Foreldrene mine klarer ikke å slippe taket

[Gjest aa9eb...951]

De vil bestemme alt, vite alt hva jeg foretar meg og blande seg opp i livet mitt. Jeg er snart 40 år og føler det er på tide at de forstår at de ikke kan holde på sånn. 

De har ødelagt mange av planene mine da jeg før var så dum at jeg sa alt.  Men nå sier jeg ingenting, men de har et stort kontrollbehov og spør og graver på meldinger om ting de ikke har noe med. Mamma er verst. Er de på besøk hos meg så blander de seg opp i hvordan det ser ut her og gir meg en frist på når jeg må gjøre det om igjen og når jeg må rydde unna noe. Og skal jeg ha familieselskap så finner jeg en dato, men det ender alltid opp med at mamma finner en annen dato og klokkeslett. Mye annet de blander seg opp i også. De drar mye på turer men jeg får ikke lov til det ifølge dem. Dette kan vel ikke være normalt? Å snakke med dem hjelper ikke for da setter de seg i offerrollen med en gang.

Jeg har jobb og tjener bra. Får ikke noe hjelp eller økonomisk støtte. Så ingen grunn for dem til å blande seg der, men de gjør det likevell.

Flere som har sånne foreldre?

Anonymous poster hash: aa9eb...951

[Duriello]

Ikke så ille som dette høres ut til, men har en mor som mener jeg har innredet leiligheten min feil, feks soffa står feil, henge opp noen bilder, skaffe noen planter, feil gardiner å sånne ting. 

Mas om at hun ønsker seg barnebarn, hvorpå jeg kontrer med at hun fint får klare seg med dem hun har.🙄

Er 40.

[dan992]

Jeg hadde ikke orket, og ville skrevet dette. 

"Jeg setter pris på at dere bryr dere om meg, men jeg trenger å være tydelig på noe som er viktig for meg. Jeg er snart 40 år og i stand til å ta egne avgjørelser om hvordan jeg lever livet mitt. Jeg setter pris på deres råd og omsorg, men det er på tide at vi respekterer hverandres grenser.

Jeg vil gjerne gjøre det klart at jeg ikke ønsker at dere skal blande dere inn i mine personlige beslutninger eller planer. Dette inkluderer hvordan jeg innreder hjemmet mitt, hvilke datoer jeg setter hvor jeg ønsker og har anledning til å møte dere, og hva deres meninger angående mine reiser. Dette er noen få eksempler, og det blir veldig mye i det store bilde. (evt "føles som kritikk og det får meg til å føle meg dum og at jeg ikke er i stand til å ta vare på meg selv)

Jeg setter pris på deres meninger, men jeg ønsker å ta mine egne valg uten deres innblanding. 

Det er viktig for meg at dere respekterer dette, da det plager meg veldig og jeg ikke setter pris på å bli behandlet som et barn. Jeg er selvfølgelig veldig glad i dere, men jeg er nødt å si ifra at det blir mye.

Jeg håper at dere kan forstå og støtte meg i dette.

Vennlig hilsen..."

Dette er en tydelig og klar melding de må tåle å høre. Reagerer de sterkt ignorerer du de til det går opp for de at du har rett.

Endret 2. september av dan992

[ilpostino]

Gjest aa9eb...951 skrev (23 timer siden):

De vil bestemme alt, vite alt hva jeg foretar meg og blande seg opp i livet mitt. Jeg er snart 40 år og føler det er på tide at de forstår at de ikke kan holde på sånn. 

Jeg er litt eldre enn deg og sliter med det samme med store deler av familien. Jeg har også sluttet å fortelle ting, nettopp fordi jeg ikke vil ha støyet som følger med.

[Selfuniverse]

Quote

Foreldrene mine klarer ikke å slippe taket

Du tror kanskje at dette er hovedproblemet. Men det kan være greit å observere og analysere hva du selv gjør.

Her legger du opp til at du er ett offer for dine foreldre. Altså muligens ett mønster du har kopiert fra dine foreldre. Vi lærer automatisk mye av foreldrenes væremåte når vi vokser opp.

