Kjæreste fra en mye mer ressurssterk familie, og har opplevd mye mer enn meg

[Gjest 27ff3...1bb]

Jeg har blitt kjæreste med ei jente fra en mye mer ressurssterk familie. Vi er begge ca. 30 år gamle. Forholdet har vart i underkant av 4 måneder. Vi møttes gjennom appene.

Fra første date var jeg storsjarmert av henne, og hun av meg. Det føltes lenge som vi var helt like, vi har samme ønsker for fremtiden og jeg har aldri opplevd noen som får meg til å føle så akseptert som hun gjør. Et problem har dog oppstått, og det er ikke hennes feil.

Jeg er fra en mye mindre priviligert bakgrunn enn henne. Jeg er fra arbeiderklassen på bygda, og det jeg har lært fra barndommen er å arbeide hardt, og prioritere utdanning over alt annet. Det har jeg gjort, og er nå høyt utdannet med grei bolig og god jobb i Oslo. Men, jeg passet aldri inn på bygda og slet noe med helsen, så jeg hadde et svært mangefullt sosialt liv i tenårene og mye av tyveårene med dårlig selvtillit. Jeg opplever vel også å ikke komme overens med familien, og besøk hjem er stort mest en påminner om hvorfor jeg ikke reiser oftere hjem. Som mange keitete menn så har jeg ikke hatt suksess med damer heller, og stort sett blitt avvist i tyveårene. Har heldigvis vesentlig mer suksess nå etter noen år med selvforbedring, men er fremdeles relativt uattraktiv.

Så er det kjæresten min da. Hun har hatt det nesten stikk motsatt. Foreldrene er ledere i store bedrifter med tilhørende overflod av alt materielt hun kunne drømme om, og de er emosjonelt tilgjengelige, fysisk spreke og med store nettverk. De er gode rollemodeller og hjelper henne å ta gode valg. Foreldrene mine er rake motsentingen på alle punkt. De er alle voldsomt pene, og kjæresten min har også hatt alle fordelene ved å være pen jente, med mange populære venner, fester fra hun var ung og flørter, kjærester og sex med alle de kjekke menn hun ville ha. Hun har også hatt trekant med to menn, opptil flere ganger slik jeg forsto det. Den dag i dag er hun veldig nære foreldre, har de vennene hun trenger og livet går egentlig på skinner? Reist mye har hun òg, med familie og venner. Hun har dog slitt en del med psyken fra hun var ung, typ spiseforstyrrelser men i en lettvariant, og vært i et dårlig forhold noen år hvor hun gikk til psykolog i flere år. Så alt er ikke rosenrødt.

Hvorfor bryr jeg meg? Jeg tror det er fordi jeg har vært ensom fra slutten av tyveårene og mye av tyveårene. med sommerferier nesten alene (jobb i hjembygda), nyttårsfeiringer med 1-2 venner (de jeg hadde hjemme), krangler med familie og søsken som kutter kontakten med resten av familien, og knusende avvisninger fra de damene jeg har likt. Jeg har noen venner, men alle er spredt omkring, opptatt med familie, trening, samboere etc, kort oppsummert føler jeg at jeg har mistet det som kunne vært mine beste år, og fremtidsutsiktene ser ikke bedre ut nå som alle er blitt så voldsomt opptatte med etableringsfase. Jeg føler en del sinne mot egen familie for å være som de er, og venner fra tidligere som ditchet meg da de kunne feste med andre, kulere folk.

Hun har rett og slett hatt alt jeg har drømt om å ha, i mange år. Så nå, når jeg kommer så inderlig nærme henne og hennes liv, så blir det så voldsomt tydelig for meg hvor ulykkelig jeg har vært/er, og hvor misunnelig jeg er på henne. Det stikker i meg å tenke på at jeg kunne hatt en like støttende og velfungerende familie som hun har, og venner å dra på middag hos etter jobb for å snakke med om alt mulig, og mange store fester med likesinnede og sex med attraktive mennesker. Det tærer jo også på meg å tenke på at hun har hatt trekant med to menn (det røpte hun under en kveld med altfor mye alkohol).

