Michelle og Espen mista barnet: – Du tenkjer dei sjukaste tankar

[Spillredaksjonen]

Michelle og Espen mista barnet: – Du tenkjer dei sjukaste tankar

Paret klarte knapt snakke med kvarandre etter tapet. Då fann dei trøst i dataspel: – Det blei terapi i sorga vår.

Les hele saken på Gamer.no»

[Zimon]

En utrolig sterk artikkel, det må være ufattelig tungt å gå igjennom spontanaborter først og så miste en som er like ved fødsel. Det er vanskelig å se for seg for vanskelig, vondt, tøft og sorgfult det har vært for de som opplever slikt! Så var det også veldig fint å høre at dette paret klarte å lykkes med å få ett barn til slutt her! Gratulerer og nyt foreldretilværelsen!

[Brother Ursus]

Dette var ikke noe man forventer fra spillnettsider - i positiv forstand. Kudos til deg som med rette kan kalle deg journalist.

[Aiven]

Sterk artikkel

[Randalf the Black]

Ai ai, dette rev i pappahjertet. Ble nesten litt våt i øyekroken her når jeg så bildet av den vesle tassen.

Før jeg ble forelder hadde jeg nok ikke klart å helt skjønne dybden i en slik sorg, bare tanken på å miste jenta mi er nok til å få det til å knyte seg i brystet, men på tross av det er det enda mer jeg ikke kan skjønne da jeg ikke har vært i samme situasjon selv.

Godt de fikk jenta si året etter, men et sånt tap vil så klart følge dem livet ut. Ønsker den lille familien alt godt.

[Royalgipsy]

Jeg er ikke så mye inne her om dagen og leser. Men føler at spill nå er blitt noe samfunnet på en måte aksepterer mer. Slike artikler som dette er jo ikke bare sørgelig, selv om jeg må tilstå at jeg forbannet de løkhakkende ninjaene borti hjørnet. Slike historier som denne og Ibelin ikke minst. Jeg kjente til charen hans selv om jeg ikke kjente ham. 

Vel det snakker om at livet ikke stopper ved fingertuppene dine når du spiller, det blir med inn. Det blir med inn selv om du spiller alene og betrakter andre og de øyeblikkene du ser, og samtaler og interaksjon som er i spillenes byer og samlingspunkter, og det er ikke alltid pent. Man ser iblant at noen, spesielt unge men også eldre er toxic as F men det er grunner til det irl og det er lettere å gi utrykk for det ingame, men det henter dem inn at de pikslene som påvirkes av fingertuppene dine som staver ord, også er et medium som i andre enden der pikslene reproduserer de ordene eller oppførselen påvirker hjerte og sinn hos andre. Noen velger å være hevngjerrig og er litt toxic selv, og det er det noen trenger for å våkne, ja sån er det bare, fordi vi er forskjellige. Andre prøver å kontakte i dm eller whisper ingame og ser om det er noe de kan gjøre for å løse situasjonen, ofte er det ikke det fordi det kanskje har rot i problemer med jobb, skole, økonomi, foreldre, søsken, og til og med relasjons eller ekteskapsproblemer. Ja så vid er spekteret, for vi er fra sån 10-12 helt opp i 70-80 årene som spiller idag. De nedre er flere selvfølgelig, men det er bare spørsmål om tid. Men vi deler våre problem der i spillene, og det er ikke altid lett å se, for alle er ikke toxic, men bare stille og sjenerte og føler ikke at man kan åpne seg til en fremmed eller er redd att det man forteller spres eller blir gjort narr av. Noen greier ikke helt språket og kanskje ikke har så mange venner som snakker sitt språk og bare har lært de vanligste fraser og ord som man bruker spilleteknisk på engelsk. Selvfølgelig er det like mange måter å formidle det man sliter med som det finns problem og alle er unik. Men jeg er sikker på at vi er så mange i spillene nå så det alltid er en som ser det lille subtile avviket i en ellers kaotisk verden, og noen prøver umdelbartå hjelpe og har takt og tone som passer det mennesket, ja MENNESKET bak pikslene våre. Noen ser men våger ikke, redd for å enten være upassende eller at man tar feil og blir stemplet som weirdo etterpå.

