Ekstremt narssisistiske foreldre. Andre som har det?

[Gjest 44aad...ff5]

Anonymous poster hash: 44aad...ff5

[Gjest 44aad...ff5]

Blir ofte ignorert av min mor når jeg skriver sms. Dagen etter kan det ofte komme en “Hei *insert navn* vil du ha besøk eller noe annet” som om jeg har glemt at hun ignorerte meg totalt på det forrige jeg skrev. Det er overhodet ikke greit.

De vil komme på besøk da jeg ikke besøker de for tiden men jeg setter grenser for meg selv,og sier nei eller foreslår noe annet(som sjelden blir)og da blir de sure og ofte bruker de det mot meg. Fordi det ofte blir dårlig stemning,krangling og spesielt min far er veldig sur,nedlatende og “sint” og drar alltid frem alt jeg ikke har fått til eller ikke gjør som de mener er rett osv. Jeg må beskytte freden min. Psyken min orker ikke å forsvare meg hele tiden. 
Jeg har feirer julaftener alene før pga slike ting. Kjøper og gir gaver men hater julen. Har gode minner fra da jeg var yngre men vi er en liten familie da jeg og søsken ikke har barn og partnere nå. 
 

I kveld har jeg grått mye for det er ikke en hyggelig tid. Og se “alle” glede seg til jul og alt “fremstår” så flott og fint for mange(er klar over at det er langt fra det for mange). 

Anonymous poster hash: 44aad...ff5

[Gjest 44aad...ff5]

Ingen som har noe å kommentere. Folk har perfekte liv og perfekte foreldre?!🙄🥱

Anonymous poster hash: 44aad...ff5

[Skandinav]

Ingen kommer uskadd fra sine foreldre.

Som forelder må man være klar over at den største omsorgsoppgaven er å sørge for at egne barn kommer så uskadd som mulig ut av ens eget foreldreskap. Det krever et ganske høyt nivå av egenrefleksjon og konsekvensforståelse for å få dette til. Ikke minst krever det også en god del emosjonell kognitiv kapasitet.

Frugten falder ikke langt fra træet, eller omvendt, træet står ikke langt fra der frugten faldt.

Når man først har tilegnet seg evnen å se den sammenhengen, forstår man at omsorgsyterne, som egentlig skulle sørge for deg, antakelig ikke mestret sin oppgave. I oppdagelsen av dette, oppstår en sorg. Et verktøy i sorgbearbeidelsen, er å heve seg forbi eller "zoome ut" og forstå at foreldrene ikke blir bedre om du steker dem i smør. Altså å konstant forsøke endre dem med overkompenserende motpolstaktikk til de skjønner hva skjer for å så komme til innsikt og be om forlatelse med ledsagende endring. 

Hvis du på egen hånd ikke evner å komme deg videre, søk profesjonell hjelp.

[Gjest 44aad...ff5]

Skandinav skrev (1 time siden):

Ingen kommer uskadd fra sine foreldre.

Som forelder må man være klar over at den største omsorgsoppgaven er å sørge for at egne barn kommer så uskadd som mulig ut av ens eget foreldreskap. Det krever et ganske høyt nivå av egenrefleksjon og konsekvensforståelse for å få dette til. Ikke minst krever det også en god del emosjonell kognitiv kapasitet.

Frugten falder ikke langt fra træet, eller omvendt, træet står ikke langt fra der frugten faldt.

Når man først har tilegnet seg evnen å se den sammenhengen, forstår man at omsorgsyterne, som egentlig skulle sørge for deg, antakelig ikke mestret sin oppgave. I oppdagelsen av dette, oppstår en sorg. Et verktøy i sorgbearbeidelsen, er å heve seg forbi eller "zoome ut" og forstå at foreldrene ikke blir bedre om du steker dem i smør. Altså å konstant forsøke endre dem med overkompenserende motpolstaktikk til de skjønner hva skjer for å så komme til innsikt og be om forlatelse med ledsagende endring. 

Hvis du på egen hånd ikke evner å komme deg videre, søk profesjonell hjelp.

Hvorfor forsvarer du? Helt latterlig. 

Anonymous poster hash: 44aad...ff5

[Skandinav]

Gjest 44aad...ff5 skrev (3 minutter siden):

Hvorfor forsvarer du?

Jeg forsvarer ikke, jeg forklarer.

 

Gjest 44aad...ff5 skrev (4 minutter siden):

Helt latterlig.

