Vil gå fra kona. 2 barn. Hva gjør jeg

[Gjest 0c266...785]

29 minutes ago, wampster said:

Hadde du en tanke om at livet, prioriteringer, tidsbrukt og fritid ville være likt før dere hadde barn og når dere har to barn fra de er nyfødt til de er 2 år? Åpenbart vil mye/mesteparten av tiden bli brukt på små barn i starten...?

Samtidig jobber du "ufattelig mye" ikke pga økonomi, men fordi du ikke vil være hjemme? Vil ikke være sammen med barna når de er små? Hadde du ikke lyst på barn eller hva er greia?

Og løsningen din er å gi fra deg alt og stikke av?

Tror du bør ta en titt i speilet påsan

Jeg vet ærlig talt ikke lenger. Jeg har sett meg selv i speilet, og det er ikke noe positivt.

Anonymous poster hash: 0c266...785

[Gjest 0c266...785]

3 minutes ago, Krig og fred said:

Høres ut som om julen allerede er ødelagt. 

Ja for meg, men klarer å holde det skjult for barna.

Anonymous poster hash: 0c266...785

[wampster]

Gjest 0c266...785 skrev (3 minutter siden):

Jeg vet ærlig talt ikke lenger. Jeg har sett meg selv i speilet, og det er ikke noe positivt.

Anonymous poster hash: 0c266...785

Det er et problem, men et som kan løses.
Du er (slik jeg tolker det) i en depresjon/deprimert. 
Du trenger hjelp utenifra og må sørge for å få det. Uansett hva tidligere fastleger har sagt/sier.

 

[Gjest d173f...edf]

4 minutes ago, Guest 0c266...785 said:

Jeg vet ærlig talt ikke lenger. Jeg har sett meg selv i speilet, og det er ikke noe positivt.

Anonymous poster hash: 0c266...785

Uansett hva fastlegen måtte si til deg etter et kort møte, du er deprimert kompis. 

Det beste middelet mot depresjon, er å trene.  Jobb mindre hyr deg PT, koster flesk, men skilsmisse koster mye mer.  Etter en 2-3 måneder vil du sannsynligvis føle deg bedre.  Tren benstyrke.  Det øker testosteronproduksjonen og selvtilliten.

Alternativt så er det sikkert medisiner med plagsomme bi effekter du kan ta.

 

4 minutes ago, Guest 0c266...785 said:

Ja for meg, men klarer å holde det skjult for barna.

Anonymous poster hash: 0c266...785

Barna har nok allerede fått det med seg.  Kroppspråket til deg og kona avslører dere.

Anonymous poster hash: d173f...edf

[Gjest 0c266...785]

1 minute ago, Guest d173f...edf said:

Uansett hva fastlegen måtte si til deg etter et kort møte, du er deprimert kompis. 

Det beste middelet mot depresjon, er å trene.  Jobb mindre hyr deg PT, koster flesk, men skilsmisse koster mye mer.  Etter en 2-3 måneder vil du sannsynligvis føle deg bedre.  Tren benstyrke.  Det øker testosteronproduksjonen og selvtilliten.

Alternativt så er det sikkert medisiner med plagsomme bi effekter du kan ta.

 

Barna har nok allerede fått det med seg.  Kroppspråket til deg og kona avslører dere.

Anonymous poster hash: d173f...edf

Ja, jeg er redd for at det er sant. Men kona er ekstremt flink til å klare å ha 100% fokus på de. Hun har også sagt jeg er ikke første pri lenger, og det respekterer jeg og skjønner godt.

Jeg begynte faktisk å trene for 5 uker siden, men det er kun pga. For å slippe (det er etter at barna har sovnet)

Anonymous poster hash: 0c266...785

[knipsolini]

Du beskriver egentlig kona di som en bra dame og mor. Det kommer ikke noe som forklarer hvorfor du vil gjøre noe så forferdelig som å forlate barna. Slenger meg på at du mest sannsynlig har en depresjon som må jobbes med.

Jeg kan se for meg å gå fra samboer om det skulle skjære seg helt en gang i fremtiden, men kan aldri se for meg å forlate datteren min. 

[Orion666]

Jeg har følt meg helt alene i et forhold med barn, og det er forferdelig vondt. Du har all min sympati og medfølelse.

Som deg jobbet jeg altfor mye og drakk dessuten en hel del. Jeg holdt ut lenge. Vi var relativt åpne med hverandre og gikk i terapi, men ingenting hadde langvarig effekt. Mine fremtidsutsikter var å bli en bitter og delvis alkoholisert middelaldrende mann. Livet mitt føltes som et fengsel, og jobben var min eneste glede. Jeg følte meg forpliktet til å bli i forholdet, og var det i mange år.

