Finnes det noe håp om et bedre liv etter alt dette?

[.Daniel.]

Jeg hadde en krevende oppvekst som gjorde sånn at jeg ikke fikk utviklet meg normalt, min hjerne er annerledes enn andre mennesker. Omsorgssvikt og overgrep.

Min far og jeg har et vanskelig forhold som gjør sånn at jeg og stefamilien ikke har et bra forhold, jeg har skrevet at jeg har oppriktig tilgitt han for oppveksten. Problemet er at jeg gjorde noe som såret min far dypt og stefamilien, min oppførsel der og da var barnslig og ufordragelig, det var bare effekter / konsekvenser av min oppvekst som jeg egentlig aldri har fått behandling for. Dem har sagt at det tar tid å heales. Min far har hatt flere hjerteinfarkt i livet sitt, det kan være når som helst han dør, han er 62 år gammel. Han har sagt at jeg vil alltid være hans sønn, at det ikke kan forandres.

Min behandling av helsevesenet; Jeg ble utredet for midlertidig atypisk autisme av en psykolog når jeg var 21, søkte om plass på modum bad noen år etter men fikk ikke plass da dem mente at jeg hadde en midlertidig utviklingsforstyrrelse, deretter ble jeg dopet ned av min første fastlege i 8-10 år, uten noen form for kontroll / oppfølging. For 3 år siden ble min første diagnose forandre til PTSD, samtidig som jeg gikk gjenom EMDR behandling som behandleren mente at jeg hadde lite utbytte av, jeg gikk også gjennom en rettsprosess mot en overgriper, den rettsprosessen tok to 2 år å ble avsluttet sent 2023, jeg vant. Mine andre psykolog sa rett ut at jeg ikke hadde behov for å snakke ut om ting. Jeg har mistet mye tid på grunn av min første fastlege som medisinerte meg  på sobril i 9-10 år, uten noen form for oppfølging, den medisinen gjorde meg helt flatet i følelsene, jeg brydde meg ikke om noe å ble helt innesluttet, å få midlertidige diagnoser bidro også til det. 

Min mor er psykisk syk, hun fortsetter med sin alkoholisme og spiser nesten bare riskrem og M. Hun ble akkurat 60 år gammel. Både jeg og min halvsøster har sagt til henne at hun må begynne å tenke seg om visst hun skal leve så lenge hun kan. Det er vondt at hun ikke klarer å erkjenne eller ta imot råd, hun sier bare at hun er 60 år og må få leve livet som hun vil.

Det jeg sliter med nå til dags er; (k)ptsd, stor sorg, ensomhet og overtenking.

(k) ptsd på grunn av min oppvekst.

stor sorg; på grunn av at jeg ble fratatt og mistet mye samt at jeg har såret pappa og dem.

Ensomhet; fordi som dere kanskje skjønner, jeg har veldig lite familie, både på mor si side og far si side. har en venn, men han er vanskelig å få kontakt med siden han jobber mye og foretrekker mye alene tid. 

Overtenking; Alt kan forårsake det.

Gruer meg til mine foreldre dør, spesielt min far og hans kone, men også min mor, da er jeg enda mer alene i denne verdenen. Min mor etterlater seg ingen arv. Jeg vet ikke om jeg får noe av min pappa. Gruer meg også til at min halvsøster eventuelt flytter fra kommunen jeg bor i (vi har god kontakt men hun er i et forhold nå med en snill mann.) og til at jeg blir eldre. 

Jeg har mørke tanker men så langt ikke gjort noe med det i nyere tider. Jeg er uføretrygdet, 33 år gammel, går på ingen medisiner og har egen leilighet men dette er ikke en plass jeg vil bo for alltid fordi det er nært en vei, et-ikke-fungerende-sameie (alle har begynt å leie ut, bare jeg som er eier som faktisk bor her. Ingen vet når bygningen kollapser og jeg bor ikke så langt unna den kommunale boligen jeg bodde i ca 10 år, mange vonde minner.

