Mor diagnosert med ondartet hjernekreft

[Gjest 56289...215]

Hei alle,

 

Min mor har fått diagnosert med hjernekreft og kan ikke opereres i en alder som er alt for tidlig (40 årene)

 

Livet føles kaotisk akkurat nå. Jeg tok 1 uke sykemelding, for å være med henne på sykehuset hver dag som var.

 

Men kjenner det å jobbe (Da jeg har en tungt psykisk jobb) er vanskelig akkurat nå. Sliter mye med konsentrasjon og tankene faller fort bort, og Hjemmekontor er ikke kjempe populært. Jobber per nå 100%

 

Derfor lurer jeg på:

Bør jeg fortelle kollegaene mine om dette, mtp arbeidsmengde og ansvar? (Sjefen er informert)

Kan jeg jobbe redusert % og sykemelding?

Tips til å håndtere følelser?

Hvem bør jeg snakke med?

Kan jeg få noe støtte? Har brukt opp i mot 2500,- bare i parkering på sykehus så langt.

 

Jeg vil prøve å bruke mest mulig tid med Moren min da prognosen her er 8-12 måneder i gjennomsnitt.

 

Kom gjerne med erfaringer og tips.

Anonymous poster hash: 56289...215

[Hammeren88]

Det var veldig leit å høre. Har ikke så mye tips og råd å komme med, utover at jeg alltid syntes det er lettest å spille med åpne kort, som gjør det lettere for andre å møte deg med forståelse. 
 

Ønsker deg lykke til i en krevende tid.

Endret 23. oktober av Hammeren88
Innstilling

[Krig og fred]

Dette var leit å høre. Du har min dypeste medfølelse. 
 

Dette kommer til å påvirke deg, og du bør fortelle dette til arbeidsgiver slik at de har forståelse for at det vil gå ut over konsentrasjon og humør. 
 

Til sist vil jeg be deg om å huske på å ta vare på deg selv midt opp i dette. Det vil være en tøff tid, og det er lov å ikke være like oppegående som du vanligvis er. Gir ned et par gir, og la sorgprosessen gå sin naturlige gang, og vær med din mor. 
 

Sender deg alt av gode tanker. 
 

edit: jeg ville også ha rådført meg med fastlegen, eventuelt legene på sykehuset. De har mye erfaring med hva som er lurt eller ikke lurt å gjøre. 

Endret 23. oktober av Krig og fred

[Gjest 56289...215]

5 minutes ago, Krig og fred said:

Dette var leit å høre. Du har min dypeste medfølelse. 
 

Dette kommer til å påvirke deg, og du bør fortelle dette til arbeidsgiver slik at de har forståelse for at det vil gå ut over konsentrasjon og humør. 
 

Til sist vil jeg be deg om å huske på å ta vare på deg selv midt opp i dette. Det vil være en tøff tid, og det er lov å ikke være like oppegående som du vanligvis er. Gir ned et par gir, og la sorgprosessen gå sin naturlige gang, og vær med din mor. 
 

Sender deg alt av gode tanker. 
 

edit: jeg ville også ha rådført meg med fastlegen, eventuelt legene på sykehuset. De har mye erfaring med hva som er lurt eller ikke lurt å gjøre. 

Takk for det.

Akkurat nå har jeg innstillingen om å gjør ALT det jeg kan for henne, så får jeg ta konsekvenser av det etterpå.

Kjenner jeg meg rett, vil jeg mest sannsynlig angre om jeg ikke gjør dette i ettertid.

Fint tips om fastlege/leger på sykehus.

Jeg prøver å fortsette trenings rutinen min (som er 4 dager i uken) Men kjenner ikke på energien jeg hadde for noen uker siden. 
Blir mer sliten og utmattet etter trening enn full av energi og oppegående.

Anonymous poster hash: 56289...215

[Gjest 32ff9...573]

Gjest 56289...215 skrev (13 minutter siden):

Men kjenner det å jobbe (Da jeg har en tungt psykisk jobb) er vanskelig akkurat nå. Sliter mye med konsentrasjon og tankene faller fort bort, og Hjemmekontor er ikke kjempe populært. Jobber per nå 100%

Kan du si noe om hvilken type jobb og hvorfor det er vanskelig med hjemmekontor?
 