Jeg konsentrerte meg om å være mye med barna når jeg var hjemme, og opplevde å ha det fint når det bare var jeg og barna alene.

[Gjest 0c266...785]

Just now, knipsolini said:

Du beskriver egentlig kona di som en bra dame og mor. Det kommer ikke noe som forklarer hvorfor du vil gjøre noe så forferdelig som å forlate barna. Slenger meg på at du mest sannsynlig har en depresjon som må jobbes med.

Jeg kan se for meg å gå fra samboer om det skulle skjære seg helt en gang i fremtiden, men kan aldri se for meg å forlate datteren min. 

Ho er kjempeflink. Det er ikke noe galt med ho når det gjelder barna. 

Men jeg kan ikke leve sånn her. Hva er alternativet mitt da? Ta livet mitt? Det er ikke en god løsning for noen. Jeg som dere styrer egne følelser, hvorfor skal en psykolog fortelle meg at det er feil slik jeg føler nå, jeg er helt enig at det er best for barna at vi er sammen, men skjønner ikke hvorfor jeg skal lides. 

Sorry. Er helt rotete det jeg har skrevet nå, beklager.

 

Anonymous poster hash: 0c266...785

[Tussi]

Det er positivt at du tenker å sikre kone og barn økonomisk,  men, og nå er jeg litt moralistisk, men du er en far, og å økonomisk sørge for barna dine, men ikke se dem, ikke ha samvær med dem etc, hvis jeg tolker dette rett, det er uakseptabelt.  Barna trenger å vite at begge foreldre ønsker å være sammen med dem og er glad i dem, noe annet kan skade dem emosjonelt for livet, og det har du ingen rett til å gjøre mot dem!

[Gjest 0c266...785]

3 minutes ago, Orion666 said:

Jeg har følt meg helt alene i et forhold med barn, og det er forferdelig vondt. Du har all min sympati og medfølelse.

Som deg jobbet jeg altfor mye og drakk dessuten en hel del. Jeg holdt ut lenge. Vi var relativt åpne med hverandre og gikk i terapi, men ingenting hadde langvarig effekt. Mine fremtidsutsikter var å bli en bitter og delvis alkoholisert middelaldrende mann. Livet mitt føltes som et fengsel, og jobben var min eneste glede. Jeg følte meg forpliktet til å bli i forholdet, og var det i mange år.

Jeg konsentrerte meg om å være mye med barna når jeg var hjemme, og opplevde å ha det fint når det bare var jeg og barna alene.

Det er egentlig sånn jeg har det. Utenom alkoholen, har ikke tydd til det.

Men hva ble resultatet her? Hva har du gjort i tilfelle. 

Vi har vært sammen i nesten 23 år.

Mvh

Ts

Anonymous poster hash: 0c266...785

[wampster]

Gjest 0c266...785 skrev (5 minutter siden):

Jeg som dere styrer egne følelser, hvorfor skal en psykolog fortelle meg at det er feil slik jeg føler nå

 

Anonymous poster hash: 0c266...785

En psykolog vil aldri fortelle deg at det du føler nå er feil.
Man snakker med andre for få mer objektive og andre meninger/perspektiver, da en selv ofte ikke er i stand til å klare det selv. I hvert fall i situasjoner hvor du er i den mentale tilstanden du beskriver nå.

edit: Bare så det er klart, jeg sier ikke at du ikke skal gå fra kona, jeg bare poengterer at en slik avgjørelse bør tas på litt bedre grunnlag enn det du kommer med her

Endret 17. november av wampster

[Gjest 0c266...785]

3 minutes ago, Tussi said:

Det er positivt at du tenker å sikre kone og barn økonomisk,  men, og nå er jeg litt moralistisk, men du er en far, og å økonomisk sørge for barna dine, men ikke se dem, ikke ha samvær med dem etc, hvis jeg tolker dette rett, det er uakseptabelt.  Barna trenger å vite at begge foreldre ønsker å være sammen med dem og er glad i dem, noe annet kan skade dem emosjonelt for livet, og det har du ingen rett til å gjøre mot dem!

Nei, jeg vet egentlig det. Men skjønner ikke hvordan det skal gå på en måte. Hva er alternativene mine når det gjelder omsorg. Jeg kvier meg skikkelig til å ta det her videre. 

Mvh ts

Anonymous poster hash: 0c266...785

[Orion666]

Gjest 0c266...785 skrev (13 minutter siden):

Det er egentlig sånn jeg har det. Utenom alkoholen, har ikke tydd til det.

