Komplisert fyr med mange issues

[Gjest d9fb2...2df]

Hei!

Jeg (K35) er sammen med en fyr (M40). Vi har begge barn. 

Vi har vært sammen ca et år, bor dessverre langt fra hverandre, men han har vært flink til å følge opp jevnlige treff og brukt mye penger på dette. 

Men han er vel litt det man kan kalle emosjonelt utilgjengelig. Samtidig som han er EKSTREMT sår på noen ting, for eksempel at han er veldig ensom, føler ingen vil ha ham, dårlig kontakt med barna, etc. Dette snakker han mye om, nesten litt på grensen til hva man vil reagere på at folk snakker åpent om i sosiale sammenhenger (sammen med nybekjente etc) Jeg har prøvd å få ham til å si litt mer om hva han tenker er grunnen til dette, men det er bråstopp hver gang, han bare sier "jeg vet ikke" og ferdig med det. 

Om oss og vårt forhold stopper det helt opp. Han sier selv at han kan ikke snakke om hva han tenker om oss fordi han har blitt såret så mange ganger, og han sier at "han har fått det i fleisen før", men han nekter å utdype noen ting om dette. Han nekter generelt å utdype noe som helst av hva han tenker om ting, om oss, om forhold, hva han ønsker av vårt forhold. 

Det er stort sett opp til meg å holde samtalen i gang. Hvis jeg sier for eksempel "jeg savner deg akkurat nå", i en tekst/chat, så svarer han rett og slett ikke. Han vil vente i en 10-15 minutter, og så bytte tema fullstendig, fortelle noe som skjedde på jobben, eller lignende. 

Men hvis jeg sier "savner du meg?" så svarer han alltid "ja" Men han kan aldri si det på eget initiativ, eller svare med noe lignende hvis jeg skriver noe emosjonelt til ham. Da bare responderer han ikke på det i det hele tatt, og det blir en lang stillhet. 

Hvis jeg forteller om ting jeg bekymrer meg for, eller ting jeg tenker på som ikke har med ham å gjøre, så kan han komme med korte innspill. Men jeg kjenner jeg savner den FØLELSEN av at noen forteller meg, eller gir uttrykk for,  at de savner meg, er glad i meg, syns jeg er moro å være sammen med, gir meg følelsen av å være oss to mot verden liksom. 

SAMTIDIG har han vært veldig stabil hele veien på at det er dette han vil. Han har på EN måte vært en stødig type, men han kan bare ikke gi verbalt uttrykk for noen ting, og kan ikke være varm og kjærlig på noen punkt verbalt. NADA.  Men hvis jeg ønsker å treffes, hvis jeg ønsker et eller annet, hvis jeg har noe konkret han kan gjøre, så er han der med en gang. Men hvis jeg uttrykker noe form for ønske om varme ord (trenger ikke være "jeg elsker deg" heller, kan bare være trøst, støtte, vennskap you name it) eller noe form for emosjonell støtte, så er det helt umulig og det ender opp med krangel. Han er også veldig dårlig til å respondere på ting jeg sier, føler noen ganger jeg snakker i et tomrom og et vakuum. Antar vi har helt forskjellig kjærlighetsspråk. Har prøvd å snakke litt om dette, men han syns sånne ting er visvas og helt uinteressant. Han er en veldig spesiell type som i andre sammenhenger bare sier rett ut det han tenker, han er litt sånn uten filter. Nesten sånn at jeg har lurt på om han er på spekteret på en eller annen måte. Samtidig er jeg litt sånn at jeg overtenker en del, tolker og misforstår, så jeg blir aldri helt klok på om det er meg som overtenker eller han som er vanskelig, og han kan ikke si noen ting for å betrygge meg. På noe område. Jeg har til og med spurt rett ut, "jeg trenger at du betrygger meg litt", men det syns han er litt tullete, og at jeg er voksen nok til å ikke trenge dette. Og at ting han gjør for meg bør være nok til å føle at det er dette han vil. 