Sitat

Bør jeg fortelle kollegaene mine om dette, mtp arbeidsmengde og ansvar? (Sjefen er informert)

Ja, men du kan godt også si noe om hvordan de evt burde reagere. Feks om du ønsker å informere, men ikke vil snakke om det. Dvs at de ikke trenger å ta det opp eller komme med sympati. Eller om du gjerne snakker om det. Gjerne også gi kontekst som du gir her. Det hjelper på foreståelse og empatien. Du kan selv legge litt premisser her.
 

Sitat

Kan jeg jobbe redusert % og sykemelding?

Ser ikke helt at du skal kunne sykemeldes for dette da du per def ikke er syk. Osorgspermisjon eller lignende eksisterer for slike tilfeller. Og ja det suger, men sykemeldig er for din sykdom. Jeg ville regnet på kostnadene av redusert stilling.
 

Sitat

Tips til å håndtere følelser?

Desverre lite hjelp her. Jeg mistet faren min som 15 åring (han var 50) og kan vell si at det går seg til. Du har i hvertfall nå tid til å "gjøre dere ferdige" om man kan si det sånn. Alle åpne spørsmål du har kan du lukke. Gjerne også snakke om arv, ettermæle, hus eiendeler osv. Få ned det praktiske. Hva ønsker hun?

Men ikke legg lokk på det. Hun er nok redd, trist og sint. Du er redd, trist og sint. Alt er lov i sorg.

Og du kommer til å få flashbacks og såre punkter. Å svare her er feks trigger for mitt savn så da blir det fort tårer når man tenker på de mange far-sønn tingene jeg gikk glipp av.
 

Sitat

Hvem bør jeg snakke med?

Hvem som helst egentlig. Prest eller andre kontakter på sykehusene, legene, psykolog, andre som har mistet noen. Moren din kanskje mest av alt.

Men fokuser på å ha det fint sammen. Nyt den siste tiden.

Ta i mot hjelp fra andre til det praktiske (sykepleire, hjemmehjelp osv). Min onkel mistet kona til kreft og han angrer på at han ikke tok i mot mer hjelp på slutten slik at han ikke sleit seg ut på å være pleier, men kunne fokusere på å være livsledsager, eller barn i ditt tilfelle.
 

Anonymous poster hash: 32ff9...573

[Gjest 56289...215]

Quote

Kan du si noe om hvilken type jobb og hvorfor det er vanskelig med hjemmekontor?

Jobber innen konsulent, så står ingenting i veien i forhold til oppgaver, Mer Sjefen sin innstilling til Hjemmekontor.

Jeg lurte på om det kunne vært mulig å få anbefalt hjemmekontor av lege, Da jeg prøver å ta ansvar for 3 mindreårige brødre

Quote

Ja, men du kan godt også si noe om hvordan de evt burde reagere. Feks om du ønsker å informere, men ikke vil snakke om det. Dvs at de ikke trenger å ta det opp eller komme med sympati. Eller om du gjerne snakker om det. Gjerne også gi kontekst som du gir her. Det hjelper på foreståelse og empatien. Du kan selv legge litt premisser her.

Ja, er mest for informativt tenker jeg.

Quote

Ser ikke helt at du skal kunne sykemeldes for dette da du per def ikke er syk. Osorgspermisjon eller lignende eksisterer for slike tilfeller. Og ja det suger, men sykemeldig er for din sykdom. Jeg ville regnet på kostnadene av redusert stilling.

En kan vell alltid finner noe å sykemelde seg for ettersom jeg har forstått, Men det blir siste utvei i så fall.

Quote

Desverre lite hjelp her. Jeg mistet faren min som 15 åring (han var 50) og kan vell si at det går seg til. Du har i hvertfall nå tid til å "gjøre dere ferdige" om man kan si det sånn. Alle åpne spørsmål du har kan du lukke. Gjerne også snakke om arv, ettermæle, hus eiendeler osv. Få ned det praktiske. Hva ønsker hun?

Men ikke legg lokk på det. Hun er nok redd, trist og sint. Du er redd, trist og sint. Alt er lov i sorg.

Og du kommer til å få flashbacks og såre punkter. Å svare her er feks trigger for mitt savn så da blir det fort tårer når man tenker på de mange far-sønn tingene jeg gikk glipp av.

Fint poeng, Prøve å få svar på alt en lurer på. Tenkte jeg også skulle skrive ned diverse av hennes Opplevlser, erfaringer og historier.
For så å lage en minnebok til hvert familie medlem.