Men hva ble resultatet her? Hva har du gjort i tilfelle. 

Vi har vært sammen i nesten 23 år.

Mvh

Ts

Anonymous poster hash: 0c266...785

Jeg gikk. En kveld vi hadde samme diskusjonen vi hadde hatt hjndre gamger før, bare konkluderte jeg der og da at dette går ikke lenger. Vi var i ferd med å ødelegge hverandre og ingen av oss fortjente det. Ekskona mi er et godt menneske, men vi fikk det ikke til sammen. Jeg følte at jeg tok av meg en 20 kilos ryggsekk idet jeg sa at dette ikke går lenger.

Man kan aldri vite helt sikkert om man gjør det rette valget i slike tilfeller, men jeg har hatt et nært og godt forhold til barna mine gjennom hele oppveksten deres og de har hatt en oppvekst med to foreldre som for en stor del har samarbeidet til barnas beste.

Jeg kjøpte ny bolig i samme nabolag og fulgte opp barna gjennom foreldremøte, bursdager, fritidsaktiviteter og venner. Deres venner var like mye i mitt hjem som i morens og kunne være med på turer og ferier. Jeg ble en bedre far etter bruddet, og jeg er en bedre eksmann enn jeg var ektemann.

[Simen1]

Noen innspill:

• Alkohol løser ingenting. Det gjør ting verre. Da får du først ennå mer betente diskusjoner, så fyllesyke på toppen av å være utbrent.
• Ja, småbarnslivet er slitsomt og brenner ut mange foreldre. Det er skremmende vanlig, men like fullt så vokser barna opp og blir livet lysner til igjen. Da er det veldig dumt om man har brent alle broer til barna mens de var små.
• Det høres ut som du vil skille deg fra barna. Er det fordi du automatisk tenker at de er uadskillelig "gift med" kona di?
• Å skille seg fra kona er fullt forståelig, men barna, den sliter jeg med å forstå. Du har kanskje ikke tenkt over at det finnes andre måter å leve på* etter brutt kjærlighet enn å skilles og dumpe fra deg all formue og veldig mye av din framtidige inntekt i 16+ år fremover, samt ditt forhold til barna? Det høres mildt sagt vanvittig ut den destruktive togsporet du er inne på nå. Økonomisk selvmord er en uhyre dårlig løsning også for barna. De vil automatisk ønske å ha et godt forhold til deg som far og jeg mener du bør strekke seg langt for å bevare forholdet til barna, selv om forholdet til mora svikter.

* Bare for å lufte noen alternativer til de to du ser for deg. Prøv å møt de med åpent sinn og la de surre litt i bakhodet noen dager.

1. Bo hver for dere, men vekselvis 50/50 på hybel og i den boligen dere deler i dag. Da får dere 50/50 samvær med barna og kan bevare forholdet til barna. Dere får begge puste ut og slappe av annenhver uke. Dette alternativet kan også gli over alternativ 2.
2. Hvis en eller begge får ny partner etter hvert så sett pris på det. Det vil lette hverdagen da det er flere til å hjelpe med de daglige gjøremålene. Det blir også økonomisk lettere å ha to fullverdige boliger med 2 barnerom i hver. Om få år vil barna kreve egne rom, helst i begge foreldrenes hjem.
3. Flytt begge to og finn dere noe mindre/billigere med nok rom. Hvis dere må flytte til et annet sted for å få det til å gå rundt økonomisk, gjør det samtidig. Ikke bo på hver kant av landet så det blir vanskelig med samvær og støtte f.eks når en forelder blir syk. Barna er ennå så unge at de ikke har særlig vanskeligheter med å finne seg til rette i et nytt miljø.
4. Skaff hjelp til å få "hodet over vannet" fra familie, naboer osv. Det kan hjelpe dere gjennom småbarnsfasen, uansett hvordan bosituasjon og kjærlighetslivet utvikler seg.
5. Oppsøk hjelp til å sortere tankene, muligheter og konsekvenser framover. Kamerathjelpen er en hjelpetelefon det går an å benytte seg av.

[Gjest 0c266...785]

8 minutes ago, Orion666 said:

Jeg gikk. En kveld vi hadde samme diskusjonen vi hadde hatt hjndre gamger før, bare konkluderte jeg der og da at dette går ikke lenger. Vi var i ferd med å ødelegge hverandre og ingen av oss fortjente det. Ekskona mi er et godt menneske, men vi fikk det ikke til sammen. Jeg følte at jeg tok av meg en 20 kilos ryggsekk idet jeg sa at dette ikke går lenger.

