Kan beviskravet i straffesaker senkes dersom fengselsstraff tas ut av ligningen?

[mellomkjøttet]

Ifølge en jusprofessor intervjuet på dagsrevyen skyldes det høye beviskravet i straffesaker frykten for at man skal fengsle uskyldige.

Men om man tar vekk fengsel som straff. Og f.eks kun idømmer hjemmesoning eller rehabiliteringsopphold på insitiusjon eller noe lignende, er det da greit å senke beviskravet til "mest sannsynlig"?

Jeg tenker for mange ofre er det viktigste at de blir trodd og at gjerningsmannen blir dømt. Selve soningen i fengsel er mindre viktig.

[Tussi]

mellomkjøttet skrev (5 minutter siden):

Ifølge en jusprofessor intervjuet på dagsrevyen skyldes det høye beviskravet i straffesaker frykten for at man skal fengsle uskyldige.

Men om man tar vekk fengsel som straff. Og f.eks kun idømmer hjemmesoning eller rehabiliteringsopphold på insitiusjon eller noe lignende, er det da greit å senke beviskravet til "mest sannsynlig"?

Jeg tenker for mange ofre er det viktigste at de blir trodd og at gjerningsmannen blir dømt. Selve soningen i fengsel er mindre viktig.

Absolutt ikke, man kan få problemer med visum til flere land, med jobb mange steder etc, man skal være sikker for å utsette noen for det

[Vegard#]

Jeg vil tro folk flest føler faren for å *dømme* uskyldige er det problematiske punktet, ikke nødvendigvis reaksjonsformen fengsel.

[The Avatar]

Frykten for å fengsle uskuldige betyr nok i denne samanhengen "frykten for å straffe uskuldige". Å bytte fengselsstraffa med anna type straff endrar veldig lite. 

Fotlenke er litt mindre inngripande ettersom du kan sone heime og samtidig få moglegheita til å gå på jobb/skule. Straffa er å bli fråtatt friheta, og du treng ikkje å være på ei celle for å ikkje være fri. 

Om straffenivået skal justerast ned til eit nivå der uskuldig dømte berre dreg på skuldrane og aksepterer ei symbolsk straff, så er også mykje av poenget med å dømme borte. 

Eg tviler på at eit voldsoffer er fornøgd med å bli trudd, og at gjerningsmannen blir dømt til tross for rimeleg tvil om straffa er å gå til sengs utan kveldsmat. Sjølv om straffa ikkje har til hensikt å være hevn, så er det ei forventning om at straffereaksjonen skal stå i stil med forbrytinga. 

[arne22]

Det var da en  interesant problemstilling.

Prinsippet skal vel være at kravet for å bli dømt i en straffesak er "det skal være bevist utover enhver rimelig tvil". Dette står ikke nedskrevet i lovteksten, noe sted man det skal være et rettsprinsipp som er innarbeidet av domstolene.

Annerledes stiller det seg for et "administrativt forelegg" for eksempel et "forenklet forelegg" etter veitrafikkloven. Da er kravet til bevis mindre.

Men om man nekter å vedta, slik at saken kommer for retten som "straffesak" og bilfører sier det ene og politimannen sier det annet, er det da virkelig slik at retten da håndhever prinsippet "skal være bevist ut over enhver rimelig tvil", eller er dette rettsprinsippet "på glid"?  

Man har da lest om saker der vedkommende "trafikksynder" har blitt frikjent på grunn av mangel på godt nok bevis.

Mener at det hovedprinsippet som er skap ut i fra rettspraksis er at for å ilegge straff så er kravet til bevisførsel det samme enten straffen er bot eller fengsel.

For saker som ikke dreier seg om "straff" men der i mot, for eksempel et "kommunalt gebyr", så gjelder det vel de samme rettsregler som for andre økonomiske saker. 

Endret 2. oktober av arne22

[krikkert]

Du virker å tro at hjemmesoning og rehabiliteringsopphold er noe annet enn fengsel. Men det man dømmer noen til er frihetsberøvelse - du blir fratatt friheten din og pålagt å oppholde deg der samfunnet bestemmer i den tid samfunnet bestemmer. 

For å dømme noen i en straffesak - fra det minste forenklede forelegg til potensiell livslang fengslig forvaring (før i tiden også dødsstraff) - kreves bevis ut over enhver rimelig tvil. Årsaken til dette er at staten sitter på alle maktmidlene og alle ressursene, og som samfunn forlanger vi at staten skal være sikker på hva den gjør når den bruker sitt sterkeste maktmiddel mot den enkelte borger. 

Dette prinsippet har stått seg svært lenge. På 90- og 00-tallet ble det imidlertid større fokus på fornærmedes interesser og rettigheter. Straff skal være staten som tar igjen på vegne av den fornærmede. Det er derfor man problematiserer det at beviskravet er så strengt, fordi med et strengt beviskrav så vil en frifinnelse innebære at man "ikke tror på" fornærmede. 

Generelt sett bør vi ikke senke beviskravet av hensyn til fornærmede, og heller ikke relativisere beviskravet ut fra hvilken straff den tiltalte risikerer. 

[Star Fox]

Spørsmålet er drøftet i denne rapporten side 58 flg.
Interessant lesning. 

Sitat

Johs. Andenæs: Norsk straffeprosess (4. utg) side 161 (Andenæs & Myhrer, 2009): «Det kan likevel neppe være tvil om at det i praksis skjer en viss gradering av hva som betraktes som en «rimelig tvil». En dommer vil kreve en høyere grad av visshet for å domfelle for drap enn for trafikkforseelse. En slik praksis kan også ha gode grunner for seg. Når verken frihet eller ære står på spill, veier hensynet til å unngå uriktig domfellelser ikke fullt så tungt i forhold til ønsket om en effektiv rettshåndhevelse som ved alvorligere lovbrudd.»