Blir så trist av all urett som rammer andre

[Gjest d2918...2f7]

Først vil jeg bare si at dette ikke er en "snikskryt" tråd om hvor "god og snill" jeg er, for det handler ikke om det og jeg er verken spesielt god eller snill. Heller ikke noe om hvor empatisk osv. jeg er. Dette er et problem jeg har, som jeg vil løse, og jeg vet ikke hvordan. 

Jeg sliter med at triste ting går hardt innpå meg. For eksempel når jeg leser om krig, fattigdom, tragiske ulykker og lignende så blir jeg sterkt påvirket av det. Blir kvalm, gråter, tenker på hvor redd folkene må ha vært og hvor grusomt det må være å stå i en slik situasjon osv. Det blir veldig altoppslukende og jeg klarer ikke la være å tenke på det, noe som fører til ganske store emosjonelle utbrudd. Som jeg syns faktisk er veldig flaut for det er kjempe teit at jeg skal bli så lei meg over noe som ikke rammer meg selv. 

Løsningen er kanskje å slutte å lese nyheter, det er greit, men noe må jeg jo få med meg og noe får jeg også med meg når jeg er sosial med for eksempel kollegaer. Vi bruker å diskutere nyheter i pausene og noen ganger sliter jeg med å holde tårene tilbake. Noen ganger zoner jeg helt ut fordi jeg blir så oppslukt rundt det gitte temaet/situasjonen og jeg ser alt så tydelig for meg og føler bare vondt i kroppen. 

Er under utdanning i helsevesenet og har et ønske om å jobbe som ambulansearbeider i fremtiden. Dette er noe jeg MÅ ha kontroll på da. Under praksis har jeg ikke opplevd slike emosjonelle utbrudd i en setting hvor det kreves at jeg er profesjonell, men det har blitt mange tårer på vaktrommet og toalettet og jeg har også slitt med å ta meg sammen. Jeg tror ikke noen har lagt merke til det da. 

Det blir for mye og jeg må finne en måte å dempe dette på, men aner ikke hvordan. Har ikke turt å spørre for eksempel kollegaer for jeg vil ikke fremstå som en "pick me" person som skal fremstille seg selv så hellig og godhjertet. 

Anonymous poster hash: d2918...2f7

[Iki]

Det finnes ingen hurtig metode å miste medfølelse for andre uskyldige.

Det beste man kan gjøre er å tenke på hvor mye bedre dem kan få det senere, for eksempel om du eller andre helsearbeidere hjelper dem.

Eventuelt kan du bli svært religiøs og dermed tenke at livet etter døden er fantastisk og rettferdig.

[vidor]

Alle folk er forskjellige og noen har fått en god dash med empati. Så lenge du fungerer i jobben er dette bare en god egenskap som nok flere kunne hatt godt av i dagens samfunn der en dyrker individualisme så mye at det blir langsiktig skadelig.

Det du snakker om minner meg egentlig mest om de som er høysensitive.

Du finner mer om dette hvis du søker etter "highly sensitive person"

https://hsperson.com (websiden til Elaine Aron) kan vel gi deg svar på om dette er som deg eller om du er mer empat.

[Høstblader]

Hver person som lider, må gjennom den lidelsen bare én gang og så har de fred ihvertfall... Vet veldig godt hvordan du føler det og vi kan håpe på at det kommer noe bedre en gang... Det finnes ingen enkel løsning desverre annet enn å akseptere at man kan ikke fikse alt men å gjøre det beste ut av det vi har

[Letterboxd]

Du har nesten det identiske problemet jeg har! Har aldri møtt en person som meg, så er både glad på min vegne, håper dette ikke høres feil ut 🤣

Jeg prøver selv å finne ut om jeg vil bruke empatien min, eller om jeg kommer til å knekke ned. Kan jeg bli psykolog, sosialarbeider og lignenede, eller bør jeg rømme fra verden og dra mer inn i fantasi verden av bøker og spill og film? Jeg rømmer mest nå, men lurer på om jeg kommer til å se tilbake på livet når jeg er eldre og angre at jeg trekte meg tilbake og aldri hjalp noen. Men selvfølgelig må man ta vare på sin mentale helse.

Jeg har dessverre ikke funnet en løsning på dette selv, går til psykologe og leser selvhjelpsbøker - prøver å finne den rette metoden som kan hjelpe, om det er stocisme, dialektisk terapi, psykodynamiskterapi, etc.

 "Highly sensitive person" og "empath" er ord som er verd å google. Leste også boken "Boken om høysensitivitet" av Trond Haukedal.