On 1.9.2024 at 9:24 PM, Guest aa9eb...951 said:

Jeg er snart 40 år og føler det er på tide at de forstår at de ikke kan holde på sånn.

En person som er rundt 60 år, (siden du er 40), er i all hovedsak generelt ikke i en tilstand der de vil plutselig 'forstå' at de ikke kan gjøre noe som de har gjort i mange tiår allerede. Men hva tror du?... Tror du de kan forandre seg og åpne seg for nye inntrykk? Forandrer de seg ofte? Har de vært åpne for nye perspektiver? Innrømmer de feil noen gang?

Du har jo snakket med dem mye om dette antar jeg, men de går i offerrollen sa du, så hvorfor tror du at de har evne til å forstå at noe skal være annerledes? Har de ikke vist deg gang på gang at de ikke har en slik evne?

On 1.9.2024 at 9:24 PM, Guest aa9eb...951 said:

De har ødelagt mange av planene mine

Nei... Du har latt dem ødelagt planene dine. Og vennligst også observer språket ditt. Du lager ett offer av deg selv. Jeg kritiserer ikke, men vil bare vise deg hvordan ditt eget språk 'former' verdenen din, slik som dine foreldre ser ut til å ha lært/vist deg hvordan man håndterer motstand eller problemer. Vi kopierer mye av de personer vi levde omkring når vi var barn, enten vi vil eller ikke.

On 1.9.2024 at 9:24 PM, Guest aa9eb...951 said:

Mamma er verst.

Dette er en annen side av språket ditt som du kanskje ikke selv er klar over. Du sier "Mamma" minst 2 ganger i posten din. Jeg prøver ikke å mobbe deg for det eller noe sånt. Vi ble alle lært opp til at vi skal bruke disse kallenavnene på våre foreldre. Men når vi gjør det, så setter vi oss selv indirekte i barnerollen. Jeg vet at kanskje veldig mange bruker disse ordene langt opp i voksenlivet for sine foreldre, men om det er så bra/greit å indirekte sette seg selv i en barnerolle hver gang man snakker med sine foreldre, er jeg ikke sikker på. Jeg begynte å slutte med disse ordene i midten av 20 årene tror jeg.

On 1.9.2024 at 9:24 PM, Guest aa9eb...951 said:

Og skal jeg ha familieselskap

Hvordan er foreldre dine ellers? Har du noen dype samtaler med dem? Hører de på hva du har å si?

On 1.9.2024 at 9:24 PM, Guest aa9eb...951 said:

men det ender alltid opp med at mamma finner en annen dato og klokkeslett.

Snakker dere om disse uenighetene? Eller er det bare slik at hun har det siste ordet?

Er det noe du har sagt til din mor de siste 10 årene som hun har tatt til etteretning og respektert?

On 1.9.2024 at 9:24 PM, Guest aa9eb...951 said:

Å snakke med dem hjelper ikke for da setter de seg i offerrollen med en gang.

Offerrolle er manipulasjon. Du har foreksempel, sannsynligvis ubevisst, prøvd å manipulere oss til å akseptere at du er ett offer i denne situasjonen. Det er ikke ment som kritisisme, men for å fortelle deg hva jeg observerer når jeg leser posten din.

Hvorfor dine foreldre skal bruke manipulasjon for å dominere livet ditt trenger vi ikke å sette oss inn i. Det vil ikke føre til noe, fordi vi kan ikke lese tankene deres, og vi kan nok ikke gjøre noe for å forandre dem.

Det er derfor dine foreldre ikke er hovedproblemet i din situasjon. Hovedproblemet ser ut til å være at du også setter deg i en offerrolle, men kanskje bare for å psykisk prøve å takle det som du lar dine foreldre gjøre med livet ditt. (Men dette kan trenge profesjonell oppfølging for å undersøke bedre).

Dine foreldre ser ut til å bruke offerrollen til å dominere livet ditt, mens du bruker offerrollen som en måte å unnskylde det du i all hovedsak lar dem gjøre med livet ditt.

