Vet ikke lenger hva jeg skal gjøre, har stoppet helt opp

[Gjest 6375c...de2]

Jeg fungerer ikke lenger i jobben min. Jeg fungerer ikke på privaten. Vanlige rutiner og hverdagsgjøremål er en kamp hver dag, og som oftest taper jeg. Prøver konstant å holde humøret oppe, ta på en maske, de få gangene jeg klarer å møte opp på jobb så bruker jeg alt jeg har av energi på å holde maska og gjøre jobben min slik jeg skal. 

Mistrives i alt jeg gjør, kan finne noe som får tankene over på noe annet men det er jo ren og skjær unnvikelse, det er ikke noe som tilføyer livet mitt noe bare noe som distraherer meg fra den faktiske virkeligheten. Så jeg har noe å gjøre i hverdagen, men er det noe som får meg opp av morgenen? Nei. Er det noe jeg er glad for å gjøre daglig? Nei. 

Jeg ser ærlig talt ikke noe håp i det hele tatt, der er ikke noe lys i enden av tunellen og dette er vanskelig å kommunisere for eksempel til psykolog. Det er ikke slik at jeg konstant gråter og er nedbrutt, jeg kan som oftest virke helt fin og holde normale samtaler uten noen problemer. Så jeg tror ikke jeg klarer å kommunisere hvor ille det faktisk står til. 

Prøver jo hver eneste dag, i dag sto jeg for eksempel opp kl. 8 for å jobbe med det å få et normalt søvnmønster. Så langt har timene vært et helvete og jeg klarer ikke å gjøre noe. Sitter bare og ser på soveromsdøren, jeg vil legge meg igjen og sove så lenge jeg kan. Kjøkkenet mitt stinker, søppel som skulle vært tatt ut for flere dager. Jeg ser bare alt rotet og lukker øynene for jeg vet ikke hvor jeg skal starte, jeg er så trøtt og sliten, selv om jeg ikke har gjort noe som helst. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg spør om hjelp, jeg har en psykolog, jeg har gruppeterapi som jeg går i også, hvor jeg ble lovet å møte likesinnede og folk i samme situasjon som meg. Men de er mye mer vellykket enn meg, de har sine problemer de også som jeg kan relatere til men de har liv jeg skulle ønske jeg levde likevel. De er i det minste litt glade, og ikke helt blottet for håp. Jeg ønsker ikke sympati for det er meningsløst det også, det hjelper meg ingen vei. Det jeg trenger hjelp til er å finne en grunn til å i det hele tatt prøve men alt virker så utrolig håpløst at jeg vet ikke lenger. Jeg vet ingenting.  

Det kjennes dypt meningsløst å skrive dette anonymt på et forum og vite at uansett hvilke svar jeg får så betyr det ikke noe, man har såpass distanse til mennesker via internett at ingen tenker over at jeg er en ekte person som har disse vanskene, fordi jeg selvsagt ikke betyr noe som helst for majoriteten av folk og det påvirker svært få liv om jeg plutselig ikke skulle være her lenger. Så vet jeg at det sitter noen andre der ute som føler det som meg, før ville jeg kanskje prøve å hjelpe men nå ser jeg ikke poenget for der er jo ikke noe man kan gjøre. 

Men jeg er den største pingla i verden jeg finner ikke på noe. Jeg bare legger meg for å sove. 

Anonymous poster hash: 6375c...de2

[Elgen-Hansi]

Gjest 6375c...de2 skrev (32 minutter siden):

Jeg fungerer ikke lenger i jobben min. Jeg fungerer ikke på privaten. Vanlige rutiner og hverdagsgjøremål er en kamp hver dag, og som oftest taper jeg. Prøver konstant å holde humøret oppe, ta på en maske, de få gangene jeg klarer å møte opp på jobb så bruker jeg alt jeg har av energi på å holde maska og gjøre jobben min slik jeg skal. 

Mistrives i alt jeg gjør, kan finne noe som får tankene over på noe annet men det er jo ren og skjær unnvikelse, det er ikke noe som tilføyer livet mitt noe bare noe som distraherer meg fra den faktiske virkeligheten. Så jeg har noe å gjøre i hverdagen, men er det noe som får meg opp av morgenen? Nei. Er det noe jeg er glad for å gjøre daglig? Nei. 

Jeg ser ærlig talt ikke noe håp i det hele tatt, der er ikke noe lys i enden av tunellen og dette er vanskelig å kommunisere for eksempel til psykolog. Det er ikke slik at jeg konstant gråter og er nedbrutt, jeg kan som oftest virke helt fin og holde normale samtaler uten noen problemer. Så jeg tror ikke jeg klarer å kommunisere hvor ille det faktisk står til. 

Prøver jo hver eneste dag, i dag sto jeg for eksempel opp kl. 8 for å jobbe med det å få et normalt søvnmønster. Så langt har timene vært et helvete og jeg klarer ikke å gjøre noe. Sitter bare og ser på soveromsdøren, jeg vil legge meg igjen og sove så lenge jeg kan. Kjøkkenet mitt stinker, søppel som skulle vært tatt ut for flere dager. Jeg ser bare alt rotet og lukker øynene for jeg vet ikke hvor jeg skal starte, jeg er så trøtt og sliten, selv om jeg ikke har gjort noe som helst. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg spør om hjelp, jeg har en psykolog, jeg har gruppeterapi som jeg går i også, hvor jeg ble lovet å møte likesinnede og folk i samme situasjon som meg. Men de er mye mer vellykket enn meg, de har sine problemer de også som jeg kan relatere til men de har liv jeg skulle ønske jeg levde likevel. De er i det minste litt glade, og ikke helt blottet for håp. Jeg ønsker ikke sympati for det er meningsløst det også, det hjelper meg ingen vei. Det jeg trenger hjelp til er å finne en grunn til å i det hele tatt prøve men alt virker så utrolig håpløst at jeg vet ikke lenger. Jeg vet ingenting.  

