Feil i loverk om arveoppgjør?

[DetteErBareMinMening]

Mari45 skrev (4 minutter siden):

Jeg mener at Kari blir straffet for å passe deres felles barn. Det er jo pga barnet at hun hadde 50 % stilling og ikke skriver under at hun vil betale lån når hun har mye dårligere råd enn Per som tjener dobbelt så mye og ikek er barnepasser hjemmeværende,og Per kan fint bli trukket på et huslån av sin lønnskonto. Kari betaler jo mye på huset fordi dem bygger det sammen, bare at hun ikke har skrivi under på lånet i banken og hun gjør masse jobb på huset som ikke blir tilgodesett. Jeg mener når paret valgte å bygge sammen etter et forhold på 5 år og levde i 17 års samboerskap at dem også da burde delt taksten på huset. Per hadde jo måttet betalt for full barnehageplass om ikke Kari hadde passet deres felles barn. Hun sparte også dermed Per for barnehageutgifter men ble selv den lidende part. 

Det er skjøtet som avgjør eierforholdet på huset. Ikke nødvendigvis lånet, selv om det kan være retningsgivende for en tolkning i tvilstilfeller.

Så hvis Kari og Per hadde vært enig om at verdien av å passe barnet var så stor som du insinuerer på kjøpstidspunktet, så kunne de stått 50/50 på skjøtet. Selv om Per likevel betalte lån og avdrag alene. Ingenting i veien for det. 

Men det har de ikke gjort. Og da ble det som det ble når loven legges til grunn.

 

[DetteErBareMinMening]

Mari45 skrev (6 minutter siden):

Men pga fellesbarnet med Per hadde Kari dårligre råd og ville dermed ikke skrive under på skjøtet for hun hadde ikke råd til å bli trukket men brukte de pengene hun hadde til hus bygging og hjem. Paret bygde huset likevel sammen når dem delte på det meste av utgiftene. Kari kunne likegodt skrevet under skjøtet som at Per gjorde det. Kari hadde heller ikek fått informasjon i banken om hvor viktig det var at hun skrev under når dem skulle bygge sammen, da hadde hun selvfølgelig gjort det!..Kanskej det egentlig er en bankfeil? Det var forresten Kari som tegnet innredningen i huset. Og sammen ble dem enige om utseende på huset.

Se mitt forrige svar.

Kari kunne skrevet under som 50 prosent eier på skjøtet hvis hun og Per var enige om det. Uten å betale lån. Forutsatt at Per så det på samme måten.

Det er ingen direkte sammenheng mellom å bli eier på skjøtet og en forpliktelse til å betale lån. Det kan være gave f.eks. For at Kari passer barn som i dette tilfellet

[wampster]

DetteErBareMinMening skrev (7 minutter siden):

Se mitt forrige svar.

Kari kunne skrevet under som 50 prosent eier på skjøtet hvis hun og Per var enige om det. Uten å betale lån. Forutsatt at Per så det på samme måten.

Det er ingen direkte sammenheng mellom å bli eier på skjøtet og en forpliktelse til å betale lån. Det kan være gave f.eks. For at Kari passer barn som i dette tilfellet

Da måtte hun i så fall ha skattet for verdien av gaven hun mottok (er jeg ganske sikker på)

[DetteErBareMinMening]

wampster skrev (8 minutter siden):

Da måtte hun i så fall ha skattet for verdien av gaven hun mottok (er jeg ganske sikker på)

Ja det er mulig.

Eller, hvis verdien av Karis barnepass er så stor som TS påstår her...så kunne de skrevet en avtale/kontrakt seg imellom om det kanskje. At begge parter anser verdien av halve huset til å tilsvare verdien av Karis barnepass og innsats på hjemmebane. 

Da er det jo ikke snakk om en gave, men kompensasjon for tapt inntekt fordi hun tok seg av barn.

Har ikke hørt om sånt tilfelle før tror jeg men..

Endret 23. september av DetteErBareMinMening

[Mari45]

25 minutes ago, DetteErBareMinMening said:

Det er skjøtet som avgjør eierforholdet på huset. Ikke nødvendigvis lånet, selv om det kan være retningsgivende for en tolkning i tvilstilfeller.

Så hvis Kari og Per hadde vært enig om at verdien av å passe barnet var så stor som du insinuerer på kjøpstidspunktet, så kunne de stått 50/50 på skjøtet. Selv om Per likevel betalte lån og avdrag alene. Ingenting i veien for det. 

