Er det å være aromantisk fortsatt sett på som rart selv her i Norge?

[Martelè]

Det høres kanskje ut som et meget retorisk spørsmål,
men siden den regionale kulturen har stor påvirkning på hvordan en blir ansett,
så spør jeg likevel siden det derfor kanskje er annerledes her i Norge....

Aromantiske folk.
Dette vil si folk som mangler interesse for å ha forhold og som har bestemt seg for å være singel (meg selv inkludert).
Det å skaffe seg en partner, spesielt det å gifte seg og få familie, sitter ganske sterkt igjen som normen
i mange land. På det nivået at det nesten er forventet at du skal gjøre det. Derfor kan aromantiske folk
bli sett på som en anomali. Vi ser dette selv blant single som ikke er aromantiske.
De kan bli spurt mildt påtrengende spørsmål som "skal du ikke finne deg en jente snart?" eller "hvorfor er du singel?" etc.

Men for alt jeg vet, kan det være annerledes her i Norge. Så hva tenker dere om aromantisisme og folk som er slik?
Og kanskje du selv er aromantisk. La oss prate

[Duriello]

Vet egentlig ikke helt hva jeg skal si.

Har vært i forhold. Har vært helt på trynet forelska. Nå er jeg egentlig ganske likegyldig til alt som har med temaet å gjøre. 😅

Googla terminologien og tok en kjapp quiz, kan være aromantisk, eller jeg kan i bunn å grunn være skadet av tidligere forhold. Hvem vet?

Jeg ser iallefall ikke på det som noen anomali, folk får leve som de selv vil. Er ingen annen som har noe med hvordan andre velger å leve sine liv. 👍

[panzerwolf]

Jeg vil nå heller si at det er større regionale forskjeller når det gjelder slikt innad i Norge enn mellom større norske byer og andre byer i Nord-Europa. Uten at jeg har noe statistikk utover det jeg kjenner av folk, så er det f.eks. mer typisk i det såkalte bibelbeltet Sørlandet at mannen har et såkalt manneyrke og kona (for de må helst være gift) enten har et såkalt kvinneyrke eller er hjemme med 2+ barn. Der må du på en måte være i samme situasjon for å passe inn, mens er du singel i en av de større norske byene, og blir kjent med folk i Køben, Berlin e.l. så er det ingen som spør om når du skal få ektefelle og barn. Det er også langt høyere toleranse for de som velger å ikke få barn i byene selv om man ikke er singel.

Hva jeg tenker om folk som er aromantiske, er at folk må rett sett få lov til å være som de selv er/vil så lenge de ikke påtvinger ulemper på andre (som å "tvinge" folk til å være i forhold og få barn for å passe inn) 

Endret 12. september av panzerwolf

[Gjest 93159...25c]

Jeg er kvinne og kommer aldri til å få meg kjæreste igjen. Det jeg har lært om menn de siste par årene føles helt forferdelig og jeg bearbeider faktisk en livssorg. Jeg trodde på kjærlighet, trodde på forelskelse, trodde at kjærlighet er større enn alt. Men det er ikke det. Det er bare tull. 

Alternativet mitt er å finne en av de mange mennene som er single, trolig av god grunn, og slå meg til ro med noen som garantert ikke hadde valgt meg om de hadde hatt valgmuligheter. Det ser jeg ikke noe positivt eller givende med. Jeg har hatt et ønske om å få barn, men menn er svært upålitelige spesielt når det kommer til sex. Før jeg vet ordet av det så har han droppa meg for en annen dame. Eller så er han utro og forventer at jeg skal stå i det. 

Sier man dette høyt så blir man slakta men tror også mange kvinner syns det er ekkelt fordi det er sant. Men de vil ikke innse det. Det er helt greit, skulle ønske jeg kunne leve lykkelig på en løgn. Det er virkelig ingen grunn for å være i et forhold. Jeg har penger, jeg har jobb, jeg har bolig, så hva skal jeg med en mann da? Orgasmer? Får det av sexleketøy (er ikke alltid mulig å komme med en fyr heller). Nærhet? Man lærer seg å leve uten, jeg savner det ikke og vil jeg ha en klem så får jeg det av noen jeg kjenner. Trygghet/støtte? Nei, for det er ikke noe menn tilbyr i dag. Eneste trygge mannen jeg vet om er min egen far, men til og med han har sviktet der ofte. Så nei er bare å glemme. 

Er skuffa og lei meg. Jeg håper jeg kommer over det snart og bare tenker at det er sånn det er og aksepterer det.. For det er vondt å leve med det her. 

Anonymous poster hash: 93159...25c

[Whateverface]

I used to love her! But I had TEQUILA!
She bitched so much! She drove me nuts!
And now I'm happier this way!

Forhold?
Lån i banken, machtkampf og psykodrama?
Verden er sannelig sinnsyk.

Ja, jeg vet han ikke synger "but I had tequila" men det er morsommere og passer mer for meg.

Fun fact: Låten handler om en hund som måtte avlives.

[Kassettspiller]

Det kan høres litt trist ut å oppleve lite eller ingen romantisk tiltrekning til andre, men det er nok fordi jeg ikke er aromantisk.

Som kvinne på autismespekteret trodde jeg en periode at jeg var aromantisk, men det viste seg at jeg bare ikke helt forsto hva romantisk tiltrekning innebærer. 

Folk må få leve slik de vil, så lenge det ikke skader noen.

[Skandinav]

Martelè skrev (På 12.9.2024 den 12:17 PM):

hva tenker dere om aromantisisme og folk som er slik?

