Kjæreste fra en mye mer ressurssterk familie, og har opplevd mye mer enn meg

[Gjest 27ff3...1bb]

On 12/20/2024 at 12:05 AM, leticia said:

Hvor ble egentlig TS av? Håper ikke TS har blitt skremt av personlig agenda som enkelte har i denne tråden. Til dere som driver med incel - babling, kan dere ikke heller lage egne tråder om emnet? Det høres ut som TS trenger å få sortert tankene sine da hjelper det ikke så mye å oppleve ekstra støy av andres personlige agenda og sårbarhet man selv har opplevd i kontakt med damer🫣.

TS her. Jeg var innom denne tråden de første to dagene etter jeg lagde den og skulle svare, men livet ble travelt. Nå har julefreden senket seg og jeg har mer tid. Det er litt vondt å lese tilbakemeldinger her inne, så jeg gjør det kun når jeg har overskudd.

Jeg har ikke gjort noe drastisk enda men vi har snakket en del sammen. Det er teit å si, men vi snakket litt mer om det med trekant og det virker faktisk ikke ut som hun har hatt trekant likevel men at det hele var en misforståelse. Som noen andre påpekte i tråden, det plaget meg ekstra mye så jeg er lettet over at det tilsynelatende ikke er tilfelle. Vet ikke hvorfor jeg bryr meg så mye.

Nå er jeg kommet litt videre i tankeprosessen og mye av det jeg tenker handler om mitt ønske om å føle meg spesiell for henne. For henne er jeg nr. x i rekka av kjærester, men hun er for meg den første kjæresten. Jeg har i hele tenårene og tyvenårene lurt på hvorfor tilsynelatende alle andre er inn og ut av forhold og lykkes bra romantisk, men aldri jeg. Det har vært ekstremt sårt. Og nå som vi er havnet i det som er mitt livs første trygge forhold, så føler jeg liksom at jeg trer inn i rollen som hennes nåværende kjæreste, og ikke som kjæresten som i hennes livs kjærlighet. Hun har hatt med gutter og menn hjem til foreldrene før, vært på ferier med dem og familien før, hun har hatt parkvelder med henne, eksen og andre par, og sitter i kjelleren til foreldrene og sett film og fniset av alt mulig. Jeg har ikke gjort disse tingene og der hun blir utrolig spesiell for meg og min første, så er jeg en i rekka for henne. Alle ting vi gjør fremover har hun gjort med andre tidligere. Jeg har sjelden hatt verken venner, familie eller kjærester å finne på ting med i ferier, men hun har hatt alle tre. Jeg har blitt svært selvstendig, kanskje mest som en beskyttelsesmekanisme, og når jeg ikke lenger skal beskytte meg så er det ekstremt sårt.

Det som hjelper meg litt er å minne meg selv på at disse tankene stammer nok fra et i overkant romantiserende tankesett om hva kjærlighet er. Jeg tror jeg er preget av Disney- og Hollywood-tanken om at man skal finne en "the one" og alt skal være bra i all tid fremover. Jeg prøver å tenke mer at så lenge vi har det fint i lag så vil jeg være i lag. Det er dog alltid når vi er fra hverandre at ting er vanskelig for meg og jeg tenker på hennes tidligere sexpartnere og kjærester. Rett før jeg begynte å svare her satt jeg og tenkte på hvorfor i all verden hun er sammen med meg, den første hun møtte fra en dating-app noensinne, når hun så lett kan møte andre og aldri har hatt problemer med å møte andre menn. Tar hun bare det første hun fant? Er jeg ikke spesiell for henne?