Som forelder, er jeg villig til å opptre som latterlig. Er du som barn villig til det samme?

[Duriello]

Gjest 44aad...ff5 skrev (7 timer siden):

Ingen som har noe å kommentere. Folk har perfekte liv og perfekte foreldre?!🙄🥱

Anonymous poster hash: 44aad...ff5

Nei det har vi helt sikkert ikke. 😅

Mine foreldre var ikke narsisister, men har/hadde vel sine egne *sett inn tilfeldige personlighetsproblemer* og det løste seg ved å sette grenser.

Ignorerer de sms fra deg? Gjør det samme i retur.

Kjefter de? Kjeft tilbake å si du ikke finner deg i dette lenger.

Lås døra, reis bort en tur..

Osv.

 

[Gjest 44aad...ff5]

Når man knekker sammen og gråter når man legger på tlf med en av foreldrene. Fordi de snakker negativt og nedlatende til deg,sårer deg og du får knapt komme til i samtalen. De turer på med det de skal si og retter pekefingeren på alt galt du gjør eller ikke får til. Blir dritsure om du ikke er enig med dem. Du besøker oss aldri lengre osv som er fordi de nettopp er som de er. Kroppen går i beredskapsmodus og får angstsymptomer når jeg prøvee å dra dit. 

Anonymous poster hash: 44aad...ff5

[Kassettspiller]

Gjest 44aad...ff5 skrev (11 minutter siden):

Når man knekker sammen og gråter når man legger på tlf med en av foreldrene. Fordi de snakker negativt og nedlatende til deg,sårer deg og du får knapt komme til i samtalen. De turer på med det de skal si og retter pekefingeren på alt galt du gjør eller ikke får til. Blir dritsure om du ikke er enig med dem. Du besøker oss aldri lengre osv som er fordi de nettopp er som de er. Kroppen går i beredskapsmodus og får angstsymptomer når jeg prøvee å dra dit. 

Anonymous poster hash: 44aad...ff5

Ikke bry deg om hva dem sier. 🤷‍♀️

[Gjest 452e3...f19]

Skandinav skrev (På 20.12.2024 den 18.30):

Ingen kommer uskadd fra sine foreldre.

Som forelder må man være klar over at den største omsorgsoppgaven er å sørge for at egne barn kommer så uskadd som mulig ut av ens eget foreldreskap. Det krever et ganske høyt nivå av egenrefleksjon og konsekvensforståelse for å få dette til. Ikke minst krever det også en god del emosjonell kognitiv kapasitet.

Frugten falder ikke langt fra træet, eller omvendt, træet står ikke langt fra der frugten faldt.

Når man først har tilegnet seg evnen å se den sammenhengen, forstår man at omsorgsyterne, som egentlig skulle sørge for deg, antakelig ikke mestret sin oppgave. I oppdagelsen av dette, oppstår en sorg. Et verktøy i sorgbearbeidelsen, er å heve seg forbi eller "zoome ut" og forstå at foreldrene ikke blir bedre om du steker dem i smør. Altså å konstant forsøke endre dem med overkompenserende motpolstaktikk til de skjønner hva skjer for å så komme til innsikt og be om forlatelse med ledsagende endring. 

Hvis du på egen hånd ikke evner å komme deg videre, søk profesjonell hjelp.

 

Gjest 44aad...ff5 skrev (På 20.12.2024 den 19.52):

Hvorfor forsvarer du? Helt latterlig. 

Anonymous poster hash: 44aad...ff5

Som fersk forelder til to barn (4 og 7 år) så kan jeg jo si at det som Skandinav prøver å forklare her er veldig viktig for deg å forstå i din relasjon med dine foreldre.

Det handler ikke om å forsvare dem. Det handler om at DU kan forstå hvem dine foreldre er, og hva de gjør, og kanskje også hvorfor de gjør som de gjør. Jeg kan prøve å forklare:

