Kunne du blitt sammen med en uføretrygdet?

[Simen1]

leticia skrev (59 minutter siden):

Jeg tror det er helt andre årsaker til at som du sier "folk skyr uføre på sjekkemarkedet". For min egen del så ville det vært funksjonsevnen, og da spesielt med tanke på psykisk sykdom som ville vært avskrekkende. Det hadde jeg ikke orket å håndtere. 

Vi har begge rett. Det er mange årsaker til at folk skyr uføre på sjekkemarkedet. Økonomi er bare en av mange årsaker. Folk vekter ting ulikt.

leticia skrev (59 minutter siden):

Enig i at dårlig økonomi er en ulempe i forhold, sannsynligvis aller verst ulempe for den som har den dårlige økonomien. Denne vil nok alltid føle seg underlegen økonomisk, og har man sykdom i tillegg så må det være forferdelig vanskelig. 

Jeg tror det er en proporsjonalitet der. Dvs. desto større differansen og dermed ulempen for den uføre er, desto større er også ulempen for den ikke uføre.

leticia skrev (1 time siden):

Barnebidrag som du nevner, syns jeg at det er en selvfølge at man skal betale etter evne. Hadde man bodd sammen med begge foreldre så ville man som forelder uansett brukt endel penger på barnet.

Hver forelder burde forsørge barnet selvstendig. Det vanligste scenariet er jo at begge er i jobb. Hvis begge har f.eks median lønn og barnefordelingen er 50/50 så er det ingen bidrag mellom de to. Men dersom den ene plutselig får seg en mye bedre betalt jobb, så betyr jo ikke det at den andre plutselig ikke kan forsørge barnet lengre. Men loven sier i dette scenariet at den med høy lønn skal betale bidrag til den med lav lønn. Hvorfor?

Så kan vi ta et annet scenarie. De starter likt med 50/50 fordeling og begge med median inntekt. Så får plutselig den ene mye dårligere økonomi. F.eks blir ufør. Det er jo ikke den med median inntekt sin feil og burde heller ikke være den sitt ansvar å forsørge den andre foreldrens samvær. Det burde være NAV som trer inn med bidrag til den som har sviktende inntekt. Enten det eller så får man bare justere samværet ned for den som ikke klarer å forsørge barnet økonomisk tilsvarende 50% samvær. Økonomisk forsørging er en undervurdert del av forsørgeransvaret. Før noen sier at uføre kan være hjemmeværende forelder og tilby omsorg der og da, så kan de også gjøre det samme som ansatt i en barnehage. Disse oppgavene er jo svært like så det virker søkt å anta at man kan gjøre det ene men ikke det andre.

Begge scenariene skurrer når det kommer til å argumentere for dagens lovverk.

[Simen1]

leticia skrev (1 time siden):

Forsørgerbidrag til den andre forelderen er vel noe som bare skjer ytterst sjeldent. (da tenker jeg på de tilfellene hvor man ikke bor sammen med den andre forelderen lenger). Du tenkte kanskje på forsørgerplikten i ekteskapsloven. Det er ikke slik at man skal sponse den andres overforbruk, bare det man trenger til forsørging. Sånn sett så er det enklere økonomisk å være sammen med en uføretrygdet / lavtlønt enn en som tenker at en karriere som "tradwife" kunne vært fint.

Jeg vet om et tilfelle av forsørgerbidrag til forelderen til deres felles barn. Det virker helt vanvittig.

Forsørgerplikten etter ekteskapsloven er noe annet og derfor ført opp under eget komma i innlegget mitt. Jo, det er slik at i dagens ekteskapslov skal man sponse den andres overforbruk. Hvis du f.eks praktiserer separat økonomi i et ekteskap så vil dette uansett justeres med deling av formue etter ekteskapet. Bare for å sette et bilde på det, hvis den ene ektefellen spiser på restaurant hver dag i ekteskapet mens den andre bare spiser tørt brød og vann så vil det ikke påvirke skifteoppgjøret, sammenlignet med et brudd mellom to som spiser normal hjemmemiddag.

Angående ufør "tradwife", se forrige innlegg. It does not compute.