Løsningen er selvfølgelig å ikke la dem gjøre alt dette med livet ditt, men problemet for deg ser ut til å ligge mye dypere. Derfor kan det være veldig gunstig for deg å se på hvordan du kan komme deg ut av den tillærte væremåten om å sette seg i offerrollen.

Du kan vurdere profesjonell hjelp, terapi f.eks. Men her er ett lite tips: Hver morgen når du står foran speilet så kan du si klart og tydelig til deg selv "Jeg har ansvar for mine egne handlinger og derfor også mye av mitt eget liv.". Dette kan du si 3 ganger for ekstra psykologisk effekt som du husker bedre resten av dagen. Bonuspoeng hvis du skjønte at du kan gå til speilet og gjøre dette med en gang for en god start.

Ansvar er en superkraft på mange måter. Når man tar ansvar for egne valg, så blir livet veldig mye enklere å forandre til det bedre.

Jeg er ikke psykolog, og dette er bare mine kommentarer.

[Gjest aa9eb...951]

De blir også skuffet når jeg får til ting de var sikker på at jeg ikke skulle få til. Da jeg søkte ny jobb var de sikre på at jeg ikke skulle få jobben og at jeg ikke kom til å klare det, men de tok feil, og i stedet for å bli glad på mine vegne så ble de skuffet og sure i stedet for. Sånn har det vært med mye annet også. Jeg aner ikke hvorfor de reagerer sånn.

Anonymous poster hash: aa9eb...951

[Selfuniverse]

29 minutes ago, Guest aa9eb...951 said:

Jeg aner ikke hvorfor de reagerer sånn.

Jo det tror jeg du egentlig gjør. Du kjenner dem godt.

Jeg ble sjokkert først når jeg leste hva du skrev om dem her... Men så gikk regnestykket opp. Fordi når du oppnår ting i verden og blir mer uavhengig, så er det meget forstyrrende og negativt for deres monopol og dominanse over deg.

36 minutes ago, Guest aa9eb...951 said:

De blir også skuffet når jeg får til ting de var sikker på at jeg ikke skulle få til.

Så de cheerleader deg ofte til å mislykkes i livet? Hva er det de sier konkret hvis du har ett eller annet mål? Hvilke setninger er det de bruker?

[ronron25]

Gjest aa9eb...951 skrev (17 timer siden):

De blir også skuffet når jeg får til ting de var sikker på at jeg ikke skulle få til. Da jeg søkte ny jobb var de sikre på at jeg ikke skulle få jobben og at jeg ikke kom til å klare det, men de tok feil, og i stedet for å bli glad på mine vegne så ble de skuffet og sure i stedet for. Sånn har det vært med mye annet også. Jeg aner ikke hvorfor de reagerer sånn.

Anonymous poster hash: aa9eb...951

Du må gjøre det klart for foreldrene dine at de må slutte med å blande seg inn i livet ditt, og om de ikke gjør det, så må du si til dem at du kutter kontakten med dem. Vanskelig, men nødvendig. Søk hjelp om det blir for vanskelig.

For å svare på spørsmålet ditt, "Dette kan vel ikke være normalt?". Nei, det er ikke normalt slik foreldrene dine oppfører seg.

Endret 4. september av ronron25

[blured]

Hvis foreldrene aldri har vært vant til at sønnen setter ordentlig grenser, tenker jeg det er prematurt å gå rett på “ikke bland dere, ellers kutter jeg kontakten”.

Skritt (1) er å begynne å oppføre seg som om det er en selvfølge at du er en selvstendig voksen med ditt eget privatliv.

Krysser foreldrene grensene dine, ikke bli oppgitt eller sint, da det er slik barn reagerer. Bare vær helt tydelig på en hyggelig måte (eller med humor), da dette er mye mer uangripelig, og vil gjøre de til den underlegne/barnlige parten.

