Gjest 1de4a...ec4 Skrevet 11. juli Del Skrevet 11. juli Jeg ønsker ikke å gå i så detalj her eller hvem jeg er i denne situasjonen, så håper det kan respekteres 😊 Det er snakk om to skilte foreldre og et barn som er voksen i dag. Høyt konfliktnivå fra de skilte seg og store feil fra begge foreldre som gikk utover barnet. Endte med null samvær og kontakt med far som selvsagt ikke var ønskelig. Etter barnet ble myndig fikk de kontakt igjen (vet det ikke er barn lengre, men bruker det likevel). Far unnskyldte seg for alt som hadde skjedd og de hadde mange fine samtaler og stunder. Alt var fint mellom disse noen år, før det skar seg igjen. Ifølge barnet ønsker ikke mor at barn og far har kontakt, noe som nok bidrar til utfordringene her. Alt galt er fars feil, selv alt som går galt i barnets liv får far skylden for. Uansett hva han gjør er det aldri godt nok. Barnet har store psykiske problemer som etterhvert ble større, og fungerer hverken med skole, jobb, venner eller med familie bortsett fra mor. Barnet gjør mye for å såre far og far vet ikke hvordan han skal håndtere det. Far har også vansker, blant annet med kommunikasjon og forståelse. Han går nå hos psykolog for å løsne oppi dette. Men han forstår ikke barnet sitt og hvordan forholde seg til barnet, noe de færreste gjør her. Han har foreslått for barnet å ha noen samtaler på fvk eller lignende for å kunne snakke ut med en nøytral person, forstå og dermed lettere ta hensyn og bygge et sterkere bånd. Men barnet ble sint når han foreslo det. Hadde ingen behov for å prate om noe. Men barnet demonstrere, samtidig har litt kontakt med far som egentlig er mest sårende. Hva skal man gjøre i en sånn situasjon? Anonymous poster hash: 1de4a...ec4 Lenke til kommentar
Milhouse85 Skrevet 11. juli Del Skrevet 11. juli Jeg leste i en bok: "Du har plikt til å elske dine barn, men dine barn har ingen plikt i å elske deg". Kulturelt sett står familiebånd svakt i Norge, der vi er alle uavhengige individualister - og ikke har behov for samme samhold i familien for egen trygghet, helse og sikkerhet. Som er et faktum i mange andre land i verden. Derfor er det kanskje ikke så rart at mange barn trekker seg vekk fra foreldrene sine i voksen alder, dersom det er mye "forurensning" fra tidligere av. For å være en smule personlig; Min far og hans (nye) familie brøt meg meg for 10+ år siden, og jeg brøt all kontakt med min mor og den siden av familie, etter å ha tenkt gjennom dette i 5 pluss år. Det er en avgjørelse som har gitt meg mindre stress, uro og bekymringer. Ved å ikke ha kontakt, blir jeg ikke lengre minnet om "dårligere tider" - og jeg har ingen ting igjen for påtvunget foreldrekontakt; så lenge det bare er anspent og konfliktfylt. Jeg har nå godt voksne venner som fungerer som mine "foreldre", der jeg kan komme, spise middag og få gode råd fra noen som har levd en god stund. Der jeg også kan få hjelp og støtte ved behov. Når man blir godt voksen, så blir man gjerne mer følsom og ser tilbake på ting man har gjort feil som foreldre - og klarer derfor å forsone seg med sine barn. Så fremt barnet også er i stand til å tilgi, forstå og forsone seg med at det ikke er mulig å gjøre noe med fortiden. Men dette "glansbildet" av fred; er nok for mange ganske urealistisk og eventyraktig. Hvorfor skal barnet på død og liv ha kontakt med far? Jeg opplevde mye press fra andre familiemedlemmer og enkelte venner, om at jeg bør gå så langt jeg kan i å opprettholde kontakt. Men hva gir det meg? Nada og niks.... Og ja, jeg har tilgitt - jeg er rasjonell nok til å forstå at feil har blitt gjort; og har tilgitt for det. Men det gir meg ikke barndommen tilbake. Jeg brukte ganske mye tid på å reflektere meg frem