Det kjennes dypt meningsløst å skrive dette anonymt på et forum og vite at uansett hvilke svar jeg får så betyr det ikke noe, man har såpass distanse til mennesker via internett at ingen tenker over at jeg er en ekte person som har disse vanskene, fordi jeg selvsagt ikke betyr noe som helst for majoriteten av folk og det påvirker svært få liv om jeg plutselig ikke skulle være her lenger. Så vet jeg at det sitter noen andre der ute som føler det som meg, før ville jeg kanskje prøve å hjelpe men nå ser jeg ikke poenget for der er jo ikke noe man kan gjøre. 

Men jeg er den største pingla i verden jeg finner ikke på noe. Jeg bare legger meg for å sove. 

Anonymous poster hash: 6375c...de2

Uff, høres utrolig tungt ut!

Du sier du har psykolog. Har dere forsøkt noe annet enn gruppeterapi? Hva med medisinering? Jeg er ikke psykolog, men det du beskriver her høres jo ut som tekstbok depresjon.

[Gjest c66c2...8f5]

Du er deprimert.

En ordentlig depresjon er ikke noe man kommer ut av selv. Det er ikke "bare å skjerpe seg". Man må ha helsehjelp like mye som kreftpasienter, eller når man har brukket beinet.

Og sånn som du har det nå, så virker det som innleggelse på psykiatrisk sykehus kan være riktig.

Gå til fastlegen, og vær dønn ærlig om hvordan du har det. Så kan fastlegen hjelpe deg videre i systemet, slik at du kan få hjelp. Men husk: Dønn ærlig

Anonymous poster hash: c66c2...8f5

[Gjest 6375c...de2]

Elgen-Hansi skrev (5 timer siden):

Uff, høres utrolig tungt ut!

Du sier du har psykolog. Har dere forsøkt noe annet enn gruppeterapi? Hva med medisinering? Jeg er ikke psykolog, men det du beskriver her høres jo ut som tekstbok depresjon.

Samtaleterapi i en del år, går på antidepressiva. Fikk ikke tilbud om mer samtale med DPS men fikk gruppeterapi.

Gjest c66c2...8f5 skrev (3 timer siden):

Du er deprimert.

En ordentlig depresjon er ikke noe man kommer ut av selv. Det er ikke "bare å skjerpe seg". Man må ha helsehjelp like mye som kreftpasienter, eller når man har brukket beinet.

Og sånn som du har det nå, så virker det som innleggelse på psykiatrisk sykehus kan være riktig.

Gå til fastlegen, og vær dønn ærlig om hvordan du har det. Så kan fastlegen hjelpe deg videre i systemet, slik at du kan få hjelp. Men husk: Dønn ærlig

Anonymous poster hash: c66c2...8f5

Har gått til fastlegen så lang to ganger i år angående dette. Blir ikke søkt om noe. Jeg har også vært ærlig og heldigvis faktisk vært til time med legen når jeg er virkelig langt nede, så han har både sett og hørt. 

Slik jeg forstår det er jeg for frisk nettopp fordi jeg klarer å gå litt på jobb fortsatt, og det at jeg ikke klarer å gjøre noe i hjemmet og at det ser rotete og skittent ut her, at jeg ikke klarer å ha daglige rutiner, at søvnen er helt på trynet, det er normalt. Det er sånn det bare er. Det er slik jeg blir fortalt at det er og det er kun jeg selv som kan gjøre noe så hva andre gjør eller sier spiller ingen rolle. 

Dette er ikke noe jeg har funnet på selv men har jo også blitt fortalt det. De har rett. Men jeg klarer det ikke. Nå høres jeg utrolig frekk og slem ut men det er ikke meningen, men er det slik folk blir ufør? For i så tilfelle er det ikke rart at så mange er det, jeg har mye potensiale i arbeidslivet men jeg er psykisk syk og overlatt til meg selv. Jeg er utrolig bekymret for evt. uførhet i fremtiden merker jeg. Jobb har jeg taklet i mange år, men nå sliter jeg virkelig med det.  

Livet mitt og min eksistens er helt bortkastet. Fatter ikke hvordan dette her skal gå... 

Anonymous poster hash: 6375c...de2

[Skandinav]

Ut fra det du beskriver, er du nok innenfor spektret dystymi.

Her er helse-norge dessverre "underbemannet" i den forstanden at det sjelden finnes helt konkret helsehjelp for dette tilgjengelig over hele Norge. Det er også avhengig av noen få personers engasjement. Dysymi anses heller ikke å være akutt nok til f.eks innleggelse.

Det finnes ikke noe godt svar på hva som kan hjelpe da det er relativt individuelt. Noen har svært god hjelp av total livsstilsomlegging, altså bytte jobb, endre kosthold og gjennomgripende fysisk aktivitet.

Andre har hjelp av psykedelisk behandling i kombinasjon med adferdsterapi.

Hvis det tipper helt over og nærmer seg terminale tanker, skal man selvfølgelig straks oppsøke akutt hjelp. Noen med dystymi har hatt nytte av ECT.