Sitat

Det er vel også ganske mye som kan reguleres her, via ektepakt, særeie, samboerkontrakt o.l. 

Nei, det kan ikke det. Generelt er det ikke lov å gjøre avtaler der den ene kommer dårligere ut av et ekteskifte. Slike avtaler erklæres lynraskt som lovbrudd og ugyldige. F.eks skal inntekt i ekteskapet deles likt, uten unntak. Forbruk i ekteskapet anses som spist er spist og gjort er gjort uten at det gjøres noen justering ut fra hvorvidt den ene har et overforbruk. Ref. eksemplet med restaurantmat. Særeie er bare lov for formue som stammer fra før ekteskapet. I hvert fall i norsk lov. Jeg vet det er større avtalefrihet i USA, men vet ikke så mye mer enn det.

[Simen1]

Poenget er at det å bli sammen med en som tjener vesentlig mindre enn en selv (ufør eller ei) kan koste veldig mye penger over veldig mange år. Gjennom hele ekteskapet (hvis man gifter seg) og gjennom hele barnets oppvekst (hvis man får barn). I tillegg kan man bli forsørgerpliktig for den andre forelderens forsørging av barnet også etter at barnet har fylt 18 år hvis barnet studerer / går skole etter det. Dette kan koste såpass mye at det går vesentlig ut over ens egen levestandard. Økonomi er en av mange ting som bidrar til å gjøre uføre og lavtlønte lite attraktive på datingmarkedet.

Goddigging, å søke/prioritere partner som har vesentlig høyere inntekt enn en selv, nå eller i framtiden, har en negativ klang. Det sees ned på.

Et økonomisk svært ulikt samliv får i praksis en bismak av snylting. Penger for sex og nærhet kalles prostitusjon. Men i et lojalt forhold kalles det golddigging eller økonomisk utnytting. Ordene er egentlig synonymer men brukes i litt ulike settinger med ulik grad av åpen, synlig og direkte betaling og gjenytelse.

[Salvesen.]

DrAlban3000 skrev (2 timer siden):

Kilde grunnlag: TikTok 😂

Er enig i mye du sier altså. Det er en annen årsak til den økningen enn sykdom, det er klart. Mange snylter og ødelegger for de som er ekte syke.

Nei som jeg nevnte var ikke det kilden eller grunnlaget, det var statistikk i fra andre tilsvarende land når en ser på sykdom i landet mot uføre i landet og sammenligner. 

Men en kan finne masse eksempler på TikTok, spessielt unge som samler seg på dagene og har live etc. Det er både fasinerende og trist på samme tid. 

[Theo343]

2 hours ago, Guest 8611d...5ee said:

Der tror jeg du bommer. Vi har nok fått flere og flere unge uføre pga medisinske fremskritt som gjør at sterkt handicappede lever lenger, eller i alle fall overlever barndommen slik mange handicappede ikke gjorde før.

Du er like forutinntatt som politikerne som ikke tenker helhetlig overhodet.

"Et samfunn uten handicappede, er et handicappet samfunn."

Anonymous poster hash: 8611d...5ee

Mobbeproblemet blir stadig verre og er det noe man hører fra å snakke med en del uføre så er det gjerne en miks av forskjellige ting. Mobbing i skolen blir veldig ofte nevnt. Sammenheng med SOME er dog noe mer vanskelig å påvise men det er ikke til å stikke under en stol at det å bli hengt ut på nett kan være ekstremt belastende og skadelig for både psyke/helse samt fremtid og jobb.

Hvorfor det skal være fordommer å ta opp det har jeg litt vanskelig for å forstå.

[Theo343]

1 hour ago, Simen1 said:

Poenget er at det å bli sammen med en som tjener vesentlig mindre enn en selv (ufør eller ei) kan koste veldig mye penger over veldig mange år. Gjennom hele ekteskapet (hvis man gifter seg) og gjennom hele barnets oppvekst (hvis man får barn). I tillegg kan man bli forsørgerpliktig for den andre forelderens forsørging av barnet også etter at barnet har fylt 18 år hvis barnet studerer / går skole etter det. Dette kan koste såpass mye at det går vesentlig ut over ens egen levestandard. Økonomi er en av mange ting som bidrar til å gjøre uføre og lavtlønte lite attraktive på datingmarkedet.

