Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Har du noensinne angret for å ha avvist noen for dumme grunner?


Anbefalte innlegg

Menn og kvinner, jeg spør dere herved: har dere noensinne avvist noen for dumme eller irrasjonelle grunner, som du i retrospekt endte opp å angre for? Om så, så fortell meg deres historier.

En interessant annerledes tråd her

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Gjest 388c6...353

Storesøster ertet meg for å leke med jenter i barndommen. På barneskolen ble jeg invitert på skoleball av ei jente i parallellklassen via fasttelefon. Min søster fikk det med seg og mobbet meg i ukevis. Jeg avviste henne fordi skoleball er flaut.

Jeg fikk sosial angst mot å ha en kjæreste. Jeg var ikke populær nok til å gjøre flaue ting, som å ha en kjæreste eller gå på skoleball. De populære kan gjøre slikt uten å bli mobbet, men jeg måtte alltid gå på en meget tynn linje.

Jeg droppet russefeiring fordi det er sikkert flaut, akkurat som skoleball.

På ungdomsskolen var jeg forelsket i klassene peneste, greieste og smarteste jente. Trodde ikke hun var interessert i meg, men en gang spurte hun om vi skulle være sammen. 

Idioten jeg ble flau. Livet passerte i revy. Trodde jeg kom til å bli mobbet resten av livet, så jeg klarte ikke å ytre ordet "ja". Jeg avviste henne.

Hadde jeg en tidsmaskin ville jeg dratt tilbake i tid mange år til denne dagen. Hun ville ikke blitt selvskader, og jeg ville ikke vært ensom.

Da min søster giftet seg gikk det opp for meg at ingen av bryllupsgjestene mobbet henne for å ha en kjæreste/ektemann. At kjæreste er flaut gjelder bare meg.

Sånn blir livet ødelagt av mobbing og dårlig selvbilde.

Anonymous poster hash: 388c6...353

Lenke til kommentar

Trodde lenge at jeg ikke likte feminine jenter, fordi det var lettere å forholde seg til dem om jeg kunne være på mental bølgelengde med de smarte og tøffe jentene. Det viste seg at det hadde en tendens til å skape vennskap ikke romantikk.

 

Gjest 388c6...353 skrev (16 minutter siden):

Sånn blir livet ødelagt av mobbing og dårlig selvbilde.

Kjipt å lese. Hun projiserte nok sine egne usikkerheter over på deg.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Ja, men de virket ikke dumme da (man ville gjøre det rette) men i retrospekt var de nok det. Men det er ingen grunn til å angre. Livet er foran, ikke bak. Alle beslutninger man tar er med på å forme deg videre.

Endret av Theo343
Lenke til kommentar
Elgen-Hansi skrev (På 3.11.2024 den 6:46 PM):

Har avvist jenter jeg syns virket dumme. Syns det er veldig turn off. Men har med alderen lært at bare fordi noen virker litt blåst i førsteintrykket, så kan de ofte vise seg å være ganske skarpe når man blir bedre kjent med de.

Ja, jeg forstår deg. Så lenge man ikke er "blåst" regelmessig, haha

Lenke til kommentar
Gjest cd9d0...3ff

Jeg angrer på noe, men samtidig ikke?  Hvis det gir mening.
Jeg liker livet mitt slik det er nå og vil ikke ha det noe annerledes..Men det er fordi alt som er skjedd hittil har fått meg hit jeg er i dag med familie og venner og jeg vet jo ikke annet.

Men jeg avviste en barndomsvenn fordi hun hadde dårlig ånde når vi "klina" første gang..hvor vi begge brøt gjennom barrieren som er kjent som "friendzone" hos hverandre. 
Jeg husker jeg tenkte " Shit nå skjer det, nå må jeg gjør det riktig" ( Jeg hadde aldri klina ordentlig med noen før, ikke hun heller)
Og ånden var så stinky.. Stakkars..hun hadde jo ikke fått drikke av meg heller så lenge som vi var hos oss..
Så idiot var jeg, skal sies jeg gikk i 7 klasse og hun i 6 klasse. og jeg var ikke akkurat så interessert i damer..Det var var wow som var fokuset.

Uansett så ble det klein stemning etter det, mest fordi jeg ikke tok kontakt da jeg følte det ble for dumt.
Og dette var 2 dager før sommeren, jeg så henne ikke igjen før i 9 klasse når hun startet på ungdomskolen.
Vi hadde et veldig av og på venneforhold i 6 år etter jeg så henne igjen..hun hadde jo fått former og jeg hadde blitt interessert i jenter. 

Så jeg prøvde meg på nytt i 9 klasse etter at vi hadde tatt opp kontakten igjen, men fant fort ut at hun hadde ligget med en ekkel type på fest helga før (Jeg var jomfru til jeg var 18, hadde sett for meg at første gang ble med henne, som "ødela" meg litt)... Så jeg avslo henne på nytt.  Litt frem og tilbake venneforhold igjen før jeg skal på VGS.
Igjen så går det litt over 1 år før vi sees igjen på VGS.. Nå har hun fått store pupper og blitt skikkelig pen.
Dog det har jeg også ( uten puppa), så oppmerksomhet fra jentene var ikke vanskelig å få.
Hun blir sjalu når hun ser meg med andre jenter på skolen og blir sammen en ny "gris".. Selvfølgelig RETT FØR jeg har tenkt å prøve meg på nytt etter at vi har tatt opp kontakten. 
Er vel rundt her jeg innser at dette blir for dumt, vi ser jo at vi passer så bra sammen, men hun "fucker" det opp hver gang i mine øyne.

Er mye som skjer i ettertid, men det er bare drama da typene hennes er psykisk voldelig og hun lyver og bruker meg ++

Alt i alt vet jeg nå at hvis vi hadde kommet forbi den dumme episoden med dårlig ånde, så hadde vi nok vært sammen idag og vært et skikkelig "powercouple" uten traumene vi skapte for hverandre.
Jeg tror genuint at vi var ment for hverandre, men det ble ødelagt av det øyeblikket.
Det skapte usikkerhet hos henne som hun igjen søkte andre steder, og det ødela hvordan jeg så på henne som potensiell partner, selv om jeg ga det i mine øyne 4 sjanser. Sjanser som aldri skulle vært aktuelle.

 

Så jeg "angrer" på det ene øyeblikket.
men samtidig ikke siden jeg er der jeg er i dag.  😃
 

Anonymous poster hash: cd9d0...3ff

Lenke til kommentar
Theo343 skrev (2 timer siden):

Du mener da "ikke lykkelig gift"?

Jeg er ikke tilstrekkelig medisinert til å går rundt med en følelse av kronisk lykke. Jeg var lykkelig nok til å avvise henne i det øyeblikket jeg gjorde det. Tilstrekkelig lykkelig gift betyr nok i dette tilfellet at jeg var lojal til familieprosjektet.

Lenke til kommentar
52 minutes ago, Orion666 said:

Jeg er ikke tilstrekkelig medisinert til å går rundt med en følelse av kronisk lykke. Jeg var lykkelig nok til å avvise henne i det øyeblikket jeg gjorde det. Tilstrekkelig lykkelig gift betyr nok i dette tilfellet at jeg var lojal til familieprosjektet.

Egentlig ikke noe å angre på da. Fint å fullføre prosjekter.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...