Utroskap

[Wildboi]

Hei, jeg har noen spørsmål som jeg ikke klarer å tenke meg helt fram til selv… 

Jeg har slitet med relasjoner hele livet, jeg er adoptert og har et godt forhold til faren min, men jeg kjenner han virkelig ikke.. jeg har også en mor som har slitet mye med alkohol og såret meg på måter jeg sliter med å tilgi eller glemme. 
 

For noen år siden mistet jeg alt, psykisk helse, selvtillit og livet mitt.. Jeg ble blandt annet fengslet for ting jeg ikke gjorde. Jeg begynte i terapi pga av mange grunnet blandt annet rus og depresjoner. 
 

For 6 mnd siden møtte jeg den mest fantastiske jenta jeg noen gang har opplevd, henne er så snill, sterk, karismatisk og morsom, men mest av alt henne ga meg ny motivasjon i livet.. 
 

Da jeg møtte henne var jeg rusfri, men jeg mistet kontroll mens vi begynte å bli en greie, uten å legge merke til forandringene selv, og jeg begynte å «prioritere» å røyke framfor å prioritere henne.. Det endte opp med at jeg la meg i en seng med en annen, vi gjorde ingenting seksuelt men jeg vet at det var galt, og spesielt mot den jeg har brydd meg mest om i livet..

Idag har vi pause, og jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg prøver alt jeg kan å respektere pausen og tiden hun har bedt om, men dette begynner seriøst å gi meg psykiske plager. 
 

Jeg har såret henne så dypt at ord ikke finnes, men alle som skjønner situasjonen skjønner nok hva jeg snakker om..

Mitt spørsmål er mest til jentene/damene der ute, er det fortsatt sjangs for meg til å vise henne hva henne faktisk betyr..? 

[Orion666]

Man må elske seg selv før man klarer å elske andre. Det virker som om du har en del jobb å gjøre her. 
Jeg sier dette med den aller største omsorg og de beste ønsker for deg.

[Gjest 42f76...279]

Wildboi skrev (9 timer siden):

Mitt spørsmål er mest til jentene/damene der ute, er det fortsatt sjangs for meg til å vise henne hva henne faktisk betyr..? 

Kommer an på dama. 

Jeg har ikke sagt det til mine ekser (jeg har to lange forhold bak meg), men jeg hadde akseptert det aller meste. De kunne gjort ganske mye ille før jeg hadde satt kroken på døra. Dette fordi jeg elsket de høyt og var villig til å jobbe gjennom det aller, aller meste for å bevare forholdet og kjærligheten. Jeg aksepterte allerede mye med han ene - rusproblemer, høy gjeld, dårlig håndtering av økonomi, han hadde mange problemer i relasjoner (som ikke bare var hans feil, han hadde dårlige foreldre). Men når han var utro, da stakk jeg. 

Utroskap er det verste i et nært forhold. Jeg hater det. Jeg hadde aldri tilgitt. Jeg tilgir svært mye, men utroskap, nei da er det over. Jeg faller ikke for løgnene om at jeg betyr noe, at han er lei seg osv. Han er lei seg fordi han ble tatt. Og når han var utro så viste han at han driter i meg og mine følelser, og alt vi har sammen. Det er takk og farvel, ha det bra. 

Men det betyr ikke at jeg ikke kan sympatisere med deg. Synd at det gikk som det gikk. Håper det ordner seg. Mennesker gjør feil, det er jeg ikke fremmed for, og jeg skjønner at mine ekser sto ovenfor et enormt begjær som de ikke klarte å kontrollere, og at jeg naturligvis ikke alltid kunne være i deres tanker og at andre mennesker for mange kan ikke bety mer for de enn deres egne følelser og ønsker. Det er ikke vanskelig å forstå. Men det gjør ikke at jeg tilgir. 

Utroskap er ikke uvanlig. Og det er faktisk ikke uvanlig at man tilgir heller. Men for mitt vedkommende, og siden du spør andre kvinner: nei, for meg hadde det ikke vært håp. 

Det beste du kan gjøre er å lære av dine feil og gå videre. Jeg håper mine ekser lærte av sine feil. Han ene fikk aldri ny kjæreste, men han andre er i et forhold nå - jeg håper han ikke gjør det samme mot henne. 

Anonymous poster hash: 42f76...279

[Gjest 42f76...279]

Gjest 42f76...279 skrev (Akkurat nå):

Kommer an på dama. 

Jeg har ikke sagt det til mine ekser (jeg har to lange forhold bak meg), men jeg hadde akseptert det aller meste. De kunne gjort ganske mye ille før jeg hadde satt kroken på døra. Dette fordi jeg elsket de høyt og var villig til å jobbe gjennom det aller, aller meste for å bevare forholdet og kjærligheten. Jeg aksepterte allerede mye med han ene - rusproblemer, høy gjeld, dårlig håndtering av økonomi, han hadde mange problemer i relasjoner (som ikke bare var hans feil, han hadde dårlige foreldre). Men når han var utro, da stakk jeg. 