Man kan aldri vite helt sikkert om man gjør det rette valget i slike tilfeller, men jeg har hatt et nært og godt forhold til barna mine gjennom hele oppveksten deres og de har hatt en oppvekst med to foreldre som for en stor del har samarbeidet til barnas beste.

Jeg kjøpte ny bolig i samme nabolag og fulgte opp barna gjennom foreldremøte, bursdager, fritidsaktiviteter og venner. Deres venner var like mye i mitt hjem som i morens og kunne være med på turer og ferier. Jeg ble en bedre far etter bruddet, og jeg er en bedre eksmann enn jeg var ektemann.

Takk for ærligheten.

Når det gjelder økonomien, så tjener vi forsåvidt bra, og blir ikke påvirket av rentene på den måten at vi ikke har penger igjen når måneden er omme. Men det vil bli umulig for kona å ha huset alene, uten at jeg bidrar langt over barnebidraget (jeg har sjekket nav og det er langt unna det jeg kommer til å tilby) da har tom. tatt at jeg ikke skal ha noe samvær med de. Ja, jeg vet det ikke er bra. Jeg forstår det, jeg trenger ikke å bli rakket ned på siden jeg er inne på det og. Ikke at du gjør det altså! 

Jeg kommer ikke til å ha noen mulighet til å kunne kjøpe meg noen egen bolig, men vil støtte med det jeg kan økonomisk. Iaf i starten, det kan sikkert endres. Jeg vet ikke. 

 

Mvh ts

Anonymous poster hash: 0c266...785

[Gjest 0c266...785]

13 minutes ago, Simen1 said:

Noen innspill:

• Alkohol løser ingenting. Det gjør ting verre. Da får du først ennå mer betente diskusjoner, så fyllesyke på toppen av å være utbrent.
• Ja, småbarnslivet er slitsomt og brenner ut mange foreldre. Det er skremmende vanlig, men like fullt så vokser barna opp og blir livet lysner til igjen. Da er det veldig dumt om man har brent alle broer til barna mens de var små.
• Det høres ut som du vil skille deg fra barna. Er det fordi du automatisk tenker at de er uadskillelig "gift med" kona di?
• Å skille seg fra kona er fullt forståelig, men barna, den sliter jeg med å forstå. Du har kanskje ikke tenkt over at det finnes andre måter å leve på* etter brutt kjærlighet enn å skilles og dumpe fra deg all formue og veldig mye av din framtidige inntekt i 16+ år fremover, samt ditt forhold til barna? Det høres mildt sagt vanvittig ut den destruktive togsporet du er inne på nå. Økonomisk selvmord er en uhyre dårlig løsning også for barna. De vil automatisk ønske å ha et godt forhold til deg som far og jeg mener du bør strekke seg langt for å bevare forholdet til barna, selv om forholdet til mora svikter.

* Bare for å lufte noen alternativer til de to du ser for deg. Prøv å møt de med åpent sinn og la de surre litt i bakhodet noen dager.

1. Bo hver for dere, men vekselvis 50/50 på hybel og i den boligen dere deler i dag. Da får dere 50/50 samvær med barna og kan bevare forholdet til barna. Dere får begge puste ut og slappe av annenhver uke. Dette alternativet kan også gli over alternativ 2.
2. Hvis en eller begge får ny partner etter hvert så sett pris på det. Det vil lette hverdagen da det er flere til å hjelpe med de daglige gjøremålene. Det blir også økonomisk lettere å ha to fullverdige boliger med 2 barnerom i hver. Om få år vil barna kreve egne rom, helst i begge foreldrenes hjem.
3. Flytt begge to og finn dere noe mindre/billigere med nok rom. Hvis dere må flytte til et annet sted for å få det til å gå rundt økonomisk, gjør det samtidig. Ikke bo på hver kant av landet så det blir vanskelig med samvær og støtte f.eks når en forelder blir syk. Barna er ennå så unge at de ikke har særlig vanskeligheter med å finne seg til rette i et nytt miljø.
4. Skaff hjelp til å få "hodet over vannet" fra familie, naboer osv. Det kan hjelpe dere gjennom småbarnsfasen, uansett hvordan bosituasjon og kjærlighetslivet utvikler seg.
5. Oppsøk hjelp til å sortere tankene, muligheter og konsekvenser framover. Kamerathjelpen er en hjelpetelefon det går an å benytte seg av.

Takk for et meget utfyllende svar. Mye gode innspill og inntrykk på meg nå. 