Det er jo ikke egentlig henne dette handler om, men heller min egen følelse av mislykkethet som har sittet i meg helt frem til nå. Jeg er ikke mislykket, det vet jeg rasjonelt sett, og jeg tror egentlig jeg har klart meg ganske så bra gitt den bakgrunnen jeg har med familie og venner, i alle fall materielt sett, men det er noe utrolig sårt i meg som gjør at jeg nesten heller vil være singel enn å kjenne på disse vonde følelsene. Jeg har alltid vært i ok form, alltid hatt ok klesstil, alltid hatt venner (men aldri stor vennegjeng eller vært populær), men aldri blitt valgt til tross for mange dates. Jeg ser jo i etterkant at jeg nok har hatt sjanse på flere da jeg var yngre, men ikke hatt selvtillit til å tro på at de er interesserte i meg. Dette noen skrev tidligere i tråden om voksesmerter er noe jeg tenker mye på. Mange har jo vokst og kommet gjennom slike tanker i tenårene eller tidlig tyveårene når en gjerne har mindre bagasje, og jeg opplever det først nå denne typen "tenåringssjalusi". Det blir kanskje mer intense voksesmerter og litt mer "upassende" for en i min alder å ha slike tanker og følelser, og det er lett å reagere siden jeg ellers tror jeg er reflektert og moden. Folk har jo gjerne også mer bagasje i min alder, så om jeg ikke har lært å leve med og takle slike tanker, som andre på min alder jo gjerne har, så vil det oppleves ekstra sterkt for meg. En gjenganger har i alle fall vært de siste årene at damer mener jeg virker svært reflektert/moden, men åpenbart ikke på alle områder. Der jeg er blitt flink de siste årene til å få damer interesserte og vise meg frem som en trygg og attraktiv mann i datingfasen, så er det liksom litt en illusjon for så snart jeg begynner å like ei jente så blir jeg forferdelig usikker. Dette vil nok plage meg uansett hvem jeg dater så jeg er jo bare nødt til å slåss meg gjennom det på et vis og håpe jeg ikke mister henne jeg er med nå. Iblant lurer jeg litt på om jeg fremprovoserer vanskelige samtaler oss imellom fordi jeg vil at hun skal forlate meg nå, slik alle andre gjør, heller enn å vente til jeg er enda mer investert i henne.

Jeg har ikke funnet roen enda men jobber med saken. Tror jeg har helseforsikring via jobben som lar meg få x antall psykologtimer gratis så tror kanskje jeg bør benytte meg av det på nyåret. Jeg har noen få venner å snakke med om slikt, men vi snakker ikke mye i lag og har så langt ikke opplevd at noen forstår bekymringene mine, de fleste har hatt mange forhold eller ingen forhold i det hele tatt og er ikke like "tenkende" som meg. Dette med å være "tenkende" er det som har gitt meg og kjæresten så mange gode samtaler og stunder, og noe av det hun liker aller best med meg siden jeg gjerne har mange gode og originale perspektiver på ting, men jeg håper at det ikke også blir det som feller oss gjennom min overtenking. Aller mest tror jeg at jeg trenger verktøy for å roe ned hodet mitt når det spinner ut av kontroll. Når jeg er singel og ikke dater så er det liksom ikke noe å bekymre seg om. Når jeg kommer nærme henne så er det helt annerledes, og alt blir sårt.

Jeg tenker å snakke med henne om noe av dette, men vente en stund. Vi trenger å ha gode stunder imellom alt seriøst parsnakk. Jeg sliter med å balansere hva som er greit å nevne for henne, og hva jeg bør holde til venner og evt. en psykolog. Tar gjerne imot innspill.

Anonymous poster hash: 27ff3...1bb

[leticia]

Gjest 27ff3...1bb skrev (34 minutter siden):

TS her. Jeg var innom denne tråden de første to dagene etter jeg lagde den og skulle svare, men livet ble travelt. Nå har julefreden senket seg og jeg har mer tid. Det er litt vondt å lese tilbakemeldinger her inne, så jeg gjør det kun når jeg har overskudd.

Jeg har ikke gjort noe drastisk enda men vi har snakket en del sammen. Det er teit å si, men vi snakket litt mer om det med trekant og det virker faktisk ikke ut som hun har hatt trekant likevel men at det hele var en misforståelse. Som noen andre påpekte i tråden, det plaget meg ekstra mye så jeg er lettet over at det tilsynelatende ikke er tilfelle. Vet ikke hvorfor jeg bryr meg så mye.

Nå er jeg kommet litt videre i tankeprosessen og mye av det jeg tenker handler om mitt ønske om å føle meg spesiell for henne. For henne er jeg nr. x i rekka av kjærester, men hun er for meg den første kjæresten. Jeg har i hele tenårene og tyvenårene lurt på hvorfor tilsynelatende alle andre er inn og ut av forhold og lykkes bra romantisk, men aldri jeg. Det har vært ekstremt sårt. Og nå som vi er havnet i det som er mitt livs første trygge forhold, så føler jeg liksom at jeg trer inn i rollen som hennes nåværende kjæreste, og ikke som kjæresten som i hennes livs kjærlighet. Hun har hatt med gutter og menn hjem til foreldrene før, vært på ferier med dem og familien før, hun har hatt parkvelder med henne, eksen og andre par, og sitter i kjelleren til foreldrene og sett film og fniset av alt mulig. Jeg har ikke gjort disse tingene og der hun blir utrolig spesiell for meg og min første, så er jeg en i rekka for henne. Alle ting vi gjør fremover har hun gjort med andre tidligere. Jeg har sjelden hatt verken venner, familie eller kjærester å finne på ting med i ferier, men hun har hatt alle tre. Jeg har blitt svært selvstendig, kanskje mest som en beskyttelsesmekanisme, og når jeg ikke lenger skal beskytte meg så er det ekstremt sårt.

