Kjærlighetssorg i forhold

[Gjest MKII]

2 hours ago, Guest b8a18...4f5 said:

Nei, jeg vil avvente med å fortelle det.. Det han har såret meg med tidligere er endel løgn om små og store ting. Det største greia han har såret meg med var at han gikk bak ryggen min å stjal masse penger fra felleskontoen i ca ett års tid og løy om det. Det er nå to år siden. Da fikk jeg skikkelig breakdown da jeg merket det og hadde angstanfall i to dager. Måtte til legevakta til slutt da jeg ikke klarte å ta vare på meg selv.. Angsten forsvann når vi pratet om hva jeg følte, så vi bestemte på å starte på nytt. To år etterpå så løy han om at han hadde stjelt mat fra jobben sin og tok med masse mat hjem. Vet at det er stjelt, men har ikke konfrontert han om det, da jeg er redd for å bli løyet rett i trynet og såret igjen å kanskje få en breakdown igjen. Jeg prøver å glemmer hva som har skjedd og prøver å komme meg videre. Vi har hatt det veldig bra nå, faktisk mye bedre nå enn hva tidligere. Føler vi er sterkere sammen. Likevell driver jeg å "planlegger" i hodet  og ser for meg at jeg flyttet ut.. Tenker på hvilken møbler jeg må ta med meg og hva som er mitt og hans og ser på utleieboliger. Neste dag så blir jeg flau over at jeg tenkte sånn.. Og så kommer de tankene igjen på nytt noen dager/uker etterpå.. Skjønner ingenting.. 

Anonymous poster hash: b8a18...4f5

Har du laget et innlegg her på Diskusjon.no om tyveriene hans tidligere? Har lest om tilsvarende sak her for ikke så lenge siden, så antar det var deg som skrev det den gangen.

Å stjele mat på jobben KAN kanskje rasjonaliseres som kompensasjon for andre goder man kanskje ikke får men burde ha hatt. Å stjele fra felleskontoen vil jeg si kan være/er en større sak og et større tillitsbrudd i et forhold med en partner avhengig av omfanget.

Da er det nok ikke bare et "deg"-problem, men kanskje til og med mer et "han"-problem likevel vil jeg si... Når han ikke er til å stole på med fellesmidlene deres og atpåtil lyver om det, hva annet er det han ikke er til å stole på regner jeg med at du har tenkt? Regner med at det er særlig tyveriene av fellesmidlene deres og tilsvarende som ligger i underbevisstheten din selv om du ikke oppfatter det bevisst og den manglende tilliten til ham som det gir deg.

Vet ikke omfanget av tyveriene hans fra fellesmidlene deres, men om det ikke var så omfattende at dere holdt på å miste/mistet bil/bolig lignende større ting men fortsatt klarte dere godt økonomiskt så var kanskje sammenbruddet ditt en overreaksjon fra din side? Da vil jeg tro at også tankene dine nå er en overreaksjon? Når du ikke selv vet hvorfor du tenker slikt vil jeg tro det med stor sansynlighet er underbevisstheten din som ikke gir slipp på dette. Og uavhengig av om reaksjonen din den gang og nå er en overreaksjon eller ikke tror jeg fortsatt du bør kontakt fastlegen din for videre henvisning til profesjonell hjelp for å få sortert og ordnet tankene dine som virker til å ødelegge mye for deg på grunn av underbevisstheten din!

For alt jeg vet trenger samboeren din også profesjonell hjelp, om ikke annet så på sikt: Tyverier/nasking hvis man ikke trenger det for å overleve kan også være av psykiske årsaker, bare se på den tidligere lederen i partiet Rødt, Moxnes og forklaringen hans for nasking og tyverier...

[Gjest b8a18...4f5]

Gjest MKII skrev (10 timer siden):

Har du laget et innlegg her på Diskusjon.no om tyveriene hans tidligere? Har lest om tilsvarende sak her for ikke så lenge siden, så antar det var deg som skrev det den gangen.

Å stjele mat på jobben KAN kanskje rasjonaliseres som kompensasjon for andre goder man kanskje ikke får men burde ha hatt. Å stjele fra felleskontoen vil jeg si kan være/er en større sak og et større tillitsbrudd i et forhold med en partner avhengig av omfanget.

Da er det nok ikke bare et "deg"-problem, men kanskje til og med mer et "han"-problem likevel vil jeg si... Når han ikke er til å stole på med fellesmidlene deres og atpåtil lyver om det, hva annet er det han ikke er til å stole på regner jeg med at du har tenkt? Regner med at det er særlig tyveriene av fellesmidlene deres og tilsvarende som ligger i underbevisstheten din selv om du ikke oppfatter det bevisst og den manglende tilliten til ham som det gir deg.

