Røde flagg på løpende bånd

[Audi s4 q]

Hei. 

Gjør en ekstremt lang historie ekstremt kort:

Var forlovet med ei for 8 år siden, aldri glemt henne og alltid håpet på henne. Hun forlot meg av flere grunner, men mye pga jeg ikke møtte henne emosjonelt og klarte ikke å prioritere henne. Men og pga hun slet mye med barndomssår.

 

Nå har vi tatt opp tråden og blitt ilag igjen etter innsj fra henne. Mye er veldig bra, og kjenner det er mye følelser knyttet til dette. Både på godt og vondt.

Men kjenner jeg blir bekymret av at ho har brutt kontakt med foreldrene, søster og har et avklart forhold til flere veninner. Min mor vil hun heller ikke før vi evt blir forlovet igjen. 

At hun ikke vil møte foreldrene forstår jeg, maken til dårlige foreldre. Søstra har jeg ikke fått så mye innsikt i hva greia er,men tror det handler om måten hun føler seg møtt på. Mamma vil hun ikke pga mamma blanda seg veldig mye sist vi var sammen, og jeg gikk mye til min mor med våre forholdsproblemer. Samt at mamma var litt hard med henne etter at hun valgte å gå 1mnd før bryllupet.  

Jeg klarte ikke å møte henne slik hun trengte da dette kom på banen, og stilte spm og delte at jeg synes det er vondt og oppleves som voldsomt å ikke møter mamma før vi blir forlovet. Noe som endte i en følelsesdrama uten like. 

Hun har et ekstremt behov for å bli møtt, vist empati til og omsorg rundt vonde ting. Kan forstå det på et vis, men og ganske slitsomt. 

Nå, etter hennes forslag har vi avstand, ringes kun 1 gang i uka, og skal ikke treffes i min neste friperiode. Hun mener det er lurt pga at jeg skal hente meg inn og få energi igjen, og hun syns det er vanskelig å være sårbar når jeg ikke klarer å møte henne på disse tingene uten å grave litt. 

Kjenner det trigger mine sår om at hun kan stikke av igjen og at det er pga meg igjen.

Kunne jo dødd for denne jenta, og vil ikke ha noe annet enn henne. Hun har vært sykmeldt i 2 år og går til psykolog for å bearbeide en mangelfull barndom og hva det fører til i dag. 

Hun er ærlig på at hun er sliten, deprimert og i en veldig følsom tid i livet og at mye av følelsene og triggerne hennes stammer fra oppveksten. 

Er det håp siden hun får hjelp, og aktivt jobber med ting, eller hopper jeg inn i en fremtid med kaos og følelser opp og ned mon tro? 

[leticia]

Audi s4 q skrev (2 minutter siden):

Hei. 

Gjør en ekstremt lang historie ekstremt kort:

Var forlovet med ei for 8 år siden, aldri glemt henne og alltid håpet på henne. Hun forlot meg av flere grunner, men mye pga jeg ikke møtte henne emosjonelt og klarte ikke å prioritere henne. Men og pga hun slet mye med barndomssår.

 

Nå har vi tatt opp tråden og blitt ilag igjen etter innsj fra henne. Mye er veldig bra, og kjenner det er mye følelser knyttet til dette. Både på godt og vondt.

Men kjenner jeg blir bekymret av at ho har brutt kontakt med foreldrene, søster og har et avklart forhold til flere veninner. Min mor vil hun heller ikke før vi evt blir forlovet igjen. 

At hun ikke vil møte foreldrene forstår jeg, maken til dårlige foreldre. Søstra har jeg ikke fått så mye innsikt i hva greia er,men tror det handler om måten hun føler seg møtt på. Mamma vil hun ikke pga mamma blanda seg veldig mye sist vi var sammen, og jeg gikk mye til min mor med våre forholdsproblemer. Samt at mamma var litt hard med henne etter at hun valgte å gå 1mnd før bryllupet.  

Jeg klarte ikke å møte henne slik hun trengte da dette kom på banen, og stilte spm og delte at jeg synes det er vondt og oppleves som voldsomt å ikke møter mamma før vi blir forlovet. Noe som endte i en følelsesdrama uten like. 

