Kjærlighetssorg i forhold

[Gjest b8a18...4f5]

Hei på dere. Jeg er forlovet med min samboer, har nå vært sammen i 10 år nå. Han er min sjelevenn og er viktig person i livet mitt. Men så har det seg slik at jeg har fått en slags tung kjærlighetssorg i forholdet som jeg ikke aner hvorfor. Jeg får det av og til og prøver ikke å tenke på det. Kommer plutselig tanker om hva som er mitt i leiligheta og driver å planlegger flytting.. Til mer jeg tenker på dette, til mer deppa og lei meg blir jeg. Hvorfor tenner jeg slik?? Vi har det veldig bra nå. Ingen grunn til å tenke slik.. Vil ikke gjøre det slutt. Har aldri vært i en slik situasjon før, så lurer på om det er flere som har opplevd slikt? Må nevne det at jeg sliter med angst og depresjon til tider. 

Anonymous poster hash: b8a18...4f5

[Gavekort]

Hvor ofte er det slik? Høres ut som en respons fra depresjonen din. Det kan også være en hormonell ubalanse, om du er på nye p-piller, er gravid, nærmer deg overgangsalder eller har en underliggende sykdom.

Jeg ville tatt kontakt med fastlegen din.

[Sjørøver]

Hvorfor mener du at det er kjærlighetssorg og ikke bare sorg? Vurdert å lufte det for partneren din? 

[Annemi]

Gavekort skrev (14 minutter siden):

Hvor ofte er det slik? Høres ut som en respons fra depresjonen din. Det kan også være en hormonell ubalanse, om du er på nye p-piller, er gravid, nærmer deg overgangsalder eller har en underliggende sykdom.

Jeg ville tatt kontakt med fastlegen din.

Det varierer veldig.. Fra hver dag til noen dager i mnd. Skal også nevne at han har såret meg én gang tidligere som jeg fornekter at det har skjedd. Stoler ikke 100% på han etter det.  

[Sjørøver]

Annemi skrev (15 minutter siden):

Det varierer veldig.. Fra hver dag til noen dager i mnd. Skal også nevne at han har såret meg én gang tidligere som jeg fornekter at det har skjedd. Stoler ikke 100% på han etter det.  

Om du ikke stoler på han, mener jeg du sløser vekk tiden din. 

[Gavekort]

Annemi skrev (28 minutter siden):

Det varierer veldig.. Fra hver dag til noen dager i mnd. Skal også nevne at han har såret meg én gang tidligere som jeg fornekter at det har skjedd. Stoler ikke 100% på han etter det.  

Det er neppe noen underbevissthet i dette her. For meg så høres det ut som du ikke har lyst å gå fra han, men at du har selvdestruktive tendenser.

Eller så uttrykker du ikke hele sannheten her og du har egentlig lyst å gå fra han. Jeg kan ikke lese tanker, så det må du finne ut av selv.

[Gjest b8a18...4f5]

Gavekort skrev (44 minutter siden):

Det er neppe noen underbevissthet i dette her. For meg så høres det ut som du ikke har lyst å gå fra han, men at du har selvdestruktive tendenser.

Eller så uttrykker du ikke hele sannheten her og du har egentlig lyst å gå fra han. Jeg kan ikke lese tanker, så det må du finne ut av selv.

Nei, ønsker ikke det. Men det virker som det er indre konflikt i meg som ikke blir enig. Ene delen sier at jeg burde dra fra han og den andre delen sier at jeg ikke vil og har ingen stor grunn til å dra. jeg er forvirret. Har ikke hatt det slikt før. 

Anonymous poster hash: b8a18...4f5

[Gavekort]

Gjest b8a18...4f5 skrev (2 minutter siden):

Nei, ønsker ikke det. Men det virker som det er indre konflikt i meg som ikke blir enig. Ene delen sier at jeg burde dra fra han og den andre delen sier at jeg ikke vil og har ingen stor grunn til å dra. jeg er forvirret. Har ikke hatt det slikt før. 

Anonymous poster hash: b8a18...4f5

Da tyder det på at det kan være selvdestruktive tendenser, og årsaken til humørsvingningene kan være psykologisk eller hormonelt.

Jeg ville booket en time med fastlegen din, som sagt.

[Kul_Djevel]

Gjest b8a18...4f5 skrev (2 timer siden):

Hei på dere. Jeg er forlovet med min samboer, har nå vært sammen i 10 år nå. Han er min sjelevenn og er viktig person i livet mitt. Men så har det seg slik at jeg har fått en slags tung kjærlighetssorg i forholdet som jeg ikke aner hvorfor. Jeg får det av og til og prøver ikke å tenke på det. Kommer plutselig tanker om hva som er mitt i leiligheta og driver å planlegger flytting.. Til mer jeg tenker på dette, til mer deppa og lei meg blir jeg. Hvorfor tenner jeg slik?? Vi har det veldig bra nå. Ingen grunn til å tenke slik.. Vil ikke gjøre det slutt. Har aldri vært i en slik situasjon før, så lurer på om det er flere som har opplevd slikt? Må nevne det at jeg sliter med angst og depresjon til tider. 