Men det har de ikke gjort. Og da ble det som det ble når loven legges til grunn.

 

Dersom Kari hadde blitt fortalt det i forkant av banken at hun burde skrive under da det handler om fremtid, arv osv..Fått dette forklart så hadde hun selvfølgelig skrivi under på skjøte og lån. Det er jeg sikker på!

Hva om Per utnyttet Kari fordi Kari tenkte mer på å leke med barna istedet for å styre med papirer, penger og div. Mange mennesker er forskjellige og noen er vel også gammeldagse. Per dro jo god nytte av Kari både med hennes investeringer i huset, masse malearbeid som Kari gjorde og Per sparte mye på barnehageutgifter til felles barnet. Kari føler at ved å måtte gi fra seg halve huset som faktisk paret mente dem eide sammen, er hun som død å regne. Hun har jo alt gitt arven til sintt ene barn, men s det andre barnet hun hadde fra tidligre får ingenting arv etter Karis investeringer i det felles bygde huset. Kari investerte både i materialer og husholdning så hun mente hun i det minste burde hatt noen rettigheter med å få tilbake noe av investeringene. Det er noe i lovverket som mangler akkurat der mener jeg! For jeg tenker at den beskyttelsen som de gifte har, burde også gjelde for samboere etter 17 år...eller skal man foreslå 10 år, da tidene har forandret seg og det er jo like vanlig å være samboere som gifte i dag.  

[wampster]

Javel.

Hun har hverken betalt på lån i form av avdrag eller renter.
Hun står heller ikke oppført på skjøte
De var heller ikke gift eller samboere da Per døde

Vanskelig å se et annet utfall enn det som har skjedd.
Hva mener du burde ha skjedd?

[DetteErBareMinMening]

Mari45 skrev (28 minutter siden):

Dersom Kari hadde blitt fortalt det i forkant av banken at hun burde skrive under da det handler om fremtid, arv osv..Fått dette forklart så hadde hun selvfølgelig skrivi under på skjøte og lån. Det er jeg sikker på!

Hva om Per utnyttet Kari fordi Kari tenkte mer på å leke med barna istedet for å styre med papirer, penger og div. Mange mennesker er forskjellige og noen er vel også gammeldagse. Per dro jo god nytte av Kari både med hennes investeringer i huset, masse malearbeid som Kari gjorde og Per sparte mye på barnehageutgifter til felles barnet. Kari føler at ved å måtte gi fra seg halve huset som faktisk paret mente dem eide sammen, er hun som død å regne. Hun har jo alt gitt arven til sintt ene barn, men s det andre barnet hun hadde fra tidligre får ingenting arv etter Karis investeringer i det felles bygde huset. Kari investerte både i materialer og husholdning så hun mente hun i det minste burde hatt noen rettigheter med å få tilbake noe av investeringene. Det er noe i lovverket som mangler akkurat der mener jeg! For jeg tenker at den beskyttelsen som de gifte har, burde også gjelde for samboere etter 17 år...eller skal man foreslå 10 år, da tidene har forandret seg og det er jo like vanlig å være samboere som gifte i dag.  

Jeg ser argumentene dine. Men problemet er at disse mistankene om Per sine motiver om å utnytte Kari ikke lar seg bevise. Dessuten hadde han jo sagt at Kari kunne overta huset da han ble dødssyk. Det tyder ikke på at han ville henne noe vondt akkurat. 

Kari er jo ikke for død å regne arvemessig. Alt hun måtte eie fremover så lenge hun lever, vil jo gå til hennes livsarvinger. Både hennes særkullsbarn og fellesbarnet med Per. 

Det kan virke urettferdig, men loven må trekke noen grenser. Enten er man gift og får fordel av de arvemessige regler som gjelder for gifte. Eller så er man ikke. Og er man bare samboer og heller ingenting skrevet av hverken samboeravtale eller testament, så kan det bli sånn dessverre. 

Passivitet og å være uvitende om reglene straffer seg. Derfor kommer mange urimelig dårlig ut dessverre. 

