen tanker?

Anonymous poster hash: 1e85c...893

[Comma Chameleon]

Ikke overtenk det. Prøv heller å kjenne etter med følelsene litt. Det praktiske for/imot er det stor sjanse for at du ikke er ærlig med deg selv med. Og det å ville ha barn eller ikke sitter gjerne litt dypere. Snakk så klart med samboer om dette.

Prøv å se for deg livet både med og uten barn. Sånn skikkelig kjenne på følelsen. Ikke tenk pros vs cons liste, de har ingen verdi. Og prat med folk som både har og ikke har barn. 

Jeg er helt enig i at om man er inkompatible på det å ville ha barn så funker det ikke i lengden uansett. Jeg skal aldri ha barn og det har direkte påvirket valg av partner. Men ikke av praktiske grunner. Det praktiske får man alltid løst. Mer fordi jeg kjenner på meg at jeg ikke vil ha, sitter dypt. Selv om jeg har tid og råd og har hatt muligheten flere ganger, aldri hatt lyst. Verden er trygg og fin her i norge. Eneste grunnen til å ikke få barn er fordi man ikke vil eller ikke kan av fysiske grunner. Kjenn etter hva du virkelig vil. 

Endret 17 timer siden av Comma Chameleon

[Selfuniverse]

Vanligvis er jeg veldig positiv til det å få barn, fordi det er svært givende, og virkelig setter meningen med livet så og si rett fremfor deg.

Men på grunnlag av hva du skriver, så virker det som at du vil fokusere på deg selv. Ingenting galt med det, og faktisk nødvendig i mange tilfeller. Men i kombinasjon med ett eventuelt barn, så er det ikke sikkert det klaffer.

Og du nevner ulike ting rundt forholdet dere har, som også kan tyde på utfordringer. I tillegg har vi det faktum at du snakker med ett forum for hjelp, som er bra, men det viser at samtale med henne, og/eller alle deres nærmeste kanskje ikke har fungert slik du skulle ønske. Og det kommer vel tydelig frem at dere er uenig om dette store temaet.

Når det er sagt, så er tvil rundt det å få barn ganske vanlig. Selv om man har bestemt seg for at man vil ha.

Pewdiepie, (en berømt 'svensk' youtuber), hadde en negativ innstilling til det å få barn i hele hans liv/karriere (utifra det lille jeg vet), og det ble videre bekreftet, ved at han forklarte hans ståsted nå i disse dager, i en video som kom ut for 2 måneder siden. Jeg har ikke tid til å se alle videoene hans, men når jeg så denne på feeden plutselig, så skjønte jeg fort hva den handlet om, og måtte bare se den.

[Sjørøver]

Tror ikke du vil angre på barn. 

[Orion666]

Du vil angre på å få barn.

[Neffi]

Forelskelse er en kortvarig greie, og de fleste forstår at familiebånd består av noe annet, ofte nevnt og pekt på som kjærlighet. Så kjærlighet snakkes det mye om, og sex blir det også snakket ganske så mye om. Men når det kommer til det å ha barn, så er ordet omsorg egentlig mer dekkende, ikke bare omsorg for barna i seg selv, men også for partneren man har barn sammen med. Uten omsorg rakner det rett og slett.

For å klare omsorgsbiten trenger man empatiske evner, og man kan kanskje oppleve det som et krav satt på en selv, hvis man ikke oppdager disse følelsene i seg selv – innen behovet for å ha de oppstår. Altså at det er noe man må fikse eller ha for de andre sin del, fremfor en naturlig følelsesdrevet handling. Men saken er at det er noe man like mye må ha for sin egen del. Fordi: Føler man empati, så kommer omsorgsbiten naturlig, og den betaler seg selv i en enorm drivkraft. En følelse som gjør at det man eventuelt gir avkall på, ikke føles som et offer eller tap. Tvert imot, så kan man flytte fjell og orke det mest utenkelige gjennom den empatiske omsorgsfølelsen.