Anonymous poster hash: b8a18...4f5

Jeg pleier å si at enkelte ikke må tenke for mye. Det kan ødelegge hjernen.

Men som nevnt av administrator, så høres dette mer ut som en slags depresjon-symptom eller respons som han kalte det.

[Kul_Djevel]

Gavekort skrev (1 time siden):

Jeg ville tatt kontakt med fastlegen din

Uenig. Dette høres ikke alvorlig nok ut for et legebesøk. Tanker som kommer og går. Folk bør ikke gå til legen med alt mulig av tanker. Dessuten er det lite fastlegen kan gjøre her. De sender heller ikke folk til psykiatrisk uten at det er alvorlig nok, pga at de er presset nok fra før. 

[Gavekort]

Kul_Djevel skrev (Akkurat nå):

Uenig. Dette høres ikke alvorlig nok ut for et legebesøk. Tanker som kommer og går. Folk bør ikke gå til legen med alt mulig av tanker. Dessuten er det lite fastlegen kan gjøre her. De sender heller ikke folk til psykiatrisk uten at det er alvorlig nok, pga at de er presset nok fra før. 

Det kan være fastlegen sin oppgave å vurdere.

Kraftige humørsvingninger med selvdestruktive tendenser kan være problemer med hypofysen eller reaksjon på p-piller, det kan også være psykisk sykdom verdig en psykologtur om du ender opp med å rive i stykker hele samlivet ditt fordi du har blaff av selvdestruktive depresjonsperioder.

[Kul_Djevel]

Gavekort skrev (3 minutter siden):

Det kan være fastlegen sin oppgave å vurdere.

Kraftige humørsvingninger med selvdestruktive tendenser kan være problemer med hypofysen eller reaksjon på p-piller, det kan også være psykisk sykdom verdig en psykologtur om du ender opp med å rive i stykker hele samlivet ditt fordi du har blaff av selvdestruktive depresjonsperioder.

Nå innrømmet trådstarter at dette ikke var et ukjent fenomen for vedkommende. At vedkommende fra tid til annen slet med depresjon og angst. Da traff du blink med at dette sannsynligvis var tanker som var respons på depresjon. 

Jeg oppfattet ikke trådstarter som en selvdestruktiv person. Men mer en person med tankekjør som kommer og går siden personen var bevisst på tidligere historikk. Kanskje allerede inne i psykiatrien pga dette. Så lite fastlegen kan gjøre her.

Når det virker som en person er klar over både historikk og sine egne opplevelser, så ser jeg ingen grunn til å overdramatisere dette utover det.

Men vi er i det minste begge enig om at dette er en depresjonsrespons og det er jo ikke verste bare det 😊

[Gavekort]

Dra til fastlegen, og ta deg en generell helsesjekk i samme slengen om du trenger å rettferdiggjøre å ta vare på din egen helse.

[Nasjonalisten]

17 minutes ago, Guest b8a18...4f5 said:

Nei, ønsker ikke det. Men det virker som det er indre konflikt i meg som ikke blir enig. Ene delen sier at jeg burde dra fra han og den andre delen sier at jeg ikke vil og har ingen stor grunn til å dra. jeg er forvirret. Har ikke hatt det slikt før. 

Har dere forskjellige syn på fremtiden, å faktisk gifte seg, eller barn?
Er dere eventuelt redd for å prate om det?

[Leo_]

Jeg mistenker at du i underbevisstheten har kommet til at du ikke kan fortsette å leve med denne mannen som lyver og stjeler og at du er trist på grunn av dette. 
Har jeg rett kommer du til å hale forholdet ut et par år til før det smeller enda verre. 

[Gjest MKII]

Som andre har vært inne på virker det som du har depresive perioder og "skylder" på partneren din for dette av en eller annen underbevisst grunn. Psykolog via fastlegen din kan kanskje hjelpe deg med å finne ut hvorfor og vegen videre.

Men hva er det han har gort tidligere som har såret deg og gjør at du ikke stoler på ham etter det?

Endret 14. september av Gjest MKII

[shockorshot]

12 hours ago, Kul_Djevel said:

Uenig. Dette høres ikke alvorlig nok ut for et legebesøk. Tanker som kommer og går. Folk bør ikke gå til legen med alt mulig av tanker. Dessuten er det lite fastlegen kan gjøre her. De sender heller ikke folk til psykiatrisk uten at det er alvorlig nok, pga at de er presset nok fra før. 