Hun har et ekstremt behov for å bli møtt, vist empati til og omsorg rundt vonde ting. Kan forstå det på et vis, men og ganske slitsomt. 

Nå, etter hennes forslag har vi avstand, ringes kun 1 gang i uka, og skal ikke treffes i min neste friperiode. Hun mener det er lurt pga at jeg skal hente meg inn og få energi igjen, og hun syns det er vanskelig å være sårbar når jeg ikke klarer å møte henne på disse tingene uten å grave litt. 

Kjenner det trigger mine sår om at hun kan stikke av igjen og at det er pga meg igjen.

Kunne jo dødd for denne jenta, og vil ikke ha noe annet enn henne. Hun har vært sykmeldt i 2 år og går til psykolog for å bearbeide en mangelfull barndom og hva det fører til i dag. 

Hun er ærlig på at hun er sliten, deprimert og i en veldig følsom tid i livet og at mye av følelsene og triggerne hennes stammer fra oppveksten. 

Er det håp siden hun får hjelp, og aktivt jobber med ting, eller hopper jeg inn i en fremtid med kaos og følelser opp og ned mon tro? 

Dette. Du kommer til å slite deg ut fullstendig av hennes drama. Mitt beste råd til deg er LØP!!! 

[Gjest 7b669...933]

La oss gjøre en ting klart også.
Du er også desperat her og viser utrolig mange røde flagg.

Så på et vis passer dere sammen. ( Ja ironisk sant? Å være sammen med mennesker som oser røde flagg..er nemlig et rødt flagg med seg selv )

Nei uff..Mange stakkarslige skjebner her i verden.

Jeg har alltid vært tilhenger av litt tøff kjærlighet, at folk må klare seg selv, komme ned fra sin høye hest og bare forstå at man ikke er noe spesiell før man er klar for å dele livet med noen. Dessverre er det få som går den veien først.

Også husk at det finnes plenty av fisk i havet. Dama du referer til og maler et bilde av her er dømt til å spise deg opp levende.
foreldrene dine har nok mistet respekten for deg også, og ville ikke vært forundret om venner og annen familie har gjort det også.

Selvinnsikt kan alltid jobbes med. Så lykke til

Anonymous poster hash: 7b669...933

[Audi s4 q]

Gjest 7b669...933 skrev (11 minutter siden):

La oss gjøre en ting klart også.
Du er også desperat her og viser utrolig mange røde flagg.

Så på et vis passer dere sammen. ( Ja ironisk sant? Å være sammen med mennesker som oser røde flagg..er nemlig et rødt flagg med seg selv )

Nei uff..Mange stakkarslige skjebner her i verden.

Jeg har alltid vært tilhenger av litt tøff kjærlighet, at folk må klare seg selv, komme ned fra sin høye hest og bare forstå at man ikke er noe spesiell før man er klar for å dele livet med noen. Dessverre er det få som går den veien først.

Også husk at det finnes plenty av fisk i havet. Dama du referer til og maler et bilde av her er dømt til å spise deg opp levende.
foreldrene dine har nok mistet respekten for deg også, og ville ikke vært forundret om venner og annen familie har gjort det også.

Selvinnsikt kan alltid jobbes med. Så lykke til

Anonymous poster hash: 7b669...933

Interessant svar må jeg si. Er dog nysgjerrig på hvorfor du mener jeg er desperat? Har hatt et veldig fint liv i di siste årene, ikke tatt kontakt eller oppsøkt henne. 

Når hun jeg skulle gifte meg med vil prøve på nytt, vil ikke alle syntes det hadde vært vanskelig å latt vær? 

Jeg ser vel jenta bak alle sårene og følelsene og har et håp om at ting blir bedre etter at hun har fått jobbet med seg selv hos psykolog. Er fantastisk å leve med henne, vi har det veldig bra ilag. Er kun disse sårene som gjør ting vanskelig i perioder.

Og nei, full respekt og forståelse fra foreldre og venner. Dem ønsker oss det beste.

[Gjest 7ad6e...45d]

 

 Er det håp siden hun får hjelp, og aktivt jobber med ting, eller hopper jeg inn i en fremtid med kaos og følelser opp og ned mon tro? 