Som @Comma Chameleon allerede har sagt over her; Det å få barn, (eller for øvrig det å satse på en partner), er ikke en tanke-jobb, men en følelse-jobb. Det er ikke et rasjonelt regnestykke, med minus på den ene siden og pluss på den andre siden. Det er en empatisk drevet omsorgsfølelse. Forståelsen over hvor sårbare mennesker er, og lyst og vilje til å verne og gi omsorg til sine, som et motstykke til en ganske så kald og rå verden. Vet ikke om jeg kan tolke deg til å være helt der?

[Karltorbj]

Sjørøver skrev (1 time siden):

Tror ikke du vil angre på barn. 

 

Orion666 skrev (1 time siden):

Du vil angre på å få barn.

Der har du det paradoksale.

Jeg elsker doetrene, og barnebarna mine.

Men det der, skulle jeg aldri, ha gjort.

Ser at du er den, som kommer til aa tape, naar hun vil ha barn.

Morsinstinktet er veldig sterkt.

Ogsaa er det naa saann, at naar karen staar, har vi mistet vettet.

Endret 12 timer siden av Karltorbj

[VifteKopp]

Dette er et personlig spørsmål et forum fylt med fremmede ikke kan svare på, men forskning viser at det å få barn i gjennomsnitt har liten innvirking på lykkenivået. En del ting vil bli verre hvis du blir forelder, noe vil bli bedre. 

[Gjest cb1eb...163]

Flere og flere unge sliter psykisk, får adhd og andre diagnoser. Istedenfor glede og stolthet kan barn gi deg sorg og bekymringer og søvnløse netter resten av livet. Hvordan er flaksen din sånn ellers?

Anonymous poster hash: cb1eb...163

[Vokteren]

Trådens tema er urovekkende og problemstillingen med å velge ja eller nei til barn, er relativt ny.
For bare et par generasjoner siden var barnebegrensning, prevensjon og abort de store stridsspørsmålene.
I dag er åpenbart egoisme, angst og materialisme utslagsgivende. En lite bærekraftig holdning som ikke akkurat sikrer en fordelaktig alderssammensetning og velferdsutvikling.

Å få barn og senere barnebarn for deretter se at disse vokser opp til selvstendige vesener som kan utvikle verden til et bedre sted, er den største og mest langvarige gleden/oppgaven du kan unne deg.

[Labelle]

Var vel i akkurat samme båt som deg for 5 år siden. Hadde jeg sett inn i fremtiden idag for 5 år siden hvor jeg er nå er hadde jeg aldri orket dette. Har idag 2 barn nå. 3 og 1 år. De siste 3 årene har egentlig bare handlet om å overleve. Herregud så mye tid og energi som går til småbarnslivet. Hele denne høsten har en av oss vært hjemme med sykt barn hvis ikke en av oss er blitt smittet med noe gørr også. Vi er helt alene også. Ingen familie som avlaster eller bor hvor vi holder til. Man kan kanskje si vi er/har vært i den værste fasen. Er mye man bare må forholde seg til når man får barn. Andre barn som i barnehagen som slår og biter. Deres foreldre som tar null ansvar og ikke stiller krav til sine egne barn. Andre  ansatte i barnehagen osv. Og det er nok bare starten. Jeg er utrolig heldig som har en samboer som tar seg mye av barnan. Steller og styrer. Legger de og tar seg av alt det jeg syntes er veldig tidskrevende og kjedelig. Var også som deg. Livredd for å få et barn med livslang handicap. Hver ultralyd knep det seg i magen om de skulle finne noe unormalt. Heldigvis fikk jeg 2 friske barn jeg er veldige glade i. Men tenk deg nøye om. Når du får barn må de forran alt. Kan ikke bare slippe taket og gi opp. Altfor mange barn som har opplevd omsorgssvikt. Men av og til kjenner jeg har jeg har lyst å kaste de en viss plass😆

Lykke til

Endret 11 timer siden av Labelle

[VifteKopp]

Vokteren skrev (1 minutt siden):

Å få barn og senere barnebarn for deretter se at disse vokser opp til selvstendige vesener som kan utvikle verden til et bedre sted, er den største og mest langvarige gleden/oppgaven du kan unne deg.

For en del. Ikke for alle. 

