Vil gå fra kona. 2 barn. Hva gjør jeg

[Simen1]

Gjest 0c266...785 skrev (1 time siden):

Ang, det du skriver at de er uadskillelige fra kona, ja. Slik det er nå så er de det. Men jeg vil skilles fra henne. Ikke barna på en måte, barna er hennes glede, jeg kan ikke skjønne at ho får det bra om jeg skal kreve noe omsorg ( iaf i starten?). Ho kan ikke sitte alene om jeg har barna. Slikt fortjener ho ikke. Jeg skriver veldig rotete og gjør det vanskelig for deg/dere å bistå. Jeg beklager til deg og, sorry. 

Hvis du har et svakt forhold til barna, så vil jeg anbefale deg å forsøke å rette på det. Gjerne når kona er på jobb, besøk hos venninner etc.

Det sies at babytida er en tid der far har liten rolle. Godt mulig det, men når barna venner seg av med pupp så bør farsrollen og morsrollen være omtrent likeverdige. Husk at far-barn-tid er like verdifullt for et barn som mor-barn-tid. Du og mor må ikke være sammen med barnet samtidig. Du trenger heller ikke føle at du må ha mors umiddelbare støtte for å være sammen med barna. Du klarer deg nok helt fint alene med barna du også.

At mor skal føle seg "alene" uten 100% samvær med barna synes jeg høres ut som et rart hensyn. Hvorfor skulle ikke barna ha et likt behov for samvær med dere begge? Hvorfor skal ditt hensyn til mor veie tyngre enn ditt hensyn til barnas behov? Barnas behov bør være det aller viktigste hensynet!

[Gjest 0c266...785]

20 minutes ago, Simen1 said:

Hvis du har et svakt forhold til barna, så vil jeg anbefale deg å forsøke å rette på det. Gjerne når kona er på jobb, besøk hos venninner etc.

Det sies at babytida er en tid der far har liten rolle. Godt mulig det, men når barna venner seg av med pupp så bør farsrollen og morsrollen være omtrent likeverdige. Husk at far-barn-tid er like verdifullt for et barn som mor-barn-tid. Du og mor må ikke være sammen med barnet samtidig. Du trenger heller ikke føle at du må ha mors umiddelbare støtte for å være sammen med barna. Du klarer deg nok helt fint alene med barna du også.

At mor skal føle seg "alene" uten 100% samvær med barna synes jeg høres ut som et rart hensyn. Hvorfor skulle ikke barna ha et likt behov for samvær med dere begge? Hvorfor skal ditt hensyn til mor veie tyngre enn ditt hensyn til barnas behov? Barnas behov bør være det aller viktigste hensynet!

Jeg tror nok at hun ikke vil at ho skal ha de 100. Det er jeg nesten sikker på. Men jeg er ikke i stand nå til å ta meg av de verken 20 eller 50 prosent. 

Og jeg har ingen problemer med å være med de alene når morbgjør andre ting. Er bedre da

Anonymous poster hash: 0c266...785

[wampster]

Gjest 0c266...785 skrev (6 minutter siden):

Jeg tror nok at hun ikke vil at ho skal ha de 100. Det er jeg nesten sikker på. Men jeg er ikke i stand nå til å ta meg av de verken 20 eller 50 prosent. 

Og jeg har ingen problemer med å være med de alene når mor gjør andre ting. Er bedre da

Anonymous poster hash: 0c266...785

Du sier jo selv at du jobber mye for å unngå å være hjemme og ikke pga det økonomiske?

Hva er det som forhindrer deg i å kutte ned på arbeidstiden og være mer hjemme sammen med barna evt kone?

[Gjest 0c266...785]

Kan tråden låses eller slettes. Jeg må finne ut av dette.  Unnskyld om noen har blitt forbanna eller frustrert over det jeg har skrevet.  Jeg har prøvd å være helt ærlig, og ser at det er mye rot i min orddeling. 