Jeg har de siste årene kompensert mye for lite oppmerksomhet blant damer og datet alt for mye rundt, men det fyller ikke tomrommet inni meg. Jeg trodde jeg hadde endelig funnet ei jeg kunne finne roen med, men nå føles vi så ulike. Hun føles ikke lenger som ei som er lik meg og vil kunne forstå meg. Det som tærer mest er egentlig hvor ulike familier vi har,, og hvor ulik seksuell fortid vi har. Jeg blir litt incel-aktig i tankegangen, og blir nesten litt sint på henne av å ha forsynt seg av de godene hun kunne mens hun var ung, singel og fra en støttende familie. Jeg vet det er irrasjonelt, for jeg ville forsynt meg på samme måte om jeg kunne. Hun har ikke gjort noe gale, og det er utenfor vår kontroll at det er slik.

Er det andre her inne som har opplevd lignende tanker, eller har tanker å dele? Jeg lurer på om jeg bør oppsøke psykolog, men er usikker om jeg har råd til å betale mange tusen i måneden for behandling som jeg ikke er sikker på at vil fungere. Så lenge jeg har disse tankene så tror jeg dog ikke at jeg vil kunne være i noe som helst forhold, for alle har jo utforsket i vår alder. Å finne ei med lignende sosioøkonomisk bakgrunn virker dog mer gjennomførbart.

Takk til alle som tar seg tid til å lese eller svare.

Anonymous poster hash: 27ff3...1bb

[Gjest 27ff3...1bb]

Jeg må presisere at jeg ikke har lyst til å miste henne, hun er virkelig unikt støttende, flott og gøy å være med. Før jeg lærte om hvor ulik bakgrunn vi har, så føltes hun som drømmedama. Men, etterhvert som jeg har det så vondt som jeg har, så vet jeg ikke hvilke andre utveier som finnes. Jeg tror jeg kommer til å angre om jeg gjør noe, men hun vil jo også merke at jeg ikke har det bra om dette fortsetter.

Anonymous poster hash: 27ff3...1bb

[Salvesen.]

Dette virker som ett deg problem. Bare det at du har gravd i hennes fortid ang samliv viser på at du ikke er moden følelsesmessig.

Det er ingenting godt som fører med slikt.

Enten må du ta deg i nakken og forstå at dette er den muligheten du har lengtet etter med å leve ett liv med henne ellers er det nesten kjørt. 

Du trenger kanskje noen år med sprell for å vokse følelsesmessig slik folk typisk gjør i tenårene med å være sjalu osv. 

[Gavekort]

Høres ut som standard mindreverdighetskomplekser. Det er fort gjort at dette dyrker forakt, misunnelse og sjalusi som omsider eksploderer i trynet på dere begge.

Hun har ikke gjort noe annet enn å eksisterere, så det er du som sitter med avtrekkeren. Du må lære deg å stole på henne og være takknemlig for det dere skaper sammen. Klarer du ikke det så vil det være ganske urettferdig mot henne.

Du kan jo også prøve å være ærlig med henne og si at du føler deg veldig utilpass som en "enkel arbeiderklassegutt" i hennes verden.

[Frank Olsen]

Bare å nyte det, kose deg, og nyte godene som helt sikkert følger med henne.
I alle fall dersom hun virker ærlig og trofast.

Dette går seg nok til skal du se.

[Comma Chameleon]

Dette er et deg-problem ja. Noe du bør ta tak i, ellers kommer du nok til å miste henne enten du vil det eller ikke. Du er misunnelig, sjalu, frustrert på fortiden. Og det er nettopp det det er, fortiden. Ingenting har endret seg fra da du møtte henne til nå. Alt det du nevner er fortiden til. Før dere møttes. Dama du likte er fortsatt hun samme. Det er kun i hodet ditt at du har sjonglert om ting.

En ting som er verdt å tenke på. Der du mener at du er på motsatt skala av henne, så finnes det noen på andre enden av deg igjen. Som sikkert hadde syntes ditt liv var flott og du har opplevd mer enn de og har mye mer enn de. Få deg litt perspektiv.

Legg fra deg disse tankene. Fokuser på det som har noe å si, at du har noen du er glad i og som er glad i deg. Alt det andre kommer til å forsvinne. Historien er FULL av folk som er i en situasjon som deg og ikke takler det, mister kjæresten og så angrer bittert etterpå.

