Venner som egentlig bare har venner for å slippe å være alene

[Gjest 55056...7cf]

Overskriften sier sitt. Jeg har hatt noen venner som er uselvstendige og sliter med angst. Hatt ei nær beninne i mange år men kuttet henne mer og mer ut.

Hun har nå fått samboer og de har vært sammen i litt over fem år tror jeg. Hver gang hun er singel har vi overnattet mye hos hverandre og hatt helger sammen. 

Det jeg opplever nå er at hun ringer meg for eksempel hvis samboeren skal reise bort uten henne noen ganger å spør om vi skal " finne på noe" fordi hun ikke vil være alene . 

Jeg skjønner at det ligger i kortene at hun da vil bo hos meg noen dager. 

Hun er ufør og jobber ikke. Jeg for min del har nå begynt å leve mer mitt eget liv nå som ikke hun er så avhengig av meg lenger. Når vi avtaler å finne på ting kommer hun med unnskyldninger for å avlyse og det samme gjør hun mot flere venner av seg.

Jeg føler at hun bare bruker meg fordi hun har angst for å være alene når kjæresten er borte og at jeg egentlig har vært mer støttekontakt enn veninne i alle år. Jeg har bare ikke innsett det før nå.

 

Hun sier ofte at hun er veldig glad i meg og bryr seg om meg på meldinger osv men jeg føler at hun ikke er så interessert i å ha kontakt med venner samtidig som hun prøver å holde på oss ved å si fine ting sånn at vi skal stille opp når hun trenger oss. 

Jeg har kjent på irritasjon over alt det fine hun skriver og sier. Føler at det er falsk smisking bare for at vi skal være der når det passer henne en sjelden gang. 

Så jeg gidder ikke å respondere mer. 

 

Jeg bryr meg om mennesker som sliter med angst og skjønner at det er vanskelig. Men når man har vært venn med noen i mange år som aldri blir bedre blir det slitsomt. Hvis hun skal besøke meg tørr hun ikke ta bussen og det tar meg over en time å kjøre og hente og hun har aldri råd til å betale for bensin og jeg ber heller aldri om det. 

Og hvis vi var sammen hos meg eller henne og satt å drakk og ble invitert på fest over til naboen hennes eller noen av mine venner så ville hun ikke det. Jeg lot hun få viljen sin selv om jeg hadde kjempe lyst til å være med på fest og så en kjekk fyr jeg ville bli bedre kjent med. Men hun tenkte bare på seg selv.

Jeg mener bare at jeg har ofret alt for mye av livet mitt på å sitte å sture sammen med folk som ikke vil være sosiale og det har gjort at jeg har gått glipp av mye i livet.

Også innser jeg nå når de får seg kjæreste at jeg ikke er så viktig lengre likevel. Det gjør meg sint for at jeg brukte så mye tid på dem. Samtidig som jeg nå kan leve mitt liv, få nye venner og være fri. 

Men jeg trodde jo at de vennene hang med meg fordi de ville henge med meg og ikke bare fordi de var single og ikke ville være ensomme og hadde angst. 

Jeg har bestandig vært ydmyk og omsorgsfull og sikker vært naiv. Men egentlig burde jeg vært så frekk og sendt en bekymringsmelding og fått slike venner innunder bolig med tilsyn så de får hjelp av kommunen i stedet. 

Jeg hadde kanskje vært en dårlig venn da som hadde stigmatisert mine venner ved å se på de som uselvstendige.

Men altså jeg har latt meg bruke som gratis omsorgsperson og støttekontakt i årevis. Og vært der for folk som har brukt meg opp..som egentlig burde bodd på bolig med tilsyn og nattevakter hvis de er redde for å sove alene og være alene.

Beklager måtte bare få en utblåsning.

 

Anonymous poster hash: 55056...7cf

[Selfuniverse]

Takk for at du deler. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg har vært veldig naiv selv.

Å ta det andre personer sier og gjør på det største alvor. Er essensielt. Hovedsaklig hva de gjør da, siden en del er flink til å snakke, som du vet. Men det er ikke uvanlig at folk plutselig kan fortelle rett ut hvordan de er. Det bør da tas på alvor.

Vi har bare ett liv. Så det er viktig å prioritere for sin egen del. Innse at man har gjort feil i livet, lære av det, og eventuelt følge egne prinsipper.

[Gjest 55056...7cf]

Selfuniverse skrev (6 minutter siden):

Takk for at du deler. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg har vært veldig naiv selv.

Å ta det andre personer sier og gjør på det største alvor. Er essensielt. Hovedsaklig hva de gjør da, siden en del er flink til å snakke, som du vet. Men det er ikke uvanlig at folk plutselig kan fortelle rett ut hvordan de er. Det bør da tas på alvor.

Vi har bare ett liv. Så det er viktig å prioritere for sin egen del. Innse at man har gjort feil i livet, lære av det, og eventuelt følge egne prinsipper.

Det er veldig sant. Vi kan ikke kaste bort tid på slike folk. Mange som sliter kan bli veldig egosentriske og forventer at vi skal være der for dem hele tiden. Vi lever bare en gang og sånne som ikke klarer å være alene får heller flytte på omsorgsboliger med tilsyn og nattevakter.

 

Vi kan faktisk ikke leve livet for dem. Jeg har bestemt meg for å tenke på meg selv og mitt liv nå og ikke la andre hindre meg i det.

 

❤️ ts 

Anonymous poster hash: 55056...7cf