F.eks:

• Graver moren din om hva du holder på med i livet ditt på meldinger, utover hva du er komfortabel med å dele, sier du bare “det er hyggelig at du er interessert i hva som skjer i livet mitt, men det er dessverre privat”. Fortsetter hun å mase, sier du bare “jeg har sagt det jeg har å si om det. igjen - det er hyggelig at du er interessert, men det er opp til meg hva jeg deler fra mitt privatliv”. Gir hun seg fremdeles ikke, skriver du bare, “nå har jeg sagt det jeg har å si om den saken, fortsetter du å spørre om det samme, kommer jeg ikke til å svare”.
• Inviterer du må middag, skriver du bare “hei passer det for dere å komme på middag søndag x, kl y”. Forsøker moren din å endre, får du da bare si “da passer det dessverre ikke for meg, vi får heller prøver å finne en annen dato frem i tid”.
• Begynner de å blande seg i hvordan du har det hjemme hos deg, svarer du bare - “jeg skjønner at det er vanskelig for dere å gi slipp på foreldrerollen, men om dere skal blande dere inn i og kritisere hvordan jeg har det hjemme på den måten, må jeg dessverre bare slutte å invitere dere på middager hit”. Ved å svare på den måten, skaper du ikke kaos ved at du f.eks. forsøker å kaste dem ut på direkten. Aksepterer de ikke svaret ditt (noe jeg ikke tror de kommer til å gjøre), må du bare stå på ditt. Du inviterer de da heller ikke på nytt hjem til deg, fordi de ikke aksepterte svaret ditt. Og inviterer de seg selv til deg, svarer du - “det hadde selvfølgelig vært hyggelig, men husk hva jeg sa om å kritisere hvordan jeg har det hjemme”. Klarer de ikke å holde seg andre gangen, vel - da er det faktisk siste gangen du inviterer dem hjem til deg.

Ellers må du bare reise og gjøre det du vil her i livet.

Prat om det når du treffer de med den største selvfølgelighet.

Reagerer de negativt, hev deg over det. Personlig har jeg alltid likt å bruke humor, da eldre voksne gjerne sliter med å få beskjeder. Men pakker du det inn i humor, er det ofte lettere å ta. Evnt. så kan du være mer direkte. Typ: "Jeg forstår at dere som mine foreldre ikke vil at det skal skje noe med meg. Det hadde vært greit at dere blandet dere inn om jeg var 16-17. Men det her kan dere ikke fortsette med, det håper jeg dere forstår. Skal dere reagere på den måten, når jeg som en voksen person gjør helt vanlige ting, må jeg rett og slett slutte å fortelle dere hva jeg gjør. Og det hadde vært synd, for jeg synes det er hyggelig at vi kan dele fra hverandre liv. Men når dere reagerer på den måten, ser jeg ingen annen vei".

Skritt (2) er å kutte de ut fra livet ditt, helt eller delvis (jul, og maks 1-2 x per år utover det - og ingen ting om de med så lite kontakt, heller ikke klarer å oppføre seg). Men jeg tenker at du bør gi det et forsøk på å oppdra de litt over tid før du gir de helt opp.

Endret 3. september av blured

[Maskinfører]

Tror nesten du bare skal nyte det du har foreldre som tar vare på deg selv er jeg 36 år og har ingen foreldre mer 

[Woff]

Maskinfører skrev (9 timer siden):

Tror nesten du bare skal nyte det du har foreldre

Absolutt enig i denne! Jeg har heller ingen av mine foreldre i live lenger og det har ikke kona heller. 
Du skal være glad for at de bryr seg om deg, men som nevnt over her kan du gjerne gi de en tydelig beskjed på at du faktisk er så voksen at du klarer det meste selv!
Lykke til med familien din framover! ❤️

[Gavekort]

Selfuniverse skrev (På 2.9.2024 den 10:30 PM):

Dette er en annen side av språket ditt som du kanskje ikke selv er klar over. Du sier "Mamma" minst 2 ganger i posten din.

Adresserer du din mor med fornavn?

[Gjest 967f4...28b]

Gavekort skrev (35 minutter siden):

Adresserer du din mor med fornavn?