[krikkert]

Mari45 skrev (2 timer siden):

Kari kjøper maling til rommene i huset og maler det meste på huset, både inni og utenpå. Hun jobber på huset sammen med Per som gjør det meste i huset selv da han er veldig handy, hun betaler all glassbyggestein på badet,dem kjøper parkett sammen, begge betaler på baderomsinteriør, Kari er med å betaler til rørlegger, elektrikerutgifter og murerutgifter og Per og Kari deler også på husholdningsutgifter, forsikringer, utgifter til barna og maten m.m. Hadde Kari vært gift og ikke stått som samboer hadde hun hatt rettigheter, og hun tenker at i dag er det vel liten forskjell på samboerskap og gift når et forhold har vart i 17 år. 

Det å vedlikeholde en bolig gjør deg ikke til eier av boligen. En leietaker betaler også vedlikehold - både det vedlikeholdet vedkommende gjør selv (direkte) og det vedlikeholdet utleier plikter å gjøre (indirekte gjennom husleien). Det er den som kjøper boligen som eier boligen. 

Hadde Kari vært gift hadde hun vært separert når Per døde, ettersom det på dette tidspunktet var klart at forholdet var over. En fraseparert ektefelle har heller ingen arverett, og heller ingen automatisk eiendomsrett til den felles boligen. Hadde de vært gift hadde det skulle skjedd en deling av felles formue - men det betyr ikke nødvendigvis at Kari hadde kommet bedre ut. 

Mari45 skrev (2 timer siden):

Derfor mener jeg at noe må jo være feil i lovverket!

Nei, lovverket skiller ganske strengt mellom samboere og ikke-samboere, og slik må det nødvendigvis være. 

Mari45 skrev (2 timer siden):

Jeg mener at Kari blir straffet for å passe deres felles barn. Det er jo pga barnet at hun hadde 50 % stilling og ikke skriver under at hun vil betale lån når hun har mye dårligere råd enn Per som tjener dobbelt så mye og ikek er barnepasser hjemmeværende,og Per kan fint bli trukket på et huslån av sin lønnskonto. Kari betaler jo mye på huset fordi dem bygger det sammen, bare at hun ikke har skrivi under på lånet i banken og hun gjør masse jobb på huset som ikke blir tilgodesett. Jeg mener når paret valgte å bygge sammen etter et forhold på 5 år og levde i 17 års samboerskap at dem også da burde delt taksten på huset. Per hadde jo måttet betalt for full barnehageplass om ikke Kari hadde passet deres felles barn. Hun sparte også dermed Per for barnehageutgifter men ble selv den lidende part. 

Kari blir ikke straffet for å ha passet deres felles barn. Kari blir straffet for å ha valgt en papirløs samlivsform, og for å ha avsluttet samlivet uten å egentlig tenke på konsekvensene av dette. 

Hva Per og Kari burde ha gjort er lett å si i etterkant. Det Per og Kari burde ha gjort er å gifte seg hvis tanken var å sikre den andre parten. Det Per og Kari burde ha gjort er å sikre at begge eide boligen. Det Per og Kari burde ha gjort er å ha oppdratt et rausere, hyggeligere barn. 

Forskjellene mellom samboerskap og ekteskap var godt kjent i befolkningen for 20 år siden, og kunnskapen har bare økt siden den gangen. Den første utredningen om samboerskapets rettigheter og plikter er nå over 30 år gammel. 

Endret 23. september av krikkert

[Mari45]

27 minutes ago, krikkert said:

Det å vedlikeholde en bolig gjør deg ikke til eier av boligen. En leietaker betaler også vedlikehold - både det vedlikeholdet vedkommende gjør selv (direkte) og det vedlikeholdet utleier plikter å gjøre (indirekte gjennom husleien). Det er den som kjøper boligen som eier boligen. 

Hadde Kari vært gift hadde hun vært separert når Per døde, ettersom det på dette tidspunktet var klart at forholdet var over. En fraseparert ektefelle har heller ingen arverett, og heller ingen automatisk eiendomsrett til den felles boligen. Hadde de vært gift hadde det skulle skjedd en deling av felles formue - men det betyr ikke nødvendigvis at Kari hadde kommet bedre ut. 

Nei, lovverket skiller ganske strengt mellom samboere og ikke-samboere, og slik må det nødvendigvis være. 

Kari blir ikke straffet for å ha passet deres felles barn. Kari blir straffet for å ha valgt en papirløs samlivsform, og for å ha avsluttet samlivet uten å egentlig tenke på konsekvensene av dette. 