Det som hjelper meg litt er å minne meg selv på at disse tankene stammer nok fra et i overkant romantiserende tankesett om hva kjærlighet er. Jeg tror jeg er preget av Disney- og Hollywood-tanken om at man skal finne en "the one" og alt skal være bra i all tid fremover. Jeg prøver å tenke mer at så lenge vi har det fint i lag så vil jeg være i lag. Det er dog alltid når vi er fra hverandre at ting er vanskelig for meg og jeg tenker på hennes tidligere sexpartnere og kjærester. Rett før jeg begynte å svare her satt jeg og tenkte på hvorfor i all verden hun er sammen med meg, den første hun møtte fra en dating-app noensinne, når hun så lett kan møte andre og aldri har hatt problemer med å møte andre menn. Tar hun bare det første hun fant? Er jeg ikke spesiell for henne?

Det er jo ikke egentlig henne dette handler om, men heller min egen følelse av mislykkethet som har sittet i meg helt frem til nå. Jeg er ikke mislykket, det vet jeg rasjonelt sett, og jeg tror egentlig jeg har klart meg ganske så bra gitt den bakgrunnen jeg har med familie og venner, i alle fall materielt sett, men det er noe utrolig sårt i meg som gjør at jeg nesten heller vil være singel enn å kjenne på disse vonde følelsene. Jeg har alltid vært i ok form, alltid hatt ok klesstil, alltid hatt venner (men aldri stor vennegjeng eller vært populær), men aldri blitt valgt til tross for mange dates. Jeg ser jo i etterkant at jeg nok har hatt sjanse på flere da jeg var yngre, men ikke hatt selvtillit til å tro på at de er interesserte i meg. Dette noen skrev tidligere i tråden om voksesmerter er noe jeg tenker mye på. Mange har jo vokst og kommet gjennom slike tanker i tenårene eller tidlig tyveårene når en gjerne har mindre bagasje, og jeg opplever det først nå denne typen "tenåringssjalusi". Det blir kanskje mer intense voksesmerter og litt mer "upassende" for en i min alder å ha slike tanker og følelser, og det er lett å reagere siden jeg ellers tror jeg er reflektert og moden. Folk har jo gjerne også mer bagasje i min alder, så om jeg ikke har lært å leve med og takle slike tanker, som andre på min alder jo gjerne har, så vil det oppleves ekstra sterkt for meg. En gjenganger har i alle fall vært de siste årene at damer mener jeg virker svært reflektert/moden, men åpenbart ikke på alle områder. Der jeg er blitt flink de siste årene til å få damer interesserte og vise meg frem som en trygg og attraktiv mann i datingfasen, så er det liksom litt en illusjon for så snart jeg begynner å like ei jente så blir jeg forferdelig usikker. Dette vil nok plage meg uansett hvem jeg dater så jeg er jo bare nødt til å slåss meg gjennom det på et vis og håpe jeg ikke mister henne jeg er med nå. Iblant lurer jeg litt på om jeg fremprovoserer vanskelige samtaler oss imellom fordi jeg vil at hun skal forlate meg nå, slik alle andre gjør, heller enn å vente til jeg er enda mer investert i henne.

Jeg har ikke funnet roen enda men jobber med saken. Tror jeg har helseforsikring via jobben som lar meg få x antall psykologtimer gratis så tror kanskje jeg bør benytte meg av det på nyåret. Jeg har noen få venner å snakke med om slikt, men vi snakker ikke mye i lag og har så langt ikke opplevd at noen forstår bekymringene mine, de fleste har hatt mange forhold eller ingen forhold i det hele tatt og er ikke like "tenkende" som meg. Dette med å være "tenkende" er det som har gitt meg og kjæresten så mange gode samtaler og stunder, og noe av det hun liker aller best med meg siden jeg gjerne har mange gode og originale perspektiver på ting, men jeg håper at det ikke også blir det som feller oss gjennom min overtenking. Aller mest tror jeg at jeg trenger verktøy for å roe ned hodet mitt når det spinner ut av kontroll. Når jeg er singel og ikke dater så er det liksom ikke noe å bekymre seg om. Når jeg kommer nærme henne så er det helt annerledes, og alt blir sårt.

Jeg tenker å snakke med henne om noe av dette, men vente en stund. Vi trenger å ha gode stunder imellom alt seriøst parsnakk. Jeg sliter med å balansere hva som er greit å nevne for henne, og hva jeg bør holde til venner og evt. en psykolog. Tar gjerne imot innspill.