Ikke la dine komplekser ødelegge. Fokuser heller på å være best mulig kjæreste, og håp at dama prøver å gjøre det samme  

[Boing_80]

Gjest 27ff3...1bb skrev (36 minutter siden):

Jeg har blitt kjæreste med ei jente fra en mye mer ressurssterk familie. Vi er begge ca. 30 år gamle. Forholdet har vart i underkant av 4 måneder. Vi møttes gjennom appene.

Fra første date var jeg storsjarmert av henne, og hun av meg. Det føltes lenge som vi var helt like, vi har samme ønsker for fremtiden og jeg har aldri opplevd noen som får meg til å føle så akseptert som hun gjør. Et problem har dog oppstått, og det er ikke hennes feil.

Jeg er fra en mye mindre priviligert bakgrunn enn henne. Jeg er fra arbeiderklassen på bygda, og det jeg har lært fra barndommen er å arbeide hardt, og prioritere utdanning over alt annet. Det har jeg gjort, og er nå høyt utdannet med grei bolig og god jobb i Oslo. Men, jeg passet aldri inn på bygda og slet noe med helsen, så jeg hadde et svært mangefullt sosialt liv i tenårene og mye av tyveårene med dårlig selvtillit. Jeg opplever vel også å ikke komme overens med familien, og besøk hjem er stort mest en påminner om hvorfor jeg ikke reiser oftere hjem. Som mange keitete menn så har jeg ikke hatt suksess med damer heller, og stort sett blitt avvist i tyveårene. Har heldigvis vesentlig mer suksess nå etter noen år med selvforbedring, men er fremdeles relativt uattraktiv.

Så er det kjæresten min da. Hun har hatt det nesten stikk motsatt. Foreldrene er ledere i store bedrifter med tilhørende overflod av alt materielt hun kunne drømme om, og de er emosjonelt tilgjengelige, fysisk spreke og med store nettverk. De er gode rollemodeller og hjelper henne å ta gode valg. Foreldrene mine er rake motsentingen på alle punkt. De er alle voldsomt pene, og kjæresten min har også hatt alle fordelene ved å være pen jente, med mange populære venner, fester fra hun var ung og flørter, kjærester og sex med alle de kjekke menn hun ville ha. Hun har også hatt trekant med to menn, opptil flere ganger slik jeg forsto det. Den dag i dag er hun veldig nære foreldre, har de vennene hun trenger og livet går egentlig på skinner? Reist mye har hun òg, med familie og venner. Hun har dog slitt en del med psyken fra hun var ung, typ spiseforstyrrelser men i en lettvariant, og vært i et dårlig forhold noen år hvor hun gikk til psykolog i flere år. Så alt er ikke rosenrødt.

Hvorfor bryr jeg meg? Jeg tror det er fordi jeg har vært ensom fra slutten av tyveårene og mye av tyveårene. med sommerferier nesten alene (jobb i hjembygda), nyttårsfeiringer med 1-2 venner (de jeg hadde hjemme), krangler med familie og søsken som kutter kontakten med resten av familien, og knusende avvisninger fra de damene jeg har likt. Jeg har noen venner, men alle er spredt omkring, opptatt med familie, trening, samboere etc, kort oppsummert føler jeg at jeg har mistet det som kunne vært mine beste år, og fremtidsutsiktene ser ikke bedre ut nå som alle er blitt så voldsomt opptatte med etableringsfase. Jeg føler en del sinne mot egen familie for å være som de er, og venner fra tidligere som ditchet meg da de kunne feste med andre, kulere folk.

Hun har rett og slett hatt alt jeg har drømt om å ha, i mange år. Så nå, når jeg kommer så inderlig nærme henne og hennes liv, så blir det så voldsomt tydelig for meg hvor ulykkelig jeg har vært/er, og hvor misunnelig jeg er på henne. Det stikker i meg å tenke på at jeg kunne hatt en like støttende og velfungerende familie som hun har, og venner å dra på middag hos etter jobb for å snakke med om alt mulig, og mange store fester med likesinnede og sex med attraktive mennesker. Det tærer jo også på meg å tenke på at hun har hatt trekant med to menn (det røpte hun under en kveld med altfor mye alkohol).