[Vokteren]

Labelle skrev (3 minutter siden):

Var vel i akkurat samme båt som deg for 5 år siden. Hadde jeg sett inn i fremtiden idag for 5 år siden hvor jeg er nå er hadde jeg aldri orket dette. Har idag 2 barn nå. 3 og 1 år. De siste 3 årene har egentlig bare handlet om å overleve. Herregud så mye tid og energi som går til småbarnslivet. Hele denne høsten har en av oss vært hjemme med sykt barn hvis ikke en av oss er blitt smittet med noe gørr også. Vi er helt alene også. Ingen familie som avlaster eller bor hvor vi holder til. Man kan kanskje si vi er/har vært i den værste fasen. Er mye man bare må forholde seg til når man får barn. Andre barn som i barnehagen som slår og biter. Deres foreldre som tar null ansvar og ikke stiller krav til sine egne barn. Andre  ansatte i barnehagen osv. Og det er nok bare starten. Jeg er utrolig heldig som har en samboer som tar seg mye av barnan. Steller og styrer. Legger de og tar seg av alt det jeg syntes er veldig tidskrevende og kjedelig. Var også som deg. Livredd for å få et barn med livslang handicap. Hver ultralyd knep deg seg i magen om de skulle finne noe. Heldigvis fikk jeg 2 friske barn jeg er veldige glade i. Men tenk det nøye om. Når du får barn må de forran alt. Kan ikke bare slippe taket og gi opp. Altfor mange barn som har opplevd omsorgssvikt. Men av og til kjenner jeg har jeg har lyst å kaste de en viss plass😆

Lykke til

Hvorfor får negativiteten og ikke positiviteten med å få barn så stor mediaoppmerksomhet ?
Er det fordi materialismen og overfladiskheten har blitt selve drivkraften i moderne velferdssamfunn ?
Et samfunn som glemmer langsiktigheten og gleden over de viktige sakene ?

Hvis pessimismen får lov til å utvikle seg, er dagens velferdssamfunn utradert i løpet av få generasjoner.

[Gjest cb1eb...163]

Ikke alle får barnebarn eller de gledene. Noen får en ekstra omsorgsjobb full av bekrymringer resten av livet. Man er aldri lykkeligere enn sitt minst lykkelige barn.

Anonymous poster hash: cb1eb...163

[Vokteren]

VifteKopp skrev (8 minutter siden):

For en del. Ikke for alle. 

Jeg er klar over at kjernefamilieverdiene er under sterkt press, men det store flertallet (som ikke skaper sensasjonsoppslag) klarer seg meget godt på de aller fleste arenaer.  Disse burde fått langt større og mer positiv plass i media.

Elendighetsdyrkingen blir fort selvoppfyllende……

[leticia]

Gjest 1e85c...893 skrev (7 timer siden):

Jeg trenger noen nøtrale meninger, eller hvertfall litt input fra noen andre med et annet standpunkt som kan gi meg ulike perspektiver.

Jeg er samboer med ei som jeg er veldig glad i, vært sammen flere år. Ting har ikke alltid vært en dans på roser, men vi har stort sett hatt det kjempebra. Har det også veldig fint nå, men etter hvert er det på tide å tenke på barn, og jeg synes det er utrolig vanskelig å finne ut av hva jeg vil. En del av meg har alltid tenkt at før eller siden vil jeg ha barn, men aldri hatt hastverk. Jeg vet alle tenker det, men jeg tror jeg kunne vært en ganske ok forelder og at det kunne gitt meg mye glede (innimellom 90% slit). Er glad i å tilbringe tid med nieser/nevøer, men kjenner at jeg setter ekstremt pris på det å ikke ha barn, alt det stresset det innebærer, ser hvordan det kan tære på forhold, eller hvordan enkelte tvinger seg til å bli i et forhold pga. barn, ser venner som har barn som er kronisk syk, osv. Slike ting skremmer meg.

Kort sagt så må jeg velge snart, og ønsker innspill: Det er ikke vits å fortsette forholdet sammen hvis ikke, pga. samboer vet at hun vil. Men jeg ønsker heller ikke å gjøre det slutt, det vil gjøre meg helt knust, jeg er ikke lei av henne/sluttet å elske henne.

