Hvordan finne motet og styrken til å rett og slett bare være seg selv?

[Gjest 889a1...bf3]

Har strevet med selvbildet mitt hele livet. Aldri vært fornøyd med hvem jeg er. Dessverre vært litt opptatt av hva andre synes. Men skal jeg kle meg slik andre mener er best, sminke meg slik andre mener er best, klippe håret slik andre mener er best... Hva samfunnet mener osv. Da føler jeg meg ikke bra. 

Det jeg merker er at jeg tidvis skjemmes over hvem jeg er. For eksempel om sommeren skjemmes jeg over å være blek, fordi jeg ikke vil sole meg. Det har sine grunner til at jeg ikke vil det, men jeg er over gjennomsnittet opptatt av hud- og kroppspleie, og sol er grusomt for huden. Jeg syns heller ikke solbrun hud er særlig pent på verken meg selv eller andre. Dette er jo lite innafor i samfunnet da solbrun hud er det som blir sett på som "status" og pent. 

Dette var bare et eksempel men kan komme på så mye mer. Jeg vil ikke skjemmes og jeg vil ikke konstant føle på at jeg må forandre meg. 

Nå handler dette mest om utseende, klesstil, kropp og det som er. Når det gjelder personlighet har jeg en personlighet som gjør at jeg kommer lett overens med andre og ikke opplever at det skaper problemer for meg. Så jeg sier meg kanskje fornøyd der. Gjennom 20-årene har jeg alltid hatt lyst til å endre personligheten, bli noen annen, men har funnet ut at det får bare være som det er. 

Jeg lurer vel kanskje også på hvordan jeg kan slutte å føle på at jeg konstant må utvikle seg så mye. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal gjøre det. Jeg er jo egentlig fornøyd med hvem jeg er. Jeg er bare redd for at ingen andre er det? 

Anonymous poster hash: 889a1...bf3

[Gjest 74006...827]

Jeg tror ACT kan være til hjelp, eksempel: https://psykologtidsskriftet.no/bokanmeldelse/2014/07/act-enkelt-og-greit-en-innforing-i-aksept-og-forpliktelsesterapi

Anonymous poster hash: 74006...827

[Skandinav]

Gjest 889a1...bf3 skrev (19 timer siden):

Jeg lurer vel kanskje også på hvordan jeg kan slutte å føle på at jeg konstant må utvikle seg så mye.

Først: Pågangsmot og ambisjonen om selvutvikling er medfødt.

Altså skal du ikke slutte å føle på at du må utvikle deg. Det handler mer om i hvilken retning du ønsker å utvikle deg og hvilke motier som driver deg. Dette er høyst subjektivt. Noen ønsker å utvikle sine medfødte talenter, andre ønsker å finne nye området som de vil mestre. Noen velger mentale utfordringer, andre fysiske utfordringer. 

[Gjest c1fb3...06f]

Kan dumme det veldig ned, dog kjenner jeg flere som har vært i din posisjon.
Største forskjellen som må skje er jo hos deg, at du lærer deg at andre faktisk ikke tenker så mye på deg.
Om de ser deg, tjukk/tynn/pen/stygg/sliten/frisk/syk whatever it is..Så tenker de nøyaktig like lenge som du tenker på de du ser hver dag rundt deg på bussen, trikken, i trafikken, butikken osv.. Du tenker jo ikke på de 1000 menneskene hver dag selv?

 

Når det kommer til "faktisk" løsninger så finnes det plenty.

Det enkleste til dine eksempler vil jeg jo si er
- Brun uten sol ( sånn fuktighetskrem med "farge" som gir deg litt glød og har solfaktor i seg, vet det finnes en naturlig variant, søk litt rundt ) 
- Hold sminken og klærne lett, hvorfor ikke kjøre casual all the way? Maskara og neglelakk er alt min samboer bruker når hun skal pynte seg og det er nok i mine øyne, har hun røde roser i kinna som hun ikke ønsker den dagen bruker hun en fuktighetskrem som "dimmer" fargen i huden og som forsvinner ila noen timer sammen med kremen. I klesstilen går hun i tights og enkle topper.

Alt det over funker i 99% av alle tilfeller, klart så føler hun seg ikke fresh selv og sliter med sitt også som veldig mange andre gjør, men jeg har nå klart å overbevise henne om at det hun gjør er godt nok for alle rundt.

 

Hold det enkelt, søk litt.. Bruk noe energi så finner du løsninger som ikke går i mot dine egne prinsipper
Og hvis prinsippene er så sterke, så bør du overføre de over til hvordan du ser på deg selv og hvordan verden ser på deg.

 

Anonymous poster hash: c1fb3...06f