Quote

Hvem som helst egentlig. Prest eller andre kontakter på sykehusene, legene, psykolog, andre som har mistet noen. Moren din kanskje mest av alt.

Men fokuser på å ha det fint sammen. Nyt den siste tiden.

Ta i mot hjelp fra andre til det praktiske (sykepleire, hjemmehjelp osv). Min onkel mistet kona til kreft og han angrer på at han ikke tok i mot mer hjelp på slutten slik at han ikke sleit seg ut på å være pleier, men kunne fokusere på å være livsledsager, eller barn i ditt tilfelle.

Jeg føler meg engstelig hver gang jeg får spørsmål og sykehus prest, assosierer dette med død og lid. (Kansje pga filmer)

Min Mor har også fått det spørsmålet mange ganger, og hun har samme assosiering. Men som legene forklarte, er det godt å snakke med noen som er helt utenfor familien/venner.

Greit å vite om pleiehjelpen. Vi må nok bli bedre på å ta imot hjelp.

Jeg har tenkt litt på Spleis, men tror ikke min Mor har lyst til det.
 

Anonymous poster hash: 56289...215

[Krig og fred]

27 minutes ago, Guest 56289...215 said:

Jeg lurte på om det kunne vært mulig å få anbefalt hjemmekontor av lege, Da jeg prøver å ta ansvar for 3 mindreårige brødre

Anonymous poster hash: 56289...215

Hvor gamle er de? Det høres ut som om du har veldig mye ansvar, og du bør ikke være alene om dette. Jeg ville ha pratet med tanter og onkler, og ikke minst fadder. 

[Gratax]

11 minutes ago, Krig og fred said:

Hvor gamle er de? Det høres ut som om du har veldig mye ansvar, og du bør ikke være alene om dette. Jeg ville ha pratet med tanter og onkler, og ikke minst fadder. 

Enig, Forhør deg eventuelt med Skole/SFO

Endret 23. oktober av Gratax
.

[Gjest 56289...215]

11 minutes ago, Krig og fred said:

Hvor gamle er de? Det høres ut som om du har veldig mye ansvar, og du bør ikke være alene om dette. Jeg ville ha pratet med tanter og onkler, og ikke minst fadder. 

11, 12 og 17

Anonymous poster hash: 56289...215

[Krig og fred]

17 minutes ago, Guest 56289...215 said:

11, 12 og 17

Anonymous poster hash: 56289...215

Ja, dette kan du ikke ha ansvar for alene. Her må familie/fadder være med å bidra. 

[Gjest 56289...215]

6 minutes ago, Krig og fred said:

Ja, dette kan du ikke ha ansvar for alene. Her må familie/fadder være med å bidra. 

Neida, Jeg har ikke ansvar alene for dem.

Men jeg har den mest "fleksible" jobben av oss, Med tanke på å være tilgjengelig når de skal på skolen/kommer hjem fra skolen.

Anonymous poster hash: 56289...215

[Krig og fred]

1 minute ago, Guest 56289...215 said:

Neida, Jeg har ikke ansvar alene for dem.

Men jeg har den mest "fleksible" jobben av oss, Med tanke på å være tilgjengelig når de skal på skolen/kommer hjem fra skolen.

Anonymous poster hash: 56289...215

Ok. Det er forståelig. Bare sørg for at du ikke må bære den største byrden. Det er viktig at du ikke blir utbrent, så ta godt vare på deg selv. 

[NoBo]

Hei, føler med dere ❤️

Antar at hun har kommet inn i Pakkeforløpet for hjernekreft? https://www.helsedirektoratet.no/nasjonale-forlop/hjernekreft

 

Hjernesvulstforeningen har en likepersontjeneste man kan kontakte både som pårørende og rammet, ofte kan det være godt å snakke med noen som har vært der dere er nå ❤️

Sitat

Kontakt en likeperson hvis du har behov for å snakke med noen som har opplevd det samme som deg.Snakke med noen? En likeperson er en mann eller kvinne, men først og fremst et medmenneske som har gjennomlevd de samme vanskelige situasjonene som du selv er opp i eller kan komme opp i. Enten som pårørende eller har vært/er syk selv.

https://hjernesvulst.no/snakke-med-noen/

Du finner også likepersoner på Vardesentrene, da kan man møte likepersoner og ta en prat ansikt til ansikt. https://kreftforeningen.no/vardesenteret/

 

