Hvordan tar du kontakt med venner, familierelasjoner når de opplever kriser / motgang ?

[Gjest 47cee...964]

Mange opplever motgang, og livskriser i hverdagen i  forbindelse med sykdom, dødsfall, samlivsbrudd.m.m  Noen takler kriser og motgang bedre en andre, medan andre ikkje takler det så bra, og her handler det mye om bl.a livserfaringer, nettverk m.v .

 Nyleg ble det en større leteaksjon etter eit familiemedlem  og ein  levde en stund i i uvisse om vedkomende kom hjem levende eller død. Når ein står oppi en slik situasjon er adrialinet på eit høyt nivå hos nære pårørende. Bor i  eit igjennomsiktig distrikt, med mange bekjente, og  men liten  omgangkrets med  familierelasjoner  rundt  oss. Vet av erfaring at i slike situasjoner går jungeltelegrafen seg ofte varm, og det blir det store samtalemne på kafeen, og andre sosiale lag. 

Så kommer dagen derpå  og ein som pårørende skal forsøke å bearbeide  en krise ein har vert opp  i, og noen ønsker å bearbeide den alene, medan andre ønsker å ha noen å snakke med. Noen tar kanskje kontakt  av rein nysgjerrighet, medan andre ønsker å vera en venn i nøda.  

Vokste opp på ein mindre plass på 50-70 talet  m/ 600 innbyggere,  før krisepsykiatrien sin tid.  Når en krise råket en familie så manglet det ikkje på hjertevarme og omsorg fra innbyggerene. Flyttet ettehvert til eit tettsted, og bygde hus , og  busette oss eit steinkast fra kona barndomshjem, og det førte også  umiddelbart  til  skjevendring i det sosiale nettverk også nåpr en krise oppstår. 

Eg er ein person som stiller opp når nære venner, bekjente har behov for hjelp, og ein person som ikkje vender det andre kinnet til når ein møter venner, familie som en vet har opplevd krise, og motgang. 

Når ein er i en krisesituasjon er ofte i en  veldi sårbar situasjon følelsesmessig , og noen opplever  kontaktsøkende av rein nygjerrighet medan andre ønsker å vera ein venn i nøda.

 

   

 

  

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 47cee...964

[Gjest 5530a...6dc]

On 10/29/2024 at 11:17 AM, Guest 47cee...964 said:

Mange opplever motgang, og livskriser i hverdagen i  forbindelse med sykdom, dødsfall, samlivsbrudd.m.m  Noen takler kriser og motgang bedre en andre, medan andre ikkje takler det så bra, og her handler det mye om bl.a livserfaringer, nettverk m.v .

 Nyleg ble det en større leteaksjon etter eit familiemedlem  og ein  levde en stund i i uvisse om vedkomende kom hjem levende eller død. Når ein står oppi en slik situasjon er adrialinet på eit høyt nivå hos nære pårørende. Bor i  eit igjennomsiktig distrikt, med mange bekjente, og  men liten  omgangkrets med  familierelasjoner  rundt  oss. Vet av erfaring at i slike situasjoner går jungeltelegrafen seg ofte varm, og det blir det store samtalemne på kafeen, og andre sosiale lag. 

Så kommer dagen derpå  og ein som pårørende skal forsøke å bearbeide  en krise ein har vert opp  i, og noen ønsker å bearbeide den alene, medan andre ønsker å ha noen å snakke med. Noen tar kanskje kontakt  av rein nysgjerrighet, medan andre ønsker å vera en venn i nøda.  

Vokste opp på ein mindre plass på 50-70 talet  m/ 600 innbyggere,  før krisepsykiatrien sin tid.  Når en krise råket en familie så manglet det ikkje på hjertevarme og omsorg fra innbyggerene. Flyttet ettehvert til eit tettsted, og bygde hus , og  busette oss eit steinkast fra kona barndomshjem, og det førte også  umiddelbart  til  skjevendring i det sosiale nettverk også nåpr en krise oppstår. 

Eg er ein person som stiller opp når nære venner, bekjente har behov for hjelp, og ein person som ikkje vender det andre kinnet til når ein møter venner, familie som en vet har opplevd krise, og motgang. 

Når ein er i en krisesituasjon er ofte i en  veldi sårbar situasjon følelsesmessig , og noen opplever  kontaktsøkende av rein nygjerrighet medan andre ønsker å vera ein venn i nøda.

 

   

 

  

 

 

 

 

 

Ble litt rotete post? Ikke ta meg for slem her. Livet kan erfares kjipt, de fleste av oss, ihvertfall voksne, har opplevd tap. Sitter man alene, send en sms "kan jeg vi snakke?" eller f.eks. Kirkens SOS om man sitter alene. Tettsteder vil bli mindre personlige. Bygder sprer mer ondsinnet sladder mens byfolk har doble låser på døren.

 

 

Anonymous poster hash: 47cee...964

 

Anonymous poster hash: 5530a...6dc

[Gjest e0266...492]

En bør ikke ta kontakt når folk står midt i ei krise, da har folk mer enn nok med seg selv. Bortsett fra om det er nærmeste familie eller helt nære venner. 
Å sende en melding om at man tenker på vedkommende og er der for de er helt greit om det er naturlig, og det er folk man har god kontakt med. Ellers er det vanlig å sette et hjerte på fb veggen om de selv skriver noe om saken. På den måten er det offentlig og man kan gi støtte. Når bekjente og litt fjerne sender melding når man står i en vanskelig situasjon føles det som nyskjerrighet og ikke omsorg. Det kan være belastende. Et hjerte er mer enn nok for å vise omtanke. Men lurt å vente noen dager etter en hendelse. 

Anonymous poster hash: e0266...492