Vanlig med kveldsjobbing (utenom ordinær arbeidstid) som journalist?

[Gjest 63c15...38d]

Hei!

Jeg har en bekjent som bruker mye av fritiden sin på sin jobb som journalist. Er dette normalt? 

Går typisk på å finne og utarbeide forslag til nye saker. Noe vedkommende mener er vanskelig innen ordinær arbeidstid. Typisk har man et morgenmøte og det er gjerne en forventning til at man skal ha saker klare på forhånd.

Er det slik det er å være journalist? Nesten som en livsstil hvor det forventes eller til og med er nødvendig å sette av litt tid hver ukedag for å ha noe klart til neste dag?

Om det var noe tvil er altså dette ulønnet arbeid. Ingen har bedt om det eksplisitt, men det er kanskje allikevel en forventning om at man skal "ha noe på blokka" neste morgen og ikke bruke arbeidsdagen på å finne stoff. Da skal det produseres.

Har selv jobbet "gratis" i ny og ne, men aldri systematisk på denne måten og unngår det så godt jeg kan. Med andre ord unntaksvis. 

Anonymous poster hash: 63c15...38d

[Theo343]

Høres ut som  flere bransjer i grunn.

[SpecialForce]

Mange utøvende yrker som blant annet det å være journalist, leder med mer innebærer at grensene for jobb og privatliv ofte flyter i hverandre. 
 

Som journalist så kan det hende at kildene til en sak er vanskelig tilgjengelige på dagtid, at man kvier seg for å stille i avisens lokaler for gjennomføring av intervju og andre ting. Det er et yrke hvor man til en viss grad selv er avhengig av å bidra til hva som er på agendaen til enhver tid, og man bør ha et overblikk over aktuelle debatter lokalt og regionalt. 
 

Er det riktig at grensene skal flyte slik? Nei. Ikke nødvendigvis. Men noen jobber er også til dels en livsstil. Hvis det blir for inngripende så kan man støtte seg på fagforeningene, tillitsvalgt og ikke minst ta en aktiv rolle ovenfor arbeidsgiver med å rette opp i eventuelle misforståelser med hva som er satt arbeidstid og gjensidige forventninger. 
 

Ellers har man i de fleste yrker både tariffavtaler og kontrakter som setter noen føringer: https://www.nj.no/dokumentarkiv/journalistavtalen-for-mbl-avis/

Endret 17. september av SpecialForce

[Gjest 63c15...38d]

Takker for svar så langt!  

Mitt inntrykk er at journalist-yrket kanskje er litt spesielt av de årsaker jeg alt har nevnt. Samtidig mistenker jeg at det også er personlige egenskaper ved min bekjente som forsterker dette, i.e., frykt for å underprestere, ikke være god nok, osv. 

Har selv kjent på dette - særlig når jeg er ny i en jobb. Men etter jeg har blitt eldre og i tidligere perioder har slitt meg halvt i hjel uten å få spesielt mye igjen for det har jeg vel begynt å gi litt mer blaffen. Ønsker selvsagt å gjøre en så god jobb som jeg kan, men har vel også slått meg til ro med at ofte er "godt nok" faktisk godt nok og ser at det har en svært høy pris å alltid skulle "levere varene". Om jeg ikke alltid er på topp, så er faktisk det noe jeg lever med. 

Anonymous poster hash: 63c15...38d

[Herr Brun]

Det er nok, som du sier, en kombinasjon av yrke og person. Men mitt inntrykk er at journalist-yrket er en slags livsstil. Nøyaktig hva det innebærer endrer seg over tid, men på samme måte som mange andre yrker så krever det at du vier mer av deg selv enn "8-16-deg" til yrket, og det innebærer blant annet at du går rundt og tenker mye på jobb. Over tid så blir dette mer automatisert og noe du ikke merker så mye, men lærer deg å aktivt skru av når du vet du trenger det, men når du er ung så er det overveldende.

Unge advokatfullmektiger, konsulenter og andre "frie yrker" opplever nok i stor grad det samme. Unge lærere opplever nok også ofte at døgnet ikke strekker til og at de må gjøre en del planlegging på kveldstid (selv utenfor "normal lærerarbeidstid" som tross alt er relativt mange timer i uka i undervisningsåret), men i noen yrker er det en følelse av at det er ingen grense for hvor mye tid du kan bruke på å gjøre en bedre jobb, og så må du bare lære deg hva som er godt nok. Da vil det være veldig personavhengig når man føler man har gjort en god nok jobb, og hvor nevrotisk man er i tilnærmingen sin. 