Jeg har de siste årene kompensert mye for lite oppmerksomhet blant damer og datet alt for mye rundt, men det fyller ikke tomrommet inni meg. Jeg trodde jeg hadde endelig funnet ei jeg kunne finne roen med, men nå føles vi så ulike. Hun føles ikke lenger som ei som er lik meg og vil kunne forstå meg. Det som tærer mest er egentlig hvor ulike familier vi har,, og hvor ulik seksuell fortid vi har. Jeg blir litt incel-aktig i tankegangen, og blir nesten litt sint på henne av å ha forsynt seg av de godene hun kunne mens hun var ung, singel og fra en støttende familie. Jeg vet det er irrasjonelt, for jeg ville forsynt meg på samme måte om jeg kunne. Hun har ikke gjort noe gale, og det er utenfor vår kontroll at det er slik.

Er det andre her inne som har opplevd lignende tanker, eller har tanker å dele? Jeg lurer på om jeg bør oppsøke psykolog, men er usikker om jeg har råd til å betale mange tusen i måneden for behandling som jeg ikke er sikker på at vil fungere. Så lenge jeg har disse tankene så tror jeg dog ikke at jeg vil kunne være i noe som helst forhold, for alle har jo utforsket i vår alder. Å finne ei med lignende sosioøkonomisk bakgrunn virker dog mer gjennomførbart.

Takk til alle som tar seg tid til å lese eller svare.

Anonymous poster hash: 27ff3...1bb

Like barn leker best?

[Sovna]

Jeg er stygt redd for at du vil oppleve en desto verre følelse etter at du har latt dette gå dit høna sparker.

Det er mye man kan være bitter på i en fortid som glapp. Men det er mer synd hvis dette du beskriver om henne blir distraksjonen som gjør at du mister både forholdet og hverdagen.

[herzeleid]

Gjest 27ff3...1bb skrev (35 minutter siden):

Jeg har blitt kjæreste med ei jente fra en mye mer ressurssterk familie. Vi er begge ca. 30 år gamle. Forholdet har vart i underkant av 4 måneder. Vi møttes gjennom appene.

Fra første date var jeg storsjarmert av henne, og hun av meg. Det føltes lenge som vi var helt like, vi har samme ønsker for fremtiden og jeg har aldri opplevd noen som får meg til å føle så akseptert som hun gjør. Et problem har dog oppstått, og det er ikke hennes feil.

Jeg er fra en mye mindre priviligert bakgrunn enn henne. Jeg er fra arbeiderklassen på bygda, og det jeg har lært fra barndommen er å arbeide hardt, og prioritere utdanning over alt annet. Det har jeg gjort, og er nå høyt utdannet med grei bolig og god jobb i Oslo. Men, jeg passet aldri inn på bygda og slet noe med helsen, så jeg hadde et svært mangefullt sosialt liv i tenårene og mye av tyveårene med dårlig selvtillit. Jeg opplever vel også å ikke komme overens med familien, og besøk hjem er stort mest en påminner om hvorfor jeg ikke reiser oftere hjem. Som mange keitete menn så har jeg ikke hatt suksess med damer heller, og stort sett blitt avvist i tyveårene. Har heldigvis vesentlig mer suksess nå etter noen år med selvforbedring, men er fremdeles relativt uattraktiv.

Så er det kjæresten min da. Hun har hatt det nesten stikk motsatt. Foreldrene er ledere i store bedrifter med tilhørende overflod av alt materielt hun kunne drømme om, og de er emosjonelt tilgjengelige, fysisk spreke og med store nettverk. De er gode rollemodeller og hjelper henne å ta gode valg. Foreldrene mine er rake motsentingen på alle punkt. De er alle voldsomt pene, og kjæresten min har også hatt alle fordelene ved å være pen jente, med mange populære venner, fester fra hun var ung og flørter, kjærester og sex med alle de kjekke menn hun ville ha. Hun har også hatt trekant med to menn, opptil flere ganger slik jeg forsto det. Den dag i dag er hun veldig nære foreldre, har de vennene hun trenger og livet går egentlig på skinner? Reist mye har hun òg, med familie og venner. Hun har dog slitt en del med psyken fra hun var ung, typ spiseforstyrrelser men i en lettvariant, og vært i et dårlig forhold noen år hvor hun gikk til psykolog i flere år. Så alt er ikke rosenrødt.

