Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Hvordan gir du livet ditt mening hvis du er på trygd/ufør? Hva gjør hele dagen?


Anbefalte innlegg

De fleste identifiserer seg ved jobben sin, og det gir dem områder å sosialisere seg på. Men enda mer enn det – hva fyller du dagen med? Jeg trener, men hva gjør du for å gi livet mening? Å ikke bli gal for å ikke ha noe å gjøre?

(Moderator, flytt denne tråden hvis den passer i annen kategori, var usikker)

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Jeg er ikke ufør, har 126% fast stilling. For meg er jobben minst viktig, familien og privatlivet går først. Jeg har klart å finne en fin balanse hvor jeg kan være mye tilstede hjemme med familien.

Jeg identifiserer meg ikke med jobben, og hadde jeg vært ufør, så hadde jeg brukt all min tid med familien, hobbyer, venner, frivillige organisasjoner f.eks Røde Kors etc. Det er endeløst hva meningsfult man kan gjøre.

Mitt beste råd: skap deg noen forpliktelser. Eks: overfor familien, trene i gruppetimer, Røde Kors, din lokale vel-forening, et enkelt årsstudium etc. 

  • Liker 2
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar

Jeg prøver å holde kroppen ved like, trene så langt det lar seg gjøre. Ber til Gud regelmessig om å lede meg på den rette vei og gi meg styrken til å tilgi de som har gjort meg urett. Jeg har blitt vandt til å ha liten sosial omgang, herdet, hvis det er det riktige ord til å beskrive situasjonen. Jeg er inneforstått med at samfunnet her ikke prioriterer sånne som meg, relativt ung mann på uføretrygd. Ikke er jeg partner-materiale heller i denne kulturen. Jeg prøver om dagene å tilegne meg kunnskap om andre kulturer, prøver å holde kontakt med internett-venner fra andre kulturer. Lære språk synes jeg er gøy, så hvis tiden kommer jeg reiser til et annet land, så stiller jeg litt sterkere ved å kunne noen uttrykk og kunne integreres i en varmere kultur. Som mann har jeg fortsatt tid til å oppnå det jeg vil, jeg må bare være fokusert og ikke la negativiteten ta overhånd.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Hvis du har en rest arbeids evne så snakk med NAV kanskje der noe som du kan prøve på.
Går det ikke så går det ikke men da har du prøvd.

Finne deg en hobby f.eks. bygge modell-fly,-båter eller -biler.
Hvis der er en modell hobby klubb nær der du bor ,stikk nesen innom å se om det er noe du liker.

Jeg drev med modeller før men etter en ulykke så har jeg bare en hånd og nå etter 18år så har smertene begynt å gå ned.
Jeg skal prøve meg på Mustang P51D.

Men der er jo hobbyer av alle slag er bare å finne ut hva  du liker eller har lyst til.

Der er egentlig uendelig med forslag men alt kommer jo an på hva du og kroppen din tåler.

Du gjør hvert fall  det viktigste og det er å trene.

Lykke til.
 

Lenke til kommentar
Gjest 49f37...197
AnnonymG skrev (På 6.8.2024 den 10:53 PM):

Jeg er ikke ufør, har 126% fast stilling. For meg er jobben minst viktig, familien og privatlivet går først. Jeg har klart å finne en fin balanse hvor jeg kan være mye tilstede hjemme med familien.

Jeg identifiserer meg ikke med jobben, og hadde jeg vært ufør, så hadde jeg brukt all min tid med familien, hobbyer, venner, frivillige organisasjoner f.eks Røde Kors etc. Det er endeløst hva meningsfult man kan gjøre.

Mitt beste råd: skap deg noen forpliktelser. Eks: overfor familien, trene i gruppetimer, Røde Kors, din lokale vel-forening, et enkelt årsstudium etc. 

Og hva hvis din uførhet (sykdom og skade) var av en slik grad at du ikke hadde mulighet til å gjøre noen av disse tingene? Altså, ha noen hobbyer, kunnet gå ut med venner, kunnet hjelpe til  i frivillige organisasjoner. Tenk om du ble utstengt fra samfunnet fordi overalt du ferdes så er det noe folk har i klær og på kropp / hår, som gjør deg syk, og det eneste stedet som er trygt er ditt eget hjem? Har du noen forslag til de som har det slik? 

Man får kanskje en annen tankegang når man er syk enn når man er frisk. Syns forslagene dine var litt vel spenstige. Ihvertfall hvis man skal gå inn for alle samtidig. 

Anonymous poster hash: 49f37...197

Lenke til kommentar

Mitt råd er å sjå om du finner ein organisert aktivitet du kan engasjere deg i.