Goddigging, å søke/prioritere partner som har vesentlig høyere inntekt enn en selv, nå eller i framtiden, har en negativ klang. Det sees ned på.

Et økonomisk svært ulikt samliv får i praksis en bismak av snylting. Penger for sex og nærhet kalles prostitusjon. Men i et lojalt forhold kalles det golddigging eller økonomisk utnytting. Ordene er egentlig synonymer men brukes i litt ulike settinger med ulik grad av åpen, synlig og direkte betaling og gjenytelse.

Gode betraktninger dette. Man kan ha en idealistisk tilnærming til det men likevel ikke komme unna det du nevner. Det som kan være like utfordrende i den sammenheng er livspartnere som har en godt betalt jobb men setter seg i stor personlig kredittgjeld ol. Det ødelegger for så enkle ting som pensjonssparing og hvordan man skal leve som pensjonert sammen.

[Sutekh]

4 hours ago, Simen1 said:

* for øvrig en beskrivelse som passer minst like bra for fotball. Pga antall baner tror jeg fotballen legger beslag på uproduktiv monokultur over mye større arealer totalt enn golf. Mengden plastavfall i naturen er nok også mye høyere for fotballen.

Jeg er 100% tilhenger av å konvertere alle landets fotballbaner til parker o.l.

Edit: Evt. benytte dem til bolig- og næringsformål for å unngå naturinngrep.

Men når det er sagt, så mistenker jeg at avtrykket per utøver er betraktelig lavere for fotball.

Endret 21. august av Sutekh

[trn100]

Hadde ikke har noen problemer med det i det hele tatt, hvis det var et menneske jeg hadde følelser for.

Ambisjoner kommer med livsglede, og det deler jeg gjerne 🙂

[Gjest 65ae6...b77]

Theo343 skrev (14 timer siden):

Jeg leste selvsagt ikke hele tråden på 10 sider, men svarte enkelt og greit på et spesifikt innlegg du kom med som var preget av fordommer mot de som finner mye mening, kultur og sosialt i gaming. Det var heller du som ikke viste forståelse for den biten. Jeg bare utfordret deg på det. Hvordan du reagerte på det må du selv stå for. Enkelt og greit.

Hvis du ikke leste på alle sidene har du jo ikke forstått poenget…. Det er som å lese kun overskriften på en nyhetssak for så lage egen debatt om det. Det er jo litt lol. 

Anonymous poster hash: 65ae6...b77

[Gjest 65ae6...b77]

Subara skrev (17 timer siden):

Og hvis man bytter ut med sosialkontoret. "Kunne du blitt sammen med en som gikk på sosialkontoret?" Hvis det er du som alltid må betale regningen?

Man kan gi tilbake på andre måter, men sitter man og gamer istedenfor, ja da kan løpet være kjørt. Kanskje det TS tenker på?

 

Det stilles krav til enkeltindividet om å kunne forsørge seg selv, som kan glippe i deler av livet. Før hjalp man hverandre mer hvis man havnet i en dårlig situasjon, nå legges ansvaret til NAV. Og med NAV økte nok stigmatiseringen, samtidig som man har fått større frihet. Skattepengene måles og telles. Trygde- og sykepenge utbetalinger er en utgift som skal ned.

Før bodde feks. ugifte kvinner sammen for å dele på regningen. Det var normalt å strekke ut en hånd, og å innrette seg etter situasjonen man var i, feks. å ikke flytte hjemmefra.

Uførhet handler om å ikke kunne ta vare på seg selv, som er skambelagt. Ved 100 % uførhet er det ikke meningen at man skal jobbe, det er både måling av helse og inntektsikring. Men at en del nok kan jobbe redusert eller fleksibelt etter dagsformen med enkle oppgaver (ikke konkurranseutsatte). Det har vist seg å være vanskelig å få til.