Takk for meg.

Anonymous poster hash: 0c266...785

[Simen1]

Gjest 0c266...785 skrev (22 minutter siden):

Jeg tror nok at hun ikke vil at ho skal ha de 100. Det er jeg nesten sikker på. Men jeg er ikke i stand nå til å ta meg av de verken 20 eller 50 prosent. 

Og jeg har ingen problemer med å være med de alene når morbgjør andre ting. Er bedre da

Anonymous poster hash: 0c266...785

Det høres ut som dere trenger en ekstra omsorgsperson. En utenfra. Jeg tror barnevernet har noen sånne i beredskap, så det går jo an å be om et møte, forklare situasjonen og spørre om de har en "vikarforelder" å låne ut for å avlaste dine hjemmeoppgaver til du kommer på rett kjøl selv. Jeg vil anta disse er erfarne foreldre med voksne barn, som savner foreldrelivet og har mer å gi. Bare en tanke som poppet opp. Kanskje det er en dårlig ide, så fint om andre kan kommentere forslaget. Jeg kjenner et par som er fosterforeldre, men det er jo en annen sjanger av "vikar". Jeg tror barnevernet har flere varianter av "foreldrevikarer" på ringelista.

Vil det lette på din situasjon om kona ikke er hjemme? Altså mindre mas og stress når hun er borte sånn at du får mer overskudd til omsorg for barna når du er alene med de, hjemme der dere bor nå? Hvis dette er situasjonen så høres det ut som du trenger en vikar til å hjelpe deg. Om ikke fra barnevernet, så kanskje besteforeldre kan trø til noen kvelder i uka?

Hvordan oppfører barna seg når dere er der begge to, og kona må ut en tur? Er det sånn at du får panikk og ikke takler barnas adferd? Eller er det at barna henger sånn på deg at du ikke klarer å vaske, lage mat, spille på PCen eller andre ting? Hvis det er barnas adferd når du er alene med de som er problemet så tror jeg familievernkontor og barnevern har noen foreldrekurs som kan hjelpe til med å forstå barnas adferd og finne måter å takle de bedre på.

Hvor mange timer søvn får du per natt i gjennomsnitt? Hvor lenge sover du maks sammenhengende?

Endret 17. november av Simen1

[Neffi]

Gjest 0c266...785 skrev (10 minutter siden):

Kan tråden låses eller slettes. Jeg må finne ut av dette.  Unnskyld om noen har blitt forbanna eller frustrert over det jeg har skrevet.  Jeg har prøvd å være helt ærlig, og ser at det er mye rot i min orddeling. 

Takk for meg.

Anonymous poster hash: 0c266...785

Jeg syns du forklarer deg fint jeg! Og at du er ekstremt klarsynt i forhold til situasjonen. 

Slik jeg forstår deg, trenger du tid til deg selv, og det er utrolig stort å innrømme. Høres ut som om at du er i dyp personlig utvikling, gjerne med tilhørende deperesjon. Å finne seg selv kan være blytungt, særlig med barn og partner.

Flaks for oss at også kvinner jobber og kan være forsørgere, sånn at også menn kan få lov til å vakle seg igjennom de vanskeligste fasene i livet. 

 Håper du klarer å legge det fram sånn for partneren din. At du er i en krise og trenger deg selv. Da er odsene større for at det blir mindre konflikter. Det er en kunst å stå i livskriser uten å brenne alle broer, men det gjør reisen videre lettere. For alle, men særlig barna.

Håper du klarer å nøste deg videre til noe bedre. Stor klem!

[Tussi]

Gjest 0c266...785 skrev (2 timer siden):

Takk for et meget utfyllende svar. Mye gode innspill og inntrykk på meg nå. 