Pros: Får utviklet meg som person. Jeg får oppleve noe helt nytt, og får dele det med henne, som sikkert kan by på både gode/dårlige ting, men hovedsaklig noe fint siden hun er også en god venn, ikke "bare" dama mi. Jeg får ført noe av meg videre. Jeg slipper å sitte og angre senere på at jeg skulle fått barn. 

Noen cons jeg tenker på: Et enormt ansvar. Redd for å fucke opp ungen (jeg sliter psykisk til tider, har og mye greier i familien, så dårlige odds). Jeg vil få minimalt med egentid, spesielt de første årene, men det er noe jeg virkelig trenger. Hun vil komme til å flytte langt, langt vekk om det blir slutt, som kompliserer alt med barnet (har ikke tenkt å tvinge henne til å bli.) Vi kommer garantert til å mye mindre/ingen sex, noe som er utrolig viktig, og jeg egentlig ønsker å utforske mye mer, har ikke vært med veldig mange forskjellige heller. 

Jeg er og redd for å sitte noen år inni det og hate A4 tilværelsen med unger og alt det innebærer av rutiner og 100% fokus på barnets beste (jeg hater til og med A4 tilværelse uten unger), og at jeg sitter i et nesten sexløst forhold, og så og si aldri kan gjøre det jeg vil lengre, og får aldri utforsket noe særlig av gøye ting som livet har å by på.

Har skrevet mye men kunne skrevet mye mer. Kan noen komme med noen tanker?

Anonymous poster hash: 1e85c...893

Les nøye gjennom innlegget ditt. Du har selv gitt deg svaret hva du bør gjøre.  Du er ikke klar for barn, og kommer kanskje aldri til å bli det.

[Neffi]

Vokteren skrev (5 minutter siden):

Hvorfor får negativiteten og ikke positiviteten med å få barn så stor mediaoppmerksomhet ?
Er det fordi materialismen og overfladiskheten har blitt selve drivkraften i moderne velferdssamfunn ?
Et samfunn som glemmer langsiktigheten og gleden over de viktige sakene ?

Hvis pessimismen får lov til å utvikle seg, er dagens velferdssamfunn utradert i løpet av få generasjoner.

Vet du, for nesten 200 år siden, før prevensjon ble en lovlig ting i samfunnet, sa folk akkurat det samme som deg, om de som ikke ville føde ubegrenset med barn. Allikevel var det overklassen som visste hvordan man kunne beskytte seg, og de fikk i stor grad barneflokker på ca 3 barn, mens de fattige fikk gjerne opp til 19 barn på det meste.

I mine ører gnaldrer du på en dommedagsmyte som altså har stått på repeat i flere hundre år. Og allivevel har vi på den tiden, siden prevensjon ble lovlig, økt befolkningen vår med hele 523 %!

Det er garantert den messingen som slike som du har styrt på med som har sørget for den befolkningsøkningen, tror du ikke?

[agvg]

Så du er i tvil om dine gener har noe og tilføre verden i fremtiden?

Mennesker overtenker og problematiserer absolutt alt, og få barn er selvsagt og hoppe ut i noe som er ukjent, for de aller fleste vil det være en positiv greie når sluttregnskapet gjøres opp.

[Sjørøver]

Labelle skrev (31 minutter siden):

Vi er helt alene også. Ingen familie som avlaster eller bor hvor vi holder til

Det har du feilen. Det trengs mer enn bare ett sett foreldre for å oppdra unger. 

 

Jeg vil også råde OP til å ikke ta i mot råd fra barnløse. 

[VifteKopp]

Vokteren skrev (18 minutter siden):

Jeg er klar over at kjernefamilieverdiene er under sterkt press, men det store flertallet (som ikke skaper sensasjonsoppslag) klarer seg meget godt på de aller fleste arenaer.  Disse burde fått langt større og mer positiv plass i media.

Elendighetsdyrkingen blir fort selvoppfyllende……

Det foregår ingen elendighetsdyrking i denne tråden. For noen er det å få barn fabelaktig, for andre miserabelt, og alt i mellom. Ingen her kan si hva trådstarter bør gjøre.