Å være forelder er vanskelig. Jeg er selv sansynligvis på autismespekteret, og har vansker med å ta inn over meg andres gleder og sorger. Jeg er også rigid og firkantet. Min defaultposisjon på alt for mye er "nei", og jeg går alt for ofte fra 0 til 100 umiddelbart når ungene lager trøbbel (som egentlig er at jeg ikke håndterer det rett). Jeg er også oppvakt nok til å forstå at dette er problemer, men jeg sliter med endringen jeg må få til. Det fører til at jeg ofte har dårlig samvittighet ovenfor egen insnats, som viderer fører til mer rigiditet og "regler" for å prøve å skape trygghet for meg, men som bare skaper problemer i relasjonen med barna fordi dem trenger frihet. Eksempler på rigiditet kan være krangling over håndvask, klær som er på bak frem, spising ved bordet osv. Jeg regner med barna oppfatter dette som kritikk, mens min intensjon er instruksjon. Og, i noen av de værste kranglene vi har hatt har jeg vært direkte slem, med overlegg, fordi jeg var sint. Jeg har selvsagt bedt om unskylding etterpå og snakket om det med barna så langt det lar seg gjøre. Men det er vanskelig for meg å endre, selv om jeg jobber med det. Jeg kan nok oppleves som en veldig kontrollerende person av mine barn.

Jeg er fullstendig klar over at jeg er langt fra en perfekt forelder. Men jeg gjør mitt beste. Og jeg håper at når jeg kommer ut på andre enden så er vi der at jeg har skadet relasjonen min minst mulig med barna.

Nå er jo ikke dette helt det som du opplever, men det er kanskje fordi jeg ser det fra mitt perspektiv, og ikke barnas.

Min samboer hadde også et anstrengt forhold til sin mor, og til dels far, men med hjelp av psykolog fikk hun ryddet opp i dette. Hun lærte seg å "se dem som de er". Foreldre er ikke perfekte, de har dårlige sider. Noen av de dårlige sidene er veldig dårlige i foreldresammenheng. Men her hjelper det å finne ut hvorfor de gjør som de gjør. Er det av hat og ond vilje, eller kan de ikke noe for det. Eller gjør de sitt beste og feiler? er dette en oppførsel de har lært fra sine foreldre, eller som en forelder har bragt inn og så har den andre plukket det opp.

Men, det jeg vil frem til, er at det er veldig vanskelig for deg å endre foreldrene dine. Nesten umulig. Det du kan gjøre er å endre din relasjon til dem, din relasjon til deg selv når du er sammen med dem, og ditt syn på deg selv.
Det er det du kan kontrollere.

Som forelder er det et poeng å gå fra å se på barna som "de gjør og sier det de gjør fordi de vil være slemme, og hører ikke etter med vilje" og til å tenke "barna gjør så godt de kan men er overveldet av følelser og intrykk som de ikke har øvelse i å håndtere, og trenger hjelp". Da kan jeg som forelder gå fra å stå å stange mot dem for å få dem tilå endre rettning her og nå, til å strekke ut en hånd og gå en omvei sammen, før vi snur og går rett vei.

Når man forstår motivasjonen, så er det lettere å endre oppførselen. Det er også lettere å akseptere at "sånn er de", om det er det man vil. Og det er ogåså lettere å bryke kontakten om man ser at dette er et uforanderlig personlighetstrekk man ikke ser noen endring på.

Men igjen, det er ikke forsvar for dårlig oppførsel. Det er en oppfordring til deg om å gå dypere i foreldrene dine sin oppførsel, og prøve å se dem og foreldrerollen i en større sammenheng. Kanskje du får noen svar.

Anonymous poster hash: 452e3...f19

[Selfuniverse]

1 hour ago, Guest 44aad...ff5 said:

Når man knekker sammen og gråter når man legger på tlf med en av foreldrene. Fordi de snakker negativt og nedlatende til deg,sårer deg og du får knapt komme til i samtalen. De turer på med det de skal si og retter pekefingeren på alt galt du gjør eller ikke får til. Blir dritsure om du ikke er enig med dem. Du besøker oss aldri lengre osv som er fordi de nettopp er som de er. Kroppen går i beredskapsmodus og får angstsymptomer når jeg prøvee å dra dit. 

Ja. Det der høres helt ut som psykisk terror. Innsatte i fengsel i Norge har det kanskje bedre psykisk enn du har her med dine foreldre. (bare for å sammenligne litt)

Slik du beskriver det, er de nå farlig for din mentale helse! De kan gjøre situasjonen din verre og verre. Som dine poster taler sterkt for her!

Som jeg sa før i tråden, hvis de ringer, og du ikke føler at du vil plukke opp samtalen, så kan det være greit å lytte til dine følelser. I ditt tilfelle så følger det mer mental tortur fra dem hver gang du plukker opp samtalen. Alle skjønner at det ikke er holdbart!