Vet ikke omfanget av tyveriene hans fra fellesmidlene deres, men om det ikke var så omfattende at dere holdt på å miste/mistet bil/bolig lignende større ting men fortsatt klarte dere godt økonomiskt så var kanskje sammenbruddet ditt en overreaksjon fra din side? Da vil jeg tro at også tankene dine nå er en overreaksjon? Når du ikke selv vet hvorfor du tenker slikt vil jeg tro det med stor sansynlighet er underbevisstheten din som ikke gir slipp på dette. Og uavhengig av om reaksjonen din den gang og nå er en overreaksjon eller ikke tror jeg fortsatt du bør kontakt fastlegen din for videre henvisning til profesjonell hjelp for å få sortert og ordnet tankene dine som virker til å ødelegge mye for deg på grunn av underbevisstheten din!

For alt jeg vet trenger samboeren din også profesjonell hjelp, om ikke annet så på sikt: Tyverier/nasking hvis man ikke trenger det for å overleve kan også være av psykiske årsaker, bare se på den tidligere lederen i partiet Rødt, Moxnes og forklaringen hans for nasking og tyverier...

Ja, det kan nok stemme det ja.. Jeg var vell arbeidsledig på den tiden, så hadde dårlig råd, så jeg måtte snu på hver øre.. Likevel så forlangte han at jeg måtte føre over noen tusen over på felleskontoen, da den var tom.. (som han hadde tatt.) bryr meg ikke så mye om pengene, men om løgnene og utnyttingen. Våknet opp med full angstanfall i mårrest. Første tanke var; du må komme deg bort fra han. Og da fikk jeg angst og ble redd da jeg ikke ønsker det. Til sterkere den følelsen er, til større angst får jeg. Er nå 3 uker siden jeg fikk skikkelig angstanfall som varte i to dager. Trodde jeg skulle stryke med.. 

Anonymous poster hash: b8a18...4f5

[Sovna]

shockorshot skrev (På 15.9.2024 den 1:56 AM):

Folk går altfor sjeldent til fastlegen med psykiske problemer, de venter gjerne altfor lenge og går ikke før de egentlig må på DPS, men da er det gjerne lang ventetid.

Fastlegen burde være første kontaktpunkt og det burde være lav barriere å bestille en slik time, siden greia med psykiske problemer er at de kan være vanskelig å se selv når man er i dem, spesielt hvis det er første gang, uten noen utenifra slik som fastlegen. Det kan også ha fysiske grunner, slik som det var for meg da vi oppdaget at jeg er en av de som bygger opp for mye jern i blodet, da jeg gikk til fastlegen pga. jeg følte meg demotivert og sliten. Det var flaks, for noen år til og jeg kunne fått heftige leverskader.

OP gå til fastlegen du slik som flere har anbefalt, så finner dere litt mer ut av det og eventuell videre behandling.

Kanskje mange dropper fastlegen av den grunn at fastleger ikke er viden kjent for større psykologisk kunnskap. Ikke nevnverdig del av studiet heller.

Fastlegen kan imidlertid ta deg som pasient seriøst, gjøre serumspeil, demme opp for interaksjoner mellom medikamenter, som i tilfeller kan føre til mentale ubalanser. Og selvsagt henvise til behandling. Da kan du eksempelvis få en psykolog/psykiater med offentlig avtale slik at du ikke betaler skjorta. Ventetid? JA!! 

Mange fastleger kan sikkert være gode på samtale de, god til å lytte og slik sett ha en terapeutisk effekt. Men jeg ville ikke alene basert meg på det håpet..

[Gjest MKII]

9 hours ago, Guest b8a18...4f5 said:

Ja, det kan nok stemme det ja.. Jeg var vell arbeidsledig på den tiden, så hadde dårlig råd, så jeg måtte snu på hver øre.. Likevel så forlangte han at jeg måtte føre over noen tusen over på felleskontoen, da den var tom.. (som han hadde tatt.) bryr meg ikke så mye om pengene, men om løgnene og utnyttingen. Våknet opp med full angstanfall i mårrest. Første tanke var; du må komme deg bort fra han. Og da fikk jeg angst og ble redd da jeg ikke ønsker det. Til sterkere den følelsen er, til større angst får jeg. Er nå 3 uker siden jeg fikk skikkelig angstanfall som varte i to dager. Trodde jeg skulle stryke med.. 

Anonymous poster hash: b8a18...4f5

Jeg er ingen psykolog, men på meg virker det som at du underbevisst ikke stoler på samboeren din etter tyveriene. Men du er glad i ham og ønsker over hodet ikke å gå fra ham. Jeg tror (fortsatt) at du bør oppsøke profesjoenell hjelp til å få orden på og sortere tankene du har i underbevisstheten din. Når du har fått profesjonell hjelp må du vurdere vegen videre:

- Skal du ta opp den manglende tiltroen du har til samboeren din med ham?

- Skal du ikke ta opp den manglende tiltroen til samboeren din med ham?

Svaret bør kanskje begrunnes i om du på det tidspunktet mener at du kan stole på ham eller ikke. Mener du at du kan stole på ham etter tidligere oppgjør er det kanskje ikke nødvendig å rive opp tidligere sår. Men hvis du ikke mener at du kan stole på ham på det tidspunktet og at du derfor kan få tilbakefall med angstanfall og lignende bør du kanskje ta et endelig oppgjør med stjelingen hans og hva stjelingen kommer av hvis det ikke er nødvendig for å overleve, noe det ikke virker til å være...