Det mange røde flagg her ja. Hun virker overhodet ikke på et sted hvor hun burde gå inn i et forhold og for at du skal bli trygg på henne igjen har dere en lang vei å gå.  Det virker ikke som viser at hun gjør dette. 

Selv har jeg for lengst gitt opp å legge et fremtidig potensiale til grunn for noen av mine relasjoner.  Jeg forventer at folk faktisk viser endring.  Alt for mange legger ikke ned innsatsen og har ikke nok selvinnsikt til å ta tak i sine egne problemer på en ordentlig måte. Terapi er overhodet ingen garanti her, da hun selv må gå veien. Det gjør hun best alene. 

 

Anonymous poster hash: 7ad6e...45d

[Audi s4 q]

Gjest 7ad6e...45d skrev (2 minutter siden):

Det mange røde flagg her ja. Hun virker overhodet ikke på et sted hvor hun burde gå inn i et forhold og for at du skal bli trygg på henne igjen har dere en lang vei å gå.  Det virker ikke som viser at hun gjør dette. 

Selv har jeg for lengst gitt opp å legge et fremtidig potensiale til grunn for noen av mine relasjoner.  Jeg forventer at folk faktisk viser endring.  Alt for mange legger ikke ned innsatsen og har ikke nok selvinnsikt til å ta tak i sine egne problemer på en ordentlig måte. Terapi er overhodet ingen garanti her, da hun selv må gå veien. Det gjør hun best alene. 

 

Anonymous poster hash: 7ad6e...45d

Takk for et innsiktsfult svar! Er forsåvidt enig med deg, men når jeg ser store endringer fra sist vi var ilag, og hvor mye selvinnsikt hun har når hun forteller om egne utfordringer knytter til følelser, behov etc så er det lett å få håp! 

Feks at hun ser for seg at hennes potensielle ektemann er borte i lengre enn ei natt, bunner i frykt for at ektemannen skal bli lik hennes far, som stakk titt og ofte bort med andre damer. 

 

Får lett for å tenke at når hun blir helt trygg på meg og mine prioriteringer mot henne, vil mye løse seg.

Kan godt hende jeg er naiv, er fullstendig klar over det! 

[TwoFace]

8 år siden, sier du? Hvor langt har hun kommet med å jobbe med problemene sine på de 8årene? Svaret ligger der.

Handlinger sier mer enn ord. Man kan ha strålende selvinnsikt men fremdeles ikke klare å gjøre jobben. 

Personer med traumer har som regel et hardt liv, men det betyr ikke at dere ikke kan få det til, men det blir tøft (som alle forhold til tider). Så lenge du er forberedt på det, og har selvinnsikt nok til å vite når du eventuelt skal backe ut, så kjør på.

[Gjest 9ed0f...c82]

Har sett en nær venn slite i et forhold med et menneske som har mentale problemer og en vanskelig fortid i et tiår. Ut og inn av plasser og humør som svinger enormt. Bruker sykdommen som en unnskyldning til å utnytte og binde opp et annet menneske. Nå er hun "bedre" og da tas kontakten opp. Ikke som kjærester, men likevel må denne personen "sees" og dumpe emosjonell bagasje på kameraten min. Igjen. 

Det kommer ikke noe godt ut av det. Alle er forskjellige, men det høres ut som denne er i akkurat samme situasjon som tidligere. Kameraten min var i praksis mer en sykepleier og assistent, enn kjæreste.

Hvorfor tatt insj til deg åtte år etter å ha dumpa deg like før bryllupet? Er det din tur (igjen) til å fylle dette tomrommet? Bra at det søkes hjelp, men hva har egentlig skjedd på nesten ti år? 

Ikke for å være stygg, men du kan ikke "redde" en annen person. Dette kommer ikke til å føre med seg annet enn vanskelige ting, er jeg redd. Sikker på du ikke "vet" dette innerst inne, ettersom du spør her?

Ønsker deg alt godt hva du lander på.

Anonymous poster hash: 9ed0f...c82

[Gjest 9ed0f...c82]

En ting til: i et forhold må man se hverandre og møtes på ting. Det sier seg selv, men i bunn og grunn er det to liv som skal passe sammen. Man gir innpass i sitt liv og tar del av en annens, men man må fortsatt ha sitt.