Anonymous poster hash: 27ff3...1bb

Til å være så usikker så er  du jammen meg reflektert.

Du skriver så mye her at jeg blir nødt til å gå inn i det du skriver og svare senere. Håper det går greit.

Så foreløpig så ønsker jeg deg en god jul, og så snakkes vi senere, hvis du vil 🎅🎄

[leticia]

Gjest 27ff3...1bb skrev (1 time siden):

For henne er jeg nr. x i rekka av kjærester, men hun er for meg den første kjæresten.

Jeg skjønner tankegangen din. Men jeg hadde også hatt et tosifret antall kjærester (rett over 10 stykk)  før jeg traff mannen som 21 åring,  og nå har vi vært sammen i over 20 år. Så selv om du blir en i rekken,  så kan du bli den siste i rekken, den hun slår seg til ro med. Jeg var den første han tok med hjem til foreldrene. (og den siste) 😜

 

Gjest 27ff3...1bb skrev (1 time siden):

Alle ting vi gjør fremover har hun gjort med andre tidligere.

Joda, men det er deg hun gjør dem med, dere skaper minner. Du ødelegger bare for deg selv ved å tenke på hva hun evt har gjort med andre 🫤

 

Gjest 27ff3...1bb skrev (1 time siden):

Iblant lurer jeg litt på om jeg fremprovoserer vanskelige samtaler oss imellom fordi jeg vil at hun skal forlate meg nå, slik alle andre gjør, heller enn å vente til jeg er enda mer investert i henne.

Det høres ut som du er litt selvdestruktiv i tankegangen. Du tenker at du ikke fortjener henne, så derfor legger du opp til at hun skal mene det samme...

 

Gjest 27ff3...1bb skrev (1 time siden):

 så snart jeg begynner å like ei jente så blir jeg forferdelig usikker. Dette vil nok plage meg uansett hvem jeg dater så jeg er jo bare nødt til å slåss meg gjennom det på et vis

Dette har du nok rett i.

 

Gjest 27ff3...1bb skrev (2 timer siden):

Aller mest tror jeg at jeg trenger verktøy for å roe ned hodet mitt når det spinner ut av kontroll

Det gjør du sannsynligvis. En psykolog kan hjelpe deg med dette.

[Selfuniverse]

6 hours ago, Guest 27ff3...1bb said:

og er ikke like "tenkende" som meg. Dette med å være "tenkende" er det som har gitt meg og kjæresten så mange gode samtaler og stunder, og noe av det hun liker aller best med meg siden jeg gjerne har mange gode og originale perspektiver på ting, men jeg håper at det ikke også blir det som feller oss gjennom min overtenking.

Hvis dere har lange gode samtaler mellom dere, så er det ett stort pluss! Å kunne snakke sammen er svært viktig.

Har dere snakket om hennes forhold til sine foreldre? Eller ditt forhold til dine foreldre?

[Gjest 4d907...fed]

Høres ut som at du sliter med retroaktiv sjalusi. Står mye bra på nett som kan hjelpe deg å overkomme det, anbefaler også metakognitiv terapi da det høres ut som at du grubler mye. Dette er absolutt noe som kan jobbes med  lykke til og god jul!

https://www.reddit.com/r/retroactivejealousy/comments/i8mebd/the_short_guide_on_how_to_overcome_retroactive/?rdt=45853

Anonymous poster hash: 4d907...fed

[stamkunde]

Gjest 27ff3...1bb skrev (På 17.12.2024 den 18.43):

Jeg har blitt kjæreste med ei jente fra en mye mer ressurssterk familie. Vi er begge ca. 30 år gamle. Forholdet har vart i underkant av 4 måneder. Vi møttes gjennom appene.

Fra første date var jeg storsjarmert av henne, og hun av meg. Det føltes lenge som vi var helt like, vi har samme ønsker for fremtiden og jeg har aldri opplevd noen som får meg til å føle så akseptert som hun gjør. Et problem har dog oppstått, og det er ikke hennes feil.

Jeg er fra en mye mindre priviligert bakgrunn enn henne. Jeg er fra arbeiderklassen på bygda, og det jeg har lært fra barndommen er å arbeide hardt, og prioritere utdanning over alt annet. Det har jeg gjort, og er nå høyt utdannet med grei bolig og god jobb i Oslo. Men, jeg passet aldri inn på bygda og slet noe med helsen, så jeg hadde et svært mangefullt sosialt liv i tenårene og mye av tyveårene med dårlig selvtillit. Jeg opplever vel også å ikke komme overens med familien, og besøk hjem er stort mest en påminner om hvorfor jeg ikke reiser oftere hjem. Som mange keitete menn så har jeg ikke hatt suksess med damer heller, og stort sett blitt avvist i tyveårene. Har heldigvis vesentlig mer suksess nå etter noen år med selvforbedring, men er fremdeles relativt uattraktiv.