Ang, det du skriver at de er uadskillelige fra kona, ja. Slik det er nå så er de det. Men jeg vil skilles fra henne. Ikke barna på en måte, barna er hennes glede, jeg kan ikke skjønne at ho får det bra om jeg skal kreve noe omsorg ( iaf i starten?). Ho kan ikke sitte alene om jeg har barna. Slikt fortjener ho ikke. Jeg skriver veldig rotete og gjør det vanskelig for deg/dere å bistå. Jeg beklager til deg og, sorry. 

Om ho blir nødt til å flytte, så er jeg enda mer alene, jeg svikter da på alle felt. 

Mvh ts

Anonymous poster hash: 0c266...785

 

Gjest 0c266...785 skrev (28 minutter siden):

Jeg tror nok at hun ikke vil at ho skal ha de 100. Det er jeg nesten sikker på. Men jeg er ikke i stand nå til å ta meg av de verken 20 eller 50 prosent. 

Og jeg har ingen problemer med å være med de alene når morbgjør andre ting. Er bedre da

Anonymous poster hash: 0c266...785

Jeg vet ikke om du leser dette innlegget. Men det er mye du kan gjøre for barna dine selv om mor har omsorgen, f eks ta dem med på ålreite ting f eks på kveld eller helg. Jeg er sikker på at mor noen ganger trenger litt fri også. 

Bare vær en del av livet deres selv om hun har den daglige omsorgen. Møt på fotballkamp når de blir større, ta dem med p en liten ferie eller arranger en bursdag for dem etc. Selv om du ikke kan mye, så la dem merke at du ønsker å være i livet deres

[Camlon]

29 minutes ago, Guest 0c266...785 said:

Kan tråden låses eller slettes. Jeg må finne ut av dette.  Unnskyld om noen har blitt forbanna eller frustrert over det jeg har skrevet.  Jeg har prøvd å være helt ærlig, og ser at det er mye rot i min orddeling. 

Takk for meg.

Anonymous poster hash: 0c266...785

Bra. Problemet her er depresjonen din, ikke kona eller barna. Å skille deg vil løse ingenting. Du bør snakke med psykolog, muligens ta noen medisiner og så komme deg videre i livet.

[Gjest 76f45...836]

Mann med ungdommer her. Jeg var i en lignende situasjon som deg. Mor til barna tok initiativet til skilsmisse og det var en stor lettelse. Livet så straks mye lysere ut, og jeg var innstilt på 50% omsorg, 50% av formuen og et diplomatisk ok forhold til eksen. Helt til det begynte å hagle inn advokatbrev som i grove trekk tok sikte på å frata meg all omsorg og all formue. Da knakk jeg sammen og trengte hjelp fra både advokater, arbeidsgiver, familievern og barnevern for å stable livet på beina igjen.

I dag har jeg et flott forhold til barna, null kontakt med mor, og kom ut av det økonomisk svekket men ikke helt på null. Livet går videre etter en skilsmisse. Selv om man har vært langt nede mentalt. Eksen klarte å ødelegge forholdet mellom meg, min mor og mine søsken. Det er fortsatt vanskelig. Tiden jeg var mentalt knekt ødela også et arbeidsforhold og deler av karrieren min, for en stund. Nå er jeg på det nivået jeg burde være igjen, hos en annen arbeidsgiver.

Det hører også med til historien at samlivet med eksen var veldig dårlig også med barna til stede. Hun var voldelig, ikke meg. Jeg ble utsatt for drapsforsøk mens barna så på. Det tok på mentalt i lang tid, en nå har jeg fått det på avstand. Barna har fortrengt det meste og husker lite eller ingenting fra det.

Eksen fant seg ny kjæreste, som viste seg å være pedofil, (nedlastinger etc). Han sonet en dom for det og barnevernet holdt han unna barna i 3 mnd. Ingen tegn til at mine barn har vært utsatt for noe, men mor har fortsatt samlivet med han. Etter mine ungdommers beskrivelse er det kun pga hans høye inntekt og deres dyre felles bolig.