[Theo343]

I mange jobber forventes det at man skal ta alt ad-hoc og samtidig overholde alle planlagte oppgaver og tidsfrister. Da er det ofte mange som må sitte litt her og der og føre "fleks".

[The Avatar]

Gjest 63c15...38d skrev (På 17.9.2024 den 9:33 PM):

Mitt inntrykk er at journalist-yrket kanskje er litt spesielt av de årsaker jeg alt har nevnt. Samtidig mistenker jeg at det også er personlige egenskaper ved min bekjente som forsterker dette, i.e., frykt for å underprestere, ikke være god nok, osv. 

Som nemnt så er det nok litt personavhengig, men det vil nok også variere litt frå redaksjon til redaksjon kva som er forventa.

Det å ha jobben som livsstil er nok kanskje litt meir vanleg i blant anna journalistyrket enn i andre yrker. Blant anna fordi at som journalist så vil det ha stor karrieremessig betydning om du får det store scoopet og gjer namnet ditt kjent gjennom å dekke ei store sak, som igjen gir nye og meir spennande jobbmuligheiter. Som Herr Brun seier så er det nok mykje slik også for advokatfullmektige som jakter på saker som kan gi prosederingserfaring slik at ein kan få advokatbevilgning, og derifrå bygge seg ein karriere der ein får jobbane som både er best betalt og som er mest fagleg spennande.

Som journalist er nok namnet ditt også eit varemerke som kan opne nye spennande dører om du får namnet ditt på trykk mange nok gangar.

[Gjest 63c15...38d]

Herr Brun skrev (På 19.9.2024 den 10:30 AM):

Unge advokatfullmektiger, konsulenter og andre "frie yrker" opplever nok i stor grad det samme.

Har ikke disse typisk betalt for merarbeidet sitt? Jobber selv som konsulent og har jobbet store mengder overtid opp gjennom, men det er jo typisk betalte timer.

Har selv jobbet gratis nå og da, men ikke systematisk over tid. Det er hva jeg reagerer på i denne situasjonen, men det er kanskje gjerne som du sier at journalistjobben blir litt som en livsstil og er litt unik i så måte.

Sitat

...men i noen yrker er det en følelse av at det er ingen grense for hvor mye tid du kan bruke på å gjøre en bedre jobb, og så må du bare lære deg hva som er godt nok. Da vil det være veldig personavhengig når man føler man har gjort en god nok jobb, og hvor nevrotisk man er i tilnærmingen sin. 

Er nok litt personavhengig, ja. Jeg mistenker jo at min bekjente kunne gjort det samme i helt andre stillinger ettersom jeg tror det også er et underliggende ønske om å prestere og imponere, men dog sikkert i en litt mindre grad. 

Burde jo helst byttet til en jobb hvor det var mulig å få fakturert for merarbeidet sitt  

Anonymous poster hash: 63c15...38d

[Gjest 63c15...38d]

The Avatar skrev (På 24.9.2024 den 9:50 AM):

Som nemnt så er det nok litt personavhengig, men det vil nok også variere litt frå redaksjon til redaksjon kva som er forventa.

Det å ha jobben som livsstil er nok kanskje litt meir vanleg i blant anna journalistyrket enn i andre yrker. Blant anna fordi at som journalist så vil det ha stor karrieremessig betydning om du får det store scoopet og gjer namnet ditt kjent gjennom å dekke ei store sak, som igjen gir nye og meir spennande jobbmuligheiter. Som Herr Brun seier så er det nok mykje slik også for advokatfullmektige som jakter på saker som kan gi prosederingserfaring slik at ein kan få advokatbevilgning, og derifrå bygge seg ein karriere der ein får jobbane som både er best betalt og som er mest fagleg spennande.

Som journalist er nok namnet ditt også eit varemerke som kan opne nye spennande dører om du får namnet ditt på trykk mange nok gangar.

Stemmer nok fort dette, ja. 

Takk for alle svar i tråden  

Anonymous poster hash: 63c15...38d