Hvis du vil snakke så send meg PM. Men ser du er anonym, så du trenger ikke hvis du ikke vil. Men du er ikke alene.

[Brother Ursus]

Jeg vil si det samme til deg som noen en gang sa til meg.

Hvordan hjelper det de som lider at du også er trist?

Verden blir jo ikke noe bedre av at empatiske mennesker er triste - med mindre de negative følelsene forandres til noe positivt. Hvis du ikke forsøker å omsette negativiteten så er det ubrukelig og kontraproduktivt å være trist på vegne av andre.

Jeg er ikke kristen eller religiøs, men av og til kommer det noen visdomskorn derfra også.

"Grant me the serenity to accept the things I cannot change, the courage to change the things I can, and the wisdom to know the difference."

 

 

Endret 26. juli av Brother Ursus

[vidor]

Et problem som veldig empatiske folk gjerne har er at de fungerer som magneter på folk som ikke er bra for dem. Hvis du er en person som gir mye av deg selv så mangler det aldri folk som vil ønske å ta. Dette gjelder også folk som ikke evner å gi noe tilbake og som gjerne heller ikke ser at de lager et relasjonelt problem.

En må derfor ta ekstra godt vare på gaven sin og passe på seg seg selv og ikke brenne seg ut.

Dette er noe som ofte går igjen i typiske hjelperyrker. De som er de beste og som gir mye av seg selv (som i for mye i forhold til hvor mye man jobber) er også de som må slutte i jobben og omskolere seg / ta en pause eller endre arbeidsoppgavene sine.

[Entern]

Hei TS det er bra du har masse empati, og blir garantert en veldig bra ambulansearbeider 😊👍

Men du må passe litt på deg selv så du ikke blir 

1) deprimert

2) utbrent

3) utvikler PTSD

4) som @vidor sa, pass deg for folk som vil bruke og utnytte deg.

[Gaea]

Gjest d2918...2f7 skrev (På 23.7.2024 den 3:43 AM):

Er under utdanning i helsevesenet og har et ønske om å jobbe som ambulansearbeider i fremtiden. Dette er noe jeg MÅ ha kontroll på da

Ikke stress, det å få profesjonell distanse kommer etterhvert.  Dessuten, tillat deg å være lei deg, med en gang du prøver å undertrykke det så blir det bare verre. Og i blant gråter man som helsepersonell, sånt skjer, og livet går videre.

I privatsammenheng er jeg mer følsom, men på jobb kan jeg møte ganske grusomme greier (har blant annet jobbet med intensivt syke pasienter) uten at jeg tar det veldig innover meg. Jeg kan ikke forklare det på noen bedre måte enn at man går inn i en "modus". Den kommer man gradvis inn i etterhvert som man får mer erfaring. Som student følte jeg definitivt mer enn det gjør nå. Vet ikke helt hvordan man kan bli mer avskrudd følelsemessig på privaten, det skulle jeg gjerne likt å visst selv    Men med en gang jeg er på jobb så svitsjer jeg helt inn i profesjonell modus. 

Jeg har selv hatt behov for bistand av AMK, og jeg var glad for at de som kom til meg var rolige og stødige når jeg var i mitt livs største krise.

Jeg tror eksemplet mitt er enda tydeligere om man skal opereres. Vil man virkelig ha en kirurg som gråter under operasjon fordi hen føler for mye med pasienten og ikke konsentrerer seg om det nøyaktighets- og håndtverksarbeidet som kirurgi er? 

Jeg så fastlegen min skikkkelig forbanna en gang, det var da jeg fortalte at han som utsatte meg for mishandling er lege. Jeg har fortalt fastlegen min mye, og han har sett skadene jeg ble påført. Stort sett har han ikke vist så mye følelser når jeg fortalte dette, bortsett fra å bli veldig sinna den ene gangen, det føltes veldig helende for meg. Men jeg er samtidig glad for at det ikke gjelder mesteparten av konsultasjonene våre.

Så summa sumarum; ingen krise å vise følelser en gang i blant, og når man aksepterer dem så blir de ofte mindre intense og du blir herda etterhvert, so don't worry. 

[Subara]

Jeg synes det er en god egenskap å ha mye empati, men det kan også bli slitsomt for en selv.

Jeg tror du trenger å snakke mye for å bearbeide alle følelsene, om stort og smått du opplever i hverdagen. Og lære deg til å akseptere eller takle følelsene. Ev. om det finnes teknikker for å få mer kontroll på dem. Psykologer er eksperter på dette og kan gi råd.

Kanskje holder det med en venn som er flink til å lytte.

Ellers er jeg sikker på at du vil bli mer tykkhudet med årene.