Mors historikk med vold, sykdom og hennes pedofile samboer har selvsagt gjort det vanskelig å være barn i det huset, så barna som nå er ungdommer har mer eller mindre flyttet til meg av egen fri vilje. De har fortsatt gjesterom hos mor som de bruker av og til.

Anonymous poster hash: 76f45...836

[qualbeen]

Gjest 0c266...785 skrev (33 minutter siden):

Kan tråden låses eller slettes. Jeg må finne ut av dette.  Unnskyld om noen har blitt forbanna eller frustrert over det jeg har skrevet.  Jeg har prøvd å være helt ærlig, og ser at det er mye rot i min orddeling. 

Takk for meg.

Anonymous poster hash: 0c266...785

Jeg håper ikke tråden blir stengt. 

Og jeg er på ingen måte frustrert, ei heller forbannet på deg. 

Det er svært innsiktsfult å lese hvordan du har det. Du beskriver din situasjon godt, og det er nok mange som kjenner seg igjen i flere elementer her.

Samliv og foreldrerollen er ikke lett. Virkelig ikke. Det er mange som mistrives, og å sette ord og følelser på det, synes jeg er svært bra. Og viktig! 

Takk for at du deler. Takk for at du skisserer din situasjon.

Jeg har dessverre ingen quick-fix til deg. Basert på din berettelse, tror jeg en skilsmisse er på sin plass. For meg er det viktig at du får det bedre. Dersom du får det bedre uten kona, så er det slik det bør bli!

Veien dit er viktig å gå opp på en ryddig måte! Ikke alle par klarer det, men siden det er barn involvert, håper jeg du og din kommende eks kan opprettholde et slags vennskap, og hvertfall et samarbeidsklima mtp barna.

Ungene har ikke lyst til å miste deg. De ønsker ikke en tilstedeværelse uten noen far. 

Masse lykke til! 🥰

Prøv å ta til deg de gode rådene! Så får du heller overse kommentarer og innlegg som bommer grovt. 

[Vokteren]

qualbeen skrev (19 minutter siden):

Jeg håper ikke tråden blir stengt. 

Og jeg er på ingen måte frustrert, ei heller forbannet på deg. 

Det er svært innsiktsfult å lese hvordan du har det. Du beskriver din situasjon godt, og det er nok mange som kjenner seg igjen i flere elementer her.

Samliv og foreldrerollen er ikke lett. Virkelig ikke. Det er mange som mistrives, og å sette ord og følelser på det, synes jeg er svært bra. Og viktig! 

Godt skrevet og ganske betegnende for mange par som har møtt veggen.
Det virker som om ts har ofret seg selv i parforholdet. Altfor mange kutter ut egne venner, interesser og hobbyer i et forsøk på å skape et perfekt ytre med fint hus, dyr bil og kostbare vaner. Når hverdagen kommer, er det særdeles viktig å ha harmoni med seg selv.

Skilsmisse er en alvorlig sak som hovedsaklig går ut over forholdet foreldre-barn.
Hvis trådstarter skiller seg, må han ta ansvar for egen fremtid. Å gi bort alt, er ingen god løsning.
Mye bedre å senke kravene og samarbeide mer.

[qualbeen]

Noe jeg ikke ser nevnt i tråden, TS, er om du kan åpne deg opp for noen gode kompiser, og få luftet hodet ditt på den måten?

Det er veldig fint at du skriver her på Diskusjon også – og det er jo en stor styrke i å kunne få tilbakemelding fra folk som ikke har noen relasjon til hverken deg, kona di eller barna dine. Men allikevel; det er sikkert lurt å ventilere tanker og følelser med noen som er deg nær! 

Å skulle drøfte temaet er såklart vanskelig. Man må jo åpne seg og fortelle sine innerste tanker og følelser. Man gjør seg veldig sårbar. Dersom du klarer det, tror jeg det er mye å hente her. Bare det å vite at noen vet hvordan du har det, er en fantastisk styrke i seg selv! 