Hvorfor bryr jeg meg? Jeg tror det er fordi jeg har vært ensom fra slutten av tyveårene og mye av tyveårene. med sommerferier nesten alene (jobb i hjembygda), nyttårsfeiringer med 1-2 venner (de jeg hadde hjemme), krangler med familie og søsken som kutter kontakten med resten av familien, og knusende avvisninger fra de damene jeg har likt. Jeg har noen venner, men alle er spredt omkring, opptatt med familie, trening, samboere etc, kort oppsummert føler jeg at jeg har mistet det som kunne vært mine beste år, og fremtidsutsiktene ser ikke bedre ut nå som alle er blitt så voldsomt opptatte med etableringsfase. Jeg føler en del sinne mot egen familie for å være som de er, og venner fra tidligere som ditchet meg da de kunne feste med andre, kulere folk.

Hun har rett og slett hatt alt jeg har drømt om å ha, i mange år. Så nå, når jeg kommer så inderlig nærme henne og hennes liv, så blir det så voldsomt tydelig for meg hvor ulykkelig jeg har vært/er, og hvor misunnelig jeg er på henne. Det stikker i meg å tenke på at jeg kunne hatt en like støttende og velfungerende familie som hun har, og venner å dra på middag hos etter jobb for å snakke med om alt mulig, og mange store fester med likesinnede og sex med attraktive mennesker. Det tærer jo også på meg å tenke på at hun har hatt trekant med to menn (det røpte hun under en kveld med altfor mye alkohol).

Jeg har de siste årene kompensert mye for lite oppmerksomhet blant damer og datet alt for mye rundt, men det fyller ikke tomrommet inni meg. Jeg trodde jeg hadde endelig funnet ei jeg kunne finne roen med, men nå føles vi så ulike. Hun føles ikke lenger som ei som er lik meg og vil kunne forstå meg. Det som tærer mest er egentlig hvor ulike familier vi har,, og hvor ulik seksuell fortid vi har. Jeg blir litt incel-aktig i tankegangen, og blir nesten litt sint på henne av å ha forsynt seg av de godene hun kunne mens hun var ung, singel og fra en støttende familie. Jeg vet det er irrasjonelt, for jeg ville forsynt meg på samme måte om jeg kunne. Hun har ikke gjort noe gale, og det er utenfor vår kontroll at det er slik.

Er det andre her inne som har opplevd lignende tanker, eller har tanker å dele? Jeg lurer på om jeg bør oppsøke psykolog, men er usikker om jeg har råd til å betale mange tusen i måneden for behandling som jeg ikke er sikker på at vil fungere. Så lenge jeg har disse tankene så tror jeg dog ikke at jeg vil kunne være i noe som helst forhold, for alle har jo utforsket i vår alder. Å finne ei med lignende sosioøkonomisk bakgrunn virker dog mer gjennomførbart.

Takk til alle som tar seg tid til å lese eller svare.

Anonymous poster hash: 27ff3...1bb

Jeg synes dette var veldig fint og reflektert skrevet, og jeg tror det er veldig menneskelig når man oppnår akkurat det en ønsker seg å likevel finne feil. Da tror jeg det er lurt å minne seg selv på at du her ser ut til å ha funnet akkurat den personen du ønsker i livet ditt, og bør gjøre alt du kan for at det ikke blir ødelagt. Tenk også at du forhåpentligvis skal leve dobbelt så lenge som du allerede har gjort, og kan forme de årene til å bli det du ønsker.

I alle tilfeller tenker jeg det er lurt å oppsøke en psykolog. Ikke nødvendigvis for å "behandle vekk" alle tankene, men for å snakke seg gjennom dem og prøve å forstå dem sammen med noen. Noen ganger kan det hjelpe mye i seg selv. Du virker som en oppegående person som har tenkt nøye gjennom dette, og klarer sikkert å få kontroll på tankene  

[logaritmemannen]

Basert på det du skriver ser forholdet ut til å ha startet skjevt, mest for din del. 

Jeg har dessverre ingen tro på at dette er noe du klarer å rette opp i (på kort tid) i denne relasjonen, ikke når du beskriver forskjellene slik som du gjør og deler egne usikkerheter. Ideelt sett er dette ting du hadde "ferdigbehandlet" før du kom inn i denne eller andre kjærlighetsrelasjoner. Å prøve å fortsette og håpe at alt plutselig "løser" seg tror jeg ikke vil føre med seg noe godt - for din del. 