Dessuten at helsen reduseres over tid hvis man går hjemme. Særlig hvis man bor alene. Da er veien kort til depresjon, som igjen fører til passivitet.

Men ingen mennesker er like.

Veldig godt poeng det der  

Anonymous poster hash: 65ae6...b77

[leticia]

Gjest 8611d...5ee skrev (16 timer siden):

Der tror jeg du bommer. Vi har nok fått flere og flere unge uføre pga medisinske fremskritt som gjør at sterkt handicappede lever lenger, eller i alle fall overlever barndommen slik mange handicappede ikke gjorde før.

Du er like forutinntatt som politikerne som ikke tenker helhetlig overhodet.

"Et samfunn uten handicappede, er et handicappet samfunn."

Anonymous poster hash: 8611d...5ee

Tro hva du vil, statistikken på dette er tydelig, selv om en liten forklaring er pga medisinske fremskritt også, men disse utgjør ikke en  så stor andel som de jeg referer til i det du siterer. Jeg har forresten også allerede nevnt det du sier tidligere i tråden, så kan være en fordel å lese litt nøyere før du går i "piggsvin" - modus...

Forutinntatt? Du aner ingenting om meg ut fra det lille du ser hva jeg skriver her. Og jeg ser heller ikke noe poeng å forklare omfattende, men jeg har bl.a. hjulpet folk med det juridiske i forhold til klagesak. 

[leticia]

Simen1 skrev (16 timer siden):

Hver forelder burde forsørge barnet selvstendig. Det vanligste scenariet er jo at begge er i jobb. Hvis begge har f.eks median lønn og barnefordelingen er 50/50 så er det ingen bidrag mellom de to. Men dersom den ene plutselig får seg en mye bedre betalt jobb, så betyr jo ikke det at den andre plutselig ikke kan forsørge barnet lengre. Men loven sier i dette scenariet at den med høy lønn skal betale bidrag til den med lav lønn. Hvorfor?

Fordi foreldrenes inntekt gjenspeiler (normalt) hva som drypper på barnet. Husk, dette bidraget skal gå til barnet, ikke den andre forelderen slik som mange (spesielt fedre, ettersom det oftest er de som betaler bidrag) synes å tro. 

 

Simen1 skrev (16 timer siden):

Så kan vi ta et annet scenarie. De starter likt med 50/50 fordeling og begge med median inntekt. Så får plutselig den ene mye dårligere økonomi. F.eks blir ufør. Det er jo ikke den med median inntekt sin feil og burde heller ikke være den sitt ansvar å forsørge den andre foreldrens samvær. Det burde være NAV som trer inn med bidrag til den som har sviktende inntekt. Enten det eller så får man bare justere samværet ned for den som ikke klarer å forsørge barnet økonomisk tilsvarende 50% samvær. Økonomisk forsørging er en undervurdert del av forsørgeransvaret. Før noen sier at uføre kan være hjemmeværende forelder og tilby omsorg der og da, så kan de også gjøre det samme som ansatt i en barnehage. Disse oppgavene er jo svært like så det virker søkt å anta at man kan gjøre det ene men ikke det andre.

Dette scenarioet syns jeg blir vanskeligere å forklare på en god måte. Men... - den uføre får jo faktisk barnetillegg i uføretrygden hvis denne har lav nok inntekt til å motta dette, og dette tillegget er ganske høyt hvis man får det uavkortet. 

Jeg syns faktisk det er en god ide at man justerer samværet ned for den uføre, og da tenker jeg ikke helst pga økonomien, men ut fra hvor godt den uføre greier å følge opp barnet / barna i det daglige sammenlignet med en som er frisk. Men jeg ser likevel poenget ditt med det økonomiske her altså. Har man flere barn som man har ansvar for så kan man sitte igjen med ganske mye i totalt barnetillegg, pluss at man også får bidrag fra den andre, så ja, jeg ser absolutt poenget ditt angående økonomien. Men barnetilleggene vil også regnes som en del av den uføres inntekt, så vidt jeg vet, slik at det kanskje kan føre til at forskjellen på den uføre og den med median inntekt ikke vil være så utslagsgivende med tanke på hvor stort bidraget vil være. 