Forresten, du trenger jo ikke å åpne deg for kompisgjengen, kan jo like gjerne være et familiemedlem (søsken, foreldre?), en god kollega, eller kanskje en tilfeldig psykolog? (Bestille seg en time, bare for å kunne snakke ut, og få luftet hodet?)

[Fustasjeopphengsforkobling]

qualbeen skrev (1 time siden):

Noe jeg ikke ser nevnt i tråden, TS, er om du kan åpne deg opp for noen gode kompiser, og få luftet hodet ditt på den måten?

kan jo like gjerne være et familiemedlem (søsken, foreldre?), en god kollega, eller kanskje en tilfeldig psykolog?

Jeg er forsiktig med å gi anbefalinger om slike greier på diskusjonsforum. Jeg skjønner situasjonen er vanskelig TS, og støtter dette forslaget. Du sier dere har forsøkt parterapi uten å lykkes. Det ville vært min default-anbefaling, men det som nevnes over her må være en god nummer 2. Å bære alt alene når du fra før er ganske nedfor kan være blytungt. Det vanskelige kan jo være at ting kan lekke og bli en "snakkis" med rykter som plutselig flyr rundt. Du tåler sikkert det, men det vil angå barna også, så vær nøye med hvem du velger å åpne deg for. Ikke hold noe tilbake, overdriv eller fremstill ting skjevt. Det vil kunne svi senere. Vær åpen og ærlig med en du vet du kan stole på (som ikke lekker noe ut), også om noe eventuelt ikke skulle se så lyst ut fra din side (som regel er det ikke bare 1 side av en slik sak). 

[Gjest d173f...edf]

3 hours ago, Fustasjeopphengsforkobling said:

Jeg er forsiktig med å gi anbefalinger om slike greier på diskusjonsforum.

Et råd jeg tror det er ganske uproblematisk å gi:

Og alkohol og eventuelt andre rusmidler, de hører til når livet er på plussiden.  Jeg holder meg unna alkohol når jeg har problemer og drikker når jeg er i bra form og på en god plass i livet.  Når jeg har hatt problemer, inkludert dame og koneproblemer, så har jeg holdt meg tørr, selv om trangen har tidvis vært sterk.   Det har jeg aldri angra på.

Så over til råd som jeg ikke er fullt så skråsikker på:

Til TS.  Jeg har posta en del i tråden her som kanskje høres belærende eller nedlatende ut.   Jeg tenker litt langsiktig for din del.   Du blir gammel etterhvert, hvis du ikke gjør noe drastisk (som jeg håper du ikke har noen planer om å gjøre!).   Da kan det være veldig greit for din del at du har vært en del av livet til barna dine igjennom oppveksten.   Velferdsstaten vår er dessuten på hell og hvor mye vi kan lene oss på den når vi blir pensjonister er det ikke så godt å si.  Normalen både historisk sett og i de fleste land i dag er å lene seg på barna når man blir eldre.  I min familie ble bestemor pleiet av mamma i 10 år før hun gikk bort.

Så litt belæring:

Du har mye å sette pris på i livet ditt.  Du har ei dame som er villig til å gi 100% for å bringe DINE gener videre.   Du har bra jobb og bra økonomi.   Det er veldig veldig mange menn som gjerne ville vært i din situasjon.

Anonymous poster hash: d173f...edf

[Gjest 17b2e...669]

Gjest 0c266...785 skrev (På 16.11.2024 den 7:14 PM):

Sitter i en vanskelig situasjon nå.

2 barn, 2 og 3 år. 

Gift, men her går ikke lenger. Vært sammen i 17 år. Gift i 5 år. 

