Bror som sliter, hvordan gå frem?

[Gjest d4667...955]

Har spurt hvordan det går. Alt går bra, men det går ikke bra (det er veldig åpenbart).

Vet ikke helt hvordan jeg skal nå inn. Er hans søster. Familien vår er dysfunksjonell. Vi har nok ikke hatt en særlig god relasjon når vi vokste opp. Samhold i søskenflokken har ikke eksistert, men vi snakker sammen når vi møtes. Jeg er ikke flink nok til å ta kontakt, han tar aldri kontakt med meg og jeg har så langt i livet lært at når det kommer til kontakt med menn i familie så må jeg være pådriveren, om ikke er der ingen kontakt.  

Nå om dagen er temaet mental helse blant menn aktuelt, men er det bare å glemme å nå inn for meg? Han vet jeg har slitt en del også, men han har naturligvis heller ikke spurt eller brydd seg noe særlig om det. Jeg har bare nevnt det et par ganger. 

Har skjønt det slik at man skal ikke mase, men hva er mas? Er det mas å ringe en gang i måneden og spørre hvordan det går? Er det mas å si "jeg tror ikke det går så bra jeg, er det noe jeg kan hjelpe med?" og hva gjør jeg om han sier nei? Det må da være noe jeg kan gjøre. Om han ikke vil snakke, greit, hva gjør jeg da når jeg ikke vet hva problemet er og hvordan kan jeg støtte han uten å vite hva jeg skal støtte han i? Man skal ikke være pådriver for snakking fordi "menn er ikke kvinner", så det jeg kan (lytte og snakke) kan jeg ikke gjøre. 

Han vil finne på ting i blant. Men det er sjeldent. Det er vel ikke så morsomt å henge med søsteren sin. Jeg er redd han sitter der og tror at ingen bryr seg om han, når jeg leser hva menn skriver for eksempel på Reddit om at "ingen bryr seg om unge menn" osv så koker det litt, for jo jeg bryr meg om broren min. Hva om han sluker alt dette oppgulpet rått. 

Syns dette er utrolig vanskelig. Jeg vil hjelpe og bry meg men føler ikke at jeg får lov, og syns det er skummelt å skulle rygge tilbake, hva om noe skjer. 

Anonymous poster hash: d4667...955

[Milhouse85]

Du sier ikke så mye om alder, bakgrunn - hva du tror er problemet. 
Alt jeg leser er "jeg er bekymret". Det kan være han sliter noe helt ekstremt, og det kan hende du overdriver og overtenker - selv om det ikke er noe som helst å bekymre seg over. 

Jeg har jobbet i psykiatrien i mange år; og den absolutt største varsellampen er dersom han isolerer seg helt, slutter å svare på meldinger og  det går ut over jobb/studie, og personlig hygiene - samt at vedkommende blir ganske så "fjern" og tom ... Dersom det skulle gå langt, må du ikke ta  et nei for et nei. Og møte opp hjemme hos vedkommende, banke på, hamre løs på soveromsvinduet helt til du fremmer en reaksjon.

Uansett; jeg tror det beste du kan gjøre er bare å "være der". Forsøke så langt du kan, å dra ham med ut på aktiviteter. Noe han liker, innen kontrollerte former. Og ikke "push" på (det er utrolig irriterende for menn, damer som maser.. :p) - men lytt, og still åpne og enkle spørsmål. "Går det bra" nytter ikke. Hva skal man svare på det? Men; du kan spille på medfølelsen hans. Dersom du sier noe slikt som "Jeg er bekymret for deg, og det plager meg.... Kan du være så snill å snakke litt om hvordan det går, sånn EGENTLIG går med deg?" - da snur du fokuset mot deg selv; mens det i bunn å grunn handler om ham. Litt kynisk gjerne; men det er jo ærlig.... Jeg tenker; da forstår han hvorfor du sprø "Går det bra..." - for det er jo et ganske så overfladisk spørsmål de fleste av oss syns er irriterende å få serverte i fanget. Men dersom du begrunner spørsmålet ditt; er det mer sannsynlig å få et svar. 

Men; folk er jo ekstremt forskjellige. Så det  blir ekstremt vanskelig å si.

Du kan ringe Mental Helse (tlf 911 16 123) og få litt bedre svar derfra. Da får du en bedre dialog også, enn det du noensinne vil få på et nettforum. Høres kanskje litt voldsomt ut å ringe slik..... Men det er ikke så ille. Gjort det selv. Det er ganske befriende å snakke med noen man ikke har en relasjon til.

[Rudde]

Gjest d4667...955 skrev (23 timer siden):

Jeg er redd han sitter der og tror at ingen bryr seg om han, når jeg leser hva menn skriver for eksempel på Reddit om at "ingen bryr seg om unge menn" osv så koker det litt, for jo jeg bryr meg om broren min. Hva om han sluker alt dette oppgulpet rått. 

Anonymous poster hash: d4667...955

Altså dette er kanskje litt sidetrack, men det er ikke dette de fleste mener når det snakkes om at ingen bryr seg om dem. Selv om ikke alle har familie, er de fleste klar over at de har familie som på sett og vis bryr seg om dem. Men det er ikke nok å være støtte-karakter i andres liv for selv å syns du selv lever et rikt liv verdt å leve.