Folk går altfor sjeldent til fastlegen med psykiske problemer, de venter gjerne altfor lenge og går ikke før de egentlig må på DPS, men da er det gjerne lang ventetid.

Fastlegen burde være første kontaktpunkt og det burde være lav barriere å bestille en slik time, siden greia med psykiske problemer er at de kan være vanskelig å se selv når man er i dem, spesielt hvis det er første gang, uten noen utenifra slik som fastlegen. Det kan også ha fysiske grunner, slik som det var for meg da vi oppdaget at jeg er en av de som bygger opp for mye jern i blodet, da jeg gikk til fastlegen pga. jeg følte meg demotivert og sliten. Det var flaks, for noen år til og jeg kunne fått heftige leverskader.

OP gå til fastlegen du slik som flere har anbefalt, så finner dere litt mer ut av det og eventuell videre behandling.

Endret 14. september av shockorshot

[Gjest b8a18...4f5]

Nasjonalisten skrev (På 14.9.2024 den 1:56 PM):

Har dere forskjellige syn på fremtiden, å faktisk gifte seg, eller barn?
Er dere eventuelt redd for å prate om det?

Vi er veldig like på alt og er enig i veldig mye. Vi har veldig god og åpen kommunikasjon. Eneste at jeg ikke har sagt til han, er hva jeg føler nå, i tilfelle han blir redd og usikker på meg.. Jeg vil først finne ut hvorfor jeg føler det slik først. 

Anonymous poster hash: b8a18...4f5

[Gjest MKII]

8 minutes ago, Guest b8a18...4f5 said:

Vi er veldig like på alt og er enig i veldig mye. Vi har veldig god og åpen kommunikasjon. Eneste at jeg ikke har sagt til han, er hva jeg føler nå, i tilfelle han blir redd og usikker på meg.. Jeg vil først finne ut hvorfor jeg føler det slik først. 

Anonymous poster hash: b8a18...4f5

Tror du gjør riktig å ikke fortelle ham hva du tenker og føler omkring det du har skrevet her: Hvis han ikke er veldig trygg på deg tror jeg ikke du vil oppnå noe særlig med å avsløre for ham hva du tenker og føler. Da vil du kanskje bare hovedsaklig såre ham og gjøre ham utrygg på deg selv om han kanskje også kan støtte deg. Men da spørs et om prisen han må betale for det oppveier for støtten han kan gi deg?

Slik du beskriver situasjonen her virker dette som et "deg"-problem og ikke et "han"-problem, fortsatt uten å vite hva det er han har gjort som har såret deg tidligere.

[Gjest b8a18...4f5]

Gjest MKII skrev (7 minutter siden):

Tror du gjør riktig å ikke fortelle ham hva du tenker og føler omkring det du har skrevet her: Hvis han ikke er veldig trygg på deg tror jeg ikke du vil oppnå noe særlig med å avsløre for ham hva du tenker og føler. Da vil du kanskje bare hovedsaklig såre ham og gjøre ham utrygg på deg selv om han kanskje også kan støtte deg. Men da spørs et om prisen han må betale for det oppveier for støtten han kan gi deg?

Slik du beskriver situasjonen her virker dette som et "deg"-problem og ikke et "han"-problem, fortsatt uten å vite hva det er han har gjort som har såret deg tidligere.

Nei, jeg vil avvente med å fortelle det.. Det han har såret meg med tidligere er endel løgn om små og store ting. Det største greia han har såret meg med var at han gikk bak ryggen min å stjal masse penger fra felleskontoen i ca ett års tid og løy om det. Det er nå to år siden. Da fikk jeg skikkelig breakdown da jeg merket det og hadde angstanfall i to dager. Måtte til legevakta til slutt da jeg ikke klarte å ta vare på meg selv.. Angsten forsvann når vi pratet om hva jeg følte, så vi bestemte på å starte på nytt. To år etterpå så løy han om at han hadde stjelt mat fra jobben sin og tok med masse mat hjem. Vet at det er stjelt, men har ikke konfrontert han om det, da jeg er redd for å bli løyet rett i trynet og såret igjen å kanskje få en breakdown igjen. Jeg prøver å glemmer hva som har skjedd og prøver å komme meg videre. Vi har hatt det veldig bra nå, faktisk mye bedre nå enn hva tidligere. Føler vi er sterkere sammen. Likevell driver jeg å "planlegger" i hodet  og ser for meg at jeg flyttet ut.. Tenker på hvilken møbler jeg må ta med meg og hva som er mitt og hans og ser på utleieboliger. Neste dag så blir jeg flau over at jeg tenkte sånn.. Og så kommer de tankene igjen på nytt noen dager/uker etterpå.. Skjønner ingenting.. 

Anonymous poster hash: b8a18...4f5