Samlivsbrudd? Eller håp?

[Gjest 0c57b...a02]

Trenger egentlig bare å få lufta hodet litt litt da jeg har ingen å snakke med. 

Fint og om noen som har gått igjennom tilsvarende, eventuelt skilsmisse kan komme med råd, erfaring osv. Jeg er helt tømt mentalt, så klarer ikke tenke. 

 

Jeg og kona har hatt et ekstremt fint ekteskap i 5 år (bortsett fra de siste 6 mnd) og fått 2 nydelige barn sammen Det siste halvåret har forholdet skranta litt. Sexen har dabba av og kona har blitt mindre og mindre interessert i nærhet. Bare det å få en klem av hun har vært en utfordring. Vi har vel begge tenkt at dette skyldes tretthet på grunn av en travel hverdag osv. Jeg har jo selvsagt på grunn av dette kjent en god del på ensomhet og følelsen av at hun ikke "vil ha meg lengre". Har da kjent litt på sjalusi, for tanken på at det har vært en annen inni bildet har slått meg. Jeg har og vist denne sjalusien til kona og forklart mine problemer. 

Vi hadde for en måneds tid siden en prat om dette, og vi bestemte oss for å jobbe litt. Hun med nærhet og initiativ til sex, jeg med å stole på henne. 

Så kom det største sjokket - både for meg og for henne. Vi var på fest, og JEG endte opp som utro. Klina med en annen dame og hun fant ut av det. 

Har det selvsagt helt jævlig, og det forstår jeg at hun og har. Jeg har ufattelig dårlig samvittighet, og hater meg selv for det jeg har gjort mot henne og familien vår. 

Jeg har lagt meg helt flat og tatt på meg all skyld i dette. Hun sier og at hun er delskyldig at vi har komt i denne situasjonen fordi hun ikke har klart å gi meg noen form for nærhet. Jeg avfeier dette og sier at alt er min feil, for jeg burde klare å styre mine handlinger. 

Nå har det gått 2 uker, og jeg får ingen prat av hun bortsett fra at hun ikke ønsker å flytte ut, men kroppen hennes sier at hun skal det. Hun vet ingenting - hun klarer ikke å kommunisere med meg om dette. Jeg får ikke sagt noe som helst. 

Ja, jeg er fullstendig klar over at det er jeg som har ødelagt og dumma meg ut. Jeg trenger ikke mer drit herifra. 

Spørsmålet nå - hva I alle dager skal jeg gjøre? Det å vente dag inn og dag ut uten å få noe som helst hint om at hun vil prøve/ikke prøve er helt forferdelig. Jeg er helt tømt mentalt og fysisk. Ungene kommer selvsagt i første rekke, så vi holder en hyggelig tone når de er våkne. Når de er lagt, blir det ikke sagt et ord. Jeg prøver å spørre om det er noe jeg kan gjøre, noe hun trenger, om jeg skal ut av huset for å gi henne plass. Får bare "bryr meg ikke / samme for meg" tilbake. 

Jeg går bare å venter på at jeg en dag kommer hjem, og hun har flytta ut.

Jeg er villig til å gjøre hva som helst for å få hennes hverdag bedre, finne tilbake til en noenlunde normal hverdag. Gjøre hun lykkelig igjen, få oss på rett kjøl igjen. 

Hva skal jeg gjøre!!? 

Anonymous poster hash: 0c57b...a02

[Gjest 7b0f1...f0d]

Har dere vurdert gratis parterapi hos familievernkontoret, med tanke på at dere har barn?

Du kan også vurdere å sette deg litt inn i "5 languages of love", og se om du gjør ting riktig.
Artikkelen her har en liten oversikt over hva det går ut på, under "Comparison chart":
https://www.medicalnewstoday.com/articles/love-languages#quick-comparison

Hvis hun har startet en kjærlighetssorgs prosess, så er det ikke sikkert at du får redda forholdet uten en pause. Ikke sikkert at parterapi heller vil fungere veldig bra da, men sikkert verdt å vurdere uansett. Det er heller ikke sikkert at "5 languages of love" er spesielt hjelpsomt på kort sikt, hvis hun har starta en kjærlighetssorg. Men sikkert lurt å repetere uansett på lang sikt.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 7b0f1...f0d

[Selfuniverse]

Hvilken type fest var dere på? (ikke navn eller detaljer, bare om hva slags fest)

Ble det konsumert alkohol?

Kjente du dama fra før? Var hun tett innpå deg, eller var det du som var tett innpå henne?

[Gjest 0c57b...a02]

Vi har snakka om parterapi, men hun ønsker ikke å snakke med noen. Nevnt det før utroskapen min og etter, men dette kommer jeg ikke igjennom med. Skal se på 5 languages of love. Er som sagt villig å gjøre alt. Både kortsiktig og langsiktig. 

 

Var fest med alkohol involvert. Jeg var ekstremt full. Kjenner til dama. Kom i prat med hun og hun gav meg oppmerksomhet jeg ikke har følt på lenge. Så her gav jeg nok etter den "gode" følelsen av at noen ville ha meg. Jeg kommer nok aldri til å snakke med hun igjen.

Anonymous poster hash: 0c57b...a02

[Gjest 0c57b...a02]

Fikk prata litt nå. Fikk og da forklart litt av hendelsesforløpet til hva som skjedde og hvordan. Er selvfølgelig 100% ærlig, for det er det eneste som gjelder nå. 

Ser ut til at dette ikke går veien for oss. Hun sier at følelsene kanskje har dalt litt de siste 6 mnd, og dette ble toppen av kaka. Ihvertfall siden vi for en stund siden hadde en samtale om å prøve å fikse forholdet. Hun sier at hun ikke sett for seg at dette kommer til å ordne seg. Og at nærhet kan vi bare drite i. Hun vil ikke se på meg, ta på meg og jeg får ikke ta på henne.. 

 

Anonymous poster hash: 0c57b...a02

[Gjest 15b9c...641]

Det forholdet er over mister. Ingen håp

Anonymous poster hash: 15b9c...641

[Neffi]

Høres ut som om at dere har vært for lenge på feil sted.

Men et godt sted å begynne på ville jo vært generell modning. Å ta skippertak for å redde forhold fungerer sjelden bra. Det trengs ekte arbeid og utvikling.

Og her i ditt innlegg er det tusen ting å ta tak i. For det første; som foreldre til barn, i et haltende forhold, er det lurt å drikke alkohol og feste? I min verden høres det utrolig dumt ut. Er dere voksen nok til å ha barn? Kanskje starte der?

Jeg skjønner veldig godt at man kan bli desperat og mer sårbar når man opplever ensomhet og det å ikke bli sett. Men det er også snakk om selvdisiplin, selvutvikling og innsikt. Dette blir først trøblete hvis man har en indre forventing at man SKAL bli beundret og alt det der. Hva får mennesker til å ta det for gitt? Saken er at hvis man har det som grunninnstilling, så misforstår man noe av innholdet i det å ha en partner. Det å ha en partner er og blir et mirakel. For vi mennesker er i bunn og grunn så fulle av feil og mangler at det krever kjemiske hormoner og biologisk lureri for å få noen til å falle for oss.

Tenk litt på det...for det blir viktig for at vi hver dag skal forstå verdien av vår partner. Fordi det er hverdagene som teller. Ikke de gangene dere har sex gjør spesielle ting sammen.  Forstår vi verdien, handler vi annerledes. Jeg tenker mye vil være gjort for deg bare på dette punktet. Utvikle litt dypere innsikt her.