Har de noen gang bare spurt hvordan det går? Og sagt "ha en fin dag", og bare endt samtalen på ett fredelig plan?

Har de noen gang bare invitert deg med på restaurant, uten å liste opp pressmidler og moralske autoritetsfundamenter?

Har de grunnleggende noen gang bare oppført seg rolig og fredelig med deg? (f.eks de siste 5 årene)

 

Driver de med psykisk terror mot andre folk de kjenner til? "Hei, du som jeg kjenner fra nabolaget. Hvorfor har du ikke besøkt oss i det siste? Hva er galt med deg? Hvordan kan du være slik mot oss?" Nei? Gjør de ikke det? Så de prøver å være hyggelig mot andre folk de kjenner altså? ååååååh ja...

Ikke kjøp argumenter om at de 'gjør det for ditt eget beste'. Fordi hvis de ville ditt beste, så hadde de skiftet strategi for lenge siden. De må snakke med deg som en likeverdig person i fred og ro uten sjikane og negative kommentarer for at dere skal komme til bunns i ditt liv og forholdet deres sammen. Men disse foreldrene dine er ikke villig til å forandre på noe av det de gjør ser det ut til. Det betyr at de ikke er istand til å hjelpe deg, og gjør alt verre. Som du forklarer klart og tydelig til oss her.

Hvis du tenker at det kanskje kan være en smule av håp som du formodentligvis kan få ut av dem, så kan du gi dem en link til denne tråden, slik at de får se situasjonen fra andre perspektiver og kanskje våkne opp for hva de gjør med sitt barn. Hvis de etter å ha sett tråden, ikke føler for å gjøre noen endringer med sine fremgangsmåter, så har du enda mer informasjon som du kan bruke til å ta de valgene du føler er rett videre.

[Selfuniverse]

50 minutes ago, Guest 452e3...f19 said:

Eller gjør de sitt beste og feiler?

Du hadde en god post. Reflektert, og du forstår selv at det å bli sint og slem ikke er bra. Det er veldig viktig.

Kanskje noe av det mest 'irriterende' kan man si, er at barna dine/mine/alles ser på hva du/vi gjør. Og det du gjør er å bli 'sint og slem' (dine ord. og ikke hele tiden, men de gangene du snakket om), også bruker barna hjernen sin, som de er veldig gode til, også tenker de:

"hmm.. denne voksne personen blir sint og slem når det blir konflikt. Det betyr at jeg også må lære meg å bli sint og slem i konflikter for å bli ett normalt/godt/respektert medlem i denne stammen."

Dette gjør da selvfølgelig at barna forsøker selv å bli mer sint og slem fordi det er det de lærer at er normalt. De bare kopierer, fordi å ikke kopiere folk i stammen betyr at man kan bli utstøtt senere. Når barna prøver å kopiere så kan dette oppfattes som 'motstridighet', men faktisk så er det mer sannsynlig at det er forsøk på å vise seg som ett godt stamme medlem. Fordi de voksne er malene som de ser på, og det de gjør, det vil de gjerne også gjøre.

Vi snakker ett språk, de vil (automatisk) lære seg språket.

Du bør ikke akseptere argument fra deg selv om at du 'gjør ditt beste'. Kommer det en politimann på døren din for å spørre om noe, så regner jeg med at du blir svært så hyggelig og omgjengelig ovenfor denne politimannen/kvinnen, faktisk selv om du var midt i en krangel med noen i familien. Det betyr at du har kontrol over dine utagerende følelser hvis du virkelig vil. I den forstand kan det være en fin øvelse å noengang tenke seg at barna er små politikonstabler.

"Jeg gjorde mitt beste" er ikke en god forklaringsmodell i yrker eller universiteter f.eks. Du kommer ikke langt på noen av de frontene ved å peke på slike unnskyldninger. Og man insinuerer samtidig at det ikke er noe forbedringspotensiale. Ja det er utfordringer med det å ha barn, men vi er ikke rigide målepinner over hva vi kan gjøre. Det ligger svært gode bonuser for ditt forhold til dine barn, ved å se forbedringspotensialer i deg selv. Jeg har også gjort feil som forelder, men har aldri tenkt at det er det beste jeg kan gjøre.