Hva Per og Kari burde ha gjort er lett å si i etterkant. Det Per og Kari burde ha gjort er å gifte seg hvis tanken var å sikre den andre parten. Det Per og Kari burde ha gjort er å sikre at begge eide boligen. Det Per og Kari burde ha gjort er å ha oppdratt et rausere, hyggeligere barn. 

Forskjellene mellom samboerskap og ekteskap var godt kjent i befolkningen for 20 år siden, og kunnskapen har bare økt siden den gangen. Den første utredningen om samboerskapets rettigheter og plikter er nå over 30 år gammel. 

I dette tilfellet ønsket Per at Kari skulle overta huset når han ble borte, så jeg tenker at det burde vært et menneske som hjalp pårørende og den dødssyke til å se til at alt var i orden for ettertiden. Det er noe der jeg synes det mangler noe ved loven. Jeg tenker at alt som burde vært skrivi ned eller skulle blitt  testamentert fra den dødssyke Per skulle blitt gjort rett å rikitg sammen med en advokat.Litt på sidelinja dette men: En person som ligger for døden skulle blitt lovpålagt å få hjelp tidsnok til å ordne sånne viktige papirer og testament før man går bort, i de tilfeller det er mulig selvfølgelig!. Jeg tror ikke pårørende til de dødssyke har særlig krefter til å tenke på det materialistiske i sånne vanskelige tider. Akkurat som andre synes det er viktig å ha prest på sykehuset ved slutten, så kunne det også vært pålagt med advokat, mener jeg. Det er jo blitt masse kluss i mange familier når det kommer til arv, og med dine, mine og våre barn rundt omkring i familier,kan det virkelig bli vanskelig for mange fremover!...Uansett ...Det er jo helt klart at Pers siste ønske ikke ble oppfyllt! Det er helt klart at Kari følte seg snytt som hadde investert så mye i huset,og ikke fikk igjen noenting av sitt eget "halve hus" som dem bygde sammen og var enige om at dem skulle ha sammen. Det er her jeg mener at det skulle vært en lov som grep inn. Per ville og ønsket jo å betale ut Kari ved oppløst samboerskap, før han gikk bort! Per, kom seg ikke i banken da han var for syk, og før han døde hadde han sagt at hun bare skulle overta huset!

[DetteErBareMinMening]

Mari45 skrev (4 minutter siden):

I dette tilfellet ønsket Per at Kari skulle overta huset når han ble borte, så jeg tenker at det burde vært et menneske som hjalp pårørende og den dødssyke til å se til at alt var i orden for ettertiden. Det er noe der jeg synes det mangler noe ved loven. Jeg tenker at alt som burde vært skrivi ned eller skulle blitt  testamentert fra den dødssyke Per skulle blitt gjort rett å rikitg sammen med en advokat.Litt på sidelinja dette men: En person som ligger for døden skulle blitt lovpålagt å få hjelp tidsnok til å ordne sånne viktige papirer og testament før man går bort, i de tilfeller det er mulig selvfølgelig!. Jeg tror ikke pårørende til de dødssyke har særlig krefter til å tenke på det materialistiske i sånne vanskelige tider. Akkurat som andre synes det er viktig å ha prest på sykehuset ved slutten, så kunne det også vært pålagt med advokat, mener jeg. Det er jo blitt masse kluss i mange familier når det kommer til arv, og med dine, mine og våre barn rundt omkring i familier,kan det virkelig bli vanskelig for mange fremover!...Uansett ...Det er jo helt klart at Pers siste ønske ikke ble oppfyllt! Det er helt klart at Kari følte seg snytt som hadde investert så mye i huset,og ikke fikk igjen noenting av sitt eget "halve hus" som dem bygde sammen og var enige om at dem skulle ha sammen. Det er her jeg mener at det skulle vært en lov som grep inn. Per ville og ønsket jo å betale ut Kari ved oppløst samboerskap, før han gikk bort! Per, kom seg ikke i banken da han var for syk, og før han døde hadde han sagt at hun bare skulle overta huset!

Lovpålagt for den dødssyke å få hjelp til å ordne viktige papirer og testament....det kan høres bra ut, men det ville føre til store konflikter på dødsleiene rundt om i Norge. 

Få hjelp av hvem? De arvingene som vil ha mest ut av boet? Her er det rom for å utøve press på en sterkt svekket dødssyk person. 