Jeg vet ikke om det finnes noe håp om et bra liv etter alt dette.

Endret 12. juli av .Daniel.

[Tussi]

.Daniel. skrev (46 minutter siden):

Jeg hadde en krevende oppvekst som gjorde sånn at jeg ikke fikk utviklet meg normalt, min hjerne er annerledes enn andre mennesker. Omsorgssvikt og overgrep.

Min far og jeg har et vanskelig forhold som gjør sånn at jeg og stefamilien ikke har et bra forhold, jeg har skrevet at jeg har oppriktig tilgitt han for oppveksten. Problemet er at jeg gjorde noe som såret min far dypt og stefamilien, min oppførsel der og da var barnslig og ufordragelig, det var bare effekter / konsekvenser av min oppvekst som jeg egentlig aldri har fått behandling for. Dem har sagt at det tar tid å heales. Min far har hatt flere hjerteinfarkt i livet sitt, det kan være når som helst han dør, han er 62 år gammel. Han har sagt at jeg vil alltid være hans sønn, at det ikke kan forandres.

Min behandling av helsevesenet; Jeg ble utredet for midlertidig atypisk autisme av en psykolog når jeg var 21, søkte om plass på modum bad noen år etter men fikk ikke plass da dem mente at jeg hadde en midlertidig utviklingsforstyrrelse, deretter ble jeg dopet ned av min første fastlege i 8-10 år, uten noen form for kontroll / oppfølging. For 3 år siden ble min første diagnose forandre til PTSD, samtidig som jeg gikk gjenom EMDR behandling som behandleren mente at jeg hadde lite utbytte av, jeg gikk også gjennom en rettsprosess mot en overgriper, den rettsprosessen tok to 2 år å ble avsluttet sent 2023, jeg vant. Mine andre psykolog sa rett ut at jeg ikke hadde behov for å snakke ut om ting. Jeg har mistet mye tid på grunn av min første fastlege som medisinerte meg  på sobril i 9-10 år, uten noen form for oppfølging, den medisinen gjorde meg helt flatet i følelsene, jeg brydde meg ikke om noe å ble helt innesluttet, å få midlertidige diagnoser bidro også til det. 

Min mor er psykisk syk, hun fortsetter med sin alkoholisme og spiser nesten bare riskrem og M. Hun ble akkurat 60 år gammel. Både jeg og min halvsøster har sagt til henne at hun må begynne å tenke seg om visst hun skal leve så lenge hun kan. Det er vondt at hun ikke klarer å erkjenne eller ta imot råd, hun sier bare at hun er 60 år og må få leve livet som hun vil.

Det jeg sliter med nå til dags er; (k)ptsd, stor sorg, ensomhet og overtenking.

(k) ptsd på grunn av min oppvekst.

stor sorg; på grunn av at jeg ble fratatt og mistet mye samt at jeg har såret pappa og dem.

Ensomhet; fordi som dere kanskje skjønner, jeg har veldig lite familie, både på mor si side og far si side. har en venn, men han er vanskelig å få kontakt med siden han jobber mye og foretrekker mye alene tid. 

Overtenking; Alt kan forårsake det.

Gruer meg til mine foreldre dør, spesielt min far og hans kone, men også min mor, da er jeg enda mer alene i denne verdenen. Min mor etterlater seg ingen arv. Jeg vet ikke om jeg får noe av min pappa. Gruer meg også til at min halvsøster eventuelt flytter fra kommunen jeg bor i (vi har god kontakt men hun er i et forhold nå med en snill mann.) og til at jeg blir eldre. 

Jeg har mørke tanker men så langt ikke gjort noe med det i nyere tider. Jeg er uføretrygdet, 33 år gammel og har egen leilighet men dette er ikke en plass jeg vil bo for alltid fordi det er nært en vei, et-ikke-fungerende-sameie (alle har begynt å leie ut, bare jeg som er eier som faktisk bor her. Ingen vet når bygningen kollapser og jeg bor ikke så langt unna den kommunale boligen jeg bodde i ca 10 år, mange vonde minner.

