Blande seg i samboer venninne sitt liv?

[Gjest 80a3f...4fa]

Hvor går liksom grensa om dagen?

Samboer har en venninne som hun har vokst opp, 28 år har de vært i livene til hverandre.
Venninna og moren hennes har hatt en narsissistisk Mann/Far som har brutt de ned over lengre tid, han er ikke så mye i livet hennes lenger, men til stadig så sniker han seg tilbake med penger.  Dette er egentlig en ekstrem lang historie og det er bare synd på venninna egentlig.

Men, jeg har vært i lag med min samboer i 10+ år.  Venninna har vært der hele tiden, de er nærme nok til at vi har det komfortabelt rundt hverandre, men jente-jente kommunikasjon er ikke like rett frem som vi mannfolk noen ganger har. Samboeren min er konfliktsky, hun vet at venninna ser veldig opp til henne. Tidligere forhold har blitt brutt når ikke min samboer har vært så "fan" av typen hennes og etter det har samboer egentlig holdt munn om hva hun syntes om typene hun kommer med.

Venninna sliter mildt sagt med sine ting, riktignok med god grunn ( pga faren) Men dette går ut over valg av menn og forholdene hennes.

Hun har enda til gode å velge hva jeg vil si er en "god mann"
De siste to forholdene har tydelig preg av at hun gjør seg selv avhengig ( samme fotspor som sin mor gjorde i sin tid) av mannen hun dater og innleder forhold med.

Det går dårlig hver gang, typene går ikke særlig godt overens med vennene hennes ( inkludert meg og samboer) og vi sier egentlig ikke noe når hun først står i det, vi har egentlig bare håpet på at hun vil lære ( som moren også gjorde ) før det koster for mye. 
Nå er enda et 3 års forhold brutt, og hun er knust, graver seg ned i kjelleren og tror alt er hennes feil og at det er hun det er noe galt med. ( Nå skal det sies at det er jo mye som er "galt" med henne sett objektivt på det ) 
Jeg har lyst å være dønn ærlig med henne, fortelle henne hvordan hun kan snu "skuta" og forhåpentligvis er det det som skal til for at hun kommer skinnende ut på andre siden, men samboer er i andre enden..hu mener vi bare skal sitte rolig i båten og la "naturen gå sin gang" 

Det som har vært en "greie" ila disse 10 årene jeg har kjent venninna også..Selv om jeg kanskje møter henne og har samtaler med henne maks 10-15 ganger ila et år. Så klarer jeg å forutse hva hun kommer til å gjøre hele tiden bare ved å høre hva som skjer via min samboer, skremmende nøyaktighet også i følge min samboer.

Og denne gang har jeg på følelsen at det vil være starten på det som kommer til å ødelegge for henne skikkelig mye.
Alt i livet hennes passer det stereotypiske som ødelegger for mange, og brikkene faller sakte men sikkert på plass.

Hun vil alltid kunne snu skuta i mine øyne, men jo tidligere, jo lettere.

Så hva er grensa om dagen, skal man gidde å blande seg og leke farsfigur? Eller bare la naturen gå sin gang og la folk lære den harde måten selv om det vil koste dyrt i lengden.

For alt dette hadde aldri vært reelt dersom ikke faren hennes har gjort som han gjort. Og det er bare så synd at hun må betale for det i uoverkommelig fremtid.

Og ja, hun har gått til psykolog i flere år, dessverre er det mange dårlige psykologer der ute.

Anonymous poster hash: 80a3f...4fa

[Gavekort]

For meg så høres det ut som du beskriver deg som en på sidelinjen som ikke har noe med hennes liv å gjøre, men at du i realiteten er en nær relasjon som kan gi gode og vennskaplige råd.

Det er ikke å blande seg å prøve å hjelpe noen du synes sliter. Men bare husk å vær ydmyk og ikke sitt med en oppfatning om at du vet hva som er best for henne.

[ilpostino]

Gjest 80a3f...4fa skrev (22 timer siden):

Jeg har lyst å være dønn ærlig med henne, fortelle henne hvordan hun kan snu "skuta" og forhåpentligvis er det det som skal til for at hun kommer skinnende ut på andre siden,

Har du lyst til dette synes jeg du skal gjøre det og ikke la deg begrense av samboeren din. Det viser jo bare at du er en god venn ovenfor henne. Om hun velger å høre / gjøre noe med det er opp til henne men da har du sagt ditt.