Det å trene og drive med hobbyar er ein fin måte å fylle dagen på, men du erstatter i liten grad dei sosiale og samfunnsnyttige aspekta som du vanlegvis har i ein jobb med å syssle for deg sjølv. Du møter ikkje folk ved å trene lenger, både på treningsstudio og på turvegane går alle rundt med støydempande øyretelefoner, så trening gir liten sosial stimulering.

Eit veldig enkelt fyrste steg er å ta kontakt med din lokale frivilligheitssentral for å høyre om dei har aktivitetar der du kan bidra. Typiske oppgåver som blir organisert gjennom ein frivilligheitssentral er å være besøksvenn, transportoppdrag som å levere middag til eldre eller transportere barn mellom fotballbana og bussholdeplassen, drive med leksehjelp, eller holde oppsyn med f.eks. ein park eller rasteplass.

Ved å engasjere deg i slikt arbeid så får du sosialisert deg med både dei du yter eit tilbod til, men kanskje viktigast så får du sosialisert deg med andre frivillige som kanskje er i liknande livssituasjon som deg sjølv.

Lenke til kommentar
13 hours ago, Guest 49f37...197 said:

Og hva hvis din uførhet (sykdom og skade) var av en slik grad at du ikke hadde mulighet til å gjøre noen av disse tingene? Altså, ha noen hobbyer, kunnet gå ut med venner, kunnet hjelpe til  i frivillige organisasjoner. Tenk om du ble utstengt fra samfunnet fordi overalt du ferdes så er det noe folk har i klær og på kropp / hår, som gjør deg syk, og det eneste stedet som er trygt er ditt eget hjem? Har du noen forslag til de som har det slik? 

Man får kanskje en annen tankegang når man er syk enn når man er frisk. Syns forslagene dine var litt vel spenstige. Ihvertfall hvis man skal gå inn for alle samtidig. 

Anonymous poster hash: 49f37...197

Jeg tør å påstå at ingen tilstand er så hemmende som du beskriver. Det er forskjell på "vanskelig" og "umulig", og ja klart det vil være behov for tilrettelegging og at det er mange utfordringer sykdom fører med seg, men umulig er det ikke. Steven Hawking kunne ikke løfte en finger, allikevel verdenskjent og deltagende på mye, og holdt sin astrofysiske interesse godt vedlike.

Forslagene er absolutt ikke "vel spenstige". Les første innlegg til TS som spør "hva fyller du dagene med". Det er faktisk mange uføre som gjør akkurat dette. Å ha litt ambisjoner er helt greit, man trenger ikke se verden fra skyggesiden fordi man er ufør. 

Lenke til kommentar
Gjest 49f37...197
AnnonymG skrev (10 timer siden):

Jeg tør å påstå at ingen tilstand er så hemmende som du beskriver. Det er forskjell på "vanskelig" og "umulig", og ja klart det vil være behov for tilrettelegging og at det er mange utfordringer sykdom fører med seg, men umulig er det ikke. Steven Hawking kunne ikke løfte en finger, allikevel verdenskjent og deltagende på mye, og holdt sin astrofysiske interesse godt vedlike.

Forslagene er absolutt ikke "vel spenstige". Les første innlegg til TS som spør "hva fyller du dagene med". Det er faktisk mange uføre som gjør akkurat dette. Å ha litt ambisjoner er helt greit, man trenger ikke se verden fra skyggesiden fordi man er ufør. 

Vel, sånn kan det være når man mangler kunnskap. For disse det gjelder så har man valget mellom å isolere seg eller å bli alvorlig syk. Folk bruker hverdagskjemikalier overalt. I klær, i hår, på kropp. I tillegg så har man rengjøringsmidler som blir brukt i bygninger som også kan gjøre folk syke. Bare å gå forbi noen på gata som har tøymykner med parfyme i, sjampo / hårspray, eller andre parfymerte ting som kremer kan være nok til sykdom, i tillegg til selve parfymen da. 

 https://www.kk.no/livstil/parfymen-din-gjor-andre-syke/68105430

https://www.nordlys.no/nyheter/noen-blir-sa-syke-av-parfyme-at-de-ma-forlate-arbeidsplassen/s/1-79-7380523

https://www.vg.no/forbruker/helse/i/dXR21/may-blir-syk-av-parfymen-din-jeg-unner-ingen-aa-leve-slik

Så forslagene dine om sosialisering heller mer mot "umulig" enn "vanskelig" for denne gruppen. Men det er sant som du sier at flere uføre likevel gjør hva du foreslår. Det er viktig å holde seg i så mye aktivitet man kan ut fra sitt funksjonsnivå for å unngå å bli sykere. 