Kreftforeningen har også ulike https://kreftforeningen.no/tilbud/, blant annet en rådgivningstjeneste man kan ringe. Man kan også søke Kreftforeningen om økonomisk støtte. Det går også an å ringe bare for å "lufte hodet" 🙂

Dere som er så unge, spesielt småsøskene dine - Har dere fått tilbud om noen form for aktiviteter rettet mot dere som barn som pårørende? Eks. https://kreftforeningen.no/tilbud/treffpunkt-moteplass-for-barn-og-unge/

 

Mange kommuner har en såkalt Kreftkoordinator som kan bistå;

Sitat

En kreftkoordinator i kommunen skal bistå med å koordinere og tilrettelegge hverdagen for kreftsyke og pårørende på en best mulig måte. Her finner du oversikt over hvilke kommuner som har kreftkoordinator.  https://kreftforeningen.no/tilbud/kreftkoordinator-i-kommunen/

Det finnes også flere grupper på Facebook som kan være til hjelp og støtte;

Hjernesvulstforeningen - https://www.facebook.com/Hjernesvulstforeningen

Hjernesvulst pasienter og pårørende - https://www.facebook.com/groups/139636666069539/

 

Aldri gi opp håpet! Jeg vet om personer med hjernesvulst (grad 4) som fikk maks 18 måneder og som fremdeles lever, mer enn 10 år senere ❤️ 

[Sebby]

Huff dette var trist lesning. Føler med deg, TS ❤️ 

[Gjest 56289...215]

Quote

Hei, føler med dere ❤️

Antar at hun har kommet inn i Pakkeforløpet for hjernekreft? https://www.helsedirektoratet.no/nasjonale-forlop/hjernekreft

 

Hjernesvulstforeningen har en likepersontjeneste man kan kontakte både som pårørende og rammet, ofte kan det være godt å snakke med noen som har vært der dere er nå ❤️

Hun har pakkeforløp ja.

 

Quote

Du finner også likepersoner på Vardesentrene, da kan man møte likepersoner og ta en prat ansikt til ansikt. https://kreftforeningen.no/vardesenteret/

 

Kreftforeningen har også ulike https://kreftforeningen.no/tilbud/, blant annet en rådgivningstjeneste man kan ringe. Man kan også søke Kreftforeningen om økonomisk støtte. Det går også an å ringe bare for å "lufte hodet" 🙂

Dere som er så unge, spesielt småsøskene dine - Har dere fått tilbud om noen form for aktiviteter rettet mot dere som barn som pårørende? Eks. https://kreftforeningen.no/tilbud/treffpunkt-moteplass-for-barn-og-unge/

 

Mange kommuner har en såkalt Kreftkoordinator som kan bistå;

Var ikke klar over disse tilbudene, Tror det å snakke med noen "Likepersoner" kan være veldig oppløftene, da jeg går inn i en veldig usikker fremtid i vente, Med masse tanker og usvarte spørsmål. ChatGPT fønker bare på "Vitenskapelige" spørsmål.

Mine småsøsken har nokså mye aktiveteter fra før, Fotball, Venner osv. Så per nå tror jeg ikke ett slik tilbud vil trengs. 
Vi har mest fokus på å holde deres hverdag mest mulig normal, da vi har ikke sagt så veldig mye til dem enda i detalj, før vi 100% vet hva som skjer videre.

Vi har fått en koordinator fra Sykehuset, men ikke kommunen.
 

Quote

Det finnes også flere grupper på Facebook som kan være til hjelp og støtte;

Hjernesvulstforeningen - https://www.facebook.com/Hjernesvulstforeningen

Hjernesvulst pasienter og pårørende - https://www.facebook.com/groups/139636666069539/

 

Aldri gi opp håpet! Jeg vet om personer med hjernesvulst (grad 4) som fikk maks 18 måneder og som fremdeles lever, mer enn 10 år senere ❤️ 

Veldig oppløftene å høre den siste setningen ❤️

Anonymous poster hash: 56289...215

[Gjest 32ff9...573]

Hadde sjefen min gitt meg problemer med hjemmekontor mens moren min var diagnostisert med terminal kreft hadde jeg sagt opp jobben. Jeg er også konsulent innefor IT.
 

Gjest 56289...215 skrev (2 timer siden):

Fint poeng, Prøve å få svar på alt en lurer på. Tenkte jeg også skulle skrive ned diverse av hennes Opplevlser, erfaringer og historier. For så å lage en minnebok til hvert familie medlem.