 

Regelmessig alkoholbruk har en høy tendens over tid til å viske ut egenrådighet over egne følelser. Min anbefaling er å kutte ut all alkohol, slik at man ikke saboterer slike kontrolsentre i hjernen, og derfor kan styre seg bedre i forhold til barna sine. Bare ett generelt tips til alle, siden jeg ikke vet noe om ditt alkoholbruk.

[Gjest 452e3...f19]

Selfuniverse skrev (8 timer siden):

Du bør ikke akseptere argument fra deg selv om at du 'gjør ditt beste'. Kommer det en politimann på døren din for å spørre om noe, så regner jeg med at du blir svært så hyggelig og omgjengelig ovenfor denne politimannen/kvinnen, faktisk selv om du var midt i en krangel med noen i familien. Det betyr at du har kontrol over dine utagerende følelser hvis du virkelig vil. I den forstand kan det være en fin øvelse å noengang tenke seg at barna er små politikonstabler.
"Jeg gjorde mitt beste" er ikke en god forklaringsmodell i yrker eller universiteter f.eks. Du kommer ikke langt på noen av de frontene ved å peke på slike unnskyldninger. Og man insinuerer samtidig at det ikke er noe forbedringspotensiale. Ja det er utfordringer med det å ha barn, men vi er ikke rigide målepinner over hva vi kan gjøre. Det ligger svært gode bonuser for ditt forhold til dine barn, ved å se forbedringspotensialer i deg selv. Jeg har også gjort feil som forelder, men har aldri tenkt at det er det beste jeg kan gjøre.

Gode poenger synes jeg, og spesielt det med at barna vil være en del av stammen syntes jeg traff bra.

Jeg bruker ikke "gjøre mitt beste" som hvilepute, men jeg forstår hva du mener. Man kjemper liksom mot seg selv, og det er en kontinuerlig jobb å være obs på og endre egne mønster og personlighetstrekk som undergraver det jeg veit rasjonellt er en god fremgangsmåte. Jeg mente heller at jeg prøver å nå opp till mitt indre bilde som idealforelder, men vet godt at jeg vil feile underveis. Men det er også viktig å faktisk føle at man gjør det man kan, ellers så blir det en negativ sirkel med selvhat fordi man ikke når opp. Jeg jobber både med meg selv og relasjonen, og prøver å forbedre det jeg kan. Men det er jo en vei å gå, og man møter nye utfordringer hele tiden ettersom barna utvikler seg og andre utfordringer dukker opp.

I universitetsligningen din så vil jeg jo si at "så godt jeg kan" er en A for noen, mens for andre er det en C. For noen er det til og med en E. Sånn føler jeg det er med barn også. Noen har ikke kapasitet til mer en en C, eller E, og hos noen kommer barnevernet og sier at dette er en F så du kan ikke ha barna selv. Andre får A uten at det er noe strev fordi de har en god sammensettning i personligheten, samt at de har en partner som har godt overlapp på dette.

Vi har fått utdelt et sett med kort, og det er de foreldrene vi har kapasitet til å bli. Spesielt kan man se på evne til endring, og ønske om endring her. Noen vet jo at de burde gjøre bedre, men har ikke interesse av å endre noe. Andre vet at de burde gjøre endring, men klarer ikke å tvinge seg selv over i nye mønstre selv om de vil. Om foreldrene til TS har narssisistiske personlighetstrekk er jo det veldig dårlige kort å sitte med som forelder.

Ang alkohol så drikker jeg aldri, det smaker dritt, jeg liker ikke å være påvirket, og hater å være bakfull.

Anonymous poster hash: 452e3...f19

[Gjest 452e3...f19]

Gjest 44aad...ff5 skrev (11 timer siden):

Når man knekker sammen og gråter når man legger på tlf med en av foreldrene. Fordi de snakker negativt og nedlatende til deg,sårer deg og du får knapt komme til i samtalen. De turer på med det de skal si og retter pekefingeren på alt galt du gjør eller ikke får til. Blir dritsure om du ikke er enig med dem. Du besøker oss aldri lengre osv som er fordi de nettopp er som de er. Kroppen går i beredskapsmodus og får angstsymptomer når jeg prøvee å dra dit. 

Anonymous poster hash: 44aad...ff5

Jeg anbefaler deg å prøve å få hjelp til å pakke ut dette. En god psykolog er en god samtalepartner her, og kan hjelpe deg veldig mye. Ikke fordi det er noe som feiler deg, men fordi du har det tungt pga en ekstern påvirkning (litt som PTSD).

Anonymous poster hash: 452e3...f19