Anonymous poster hash: 49f37...197

Lenke til kommentar

Mister kontakt med andre mennesker, må leve et liv avhengig av en stat som er styrt av idioter, ikke høye nok ytelser til å kjøpe egen bolig(i motsetning til hvordan det var før), blir sett på og uglesett av store deler av befolkningen. De går også over til mer tjenestebaserte ytelser istedenfor kontantoverføringer, dvs at man mister mye av sin eget handlerom og frihet til å gjøre egne livsvalg.

Ikke å anbefale, jeg har til og med opplevd at det blir vanskeligere å få helsehjelp for min problemer etter at jeg ble ufør.
Det er heller ikke slik at man blir ufør på bakgrunn av eget ønske, jeg var inn og ut av sykehusene i flere år før de konkluderte med at det var kronisk, og selv med direkte anbefaling fra overlegen på rikshospitalet så satte nav seg på bakbeina.

Lenke til kommentar

Noe jeg synes er litt interessant er at det virker som mange har lyst til å bli økonomisk uavhengig slik at man ikke trenger å jobbe. Og at det ville vært helt fantastisk. Men så høres det ut som de som er uføre eller pensjonister synes ofte hverdagen er kjip og meningsløs. Så hva er egentlig årsaken? Er det statusen samfunnet gir en som er av betydning? Altså hvis man er ufør så har man på en måte dårlig samvittighet og føler seg verdiløs så derfor liker man ikke tilværelsen selv om man har stor frihet og slipper forpliktelser og ansvar?

Og er man pensjonist så føler man seg litt bedre fordi da har man "fortjent" den statusen etter et langt arbeidsliv?

Og hvis man er arbeidsløs så føler man seg værst?

Og hvis man har opparbeidet seg så mye penger at man kan leve av å ikke gjøre noen ting så føler man seg bedre fordi da har man absolutt gjort seg fortjent til all fritiden?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
ltdata skrev (2 minutter siden):

 

Det er ikke to personer du snakker om, men to generaliseringer. Begge de generaliseringene har en motpol. Det er mange hardarbeidende folk der ute som hadde synes tidlig pensjon hadde vært helt supert, og det er mange uføre folk der ute som skulle ønske de kunne hatt en jobb.

Det handler mer om man sitter hjemme og trasker hele dagene, eller om man har en fritid full av aktiviteter. Jeg tipper det gjerne er de førstnevnte som mistrives mest utenfor arbeid.

Lenke til kommentar
Gjest f8b48...cd4

Jeg er 50% ufør på grunn av Asperger syndrom. Synes det er viktig å ha arbeid og aktivitet, men blir dessverre fort sliten og lei.

Fritiden går til blant annet til avslapping, trening, gaming, oppussing av hytte.

Det sosiale livet er ikke lett for meg. Kommunen har en møteplass dagtid der jeg møter andre for sosialt. Jeg har også noen få venner jeg av til møter.

Anonymous poster hash: f8b48...cd4

Lenke til kommentar
On 10.8.2024 at 10:50 AM, Guest 49f37...197 said:

Vel, sånn kan det være når man mangler kunnskap. For disse det gjelder så har man valget mellom å isolere seg eller å bli alvorlig syk. Folk bruker hverdagskjemikalier overalt. I klær, i hår, på kropp. I tillegg så har man rengjøringsmidler som blir brukt i bygninger som også kan gjøre folk syke. Bare å gå forbi noen på gata som har tøymykner med parfyme i, sjampo / hårspray, eller andre parfymerte ting som kremer kan være nok til sykdom, i tillegg til selve parfymen da. 

 https://www.kk.no/livstil/parfymen-din-gjor-andre-syke/68105430

https://www.nordlys.no/nyheter/noen-blir-sa-syke-av-parfyme-at-de-ma-forlate-arbeidsplassen/s/1-79-7380523

https://www.vg.no/forbruker/helse/i/dXR21/may-blir-syk-av-parfymen-din-jeg-unner-ingen-aa-leve-slik

Så forslagene dine om sosialisering heller mer mot "umulig" enn "vanskelig" for denne gruppen. Men det er sant som du sier at flere uføre likevel gjør hva du foreslår. Det er viktig å holde seg i så mye aktivitet man kan ut fra sitt funksjonsnivå for å unngå å bli sykere. 

Anonymous poster hash: 49f37...197

Dette er en stor avsporing fra tråden, innlegget ditt vil evt danne grunnlaget for en ny diskusjon. Forøvrig er ikke KK og VG noen veldig god referanse for medisinske problemstillinger, og man kan fint sosialisere seg selv om man reagerer på andres parfyme. Hvis man kun ser begrensningene, så blir livet deretter - veldig begrenset. Sosialisering er fult og helt mulig, det gjelder å være kreativ og finne løsninger.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...