tro's paradokset: er vi alle dømt til å være mer kritisk til ideers tro?

[thomas-the_train]

åndelig tro,
generell all tro som er sterk overbevisende,
kommer i et paradoks.

tro har 2 måter å erkjenne på:

tro-A.)
stolt i troen sin og ofte med et ego i spill:
en tro på en statisk ide som virkelighten skal tilpasse seg rundt.
feks hedonisme eller ideen om Gud.

tro-B.)
være ærlig til seg selv:
å erkjenne i nåtid uten å henge fast på fortidens forringende ideer,
fordi hele virkelighten er relativt flytende og endrer seg med tiden,
(åpenbart med  forståelse av essensielle regelmessigheter rundt seg).

man kommer i et paradoks her,
fordi tro-A vil være fullstendig avhengig av at ideer deres er relevant,
og alt som ikke støtter deres ide er ute av regnestykke også.
utvikling her er kulturelt støy,
og støyen må fortsette skal troen vedvare.
derfor ser man religiøse grupper lukke seg inne i en sosial sirkel,
og forkynnere som fordreier ord slik platon kalte ordkløveri fra sofistene.

tro-B vil ha egenskap av å ikke skjule noe for sin bevissthet,
og ikke leke at virkeligheten er en sett med statiske ideer,
ergo menneske er et produkt av en relativ virkelighet som endrer seg like mye.
feks er de fleste følelser 10-15 sekunder i varighet og forsvinner ut av intet,
om man klarer å ikke klynge seg besatt til følelsen som en ide.

paradokset kommer inn i måten troen utøves:

tro-A er avhengig av å diktere hvordan han/hun tenker om begreper,
og i praksis er hele troen et sett med fikserte begreper/ideer som overstyrer virkeligheten.
begrepene lukker inne troen, og forsvarer dens eksistens som en evig ide,
støttet av en vag psykologisk forståelse av hvordan vi føler og tenker som behov,
(feks hvordan kristendommen bruker vage ideer rundt kjærlighet og tilgivelse og frykt).

jeg snakket feks med en kristen,
og spurte spm "ville du trodd på jesus om du ikke fikk belønning av å komme til himmelen?",
og han sitt svar var "jeg tenker ikke sånn, jeg er bare takknemlig for hva jesus har gjort for meg".
over tid var vi begge enig om at troen er viktig fordi man kan ende i helvete,
men han ordla seg slik at fordreide motivasjonen sin.

tro-B vil ikke ha behov for å være en statisk ide,
men snarere er en dymanisk erkjennelse,
alltid i bevegelse med den relative tid,
og korrigerer seg i virkeligheten etter det,
i sanntid.

utad virker disse 2 måter å tro på helt motsatte:
tro-A vil klamre seg fast til ideer,
mens tro-B vil frastøte seg forringede ideer,-inntil det motsatte er bevist.
tro-A vil prøve å fordreie virkeligheten med ideer,
tro-B erkjenner virkeligheten som en direkte erfaring uten å være i fryste ideer.

man ser tro-A fenomenet i filosofer, kristendommen, ateister etc,
da akillesen er en skråsikkerhet om at "din ide er ikke like solid som min ide",
når virkeligheten er at begge har ideer som står stille i tid og rom.
feks ateisten som skal knuse ned teisten sin tro,
bare for å ikke forstå at ateisten sin ide er like statisk i måten den fremvises på.

tro's paradokset kommer tydelig inn når man ser på utviklingen deres:

tro-A utvikler seg en sett med ideer som har hjelpeteorier og enda flere ideer i seg,
men er egentlig bare et ordspill og ordkløveri av definisjoner,
forenet i en dualistisk absolutt ide.
deres trygghet er å være del av en statisk ide om evigheten.

tro-B utvikler seg i motsatt retning:
ideer forsvinner mer og mer vekk som solide stillestående virkelighet,
og man avventer å gi svar før tilstrekkelig erfaring er funnet,
men til å med da er man alltid villig til å korrigere seg.
her er tryggheten at man kommer til kjernen av virkeligheten,
og dermed kan bedre være fleksibel med sine tanker og følelser.

mens da feks tro-A har et sterkt ego å koble ideene sine til,
så prøver tro-B å fjerne sitt ego,
litt som en Zen buddhist som fjerner lagene av ordlig manipulering.

paradokset kommer enda tyderligere frem i måten hver av dem får fred med seg selv:

tro-A får fred med seg selv når feks tro'r på sin ide,
en statisk ide som er forevighet og hellig,
og er nå tvunget til å alltid beholde den ide om han/hun sitt ego skal vedvare,
men skal i tillegge prøve å tvinge verden rundt seg til å være slik dem tro'r.

tro-B har lagt hele sitt "ego" i å være ærlig til seg selv,
ergo trenger ikke å være en statisk ide,
men erkjenner i sanntid med virkeligheten,
som en mystiker fri fra begreps tro.

skulle tro-A og tro-B møtes for en samtale,
så vil tro-A fremstå altfor rigid for tro-B,
og tro-B vil fremstå altfor utrygg for tro-A,
de begge frastøter hverandre.

tro-A og tro-B ville garantert diskutert begreper annerledes,
da tro-A skal verifisere ideer som den dypeste virkelighet,
mens tro-B føler at ideer er bare overflaten av virkeligheten.

med paradokset kommer enda bedre frem når ser på hvem av dem som oppnår best fred til sinns:

tro-A får fred til sinns fordi ideer deres ikke er til å tvile på,
ergo man vil alltid måtte sørge for å ikke være altfor ærlig til seg selv.
for tro-A er tvil en dødelighet for ens ego og tro,
og vil stikke dypt i deres stolthet.

tro-B får sin fred til sinns fordi klarer å avlegge fra seg ideer som virkelige,
gjennom å ikke fiksert tro på en ide som stillestående absolutt,
alltid beredt på at å vinne er like mye å kunne ta feil.

 

Endret 1. september av thomas-the_train

[Borgar B]

Godt tenkt det tenker jeg.

En som er ærlig mot seg selv er også i stand til å forstå at sannheten ikke bøyer seg for noens tro. Men en kan selvsagt tro på sannheten. Og det gjøres ved at en ikke tror noe om den. Da har man tillit til at sannheten er som den er. Og dette ligner jo på det du kaller tro-B.

Sannheten om vårt og alt annet sitt opphav har jo ingen alternativer. Sannheten om dette nuet alt eksisterer i finnes ikke i alternative utgaver. Sannheten ekskluderer alternativer. Hvis ikke, var den ingen sannhet.

Man kan kjenne glede bare av å være til. Det å puste gir glede for den som kjenner etter. Fred kan også kjennes uten andre årsaker enn det å være til, og den som kjenner følelsen fred vil også kunne kjenne følelsen takknemmelighet. Dette fordi disse følelsene er som søsken og regne tenker jeg.

Tillit til sannheten er slik jeg ser det en god start, eller tro på sannheten om du vil. Men som du sier: helt uten ideers støy. 🙂

Endret 2. september av Borgar B