Oioi. Dette er et vidt tema som kan bli til en doktoravhandling, eller 193.

Det er først viktig å presisere at det å være aromantisk, ikke er det samme som å være aseksuell. Man kan være en av de, eller begge samtidig. Man velger ikke dette selv. Det kan være medfødt, eller ervervet gjennom ulike livshendelser, typisk traumer.

Jo lenger hjernen har blitt sultet for romanser, jo vanskeligere blir det å innlede romantiske forhold. Det er selvfølgelig individuelt. Noen vil være håpløst romantiske hele livet, andre mister det med hormonproduksjonen.

Det finnes patologiske tilfeller også. Da selvfølgelig overveiende i samband med en annen psykisk lidelse, eller en mental tilstand.

Jeg tror noen som opplever seg som aromantiske, egentlig ikke er det. Under den rette forutsetning, kan kanskje selv Aunt Lydia vekkes til liv.

[Martelè]

Skandinav skrev (1 time siden):

Jeg tror noen som opplever seg som aromantiske, egentlig ikke er det

Er det så vanskelig å tro? Haha

[Gjest 4bee2...ba1]

Gjest 93159...25c skrev (På 13.9.2024 den 1:30 AM):

Jeg er kvinne og kommer aldri til å få meg kjæreste igjen. Det jeg har lært om menn de siste par årene føles helt forferdelig og jeg bearbeider faktisk en livssorg. Jeg trodde på kjærlighet, trodde på forelskelse, trodde at kjærlighet er større enn alt. Men det er ikke det. Det er bare tull. 

Alternativet mitt er å finne en av de mange mennene som er single, trolig av god grunn, og slå meg til ro med noen som garantert ikke hadde valgt meg om de hadde hatt valgmuligheter. Det ser jeg ikke noe positivt eller givende med. Jeg har hatt et ønske om å få barn, men menn er svært upålitelige spesielt når det kommer til sex. Før jeg vet ordet av det så har han droppa meg for en annen dame. Eller så er han utro og forventer at jeg skal stå i det. 

Sier man dette høyt så blir man slakta men tror også mange kvinner syns det er ekkelt fordi det er sant. Men de vil ikke innse det. Det er helt greit, skulle ønske jeg kunne leve lykkelig på en løgn. Det er virkelig ingen grunn for å være i et forhold. Jeg har penger, jeg har jobb, jeg har bolig, så hva skal jeg med en mann da? Orgasmer? Får det av sexleketøy (er ikke alltid mulig å komme med en fyr heller). Nærhet? Man lærer seg å leve uten, jeg savner det ikke og vil jeg ha en klem så får jeg det av noen jeg kjenner. Trygghet/støtte? Nei, for det er ikke noe menn tilbyr i dag. Eneste trygge mannen jeg vet om er min egen far, men til og med han har sviktet der ofte. Så nei er bare å glemme. 

Er skuffa og lei meg. Jeg håper jeg kommer over det snart og bare tenker at det er sånn det er og aksepterer det.. For det er vondt å leve med det her. 

Anonymous poster hash: 93159...25c

Så du har truffet endel som ikke var bra. Men lover deg at det finnes mange bra menn der ute også.  Trist å høre at du har gitt opp og tar til takke med en trist tilværelse. Jeg er selv mann og vært gift lenge. Vi finnes , du må bare lete etter de.

Anonymous poster hash: 4bee2...ba1

[Gjest 4bee2...ba1]

Martelè skrev (På 12.9.2024 den 12:17 PM):

Det høres kanskje ut som et meget retorisk spørsmål,
men siden den regionale kulturen har stor påvirkning på hvordan en blir ansett,
så spør jeg likevel siden det derfor kanskje er annerledes her i Norge....

Aromantiske folk.
Dette vil si folk som mangler interesse for å ha forhold og som har bestemt seg for å være singel (meg selv inkludert).
Det å skaffe seg en partner, spesielt det å gifte seg og få familie, sitter ganske sterkt igjen som normen
i mange land. På det nivået at det nesten er forventet at du skal gjøre det. Derfor kan aromantiske folk
bli sett på som en anomali. Vi ser dette selv blant single som ikke er aromantiske.
De kan bli spurt mildt påtrengende spørsmål som "skal du ikke finne deg en jente snart?" eller "hvorfor er du singel?" etc.

Men for alt jeg vet, kan det være annerledes her i Norge. Så hva tenker dere om aromantisisme og folk som er slik?
Og kanskje du selv er aromantisk. La oss prate

Norge er veldig lite forventende til å ha forhold osv. Jeg har kone fra utlandet og der har det mye større rolle, noe jeg selv synes burde ha større plass her også. Det må selvsagt være normen, ellers dør menneskeheten ut. Det er ikke plass til og gir ikke mening at mennesker skal leve for seg selv og ikke få familie. Da hadde vi ikke finnes mer.

Jeg synes ærlig talt det burde bli tatt mer opp om familielivets goder, snakket mer opp og blitt mer insentivert.

Anonymous poster hash: 4bee2...ba1

[Tussi]

Jeg er aseksuell selv, og har lite interesse av forhold, men savner det litt selv pm jeg ikke vil ha sex, som jo er en del av det.

Men når det gjelder hvordan folk ser på det? Synes folk er aksepterende på å være singel og barnløs, men hvis man sier man er A , så er det litt flere som synes det er rart. 

Men jeg synes det er viktig å normalisere det

...

[Martelè]

Helsike. Jeg hadde allerede glemt av denne tråden. Haha