Dette er noe du og dine fremtige barn kommer til å ha veldig mye glede av. Jeg fikk ikke den muligheten og barna mine spør om "bestefar" men jeg har ikke så mye minner eller noe å komme med. Mye er glemt i løpet av 20 år. Min far fikk plutselig hjerneslag og var borte fra ene dagen til den andre.

Å kunne forberede seg er noe jeg unner alle som står i denne situasjonen.
 

Sitat

Jeg føler meg engstelig hver gang jeg får spørsmål og sykehus prest, assosierer dette med død og lid. (Kansje pga filmer). Min Mor har også fått det spørsmålet mange ganger, og hun har samme assosiering. Men som legene forklarte, er det godt å snakke med noen som er helt utenfor familien/venner.

Jeg også. Men de har lang erfaring med dette og er nyttige samtalepartnere uansett. Om ikke for det åndelige så det rent praktiske. Det har også flere organisasjoner, og humanetisk forbund også.

Gjest 56289...215 skrev (1 time siden):

11, 12 og 17

Er mor aleneforsørger? Eller har dere far/fedre som er påkoblet?
Dette er nok en av de største angstene deres mor har, at dere skal klare dere uten henne. Så ville nok satt dere ned alle sammen og snakket om fremtiden og hvordan dere vil ha det, og hvordan det kan bli. Med bosituasjoner osv osv. Hvem overtar huset, hvem betjener lån, livsforsikringer og arv osv. Mange ting som skal "fortsette" er greit å ordne mens man er i livet, men vanskelig etter død. Spesielt når ting er digitalt og bak bankID.

Om dere vil bo sammen hjemme eller om andre ting skjer. Mange slike prosesser er mye lettere mens mor lever.

Hadde jeg vært i din situasjon med 3 yngre søsken og selv i jobb hadde jeg nok tatt på meg det ansvaret selv litt alt etter situasjonen. Å overta forsørgeransvaret for barna mens mor enda lever for eksempel. Spørs hvordan dere er knyttet sammen. Halvsøsken eller helsøsken og gjenlevende foreldre osv.

Men her er det jo 100% opp til deg og hva du klarer og hva de andre vil. Alt er greit her selvsagt.
Husk at for å kunne støtte din mor og søskene dine må du ha overskudd til å støtte deg selv også. Ikke slit deg ut og skal gjøre alt selv. Ta imot hjelp fra alle som tilbyr. Alt fra skyss til sykehus, til penger, til pleie. Om folk vil hjelpe, så la dem gjøre det så langt du er komfortabel.
 

Anonymous poster hash: 32ff9...573

[NoBo]

Gjest 56289...215 skrev (7 minutter siden):

Var ikke klar over disse tilbudene, Tror det å snakke med noen "Likepersoner" kan være veldig oppløftene, da jeg går inn i en veldig usikker fremtid i vente, Med masse tanker og usvarte spørsmå

Tips gjerne din mor om tjenesten, som rammet kan man også ha behov for å lufte tankene med noen utenforstående, ikke fordi man ikke ønsker å involvere de pårørende men for å skåne dem, kanskje? Tror det er helt normalt å kjenne på behovet en ekstern samtalepartner i noen situasjoner 🙂

 

Gjest 56289...215 skrev (13 minutter siden):

Mine småsøsken har nokså mye aktiveteter fra før, Fotball, Venner osv. Så per nå tror jeg ikke ett slik tilbud vil trengs. 
Vi har mest fokus på å holde deres hverdag mest mulig normal, da vi har ikke sagt så veldig mye til dem enda i detalj, før vi 100% vet hva som skjer videre.

Bra de har aktiviteter som gir dem gode holdepunkter i hverdagen (y). Sjekk gjerne ut hva Kreftforeningen har av info om emnet barn som pårørende,  eks. https://kreftforeningen.no/rad-og-rettigheter/barn-og-ungdom/barn-og-ungdom-som-parorende/. De skriver blant annet om hvordan snakke med barn om kreft og hva slags informasjonsbehov de har 🙂

 

[Dragonlove]

Står en del om det her. Samboer var hjemme i fjor pga hennes mor hadde kreft og lå på det siste, om det var velferdspermisjon, pleiepenger eller hva det ble kalt husker jeg ikke men hun fikk full lønn for og ta seg av sin syke mor, tror hun snakket med fastlege om det og fikk ordnet det på den måten.

