Store vansker med relasjoner på grunn av tillitsproblemer

[Gjest af78c...f24]

Lurer på om noen har det slik.. Jeg har prøvd terapi og føler ikke jeg har kommet noen vei der. 

Jeg har traumer fra barndommen hvor jeg ble mobbet og utestengt. Typisk jentemobbing (er kvinne). Det som også skjedde var at der var et par jenter som "stjal" mine venninner. Det vil si, hver gang jeg fikk en ny venninne (skjedde ikke så ofte, men ofte nok) så dukket de plutselig opp og lokket denne jenta med leker og moro, sa til henne at jeg ikke var noe gøy å være med og at jeg var rar osv. Det hendte at de likevel ville være venner med meg fordi jeg hadde mer leker enn de andre. Det hendte flere ganger at de kom hjem til meg og lekte med mine leker mens jeg satt på gangen. Ja helt rart.. Hvor var foreldrene, nei jeg turte ikke si ifra.. Plutselig "likte" de meg, plutselig ikke. 

Av en eller annen grunn har dette satt helt syke spor som gjør at vennskap blir UMULIG for meg. Jeg liker ikke å komme nære folk og kommer jeg nære så får jeg panikk for at de skal forlate meg. Det ender med at jeg dumper de fordi jeg vil ikke at de skal forlate meg. Det er kjempe vondt å bare kutte folk jeg er glad i fullstendig ut men jeg vil ikke at de skal gjøre det mot meg, for det er enda vondere og jeg tåler det ikke. Jeg tror jeg vet hva de tenker og jeg forstår ikke hvorfor noen vil være sammen med meg eller hvordan de kan like meg. Jeg sliter med å skaffe meg venner, jeg har et godt forhold til feks kollegaer. Noen av de finner på ting på fritiden men de inviterer aldri meg. Prøvde å spørre en kollega om hun ville være med ut å spise på en ny restaurant her men da ble hun så stille og rar, kom vel frem et kanskje. Vi har kjempe god kjemi på arbeidsplassen, ler sammen ofte og slike ting. 

Dette er ensomt i lengden og veldig frustrerende. I kjæresterelasjoner er det enda verre så det har jeg faktisk gitt helt fullstendig opp. Ingen kan elske meg, de vil være utro mot meg uansett, ingen grunn til at de skal være sammen med meg, alle er bedre enn meg, alle vil velge noen andre enn meg osv.. Jeg prøver å være meg selv men føler at den jeg er, bare er feil. Endre personlighet er ganske vanskelig, jeg har prøvd og prøver faktisk fortsatt. 

Jeg klarer ikke stole på noen. Alle lyver og tenker stygt om meg, og jeg føler det så sterkt at det er sant. Jeg er overbevist om at jeg vet hva andre tenker om meg og jeg klarer ikke tro på noe annet. Nå høres jeg gal ut men det er sannheten.  Sier noen noe fint til meg eller gir meg et kompliment klarer jeg IKKE å tro på det. Jeg får en vond følelse i hele kroppen ofte og tror det verste. Det sitter ikke bare i hodet men det sitter i hele kroppen. 

Noen andre som har det sånn? Hva gjør dere? Får ikke psykolog for dette så må evt betale privat og det er kjempe dyrt. Jeg er en voksen dame, ensomheten blir verre med årene sies det.  Jeg vet ikke om jeg vil bli gammel slik som dette. Det føles utrygt. 

Anonymous poster hash: af78c...f24

[Gavekort]

Beste verktøyet mot katastrofering, slik som du holder på med, er å ha et introspektivt syn på deg selv og måten du tenker på. Du kan lære deg slike metakognitive evner gjennom f.eks. meditasjon, men det er mange gode kilder du kan bruke.

Trikset er å trene opp den tenkende delen av hjernen din til å identifisere når den instinktuelle delen av hjernen din begynner å ta overhånd. F.eks. når det kommer til det å tolke noen sine intensjoner så kan instinktene dine gjerne skrike at de vil deg vondt, men den tenkende delen kan hjelpe deg med å prøve å finne alternative teorier til hva intensjonen demmes måtte være.