 

Det er akkurat som om jeg går rundt med en liten tristhet på grunn dette, nå hadde vi en krangel om dette for et par dager siden. Jeg føler hele tiden jeg må famle i mørket om hvordan vi har det. Og siste gangen her så ble han sint og listet opp alle de tingene jeg gjorde feil også, og nå føler jeg han er i ferd med å miste interessen i  meg, men jeg har aldri noe konkret å gå etter når han ikke kan uttrykke noe av hva han tenker.  Han mener alle former for eksterne innspill i form av artikler om tilknytningsteori etc er fullstendig irrelevant, så han vil aldri sette seg inn i hvordan vi kan kommunisere bedre. Han er litt sånn "sånn er jeg, og du må godta det eller la være" 

Han er litt hissig av seg, og snakker mye og fort hvis han føler at jeg krever for mye, og da blir jeg litt flat og lei meg og orker liksom ikke helt å stå på mitt 

Han var forresten veldig flink til å holde kontakten de første seks månedene, men nå for tiden er det bare korte, intetsigende meldinger, med ujevne mellomrom. Han kan gjerne bruke 7 timer på svare, og da er det ofte bare et "ok" eller noe dagligdags om været. Jeg savner veldig de gode samtaler, men han syns visst vi har dette (?) og forstår ikke hvorfor jeg driver og maser så intenst hele tiden. Men jeg savner så veldig å høre fra ham også.. mulig jeg er intens, jeg vet ikke. 😞 Men når vi bor så langt fra hverandre og ikke kan se hverandre ofte, så blir jo den kontakten vi har nødvendigvis skriftlig/via tlf.. Så det syns jeg også er vanskelig, sårende og litt leit, at jeg ikke kan ha dette HELLER i forholdet, i det minste en jevn god kontakt. Men i hans verden har vi dette, bare ikke i min.

Jeg gjorde det på et punkt slutt på grunn av alt dette, og da ble han veldig lei seg og ønsket å prøve igjen, ville prøve å gjøre det bedre, etc etc..men det har det ikke blitt, det har derimot kommet inn et nytt element der jeg føler at han stoler enda MINDRE på meg på grunn av bruddet, og derfor er ENDA mer vaktsom enn før. Jeg prøvde så hardt jeg kunne å forklare hvorfor jeg følte vi måtte avslutte, sendte laaaaange epistler til ham, men det eneste han fikk ut av begrunnelsen min var at "han er en dritt og ikke bra nok" 

Vet ikke hva jeg ville med dette, kanskje høre om jeg er urimelig? Er det liv laga dette her? Vi har det moro når vi er sammen, men det kan ikke bli ofte nok, når vi bor såpass langt unna. (moro, og sexen er bra, men det er lite varme)

 

Anonymous poster hash: d9fb2...2df

[Kakeshoma]

Du har gjort det slutt en gang før, men tok han tilbake fordi han lovte å bli bedre.. Så ble han verre. Da skjønner jeg ikke hva dere fortsatt gjør sammen når dere ikke engang bor i samme område.

Høres ut som han også mener at du bare skal akseptere og godta ham som han er (og belastningen han åpenbart er), mens han ikke skal trenge å strekke seg en millimeter for dine behov.

Ikke rart han føler han har blitt såret så mange ganger før kanskje, om han ikke klarer å se at hans væremåte er litt på siden av hva de fleste oppfatter som normalt.

Så kan selvfølgelig du være en dritslitsom person å forholde seg til, med konstant masing og syting, men er ikke helt det inntrykket jeg får..

[PgUp]

Folk er vanskelig å endre, spesielt når de ikke ønsker det selv.

Du fortjener kjærlighet og bli likt like mye som du gir. Hvis du ikke føler at dette forholdet gjør deg lykkelig så må du spørre deg om det er verdt det.

 

[Skandinav]

Gjest d9fb2...2df skrev (6 timer siden):

Er det liv laga dette her?

Svar: Nei.

[Gjest 4e9a4...740]

Orket ikke lese hele innlegget en gang..

Jeesus woman. 

Du er sammen med en type som har så lav selvtillit at halvparten hadde vært nok.
Nye forhold skal være spennende, altoppslukende og man skal vise at man vil være med denne personen.

Noe typen din ikke gjør åpenbart.

Du er 40, ikke 80. Mao finn deg noen som er emosjonelt til stede.. Han kan heller jobbe med seg selv og etter hvert innse at han selv skaper problemene som treffer han. Folk mangler så hinsides mye selvinnsikt at det er skremmende.

PS: Sier ikke at du skal finne deg en av disse nymoderne mannfolka som griner og sier at "ekte menn viser følelser" om absolutt alt i verden... Men at du kan finne en som viser at han vil ha deg for deg, ikke for at DU skal reparere han. Og at dere sammen kan vokse og oppleve livet.

Hva er vitsen med et forhold hvis det hele tiden skal være motbakker. En motbakke i ny og ne er bare sunt, men konstant? nei takk.

masse lykke til TS

Anonymous poster hash: 4e9a4...740