Og til slutt, et bidrag vil aldri veie opp for hva det egentlig koster å ha et barn. Ettersom bidraget skal dekke mer enn mat og klær,  andel av boutgifter (altså barnets del av husleie osv) er også medregnet i dette. Men når man snakker om 50 / 50 fordeling her så blir det jo noe annet enn hvis barnet bare bor hos den ene.

[leticia]

Simen1 skrev (16 timer siden):

Jeg vet om et tilfelle av forsørgerbidrag til forelderen til deres felles barn. Det virker helt vanvittig.

Dette var nok mer vanlig før i tiden da det som regel var en som var forsørger og den andre tok ansvaret hjemme. 

 

Simen1 skrev (16 timer siden):

Jo, det er slik at i dagens ekteskapslov skal man sponse den andres overforbruk. Hvis du f.eks praktiserer separat økonomi i et ekteskap så vil dette uansett justeres med deling av formue etter ekteskapet. Bare for å sette et bilde på det, hvis den ene ektefellen spiser på restaurant hver dag i ekteskapet mens den andre bare spiser tørt brød og vann så vil det ikke påvirke skifteoppgjøret, sammenlignet med et brudd mellom to som spiser normal hjemmemiddag.

Vi tolker nok denne loven litt forskjellig, eller så snakker vi rundt hverandre. Det er ikke slik at den ene kan overforbruke, altså f.eks dra på dyre reiser, holde på med dyre hobbyer osv og forvente at den andre ektefellen skal sponse dette. Med forsørgerplikt så tenker jeg mer på at man skal ha det man trenger i det daglige, altså bolig, klær, mat (som du er inne på). Man må kunne sette ned foten hvis det går fra nødvendig til overdrevent sløsing. Trenger hun 40 par sko, eller holde det kanskje med et sted mellom 2 og 5 liksom  

[Simen1]

leticia skrev (50 minutter siden):

Simen1 skrev (17 timer siden):

Hver forelder burde forsørge barnet selvstendig. Det vanligste scenariet er jo at begge er i jobb. Hvis begge har f.eks median lønn og barnefordelingen er 50/50 så er det ingen bidrag mellom de to. Men dersom den ene plutselig får seg en mye bedre betalt jobb, så betyr jo ikke det at den andre plutselig ikke kan forsørge barnet lengre. Men loven sier i dette scenariet at den med høy lønn skal betale bidrag til den med lav lønn. Hvorfor?

Fordi foreldrenes inntekt gjenspeiler (normalt) hva som drypper på barnet. Husk, dette bidraget skal gå til barnet, ikke den andre forelderen slik som mange (spesielt fedre, ettersom det oftest er de som betaler bidrag) synes å tro.

Det kan også være høytlønte kvinner som betaler til normaltlønnede menn. Jeg snakker ut fra et likestilt rettferdighetsprinsipp, ikke ut fra kjønnskamp.

Hvis begge har median lønn, som utgangspunktet over, så burde begge kunne forsørge barnet tilstrekkelig. Dersom den ene har mye høyere enn median lønn og den andre ligger på medianen så vil fortsatt begge ha tilstrekkelig økonomi til å forsørge barnet fullt ut. Det er ingenting som tilsier at barnet trenger ØKT finansinering hos den med median inntekt dersom den andre har eller får mye høyere enn median inntekt. Barnets økonomiske behov er uavhengig av foreldrenes behov.

For å klargjøre med et hypotetisk eksempel: Mor og far har 50/50 omsorg. Begge har 500k inntekt. Dersom mor har eller får 1 mill i lønn, så betyr det ikke at barnet trenger MER forsørgerpenger hos FAR. Det er jo helt absurd med mindre du tenker at foreldrene kriger om hvem som skal gi barnet de dyreste gavene og at det må være en eller annen slags magisk balanse for at samværsfordelingen skal fungere.

[Simen1]

leticia skrev (1 time siden):

Dette scenarioet syns jeg blir vanskeligere å forklare på en god måte. Men... - den uføre får jo faktisk barnetillegg i uføretrygden hvis denne har lav nok inntekt til å motta dette, og dette tillegget er ganske høyt hvis man får det uavkortet. 