Ang, det du skriver at de er uadskillelige fra kona, ja. Slik det er nå så er de det. Men jeg vil skilles fra henne. Ikke barna på en måte, barna er hennes glede, jeg kan ikke skjønne at ho får det bra om jeg skal kreve noe omsorg ( iaf i starten?). Ho kan ikke sitte alene om jeg har barna. Slikt fortjener ho ikke. Jeg skriver veldig rotete og gjør det vanskelig for deg/dere å bistå. Jeg beklager til deg og, sorry. 

Om ho blir nødt til å flytte, så er jeg enda mer alene, jeg svikter da på alle felt. 

Mvh ts

Anonymous poster hash: 0c266...785

[Gjest 0ad10...8ea]

Hva tror du kona di tenker om en separasjon da? Har dere i det hele tatt snakket om det?

Jeg ville jo begynt der. Kanskje det er gjensidig. 

Å skilles er ikke akkurat veldig kontroversielt i 2024. Så lenge dere kan samarbeide fint om deres felles barn ser jeg ikke at det skal være et stort problem.

Jada. Barn har det sikkert best om foreldrene bor sammen og er lykkelige, men man skal ikke ofre sitt eget liv for at barna skal ha en oppvekst med to foreldre og om det ikke fungerer mellom mor og far vil nok barna også merke det og fort få det verre enn om dere bor hver for dere.

Anonymous poster hash: 0ad10...8ea

[Gjest 84bf1...550]

Jeg ble selv skilt når jeg hadde 1 barn på 3 år. Solgte huset etter hvert, og delte vel økonomisk 50/50. Også barnet har vi 50/50. Om det er slik at å bo sammen gir så mye krangling at det går på helsa løs så kan det være nødvendig å flytte fra hverandre. Greit å ikke bo for langt fra hverandre slik at barna kan bo vekselvis 50/50 hos den ene og den andre.

Anonymous poster hash: 84bf1...550

[Simen1]

Gjest 0c266...785 skrev (1 time siden):

Takk for ærligheten.

Når det gjelder økonomien, så tjener vi forsåvidt bra, og blir ikke påvirket av rentene på den måten at vi ikke har penger igjen når måneden er omme. Men det vil bli umulig for kona å ha huset alene, uten at jeg bidrar langt over barnebidraget (jeg har sjekket nav og det er langt unna det jeg kommer til å tilby) da har tom. tatt at jeg ikke skal ha noe samvær med de. Ja, jeg vet det ikke er bra. Jeg forstår det, jeg trenger ikke å bli rakket ned på siden jeg er inne på det og. Ikke at du gjør det altså! 

Jeg kommer ikke til å ha noen mulighet til å kunne kjøpe meg noen egen bolig, men vil støtte med det jeg kan økonomisk. Iaf i starten, det kan sikkert endres. Jeg vet ikke.

Mvh ts

Anonymous poster hash: 0c266...785

Du trenger ikke gi din andel av huset dere bor i til kona for at hun skal fortsette å kunne bo der. Du kan fortsatt sitte med 50% eierandel etter en skilsmisse og en eller annen ordning med betaling for leie av din andel. Kanskje ikke helt optimalt eller ønskelig, men det kan være en løsning. Hvis dere bor i enebolig med utleieenhet kan f.eks seksjonering og salg av utleieenheten være en løsning for å finansiere at en av dere sitter alene igjen med resten (100% eierskap)

[Gjest 97ea7...039]

Gjest d173f...edf skrev (13 timer siden):

Det er vanskelig å gi råd uten at du gir litt mer informasjon, men jeg slenger meg på at du høres deprimert ut.

Annet enn det, så er du veldig heldig at du har 2 barn.  Mann deg opp.  Gjør det beste du kan og ikke forvent noe i retur fra partneren min.   Gjør det for barna dine!  Glem sex og hvis det kommer, så kommer det og det er en bonus.

Hvis hun ikke er klar for å kaste deg på dør:

Kjemp som faen mann!  

Drit i å gi opp alt!   Du har masse felles historie med denne kvinnen og noe må det være som har gjort at dere har holdt sammen så lenge!   Kjemp!!!!

Vær den beste utgaven av deg selv som du kan!   Ikke utsett barna dine fra lavere intelligens og dårlige sosiale evner fordi du stikker, eventuelt seksuelle overgrep på grunn av at hun får seg ny fyr som ikke er den biologiske faren!

Kjemp!!!

Anonymous poster hash: d173f...edf

Aldri aldri be noen om å "manne seg opp". Spesielt ikke når de er sårbar. Det er faktisk kjønnsdiskriminerende, og ikke ålreit bare fordi det er en mann

Anonymous poster hash: 97ea7...039