 

https://nhi.no/sykdommer/kreft/hjelpe-og-stotteordninger/parorendes-rettigheter

[Gjest 56289...215]

Quote

Er mor aleneforsørger? Eller har dere far/fedre som er påkoblet?
Dette er nok en av de største angstene deres mor har, at dere skal klare dere uten henne. Så ville nok satt dere ned alle sammen og snakket om fremtiden og hvordan dere vil ha det, og hvordan det kan bli. Med bosituasjoner osv osv. Hvem overtar huset, hvem betjener lån, livsforsikringer og arv osv. Mange ting som skal "fortsette" er greit å ordne mens man er i livet, men vanskelig etter død. Spesielt når ting er digitalt og bak bankID.

Om dere vil bo sammen hjemme eller om andre ting skjer. Mange slike prosesser er mye lettere mens mor lever.

Hadde jeg vært i din situasjon med 3 yngre søsken og selv i jobb hadde jeg nok tatt på meg det ansvaret selv litt alt etter situasjonen. Å overta forsørgeransvaret for barna mens mor enda lever for eksempel. Spørs hvordan dere er knyttet sammen. Halvsøsken eller helsøsken og gjenlevende foreldre osv.

Men her er det jo 100% opp til deg og hva du klarer og hva de andre vil. Alt er greit her selvsagt.
Husk at for å kunne støtte din mor og søskene dine må du ha overskudd til å støtte deg selv også. Ikke slit deg ut og skal gjøre alt selv. Ta imot hjelp fra alle som tilbyr. Alt fra skyss til sykehus, til penger, til pleie. Om folk vil hjelpe, så la dem gjøre det så langt du er komfortabel.

Nei, Vi er en nokså stor familie, uten halv søsken/foreldre men personligheten min gjør at jeg fort tar på meg ansvar og prøver å lede alle til å gjøre det best for henne.

Finansielt tror jeg de står greit. Dem har ikke lån på hus. Far har en sykdomshistorikk også, og jobber redusert per i dag.

Vi prøver å ta imot den hjelp vi får, Men tror mange har vanskelig for å ikke "mase" imens det vi går i gjennom akkurat nå.

 

Anonymous poster hash: 56289...215

[Gjest 32ff9...573]

Gjest 56289...215 skrev (59 minutter siden):

Nei, Vi er en nokså stor familie, uten halv søsken/foreldre men personligheten min gjør at jeg fort tar på meg ansvar og prøver å lede alle til å gjøre det best for henne.

Finansielt tror jeg de står greit. Dem har ikke lån på hus. Far har en sykdomshistorikk også, og jobber redusert per i dag.

Vi prøver å ta imot den hjelp vi får, Men tror mange har vanskelig for å ikke "mase" imens det vi går i gjennom akkurat nå.

Okay. Da klarer dere dette fint tror jeg. Fint etter forholdene selvsagt.

Det blir kanskje trangt økonomisk dersom far er delvis arbeidsfør men der har man jo mulighet til å hjelpe, sant at jeg regner med mor har en livsforsikring eller flere. Egen og/eller arbeidsgiver? Her er det greit å dobbeltsjekke hvem som er begunstiget på livsforsikring, og så vurdere om dere vil la far sitte i uskiftet bo. Det er en del ting her med arv og skifte som kan være greit å få kontroll på gradvis. Mor kan for eksempel bestemme at dere barna skal få livsforsikringen, eller at far skal få alt, eller en annen deling om jeg har fortått det rett. Min mor satt igjen som aleneforsørger etter 15 år som hjemmeværende etter min far så jeg har vært igjennom den biten selv. Gjerne forberedt barna på at det kan bli mindre penger å leve for dersom det har vært "helt greit".

Husk på at de minste (og du også selvsagt) kan få senreaksjoner selv om det tilsynelatende går greit nå. Min bror blant annet begynte å slite da samboeren mistet moren sin. Det var da ca 15 år siden min far døde (bror var 25), og han hadde nok ikke bearbeidet eller forstått alt som 10-åring. Jeg selv har puttet alt i en mental "skuff" som jeg er redd for å grave for mye i og som fort blir for mye om jeg må ned der og lete, som nå for eksempel.

Jeg klarer feks ikke begravelser lengere. Selv om det er folk jeg ikke kjenner noe særlig. Da konas bestemor ble begravet så satt jeg og grein mest av alle. Men der og da var jeg 15 år igjen og i en helt annen begravelse enn de andre.

Anonymous poster hash: 32ff9...573