Jeg syns faktisk det er en god ide at man justerer samværet ned for den uføre, og da tenker jeg ikke helst pga økonomien, men ut fra hvor godt den uføre greier å følge opp barnet / barna i det daglige sammenlignet med en som er frisk. Men jeg ser likevel poenget ditt med det økonomiske her altså. Har man flere barn som man har ansvar for så kan man sitte igjen med ganske mye i totalt barnetillegg, pluss at man også får bidrag fra den andre, så ja, jeg ser absolutt poenget ditt angående økonomien. Men barnetilleggene vil også regnes som en del av den uføres inntekt, så vidt jeg vet, slik at det kanskje kan føre til at forskjellen på den uføre og den med median inntekt ikke vil være så utslagsgivende med tanke på hvor stort bidraget vil være. 

Jeg synes du vurderer veldig rart. For det første så så jeg helt bort fra justering av samvær på grunn av selve uførheten. Jeg konsentrerte meg om kun det økonomiske bidraget, ideelt sett med alt annet identisk hos begge foreldene.

Som du avslutter med så koster barn reelt mer enn bare bidraget. Derfor kreves det en økonomisk forsørgerevne, ut over bidraget. Dersom en forelder ikke klarer å være en tilstrekkelig god økonomisk forsørger til å kunne dekke utgiftene for 50% samvær så bør nok samværet justeres ned til vedkommende klarer å forsørge barnet tilstrekkelig økonomisk. F.eks 25% bare for å ta et tall fra lufta. Da må man også undersøke om den andre forelderen har økonomisk forsørgerevne for hele 75% samvær. Hvis dette ikke strekker til så bør nok NAV bidra med noe ekstra for at summen av økonomisk forsørgerevne hos foreldrene skal nå 100% samvær.

Jeg snakker altså om rent økonomisk forsørgerevne, ikke fysisk eller psykisk forsørgerevne. Alle tre modusene av forsørgerevne er relevant for tråden om uførhet, samliv og da potensielt framtidige barn.

[Gjest 65ae6...b77]

Simen1 skrev (17 minutter siden):

Det kan også være høytlønte kvinner som betaler til normaltlønnede menn. Jeg snakker ut fra et likestilt rettferdighetsprinsipp, ikke ut fra kjønnskamp.

Hvis begge har median lønn, som utgangspunktet over, så burde begge kunne forsørge barnet tilstrekkelig. Dersom den ene har mye høyere enn median lønn og den andre ligger på medianen så vil fortsatt begge ha tilstrekkelig økonomi til å forsørge barnet fullt ut. Det er ingenting som tilsier at barnet trenger ØKT finansinering hos den med median inntekt dersom den andre har eller får mye høyere enn median inntekt. Barnets økonomiske behov er uavhengig av foreldrenes behov.

For å klargjøre med et hypotetisk eksempel: Mor og far har 50/50 omsorg. Begge har 500k inntekt. Dersom mor har eller får 1 mill i lønn, så betyr det ikke at barnet trenger MER forsørgerpenger hos FAR. Det er jo helt absurd med mindre du tenker at foreldrene kriger om hvem som skal gi barnet de dyreste gavene og at det må være en eller annen slags magisk balanse for at samværsfordelingen skal fungere.

Det er da helt normalt at far skal betale bidrag til  mor. Som oftest er det far som tjener mest. 

Anonymous poster hash: 65ae6...b77

[Zepticon]

Gjest 8611d...5ee skrev (18 timer siden):

"Et samfunn uten handicappede, er et handicappet samfunn."

Et samfunn uten syke er et sykt samfunn?

 

[Atib Azzad]

5 minutes ago, Zepticon said:

Et samfunn uten syke er et sykt samfunn?

Jeg tolker det i samme gate som utsagnet som kanskje tilskrives Pearl Buck:

Kvaliteten på et samfunn kan vi måle ved hvordan det behandler sine svakeste.