Jeg vet ikke om det finnes noe bra liv etter alt dette.

Har du mulighet til å få traumeterapi? Hjernen blir skadet av omsorgssvikt og mishandling, men den kan repareres ganske mye med rett behandling og gode opplevelser... 

Bruker du medisiner? Brukte selv antidepressiva i mange år, men da jeg byttet til et som virker mot både angst/overtenkning og depresjon forsvant 80% av den intense grublingen...

Det er åpenbart at du har behov for å få prate om ting,  med noen som har peiling på traumer, kan du be om henvisning? 

Livet kan bli mye bedre. Det tror jeg det kan bli også for deg 😊

[.Daniel.]

Tussi skrev (4 minutter siden):

Har du mulighet til å få traumeterapi? Hjernen blir skadet av omsorgssvikt og mishandling, men den kan repareres ganske mye med rett behandling og gode opplevelser... 

Bruker du medisiner? Brukte selv antidepressiva i mange år, men da jeg byttet til et som virker mot både angst/overtenkning og depresjon forsvant 80% av den intense grublingen...

Det er åpenbart at du har behov for å få prate om ting,  med noen som har peiling på traumer, kan du be om henvisning? 

Livet kan bli mye bedre. Det tror jeg det kan bli også for deg 😊

Det vet jeg ikke, har time med fastlegen den 22 juli, er litt redd for å spørre siden han ikke har henvist meg noen plass så langt selv om jeg har spurt. 

Jeg bruker ingen medisiner nå til dags, gikk på antidepressiva i mange år men føler at det liksom ikke hjalp meg noe særlig.  

Skal spørre om jeg tørr. 

Takk for at du tror det!

[.Daniel.]

Tussi skrev (20 timer siden):

Har du mulighet til å få traumeterapi? Hjernen blir skadet av omsorgssvikt og mishandling, men den kan repareres ganske mye med rett behandling og gode opplevelser... 

Bruker du medisiner? Brukte selv antidepressiva i mange år, men da jeg byttet til et som virker mot både angst/overtenkning og depresjon forsvant 80% av den intense grublingen...

Det er åpenbart at du har behov for å få prate om ting,  med noen som har peiling på traumer, kan du be om henvisning? 

Livet kan bli mye bedre. Det tror jeg det kan bli også for deg 😊

Hvilken medisin er det?

[Tussi]

.Daniel. skrev (3 timer siden):

Hvilken medisin er det?

Efexor er det jeg bruker,  finnes flere typer...

[trn100]

.Daniel. skrev (På 12.7.2024 den 10:10 PM):

Jeg hadde en krevende oppvekst som gjorde sånn at jeg ikke fikk utviklet meg normalt, min hjerne er annerledes enn andre mennesker. Omsorgssvikt og overgrep.

Min far og jeg har et vanskelig forhold som gjør sånn at jeg og stefamilien ikke har et bra forhold, jeg har skrevet at jeg har oppriktig tilgitt han for oppveksten. Problemet er at jeg gjorde noe som såret min far dypt og stefamilien, min oppførsel der og da var barnslig og ufordragelig, det var bare effekter / konsekvenser av min oppvekst som jeg egentlig aldri har fått behandling for. Dem har sagt at det tar tid å heales. Min far har hatt flere hjerteinfarkt i livet sitt, det kan være når som helst han dør, han er 62 år gammel. Han har sagt at jeg vil alltid være hans sønn, at det ikke kan forandres.