Så fort den andre blir hele ens liv, så er det en avhengighet som ikke er bra. Det er ingen forskjell sånn sett at det er en vanskelig barndom og mentale problemer. Min kamerat levde 24/7 med dama sin sjukdom. Hans liv ble i praksis kastet bort, kamerater forsvant, ingen fritid og så videre.

Anonymous poster hash: 9ed0f...c82

[Gjest 7ad6e...45d]

 

Takk for et innsiktsfult svar! Er forsåvidt enig med deg, men når jeg ser store endringer fra sist vi var ilag, og hvor mye selvinnsikt hun har når hun forteller om egne utfordringer knytter til følelser, behov etc så er det lett å få håp! 

Feks at hun ser for seg at hennes potensielle ektemann er borte i lengre enn ei natt, bunner i frykt for at ektemannen skal bli lik hennes far, som stakk titt og ofte bort med andre damer. 

 

Får lett for å tenke at når hun blir helt trygg på meg og mine prioriteringer mot henne, vil mye løse seg.

Kan godt hende jeg er naiv, er fullstendig klar over det! 

Takk for at du tok det på rett måte. 

Du vet jo naturligvis best selv hvilke endringer du kan se. Nå sier du ikke hvor lenge dere har vært tilbake som et par og om det er rimelig tid til å bli kjent igjen. 

Jeg synes ikke det lukter moden kommunikasjon av at dere ikke skal være sammen fordi hun mener noe på dine vegne. Enten klarer hun ikke å kommunisere sine behov, eller så er det et stort rødt flagg. 

Naturligvis er det opp og ned i forhold, men jeg vet at dersom jeg skal treffe drømmedama jeg skal være sammen for evig og alltid, så skal ikke jeg ha så mye tvil at jeg skal poste et førsteinnlegg som dette.  

Se om du kan føle litt på hvorfor dette er så viktig for deg, på tross av hvordan hun har og forsetter å oppføre seg mot deg. Er det ideen om hvem hun var og hvordan dere hadde det? Er det hun som glapp og din sjanse til å rette opp? 

Selv var jeg gal etter en dame i mange, mange år. Det tok meg lang tid å innse at hun faktisk opprørte seg ganske ufint mot meg ved å gi meg falskt håp. Da hun en dag kom tilbake og ville forsøke kunne jeg med all tydelighet si nei og forklare at jeg hadde gått videre. Det føltes bedre veldig godt. 

Anonymous poster hash: 7ad6e...45d

[Gjest Slettet-PozYFKBZgM]

Jeg tror kanskje du bør kjenne etter hos deg selv først før du lytter for mye til hva andre sier. 

En kjip barndom trenger ikke definere en person - dersom personen er voksen nok til å søke hjelp og legger ned innsats for å få en bedre fremtid. En kjip barndom som aldri taes tak i har nok langt større sjanse til ødelegge fremtiden. 

Tror mange av svarene som er kommet i tråden kanskje handler om frykten for det ukjente. Det er lett å tro at vi alle skal møte drømmepersonen og alt skal bli vakkert som et eventyr. Men folk flest har det jo ikke slik. Og folk flest har bagasje av ymse art. Men de fleste lever jo livet sammen med sin bagasje uten at de søker hjelp til å bearbeide fortiden. Og da vil de uten kanskje selv å være klar over hvorfor de reagerer som de gjør påvirkes av sin bagasje. Det de har i sekken vil forme fremtiden deres uten at de selv helt klarer styre skuta. 

Hun du er sammen med har tatt grep, ja kanskje virker det voldsomt å kutte ut foreldre. Men det er nå slik at vi har alle foreldre, men alle våre foreldre har ikke oppført seg som foreldre. Da er det kanskje bedre å kutte kontakten enn å stadig rippe opp i vonde sår? 

Du liker henne og hun liker deg. Gi det tid og se hva det kan bli til. Trenger hun tid før hun vil møte din mor så bare gi henne det. So i alle andre forhold så er det summen av alt som avgjør om vi blir værende eller drar på jakt etter noe annet. Om du kjenner at summen av alt tilsier at du vil satse så gjør du det. Dere trenger jo ikke stresse med forlovelse og giftemål og alt slikt - det kan komme frem i tid. Eller ikke. 