Når det gjelder deg ville jeg ha gått ut av relasjonen og tatt et aktivt valg om å prøve å forbedre egen karakter. Like tiltrekker like, og om man da har mye usikkerheter eller traumer vil man ofte tiltrekke seg partnere med liknende sinnstilstander, noe som ikke er oppskriften på en god og potensiell langvarig relasjon.

Du kan prøve å gå til psykolog, men jeg vet ikke om dette alene vil gi god effekt. Du kan prøve litt mer spirituelle aktiviteter hvis du er personen til det, da dette kan gi litt andre perspektiver på livet. 

[Zeph]

Boing_80 skrev (1 time siden):

Like barn leker best?

Det finnes nok eksempel på at ulike vaksne kan få kjempegode samliv, så det er ikkje noko regel å tenke på.

[disk]

2 hours ago, Guest 27ff3...1bb said:

Hun har rett og slett hatt alt jeg har drømt om å ha, i mange år. Så nå, når jeg kommer så inderlig nærme henne og hennes liv, så blir det så voldsomt tydelig for meg hvor ulykkelig jeg har vært/er, og hvor misunnelig jeg er på henne.

Dersom du leter etter lykken her, vil du kaste vekk mange år i tvil og forbannelse til du ser at dette har faktisk fint lite å si. Mener du folk i fattige land ikke kan være genuit lykkelig? Du må nesten bare modne, for denne misunnelsen er bare fiktiv, og det må du se og oppleve selv at den er. 
Kanskje du må reise som ungkar, rundt omkring i verden og ha dine egne trekanter, for å se hvor lite det har å si. Veldig mange menn blir valgt bort i 20årene, det er ikke bare deg. 

Få deg litt perspektiv, kanskje de festene du hadde med dine nærme venner faktisk var langt mer verdt enn du tror. Du ser bare at du kommer fra fattige kår, robbet av glede, mens hun fikk alt i fanget. Glede er likt fordelt mellom alle, bare de som setter store betingelser på den vil ha det kjipt. 

PS: Når eg var 18, ble eg i forhold med en som kom fra en veldig sterk familie. Disse var mindre materialistisk, og nøt det kulturelle mye mer, som klassisk musikk og kunst. Eg ble i hvertfall veldig godt påvirket av denne familien, og eg hadde nok litt av de samme tankene du hadde. 
Prøv å tenk på smerten du har, som voksesmerter. Du modnes nå, og da må du se misunnelse og sånt, før det endelig en dag, bare slipper taket som et barn mister interessen for sin leke. 

Endret 17. desember av disk

[Phantom Software]

Dette synes jeg var destruktivt - her må du rett og slett bare skjerpe deg og rydde litt i tankene?

Jeg skjønner ikke hvordan dette kan ende opp i misunnelse på henne, det er jo ikke hennes feil? 

Det er også tåpelig å fokusere på forskjellene når dere har funnet hverandre - det er jo deg hun ser og føler seg nær og ser en fremtid med. Det må du respektere og ta til deg, og ikke putte henne i bås pga oppveksten sin. Hun er ikke foreldrene sine eller oppveksten sin selv om hun har et godt forhold til de.

Jeg ville vurdert å gå til psykolog for din del for å få hjelp til å rydde litt i hodet og ta med deg videre alt det positive, og legge bort det negative.

[Colin.]

Dette høres ut som klassikeren, man har kost seg med hunkene og sitter der nå i år 30 å noe med mental uhelse basert på en tillært kulturell adferd, og ønsker nå å finne den snille partneren man kan formere seg med.

Utifra det du beskriver, virker ikke dette individet å ha noen som helst slags selvrespekt basert på tidligere adferd. Du sier du ville gjort det samme i hennes posisjon, men ville du det? Jeg skal si deg en hemmelighet, du er populær i utlandet, og det du nå tror du ønsker du hadde opplevd, er fortsatt mulig for deg. Men om du tror slik adferd gir deg noe som helst annet enn forsterket mental uhelse, så må du tro om igjen.

Hvilken sosioøkonomisk bakgrunn noen kommer ifra, har ikke noe å si. Tidligere adferd noen har hatt, har noe å si. Spør deg selv, ville du en gang satt i fremtiden satt ringen på fingeren til noen du visste hadde utvist slik absurd adferd? Dette kommer til å ligge i bakgrunnen i dine tanker uavhengig av hvor mye du prøver å ignorere det.