Jeg vil mest gi fra meg alt, da mener jeg alt. Både hus, bil og barna. Jeg vet at barna får det bedre uten meg, ikke i starten, men på sikt så vil de bli det. Vi har vært i slikt parforhold terapi, uten noe gevinst, bedre de 2 første ukene etter terapi, men så tilbake til det gamle. Hvor skal jeg begynne? Still gjerne spørsmål rundt mer dere trenger å vite for å kunne hjelpe meg på veien. 

Anonymous poster hash: 0c266...785

Høres ut du har "gitt opp" og oppfordrer deg og din partner om  å søke hjelp. !  

Anonymous poster hash: 17b2e...669

[Gjest 37d00...750]

Det er ikke vanlig, men samtidig vanlig det du gjør gjennom.

Ta kontakt med mannsforum, bare ring 1 gang og fortell og se hva det evt gir. Du har ikke noe å tape på det i hvertfall.

Depresjon i småbarnsalder er veldig normalt derimot, selv om det ikke "skinner" gjennom hos mange.
Det er ingen som funker bra med lite søvn, lite intimitet, lite oppmerksomhet, lite bekreftelse ++++
Og med småbarn får du alt det smelt i trynet samtidig. Mange gjør dårlige valg, mange lar det gå utover barna og føler seg som verdens verste menneske.

Men poenget er at det er en vei rundt det, du må bare være villig til å gjøre mye ekstra for deg selv. Og når det er gjort så er du klar for å gjøre det ekstra for de rundt deg.

Min bror gikk så langt at han var voldelig mot barna sine, ikke i en forstand hvor det gikk på helsa løs, men det var alt fra å ta de hardt i armen og dra de til rommet sitt, eller være litt for voldsom mot de når de gråt ++ ( nok til at barnevernet hadde reagert hvis de var involvert) 
Etter at han kom frem med dette til meg i et svakt øyeblikk rett før han hadde tenkt å ta sitt eget liv så satt jeg ned med han i noen timer og snakket, fikk han sykemeldt i 4 uker.
Var med han og ungene alene de første dagene og viste hvor fint livet faktisk kan være. Og ja selv om dette var uten jobb så måtte han bare forstå at livet kunne være slik i helgene, også blir hverdagene litt mer "glemt" som de normalt blir for alle andre også.

Nå 3 år senere gløder han av barna fortsatt, nå er alt han lever for barn og kona, han vil for alltid ha dårlig samvittighet og en følelse som gnager på han fordi han lot sin frustrasjon gå utover ungene flere ganger, om han klarer å tilgi seg selv tviler jeg på. Ikke tror jeg man skal det heller, man må akseptere at man ikke er perfekt, man vil gjøre feil, og man vil såre de man elsker mest. 
Til syvende og sist er vi bare mennesker og vi er langt i fra perfekte alle sammen, selv om mange av oss i dag tror vi gjør mye av de riktige valgene så kan du banne på at det er noen der ute som kan vise til at du gjør noe "galt"

Det at du ikke liker kona lenger er noe som kan snu, eller ikke. Det er uansett noe begge måtte ha jobbet med.
Du burde derimot ikke gi opp barna dine, du tok et valg og brakte de fram her til verden, de ba aldri om det.
Det er ditt ansvar resten av ditt liv å sørge for at de har det bra. Ikke ta så enkelt på hva et liv betyr og er verdt.

Anonymous poster hash: 37d00...750

[Gjest 5fce1...182]

Hvis det er kona som er problemet skjønner jeg ikke hvorfor du vil straffe barna med å ikke ha kontakt med de? Du har satt to barn til verden og det er ditt ansvar å følge de opp. Ja det er veldig travelt med to barn i den alderen, men skal mor ha alt ansvaret alene da? Det er mange par som mister gnisten når barna er i den alderen. Det er bleier, grining, mas og lite søvn. Kan dere skaffe barnevakt og rom til bare dere to? Det blir bedre med årene, og dette varer ikke evig 

Anonymous poster hash: 5fce1...182