Hvis man er 40 og fortsatt roper etter Mamma så er det en del av problemet. På den alderen så er det bedre å gå over til mor i stedet. Mamma er for småunger, og greit å slutte med når man bli myndig.

Er selv i 40 årene, og hva man sier er alt opp til situasjonen. Ute blandt folk for å få oppmerksomheten hennes så blir det fort fornavnet, da det normalt ikke er andre med det navnet der, og alle de andre har også tittelen mor/mamma.

Når hun omtales ellers så er det modern. Når det er påb besøk hos henne så har jeg ikke behov for noen av delene, da det er selvklart hvem man snakker til, inkludert når brodern er på plass også.

 

TS: Det å bryte kontakt med foreldrene er bare en dum ide, og skal kun gjøres hvis de er på ett helt annet nivå enn dine foreldre. (Det var en annen lignende tråd for ikke så lenge siden hvor trådstarteren burte bryte med foreldrene). Men du må sette deg i respekt hos dem virker det som. Slik som ved jobb bytte osv, neste gang bare gjør det, og heller fortell i ettertid hva som har skjedd.

Neste familie sammenkomst, sett tiden, og send selv ut innbydelsen. Hvis dine foreldre ikke kan, så hold selskapet uten dem. Tipper det kun blir den ene gangen, og eneste gang så kommer de til tiden du setter. Husk å snakk med dem etter selskapet og si det var en bra sammenkomst, og at de var savnet.

Når det kommer til ferie. Bare dra, si ifra til dem rett på forhånd hvor du kommer til å være i tiden fremmover i tilfellet noe skjer.

Anonymous poster hash: 967f4...28b

[Gavekort]

Gjest 967f4...28b skrev (6 minutter siden):

Hvis man er 40 og fortsatt roper etter Mamma så er det en del av problemet. På den alderen så er det bedre å gå over til mor i stedet. Mamma er for småunger, og greit å slutte med når man bli myndig.

Å rope etter mamma var ikke et premiss vi ble enige om. Å føle et behov for å bytte fra mamma til mor/modern/fornavn skriker maskulin usikkerhet og er bare rart å plutselig bestemme seg for i en alder av 40.

[Zepticon]

Gavekort skrev (6 timer siden):

Å rope etter mamma var ikke et premiss vi ble enige om. Å føle et behov for å bytte fra mamma til mor/modern/fornavn skriker maskulin usikkerhet og er bare rart å plutselig bestemme seg for i en alder av 40.

Tja, ikke helt enig. Du skal ikke undervurdere betydning ordvalg har. Det er tross alt bevist at språket vårt i stor grad definerer hvem og hvordan vi er, og spesielt hvordan vi oppfatter verden rundt oss (ref begrepet finnsk fjernsynsteater).

Det er som det berømte brevet til Wara. De ordene man bruker understreker hvem man er. Tisse / pisse ble det jo et stort rabalder av, fordi det ble hevdet at en mann som skrev trusselbrev aldri ville brukt ordet "tisse" fordi det er feminint/barnslig (noe som er helt korrekt).

Dette gjelder nok til dels også bruken av ordet "mamma" i denne situasjone. Jeg kaller min mor for "mamma" når vi snakker sammen eller når jeg referer til henne innad i familen, men som du ser så blir hun henvist til som "mor" når jeg omtaler henne skriftlig til fremmede. Det er ikke noe jeg har følt behov for å gjøre, det har bare blitt slik naturlig etter som omsorgssituasjonen er endret. Hun er kun omsorgsperson (mamma) når vi samhandler innad i familen, men jeg ser ikke på henne som en omsorgsperson når jeg omtaler henne ovenfor eksterne.

[Zepticon]

Gjest aa9eb...951 skrev (På 1.9.2024 den 9:24 PM):

De vil bestemme alt, vite alt hva jeg foretar meg og blande seg opp i livet mitt. Jeg er snart 40 år og føler det er på tide at de forstår at de ikke kan holde på sånn. 