[Bing123]

Hvis man går gjennom hele oppveksten uten nedturer så tror jeg faktisk man blir veldig skjør som voksen. 

Du sier jo selv din kjæreste med det du tror er det perfekte liv har hatt utfordringer.

Sikker på din ballast kan like gjerne bli en styrke.

[Selfuniverse]

Hva sier hun om den tiden hun gikk til psykolog? Ble det bedre?

Hvordan er alkoholkonsumet hennes? Du sier hun var svært beruset en gang. Er dette noe som gjentar seg ofte? Hver helg?

Har hennes familie hjulpet henne på veien? Fikk hun hjelp den tiden hun gikk til psykolog? Har hun fått noe hjelp fra familie til å begrense sitt alkoholkonsum?

Endret 17. desember av Selfuniverse

[Gjest d8538...337]

Colin. skrev (43 minutter siden):

Dette høres ut som klassikeren, man har kost seg med hunkene og sitter der nå i år 30 å noe med mental uhelse basert på en tillært kulturell adferd, og ønsker nå å finne den snille partneren man kan formere seg med.

Hvordan di du er en incel uten å si at du er en incel.

Blir du ikke trett av dette konstante maset om at all mental uhelse kommer av at ikke alle følger sekt mentaliteten din?

Anonymous poster hash: d8538...337

[Comma Chameleon]

Colin. skrev (2 timer siden):

 

Hvem enn sitt råd du tar her inne, så ikke ta dette. Han er en gammel bitter religiøs mann som har masse usunne holdninger rundt kvinner. Det vil du se om du leser andre tråder rundt samme emne her inne. 

[leticia]

TS, jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men som et par andre her har sagt, så bør du holde deg unna å følge tipsene til Colin (og evt andre som man kan gjennomskue at ikke  har  noe særlig erfaring med kvinner).

Forskjellen på deg og noen av de er at du faktisk har funnet dame. En dame som har en litt annerledes oppvekst enn deg selv, men som likevel har opplevd noen skjær i sjøen. Du TS, har kjempet hardt for hva du har oppnådd, og nå er den siste biten i ferd med å falle på plass, en dame du kan se for deg å etablere deg sammen med.

Men så var det denne tvilen da. Er jeg god nok for henne? Vil hun forstå meg og hvor jeg kommer fra? Hvorfor vil hun ha meg når hun kunne fått så mye bedre,Kan jeg leve med hva hun har opplevd før jeg traff henne? Osv osv. Dette er, som flere har nevnt tanker du selv må få orden på. Dere må ikke være like eller ha lik bakgrunn. Jeg kjenner til folk hvor det er minimum med kontakt med egne foreldre slik som du beskriver det, men som likevel har blitt tatt godt inn og passer inn i familien til partneren sin. Foreldrene hennes, slik du beskriver dem kan også bli en styrke og hjelp for deg ♥️

Jeg skjønner at forholdet enda er ungt, og at man ikke vet hvor det vil ende, men jeg tenker at du kommer til å angre på hvis du ikke utforsker forholdet noe mer. Det som er aller viktigst i et forhold er kommunikasjon. Så jeg syns at du bør snakke med kjæresten din om de følelsene du sitter inne med. Sannsynligvis så vil hun lytte og forstå mye mer enn du tror 😊 Er det "meant to be" så kan forholdet overleve veldig mye, og det du skisserer er bare små bagateller som må på plass i så måte 🌺

Klem 🧸

[Gjest 56d2a...92d]

Forstår deg godt. Ikke når det gjelder at dama er fra rik familie og har hatt ditt og datt - men, når det kommer til hennes seksuelle fortid. 
Hun har nytt og fått så mye penis hu vil i ung alder, og nå skal hun ha en snill god kar og «leve» livet med. Men fortjener hu egentlig det? Når en dame presterer å ha trekant med 2 menn, så vil jeg si at det er bunnslammet. Hun her har blitt brukt av x antall menn som liggedukke. Jeg hadde aldri klart - hva andre gjør er opp til dem. Poenget er bare - at jeg forstår frustrasjonen din.
 

Tenk at 2 menn har gjort hva de vil med henne samtidig, opptil flere gang, og nå skal du «ta vare på henne»

 

 

 

Anonymous poster hash: 56d2a...92d