Utroskap er det verste i et nært forhold. Jeg hater det. Jeg hadde aldri tilgitt. Jeg tilgir svært mye, men utroskap, nei da er det over. Jeg faller ikke for løgnene om at jeg betyr noe, at han er lei seg osv. Han er lei seg fordi han ble tatt. Og når han var utro så viste han at han driter i meg og mine følelser, og alt vi har sammen. Det er takk og farvel, ha det bra. 

Men det betyr ikke at jeg ikke kan sympatisere med deg. Synd at det gikk som det gikk. Håper det ordner seg. Mennesker gjør feil, det er jeg ikke fremmed for, og jeg skjønner at mine ekser sto ovenfor et enormt begjær som de ikke klarte å kontrollere, og at jeg naturligvis ikke alltid kunne være i deres tanker og at andre mennesker for mange kan ikke bety mer for de enn deres egne følelser og ønsker. Det er ikke vanskelig å forstå. Men det gjør ikke at jeg tilgir. 

Utroskap er ikke uvanlig. Og det er faktisk ikke uvanlig at man tilgir heller. Men for mitt vedkommende, og siden du spør andre kvinner: nei, for meg hadde det ikke vært håp. 

Det beste du kan gjøre er å lære av dine feil og gå videre. Jeg håper mine ekser lærte av sine feil. Han ene fikk aldri ny kjæreste, men han andre er i et forhold nå - jeg håper han ikke gjør det samme mot henne. 

Anonymous poster hash: 42f76...279

Vil forresten påpeke at noen kanskje vil si "ja men om du ikke tilga han så betyr det at du ikke elsket han høyt nok". Eh, jo. Jeg elsket han veldig høyt. Men når han var utro fortalte han meg, indirekte og veldig tydelig, at han ikke elsket meg like mye. Når han gråt etter at jeg fant det ut så påsto han at han var lei seg for å ha såret meg. Jeg vet jo at han var lei seg fordi han ble tatt. Han angret ingenting. Han syntes bare det var dumt at jeg skulle finne ut av det (jeg skriver "han", men var samme greia med begge to). 

Jeg er en svært følsom person, og jeg klarer ikke egentlig å skru av følelser. Men når det kommer til dette, jo de skrudde seg rett av. Alle de kjærlige, gode følelsene - helt borte. På sekundet. De kom aldri tilbake. 

Anonymous poster hash: 42f76...279

[Wildboi]

Gjest 42f76...279 skrev (På 12.12.2024 den 3:43 PM):

Vil forresten påpeke at noen kanskje vil si "ja men om du ikke tilga han så betyr det at du ikke elsket han høyt nok". Eh, jo. Jeg elsket han veldig høyt. Men når han var utro fortalte han meg, indirekte og veldig tydelig, at han ikke elsket meg like mye. Når han gråt etter at jeg fant det ut så påsto han at han var lei seg for å ha såret meg. Jeg vet jo at han var lei seg fordi han ble tatt. Han angret ingenting. Han syntes bare det var dumt at jeg skulle finne ut av det (jeg skriver "han", men var samme greia med begge to). 

Jeg er en svært følsom person, og jeg klarer ikke egentlig å skru av følelser. Men når det kommer til dette, jo de skrudde seg rett av. Alle de kjærlige, gode følelsene - helt borte. På sekundet. De kom aldri tilbake. 

Anonymous poster hash: 42f76...279

Hei og takk for det det ærlige svaret ditt. 
Jeg skal virkelig ikke være så lite forståelsesfull at jeg ikke skjønner sviket og hatet som bygger seg.. Problemet er bare at jeg har virkelig elsket henne for alt som er verdt, første gang i livet jeg faktisk har følt meg trygg, og jeg føler det blir jævlig egoistisk egnt å overbevise henne til noe annet enn det henne selv ønsker..

 

Henne kommer ned til meg neste uke for å feire bursdagen min og sier henne bare vil kose seg og ha det hyggelig. Vi har snakket litt mer siden jeg la ut posten, og jeg sitter med inntrykket idag at hun virkelig vil, men at det nesten er umulig for henne å tenke annerledes enn slik du også har gjort.. 

 

Jeg har sagt at jeg kommer aldri til å gi opp på henne, og at jeg skal gjøre det jeg kan for å bli den jeg var når hun møtte meg første gang som rusfri og en god del mer på plass i meg selv mentalt.. Jeg er virkelig villig til å gjøre alt som kreves av meg for å overbevise henne annet.. 

Jeg vet henne fortjener bedre og jeg vil jo bare at henne kan leve livet sitt akkurat slik hu ønsker det, jeg bare har så lite lyst å ikke ha henne i livet mitt one way or another..