De har ødelagt mange av planene mine da jeg før var så dum at jeg sa alt.  Men nå sier jeg ingenting, men de har et stort kontrollbehov og spør og graver på meldinger om ting de ikke har noe med. Mamma er verst. Er de på besøk hos meg så blander de seg opp i hvordan det ser ut her og gir meg en frist på når jeg må gjøre det om igjen og når jeg må rydde unna noe. Og skal jeg ha familieselskap så finner jeg en dato, men det ender alltid opp med at mamma finner en annen dato og klokkeslett. Mye annet de blander seg opp i også. De drar mye på turer men jeg får ikke lov til det ifølge dem. Dette kan vel ikke være normalt? Å snakke med dem hjelper ikke for da setter de seg i offerrollen med en gang.

Jeg har jobb og tjener bra. Får ikke noe hjelp eller økonomisk støtte. Så ingen grunn for dem til å blande seg der, men de gjør det likevell.

Flere som har sånne foreldre?

Anonymous poster hash: aa9eb...951

At du her fremstiller deg selv som et offer for din familie er også grunnen til at de bare gjør som du vil.

DU er ansvarlig for dette. Det er ikke din mor som blander seg, det er du som lar henne blande seg.
Det eneste som kommer til å endre dette er at du slutter å opptre som et offer, og heller tar kontrollen over eget liv og tilværelse. Sånnt piss fra familien må slås ned på med en gang. Bare gjøre det klart at det er helt uaktuelt at de blander seg inn og at de ikke har noe med det å gjøre. Om de ikke klarer så må du sanksjonere. Si klart at du ikke gidder å få dem på besøk da de ikke oppfører seg og bare skal blande seg.

Lager DU middagsplaner så er det du som er sjefen.

Om de vil innta offerrollen så får de bare gjøre det. Det er ikke ditt problem at de ikke makter å oppføre seg. De får innfinne seg eller holde seg vekk. Det er ikke noen andre måter å gjøre det på når de ikke hører etter, da må de kjenne det på kroppen.

[Selfuniverse]

18 hours ago, Gavekort said:

Adresserer du din mor med fornavn?

Begge foreldre i mange år. Begge ble småirritert en stund, men hva skulle de gjort med det? Kreve at jeg gikk tilbake til de andre ordene?...

Det hadde nok noen positive effekter både for min egen psyke og hvordan det ble reflektert over relasjonene.

Jeg og mine barn har selvfølgelig snakket om hva jeg heter, og de bruker det ene eller andre som de vil, og/eller av andre årsaker. Jeg kjenner det pirker litt i de samfunnsnormene, jeg som alle andre ble etablert i, som jeg kjenner at kunne ha utartet seg som irritabilitet. Men jeg har ikke tenkt å påføre mine barn noe, bare for å prøve å forhindre at ett eventuelt skjørt følelsesskall hos meg ikke skal bli fornærmet. Jeg tenker det bare er en god prosess for meg, fordi det er ett meg problem. Og at både jeg og mine barn har det greit uansett hva som brukes.

[Gjest ead0e...38d]

Altså...Hæ??

Ser flere skriver dette er de også vant med fra sine foreldre.

Altså unnskyld ordbruken, men hva for noe sinnsyke foreldre har dere dersom de ikke lar dere få leve livet slik dere vil i voksen alder? 
Jeg skjønner det dersom man har diverse lidelser og trenger verger og mer til i hverdagen for å fungere.

men dette er jo sykt.

Det er overhodet INGEN unnskyldning til hvorfor noen skal oppføre seg sånn mot sine egne voksne barn.
Hvis man tror dette, så må man umiddelbart søke psykologisk hjelp, helst at foreldre gjør det samme på sin front.

Er ikke rart ungene i dag ringer foreldrene sine for å spørre om hvordan de renser et sluk eller bytter en lyspære.

hjelpes.

Anonymous poster hash: ead0e...38d

[Duriello]

Det faktum at foreldre legger seg borti ting betyr jo ikke automatisk at det blir som de vil? 😂

For min del så har min mor forbud mot å entre min leilighet så lenge hun ikke kan holde kjeft, grei ordning det.