Et testament skal være testators siste vilje. Som han skriver mens han er mentalt oppegående og uten noe form for press. 

Ikke et tvunget krisemøte med krangel om arv på dødsleiet.

Dessuten er det ikke alle som har noe å testamentere over. Er boet lite og med flere livsarvinger og ektefelle, så kan man ikke testamentere i det hele tatt. 

[wampster]

Mari45 skrev (16 minutter siden):

Det er helt klart at Kari følte seg snytt som hadde investert så mye i huset,og ikke fikk igjen noenting av sitt eget "halve hus" som dem bygde sammen og var enige om at dem skulle ha sammen. 

Du fortsetter å si at de bygde huset sammen.. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å si det ettersom kun den ene parten betalte det?

[Marzo]

19 minutes ago, Mari45 said:

En person som ligger for døden skulle blitt lovpålagt å få hjelp tidsnok til å ordne sånne viktige papirer og testament før man går bort, i de tilfeller det er mulig selvfølgelig!. Jeg tror ikke pårørende til de dødssyke har særlig krefter til å tenke på det materialistiske i sånne vanskelige tider.

Hva med folk som dør i ulykker?

Vi må kunne forvente at voksne mennesker sikrer arven sin før det er forsent.

[torbjornen]

Det er også folk som døyr brått av hjartestans eller hjerneblødning.

Ei beslekta problemstilling er dersom den nærmaste blir sjuk, og ikkje i stand til å bestemme over sin eigen økonomi. Utan framtidsfullmakt risikerer ein då i verste fall at pengar og eigedom blir låst og/eller styrt av overformynderiet, og at ein som pårørande ikkje har noko ein skulle ha sagt.

Konklusjonen er at folk må tenkje seg om og avklare ting medan dei er friske og oppegåande. Ikkje utset til i morgon det du kan ordne i dag - då kan det vere for seint.

Endret 23. september av torbjornen

[Ståle Nordlie]

Juridisk virker dette først og fremst som et spørsmål om sameie.

I ekteskap kan ektefellene bli sameiere i ting som erverves i løpet av ekteskapet etter den (i dag) lovfestede regelen i ekteskapsloven § 31. Men det gjelder noe liknende regler for samboere, jf. f.eks. høyesterettsdommer i Rt-1978-1352, Rt-1982-1102 og Rt-1984-497.

Her er en kjapp oppsummering fra en sak i Borgarting Lagmannsrett.

Quote

 

Utgangspunktet i et samboerskap er at hver samboer eier sitt. Skal samboere anses for sameiere, må det foreligge avtale eller et annet rettsstiftende moment. Et slikt annet rettsstiftende moment kan være at enkelte eiendeler er innbrakt på en slik måte at man etter en konkret vurdering kommer til at de tilhører partene i fellesskap, se Rt-1984-497. Det følger av denne dommen at både direkte bidrag som arbeidsinnsats og indirekte bidrag som betaling av forbruksutgifter og arbeid i hjemmet, kan danne grunnlag for en eierandel. Det kreves imidlertid at ervervet er et felles prosjekt for samboerne. Hvorvidt sameie er stiftet, avgjøres etter en skjønnsmessig helhetsvurdering, hvor graden av medvirkning står sentralt. Også ikke-økonomiske momenter har imidlertid betydning, særlig hvilket fellesskap det har vært rundt planlegging, anskaffelse og bruk av eiendelen, se Lødrup og Sverdrup, Familieretten, 6. utg. (2009), side 343. [...]

-- LB-2015-134734

Det kan altså tenkes at Kari eide del av felles bolig (og innbo). I så fall er utgangspunktet at hun eide 50%, jf. sameieloven § 2 første ledd. Hvem som stod ansvarlig for lån ovenfor banken eller hadde navnet sitt på skjøtet er ikke avgjørende i seg selv.

Det høres ut som om det var stor grad av fellesskap rundt planlegging, anskaffelse og bruk av boligen. Og Kari kan blant annet ha gitt viktige indirekte bidrag i form av mange år med husarbeid og barnepass. Det taler for sameie.

Per og Kari kan også ha avtalt at de skal eie boligen sammen, eller Per kan ha gitt Kari en andel som gave (så lenge det ikke er en dødsdisposisjon). Hvis Per snakket om å "kjøpe ut" Kari forutsetter det at Per mente Kari eide en del.

