Har vi fått en doping kultur i norsk idrett?

[obygda]

Hvor går egentlig grensen mellom doping og kostilskudd?

Som tidligere aktiv utøver i langrenn vokste jeg opp et miljø der vi på ulike region/krets lag - som det het den gangen - fikk undervisning i ernæring og kosthold. Dette ble kommunisert og lagt frem fra ledere med erfaring fra landslag.  Diskusjonen gikk ofte mellom utøvere hvilke kosttilskudd man burde bruke. Man fikk ymse råd og erfaringer - og for noen gikk det nesten sport i å lete opp kunnskap og informasjon om hvilke preparater man kunne ta.

Personlig synes jeg det var noe underlig fokus i enkelte miljøer.

Hvor langt kunne enkelte faktisk gå i sin søken etter noe som kunne øke prestasjonene? Disse tankene har plaget meg mye gjennom årenes løp. Jeg ble aldri noen stor utøver i voksen alder - men flere av de jeg trente med opplevde suksess i varierende grad. Hvor langt gikk disse i sin søken etter det perfekte kosttilskuddet? Det vet jeg ikke - men jeg vet at selv foreldre til barn i alderen 12-16 år gikk rundt å fortalte hva poden deres spiste av kosttilskudd og at fokuset var høyt på dette i perioder.

Etter som årene gikk ble fokuset også rettet mye mot utstyret og etterhvert ulike fluor produkter som man i ettertid jo vet var farlige greier.  Jeg fikk inntrykk av at mange unge med foreldre og trenere i bakgrunnen var villige til å gå ganske langt i å lykkes. Både mhp utstyr og mhp hvilke kosttilskudd man kunne bruke.

Og nå leser jeg at dette er helt "stuerent" og noe man kan lese om i dagens aviser :

https://www.nrk.no/sport/langrenn_-gjor-som-jakob-ingebrigtsen_-trendy-kosttilskudd-inntar-langrennssporten-1.17120733

Men hvor langt er det ok å strekke denne strikken? Hvor er egentlig grensen mellom lovlige og ulovlige midler. Et preparat kan jo i teorien være lovlig i dag - ulovlig i morgen.