Min behandling av helsevesenet; Jeg ble utredet for midlertidig atypisk autisme av en psykolog når jeg var 21, søkte om plass på modum bad noen år etter men fikk ikke plass da dem mente at jeg hadde en midlertidig utviklingsforstyrrelse, deretter ble jeg dopet ned av min første fastlege i 8-10 år, uten noen form for kontroll / oppfølging. For 3 år siden ble min første diagnose forandre til PTSD, samtidig som jeg gikk gjenom EMDR behandling som behandleren mente at jeg hadde lite utbytte av, jeg gikk også gjennom en rettsprosess mot en overgriper, den rettsprosessen tok to 2 år å ble avsluttet sent 2023, jeg vant. Mine andre psykolog sa rett ut at jeg ikke hadde behov for å snakke ut om ting. Jeg har mistet mye tid på grunn av min første fastlege som medisinerte meg  på sobril i 9-10 år, uten noen form for oppfølging, den medisinen gjorde meg helt flatet i følelsene, jeg brydde meg ikke om noe å ble helt innesluttet, å få midlertidige diagnoser bidro også til det. 

Min mor er psykisk syk, hun fortsetter med sin alkoholisme og spiser nesten bare riskrem og M. Hun ble akkurat 60 år gammel. Både jeg og min halvsøster har sagt til henne at hun må begynne å tenke seg om visst hun skal leve så lenge hun kan. Det er vondt at hun ikke klarer å erkjenne eller ta imot råd, hun sier bare at hun er 60 år og må få leve livet som hun vil.

Det jeg sliter med nå til dags er; (k)ptsd, stor sorg, ensomhet og overtenking.

(k) ptsd på grunn av min oppvekst.

stor sorg; på grunn av at jeg ble fratatt og mistet mye samt at jeg har såret pappa og dem.

Ensomhet; fordi som dere kanskje skjønner, jeg har veldig lite familie, både på mor si side og far si side. har en venn, men han er vanskelig å få kontakt med siden han jobber mye og foretrekker mye alene tid. 

Overtenking; Alt kan forårsake det.

Gruer meg til mine foreldre dør, spesielt min far og hans kone, men også min mor, da er jeg enda mer alene i denne verdenen. Min mor etterlater seg ingen arv. Jeg vet ikke om jeg får noe av min pappa. Gruer meg også til at min halvsøster eventuelt flytter fra kommunen jeg bor i (vi har god kontakt men hun er i et forhold nå med en snill mann.) og til at jeg blir eldre. 

Jeg har mørke tanker men så langt ikke gjort noe med det i nyere tider. Jeg er uføretrygdet, 33 år gammel, går på ingen medisiner og har egen leilighet men dette er ikke en plass jeg vil bo for alltid fordi det er nært en vei, et-ikke-fungerende-sameie (alle har begynt å leie ut, bare jeg som er eier som faktisk bor her. Ingen vet når bygningen kollapser og jeg bor ikke så langt unna den kommunale boligen jeg bodde i ca 10 år, mange vonde minner.

Jeg vet ikke om det finnes noe håp om et bra liv etter alt dette.

Det er nok dessverre ikke bare du som har slike erfaringer og det er ingen tvil om at det er traumatisk og kan ødelegge et liv, men samtidig virker du mer opptatt av diagnoser og det som ligger bak enn mulighetene du har fremover?

Det har du sikkert hørt før, men den eneste som kan hjelpe deg videre er jo deg selv? Men da må du få litt avstand til historien og begynne å se fremover, gjøre et forøk på å skaffe deg et nytt liv uten å la det gamle ødelegge det?

Jeg vet godt at det ikke er enkelt, og uten å gå i detaljer har jeg også slike stunder. men fokuser på noe positivt, for det finnes!

Her om dagen hadde jeg en jævlig dårlig dag og gikk ikke ut før langt på ettermiddagen, men solen skinte og det var varmt og godt. Det ble en god start på resten av dagen...

[trn100]

Husk også at det er ditt liv du skal leve, og ikke alle andres...

[Selfuniverse]

Tror du at du er frisk nok til å reise litt på ferie til ett annet land?