[Audi s4 q]

Takk til alle som har tatt seg tid til å svare! Mye gode innspill og visdom! Er veldig enig med breezy, mye er styrt av frykt for det ukjente og en brist i forventingene om at alt er et eventyr. Alle har bagage og kamper som må kjempes, så det handler vel til syvende og sist om man ønsker å stå i kampene, eller ikke. 

Så prøver jeg å se på meg selv, er hun et traumebånd for meg, trenger jeg hennes  bekreftelse for å ikke føle meg avvist... osv. Jobber med å se på meg mine forbedringspotensiale, fremfor å kun fokusere på alt hun gjør feil. 

Min bagage er tillit, etter veldig harde foreldre, mye mobbing oppigjennom, kjæreste på vgs som var utro, og denne jenta som slo opp 1 mnd før bryllupet. Så jeg tror jeg har mye å vinne på å stole på henne, gi henne og meg en skikkelig sjanse, selv om det er endel usikkerhet. Men selvsagt også mye å tape, men er det ikke slik livet er da?:) 

[Gavekort]

Det er ingen automatikk i at dette skal gå galt. Hun har sine grenser, komfortsoner og emosjonelle behov. Men om du synes hun er emosjonelt drenerende nå, så kommer ikke dette til å bli bedre med tiden.

Alle folk har sine positive og negative sider, så du må ikke løpe vekk straks du finner noen "røde flagg". Hele konseptet "røde flagg" er idiotisk. Stopp heller på røde lys, der hun faktisk går over streken. Men vær nå realistisk og ikke planlegg at dere skal bli forlovet igjen når det opplagt var substansløst forrige gang.

[Penny]

Brukernavnet ditt er litt artig i denne sammenhengen, i hvert fall for meg som har hatt en rekke raske Audier og damer med bagasje.

Tenk deg at denne damen er en Audi S4 like gammel som denne damen er (evt en Ur-Quattro om hun er født før 1991), og du vet like godt som meg at folk som kjøper S4 ikke gjør det fordi de er så glade i å kjøre sakte og mykt til kirken hver søndag, så når en S4 er kommet opp i denne alderen vil det være noen feil og slitasje du er fullt klar over, og noen feil og slitasje du ikke helt vet om, men du må ta for gitt at de finnes og venter på å slå til når det passer dårligst.

Kan man ha fine opplevelser med en S4 som har levd et langt og hardt liv? Utvilsomt.

Vil det å holde en voksen S4 kreve mye, mye mer av deg enn om du hadde gått for en Corolla isteden? Selvsagt.

Kan det gå uopprettelig til helvete uansett hvor mye tid og penger du investerer? Helt klart.

Vil opplevelsen en S4 gir deg være verdt den ekstra innsatsen over en Corolla? Det kan bare du avgjøre.

[Audi s4 q]

Penny skrev (På 29.8.2024 den 12:33 PM):

Brukernavnet ditt er litt artig i denne sammenhengen, i hvert fall for meg som har hatt en rekke raske Audier og damer med bagasje.

Tenk deg at denne damen er en Audi S4 like gammel som denne damen er (evt en Ur-Quattro om hun er født før 1991), og du vet like godt som meg at folk som kjøper S4 ikke gjør det fordi de er så glade i å kjøre sakte og mykt til kirken hver søndag, så når en S4 er kommet opp i denne alderen vil det være noen feil og slitasje du er fullt klar over, og noen feil og slitasje du ikke helt vet om, men du må ta for gitt at de finnes og venter på å slå til når det passer dårligst.

Kan man ha fine opplevelser med en S4 som har levd et langt og hardt liv? Utvilsomt.

Vil det å holde en voksen S4 kreve mye, mye mer av deg enn om du hadde gått for en Corolla isteden? Selvsagt.

Kan det gå uopprettelig til helvete uansett hvor mye tid og penger du investerer? Helt klart.

Vil opplevelsen en S4 gir deg være verdt den ekstra innsatsen over en Corolla? Det kan bare du avgjøre.

Veldig enig med deg, godt beskrevet😊