Så er det kjæresten min da. Hun har hatt det nesten stikk motsatt. Foreldrene er ledere i store bedrifter med tilhørende overflod av alt materielt hun kunne drømme om, og de er emosjonelt tilgjengelige, fysisk spreke og med store nettverk. De er gode rollemodeller og hjelper henne å ta gode valg. Foreldrene mine er rake motsentingen på alle punkt. De er alle voldsomt pene, og kjæresten min har også hatt alle fordelene ved å være pen jente, med mange populære venner, fester fra hun var ung og flørter, kjærester og sex med alle de kjekke menn hun ville ha. Hun har også hatt trekant med to menn, opptil flere ganger slik jeg forsto det. Den dag i dag er hun veldig nære foreldre, har de vennene hun trenger og livet går egentlig på skinner? Reist mye har hun òg, med familie og venner. Hun har dog slitt en del med psyken fra hun var ung, typ spiseforstyrrelser men i en lettvariant, og vært i et dårlig forhold noen år hvor hun gikk til psykolog i flere år. Så alt er ikke rosenrødt.

Hvorfor bryr jeg meg? Jeg tror det er fordi jeg har vært ensom fra slutten av tyveårene og mye av tyveårene. med sommerferier nesten alene (jobb i hjembygda), nyttårsfeiringer med 1-2 venner (de jeg hadde hjemme), krangler med familie og søsken som kutter kontakten med resten av familien, og knusende avvisninger fra de damene jeg har likt. Jeg har noen venner, men alle er spredt omkring, opptatt med familie, trening, samboere etc, kort oppsummert føler jeg at jeg har mistet det som kunne vært mine beste år, og fremtidsutsiktene ser ikke bedre ut nå som alle er blitt så voldsomt opptatte med etableringsfase. Jeg føler en del sinne mot egen familie for å være som de er, og venner fra tidligere som ditchet meg da de kunne feste med andre, kulere folk.

Hun har rett og slett hatt alt jeg har drømt om å ha, i mange år. Så nå, når jeg kommer så inderlig nærme henne og hennes liv, så blir det så voldsomt tydelig for meg hvor ulykkelig jeg har vært/er, og hvor misunnelig jeg er på henne. Det stikker i meg å tenke på at jeg kunne hatt en like støttende og velfungerende familie som hun har, og venner å dra på middag hos etter jobb for å snakke med om alt mulig, og mange store fester med likesinnede og sex med attraktive mennesker. Det tærer jo også på meg å tenke på at hun har hatt trekant med to menn (det røpte hun under en kveld med altfor mye alkohol).

Jeg har de siste årene kompensert mye for lite oppmerksomhet blant damer og datet alt for mye rundt, men det fyller ikke tomrommet inni meg. Jeg trodde jeg hadde endelig funnet ei jeg kunne finne roen med, men nå føles vi så ulike. Hun føles ikke lenger som ei som er lik meg og vil kunne forstå meg. Det som tærer mest er egentlig hvor ulike familier vi har,, og hvor ulik seksuell fortid vi har. Jeg blir litt incel-aktig i tankegangen, og blir nesten litt sint på henne av å ha forsynt seg av de godene hun kunne mens hun var ung, singel og fra en støttende familie. Jeg vet det er irrasjonelt, for jeg ville forsynt meg på samme måte om jeg kunne. Hun har ikke gjort noe gale, og det er utenfor vår kontroll at det er slik.

Er det andre her inne som har opplevd lignende tanker, eller har tanker å dele? Jeg lurer på om jeg bør oppsøke psykolog, men er usikker om jeg har råd til å betale mange tusen i måneden for behandling som jeg ikke er sikker på at vil fungere. Så lenge jeg har disse tankene så tror jeg dog ikke at jeg vil kunne være i noe som helst forhold, for alle har jo utforsket i vår alder. Å finne ei med lignende sosioøkonomisk bakgrunn virker dog mer gjennomførbart.

Takk til alle som tar seg tid til å lese eller svare.

Anonymous poster hash: 27ff3...1bb

tøft du har oppnådd å bli kjæreste med henne. 

Jeg tror du trenger  henne i livet, tillatt de forskjellighetene, så får ting modnes i din fordel.