 

 

Kari kan også ha (hatt) et vederlagskrav "basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger", jf. Rt-1984-497 s. 504. I Rt-2011-1176 avsnitt 17 er vilkårene for vederlag oppsummert som at "[d]en ene må ha tilført den andre en økonomisk fordel, og det må i tillegg være rimelig å tilkjenne vederlag".

Endret 24. september av Ståle Nordlie

[wampster]

Nå var de hverken samboere eller ektefeller ved bortgang da? Såvidt jeg har skjønt av tråden. 

[Mari45]

21 hours ago, Marzo said:

Hva med folk som dør i ulykker?

Vi må kunne forvente at voksne mennesker sikrer arven sin før det er forsent.

Ja det er det jeg også mener, at folk bør bli påmint eller lære mer om hvor viktig det er å skrive papirer sammen, testament osv før det er for sent, akkurat som eksemplet jeg har vist til. Som du sier er det jo så viktig sikre arven før det er for sent!

Kari ville jo gjerne arve huset og sa ja til Per å arve det, Per sa jo dette til henne før han døde! Per ønsket jo at hun skulle arve hele huset! Men loven overstyrte begges ønsker, ingen av dem fikk dermed sine ønsker oppfyllt pga loven selv om det var huset dem bygde sammen!.. Det er her jeg mener det er noe som mangler i loven!

[wampster]

Ok.  Du får skynde deg å skrive testamente da.

For alle andre kan jo det første være å 1, enten være gift eller 2, være samboer
Er man hverken eller og ikke har navnet på skjøtet eller betalt noe på lånet blir
det litt søkt å mene at man skal ha rett på noe særlig. I hvert fall ikke 50%, kun basert
at personen (angivelig) sa noe til en mens personen var syk/dødende.

 

Endret 24. september av wampster

[Capitan Fracassa]

Mari45 skrev (9 timer siden):

Kari ville jo gjerne arve huset og sa ja til Per å arve det, Per sa jo dette til henne før han døde! Per ønsket jo at hun skulle arve hele huset! Men loven overstyrte begges ønsker, ingen av dem fikk dermed sine ønsker oppfyllt pga loven selv om det var huset dem bygde sammen!.. Det er her jeg mener det er noe som mangler i loven!

Jeg skjønner at det kan virke urettferdig her, men at "det er noe som mangler i loven" blir for upresist og vagt. Konkret hva mener du mangler i arveloven? 

Du kan vel ikke for alvor mene at hvis en person forteller at den avdøde ment å gi personen arven, så skal arveloven oppfylle dette, uten testamente? Tenk på alle kranglene, lureriene og rettssakene som vil oppstå av dette. 

Endret 25. september av Capitan Fracassa

[DetteErBareMinMening]

Capitan Fracassa skrev (2 timer siden):

 

Du kan vel ikke for alvor mene at hvis en person forteller at den avdøde ment å gi personen arven, så skal arveloven oppfylle dette, uten testamente? Tenk på alle krangle, lureriene og rettssakene som vil oppstå av dette. 

Hehe, jo det virker som en god ide 😊 Det bør holde å rett og slett bare påstå at avdøde sa det. Uten fnugg av bevis...

[Mari45]

On 25.9.2024 at 12:53 AM, DetteErBareMinMening said:

Hehe, jo det virker som en god ide 😊 Det bør holde å rett og slett bare påstå at avdøde sa det. Uten fnugg av bevis...

Ser den. Synes bare at når to har bygd et hus sammen og delt på utgifter også burde dele litt på det ved opphørt samboerskap. Per ville også betale ut Kari men rakk ikke fordi han døde,så han sa det bbare muntlig til Kari at hun skulle overta huset.. Det rare her er at de fleste her er uenige med Per og Karis egen bestemmelse!. Dem hadde et fint forhold i 17 år, Kari tegnet huset og brukte masse av sin egen inntekt på huset. Tror også hun betalte hele kjøkkenet i huset til og med. Dem bestemte at dem bygde huset sammen men lot lånet trekkes fra Pers konto fordi han hadde fast høy inntekt og av praktiske grunner ble skjøtet stående på han. Både Per å Kari synes jo det var på sin rett at dem delte huset da Per lå for døden. men ikke her inne er folk enig..heller ikke loven!...Er det ikke da rart at Per og Kari var enige men når Per døde bestemte loven over hodene på begge to. er jo det som er sanninga.