[.Daniel.]

trn100 skrev (8 timer siden):

Det er nok dessverre ikke bare du som har slike erfaringer og det er ingen tvil om at det er traumatisk og kan ødelegge et liv, men samtidig virker du mer opptatt av diagnoser og det som ligger bak enn mulighetene du har fremover?

Det har du sikkert hørt før, men den eneste som kan hjelpe deg videre er jo deg selv? Men da må du få litt avstand til historien og begynne å se fremover, gjøre et forøk på å skaffe deg et nytt liv uten å la det gamle ødelegge det?

Jeg vet godt at det ikke er enkelt, og uten å gå i detaljer har jeg også slike stunder. men fokuser på noe positivt, for det finnes!

Her om dagen hadde jeg en jævlig dårlig dag og gikk ikke ut før langt på ettermiddagen, men solen skinte og det var varmt og godt. Det ble en god start på resten av dagen...

Det er nok mange andre som har lignende erfaringer. Jeg er ikke mer opptatt av diagnoser, det er bare det at alt er en del av min historie, på godt og vondt. Jeg har akseptert alt som ligger bak meg men det er noen ganger der jeg ser litt tilbake men jeg prøver å slutte med det også, bare at det tar litt tid og tilvenning. Jeg har noen ting å være takknemlig for som feks, en leilighet som jeg eier, mat på bordet, vann å drikke, klær osv. Jeg står opp klokken 08.30 hver morgen uansett, det er også egentlig nytt for meg.

[.Daniel.]

trn100 skrev (8 timer siden):

Husk også at det er ditt liv du skal leve, og ikke alle andres...

Det er sant. Takk for kommentarene dine!

[.Daniel.]

Selfuniverse skrev (7 timer siden):

Tror du at du er frisk nok til å reise litt på ferie til ett annet land?

Det er jeg, sånn sett men så må jeg først spare opp. Alt koster penger men å reise til utlandet er noe jeg vil før jeg blir eldre!

Endret 14. juli av .Daniel.

[Jobs]

Les Bibelen og les meget nøye Matteus 7.7-8. Ta kontakt med Evangelisenteret og si du vil ha bladet Ennå er det håp som kommer ut 1 gang i mnd,mange sterke vitnesbyrd der folk som har vært helt oppgitt av samfunnet og at de har gitt opp selv som har fått et helt nytt liv . Lykke til.

[Selfuniverse]

1 hour ago, .Daniel. said:

men så må jeg først spare opp.

Jeg spurte fordi du sa du hadde vunnet en rettsak, men kanskje de pengene ble brukt på leilighet eller annet... (Du trenger ikke svare på det.)

1 hour ago, .Daniel. said:

Alt koster penger men å reise til utlandet er noe jeg vil før jeg blir eldre

Det er livet ditt og dine opplevelser som kan være viktig å løfte frem. Du har ikke gode opplevelser her i Norge. Penger er noe som kan bli dyttet langt ned på prioritetslisten etter min mening. Men jeg vet ikke hva som er best for deg.

[.Daniel.]

Selfuniverse skrev (Akkurat nå):

Jeg spurte fordi du sa du hadde vunnet en rettsak, men kanskje de pengene ble brukt på leilighet eller annet... (Du trenger ikke svare på det.)

Det er livet ditt og dine opplevelser som kan være viktig å løfte frem. Du har ikke gode opplevelser her i Norge. Penger er noe som kan bli dyttet langt ned på prioritetslisten etter min mening. Men jeg vet ikke hva som er best for deg.

Dem pengene gikk til mye gjeld og noen ting til leiligheten min.

Det er sant, livet mitt og mine opplevelser er veldig viktig å løfte frem! Har ikke mange gode opplevelser enda. Blir ikke noe reising dette året og kanskje ikke neste men etter det. 

Endret 14. juli av .Daniel.

[Gjest 8c660...723]

Kanskje forsøke et fontenehus for å finne litt mening i hverdagen? 

Anonymous poster hash: 8c660...723