Altså et samfunn der det ikke er rom for handikappete eller syke, er i seg selv handikappet eller sykt, fordi det er en naturlig del av en befolkningssammensetning, og man ledes til å anta der er skjedd noe stygt dersom de ikke finnes?

 

[Simen1]

leticia skrev (1 time siden):

Simen1 skrev (17 timer siden):

Jo, det er slik at i dagens ekteskapslov skal man sponse den andres overforbruk. Hvis du f.eks praktiserer separat økonomi i et ekteskap så vil dette uansett justeres med deling av formue etter ekteskapet. Bare for å sette et bilde på det, hvis den ene ektefellen spiser på restaurant hver dag i ekteskapet mens den andre bare spiser tørt brød og vann så vil det ikke påvirke skifteoppgjøret, sammenlignet med et brudd mellom to som spiser normal hjemmemiddag.

Vi tolker nok denne loven litt forskjellig, eller så snakker vi rundt hverandre. Det er ikke slik at den ene kan overforbruke, altså f.eks dra på dyre reiser, holde på med dyre hobbyer osv og forvente at den andre ektefellen skal sponse dette. Med forsørgerplikt så tenker jeg mer på at man skal ha det man trenger i det daglige, altså bolig, klær, mat (som du er inne på). Man må kunne sette ned foten hvis det går fra nødvendig til overdrevent sløsing. Trenger hun 40 par sko, eller holde det kanskje med et sted mellom 2 og 5 liksom  

Antall sko og dyre reiser høres ut som et konflikttema mellom boligens vegger. Like fullt er det sånn at man MÅ sponse den andres overforbruk i et ekteskap. La meg forklare med et svært kunstig eksempel. Det blir en del tekst så jeg setter det i spoiler:

Spoiler

Kunstig eksempel: A og B gifter seg og separeres ett år senere, med umiddelbart økonomisk oppgjør. Begge tar like mye formue med seg inn i ekteskapet, for enkelhets skyld 0.

Begge tjener 600k etter skatt hver i løpet av ekteskapet.

Dette er et likekjønnet ekteskap for å ta kjønnskampen ut av ligninga.

A og B bidrar likt til felles utgifter som bolig, mat, strøm etc. For enkelhets skyld 200k for hver.

A er en skikkelig sløser som bruker opp alle sine resterende 400k på personlig sløseri. (Irrelevant hvordan, men la oss si restauranter og ferier bare for på ha et bilde i hodet)

B er en skikkelig sparer som ikke bruker penger ut over felles utgifter. Alle 400k går til sparekontoen (irrelevant hva sparekontoen er tenkt brukt til, men la oss si bolig bare for å ha et bilde i hodet)

Hadde de ikke vært gift, så hadde deres økonomiske valg blitt stående og de hadde gått ut av forholdet med henholdsvis 0 og 400k hver.

Men når de er gift så regnes økonomien som felles. Individuelt forbruk, sløsing, i ekteskapet tas ikke hensyn til av lovverket i oppgjøret. Det vil si at A og B går ut med en FELLES formue på 400k (som står på B sin boligsparekonto). Denne FELLES formuen skal ihht ekteskapsloven deles likt. I praksis har A nytt godt av ferier og restauranter og får 200k fra B i oppgjøret. B har lidd seg gjennom et år med ekstrem sparing og må atpåtil dele det oppsparte med A.

Slik fungerer ekteskapsloven. Det spiller altså ingen rolle om de fysisk betaler halvparten hver (200k) for A sine personlige overforbruk eller om gjør dette opp ved utgangen av ekteskapet.

 

[Simen1]

Gjest 65ae6...b77 skrev (24 minutter siden):

Det er da helt normalt at far skal betale bidrag til  mor. Som oftest er det far som tjener mest.

Det kan være omvendt også. For eksempel om begge har normale jobber og far plutselig blir ufør. Jeg synes ikke du skal henge deg så mye opp i kjønn. Det er normalt den høytlønte som må betale til den lavtlønte. Det er noe fordomsfullt og forutinntatt å tilegne kjønn til høyt og lavt lønnet. Vi skal jo leve i et likestilt samfunn, ikke sant? Da bør kjønn ut av ligninga og debatten.