Mange lever med tilstander som ikke er egentlig noen problemer eller noe, men har litt vanskeligheter med det sosiale irl, og kan være seg selv og ikke bare være den masken man går med irl for å være akseptert. Jeg vet alt om det fordi jeg har vist om selv men ikke fått diagnosene mine før jeg ble 47 år gammel! Jeg har bare vist min ekte personlighets fulle dybde i rollespill settinger! Jeg til og med lar mine char ha mine stim og tics. Selv åt jeg meg opp til 220kg og har gått ned det igjen på den reisen, og bedøvet meg med mat for det gjør vondt, det er smertefullt å skuespille selve livet ditt! Mens ikke engang kona har fått se hele meg etter 28 år, bare barnet mitt har jeg greid å vise den sårbarheten som det innebærer for meg å ta vekk det siste beskyttende lageret. Jeg klarer ikke å vise ALT, for den masken har vokst seg fast og ødelagt meg. Men jeg har fått bort 85% nå, og vil aldri ta tilbake noe av det for noen i noen situasjon noengang igjen uansett. Kona VET om allt nå og vet at jeg ikke holder tilbake for å skjule noe for henne, men fordi det sitter så dypt at jeg kanskje aldri klarer helt.  Livet mitt har vært et lajv og nå er det over føler jeg uansett. Slik har det vært hele livet mitt irl, men jeg har spilt konsoll og data i over 30 år, og det har hjulpet meg å BEVARE MEG SELV, den redde og sårbare meg som har betraktet en annens liv med mine øyne. Sagt og gjort det som forventes, og likt det og hørt på det og kledd med sån og vært venner med folk jeg vet ikke hadde pissa på meg om jeg brant, om de kjente til den ekte meg. Det er ikke alt som er synlig, og vi er så gode skuespillere. Heldigvis er det lettere nå å ha adhd og autisme en det var før, fordi det yngre samfunnet betrakter oss ikke lenger som mentalt tilbakestående, men er tilpassende på en annen måte, selv om det er en vei å gå enda, for det er andre mindre grupper som vektlegges mer å spre informasjon om. Dessuten så er det ikke sån lenger at man sperrer in oss og prøver å kurere oss, med beltesenger, apedop og elektriske sjokk, og i verste fall lobotomi.. Ja det er ikke så lenge siden som dere tror man gjorde sånne ting. Jeg var livredd for å bli oppdaget med stimming og tics, og bet sammen så kjevene mine smertet og jeg bet av en tann mens jeg smilte for et skolefotografi når jeg var sån 12 eller 13 år, men bildet ble pent og du aner ikke hva som skjer i det øyeblikket. Jeg ser ikke på det bildet i det hele tatt. 
Så kom mmo og mmorpg sjangrene der du kunne interagere og rollespille og utfolde deg mer, og så kom det muligheter for også fps spill og utviklingen gikk fort og åpnet dører for mange! Og ikke bare et spill, men mange eterhvert. Men jeg må si at etter 20 år i World of Warcraft så har fortsatt ingen andre spill det potensialet som det spillet har, både ingame og offline community muligheter er unik. Selv om jeg er så lei selve spillet noen ganger og ikke spiller på måneder, så kommer jeg alltid tilbake, for det er noen ganger mer rekreasjon, stimulanse, frihetsfølelse, mestring, interaksjon, sosialisering, og for min del er faktisk "rollespillingen" å klare å være hele ekte meg. Når jeg så Ibelin, og moren som fikk kontakt med sønnen sin gjennom spillet og kunne snakke om det som ikke var mulig irl, da vekket det følelser som jeg ikke viste jeg hadde, for det er vanskelig for meg å føle noe som helst egentlig, sån er det for mange Aspergers. Jeg tenkte, tenk om noen hadde fått min familie og nærstående, lærere og folk runt meg som jeg virkelig egentlig ville være meg selv med, men som jeg viste også hadde fordommer og ville sett meg annerledes. Ikke fordi de er dårlige mennesker, men fordi de er så fundamentalt feilprogrammerte fra de var barn selv. Gamingen min var allerede noe de så på som et problem jeg har som ikke greide å vokse opp og slutte med, og så meg som barnslig, umoden, lat fordi jeg ikke brukte tiden til overs med å trene eller gjøre noe de synes er mer nyttig.
Desverre etter at jeg dro av meg maskene og nå snakker åpent om meg selv som gamer, adhd og asperger autist, ocd og litt til, så ser mange som jeg viste ville forandre syn på meg gjort nettop det, selv om de i over 40 år ikke visst om det. Kan det bli dummere? Jeg er faktisk smartere en det normale mennesket de har sett, for jeg har hatt et dobbelt psykisk slit med å gjemme og bevare meg selv samtidig og samtidig vært fysisk dårlig og etterhvert blitt kroppslig invalidisert av smerter og skader som jeg også har undertrykket til det ikke går å redde noe lenger. 
Så nå er jeg den mentalt tilbakestående asyl pasienten som faker sykdom selv når de ser meg komme i spesialsydde ortopediske sko og har huset full av hjelpemidler for å klare  hverdagen. Men den byr jeg dem på, og håper og ber at vår skaper ikke lar dem få karma for det, for det er de som er offer for sin egen ignoranse egentlig. Og jeg kommer til å rope på pleiehjemmet en dag fra rommet mitt, at de må fikse nettet for det lagger sykt, og håper jeg klarer å spile til min siste dag. Og jeg savner stort en digital gamer gravplass, ikke ingame, men et nettsted der den ekte personligheten din står, som man kan klikke seg in på , og se kanskje med favoritt avataren eller profilbildet ditt på fronten, og inne på profilen din alle spill du spillte og tiden du tillbragte i dem, og eventuelle achievment du var stolt av og ikke minst de vennene du hadde i livet og online kan bli varslet gjennom vennelistene at du nå har fått en permanent hvileprofil så de kan bekrefte vennskap og bli synlige der om de vil. Jeg ville heller hatt det, for jeg har gått på for mange begravelser allerede og kistene er allerede tomme for meg, selv om det er stoftet til noen, for ånden og sjelen det som gjorde dem til en unik person, er borte.