til at det nytter ikke å være langsur, hevnlysten, bitter og forbanna på ting som allerede har skjedd. Jeg får uansett ikke gjort noe med det. Du som står på sidelinjen, det verste en person kan gjøre - er å blande seg. Uten at du blir spurt om det! Dersom en av dem, barnet eller faren kommer til deg for å få råd eller hjelp; er saken noe annet. Men hvorfor ønsker du at de skal ha kontakt? Hva gir det deg? De må ordne opp selv. Og de må ha et genuint ønske om det. Dine foreldre kan være din verste fiende gjennom hele ditt voksne liv. Eller din(e) aller beste venn(er). Og alt midt mellom det. Stort sett er det fleste av oss et sted på midten. 1 Lenke til kommentar
Gjest 1de4a...ec4 Skrevet 11. juli Del Skrevet 11. juli Milhouse85 skrev (9 minutter siden): Jeg leste i en bok: "Du har plikt til å elske dine barn, men dine barn har ingen plikt i å elske deg". Kulturelt sett står familiebånd svakt i Norge, der vi er alle uavhengige individualister - og ikke har behov for samme samhold i familien for egen trygghet, helse og sikkerhet. Som er et faktum i mange andre land i verden. Derfor er det kanskje ikke så rart at mange barn trekker seg vekk fra foreldrene sine i voksen alder, dersom det er mye "forurensning" fra tidligere av. For å være en smule personlig; Min far og hans (nye) familie brøt meg meg for 10+ år siden, og jeg brøt all kontakt med min mor og den siden av familie, etter å ha tenkt gjennom dette i 5 pluss år. Det er en avgjørelse som har gitt meg mindre stress, uro og bekymringer. Ved å ikke ha kontakt, blir jeg ikke lengre minnet om "dårligere tider" - og jeg har ingen ting igjen for påtvunget foreldrekontakt; så lenge det bare er anspent og konfliktfylt. Jeg har nå godt voksne venner som fungerer som mine "foreldre", der jeg kan komme, spise middag og få gode råd fra noen som har levd en god stund. Der jeg også kan få hjelp og støtte ved behov. Når man blir godt voksen, så blir man gjerne mer følsom og ser tilbake på ting man har gjort feil som foreldre - og klarer derfor å forsone seg med sine barn. Så fremt barnet også er i stand til å tilgi, forstå og forsone seg med at det ikke er mulig å gjøre noe med fortiden. Men dette "glansbildet" av fred; er nok for mange ganske urealistisk og eventyraktig. Hvorfor skal barnet på død og liv ha kontakt med far? Jeg opplevde mye press fra andre familiemedlemmer og enkelte venner, om at jeg bør gå så langt jeg kan i å opprettholde kontakt. Men hva gir det meg? Nada og niks.... Og ja, jeg har tilgitt - jeg er rasjonell nok til å forstå at feil har blitt gjort; og har tilgitt for det. Men det gir meg ikke barndommen tilbake. Jeg brukte ganske mye tid på å reflektere meg frem til at det nytter ikke å være langsur, hevnlysten, bitter og forbanna på ting som allerede har skjedd. Jeg får uansett ikke gjort noe med det. Du som står på sidelinjen, det verste en person kan gjøre - er å blande seg. Uten at du blir spurt om det! Dersom en av dem, barnet eller faren kommer til deg for å få råd eller hjelp; er saken noe annet. Men hvorfor ønsker du at de skal ha kontakt? Hva gir det deg? De må ordne opp selv. Og de må ha et genuint ønske om det. Dine foreldre kan være din verste fiende gjennom hele ditt voksne liv. Eller din(e) aller beste venn(er). Og alt midt mellom det. Stort sett er det fleste av oss et sted på midten. Trist å høre om erfaringene du har. Men her er nok situasjonen noe anerledes. Begge ønsket kontakt. Og spørsmålet er hvordan far kan bidra til en bedre relasjon. Virker som barnet bare ønsker å straffe far, få han til å gjøre det barnet vil, men uten å snakke om det. Han er ingen tankeleser og barnet har store problemer som et vanskelig å forstå. Far ønsker et godt forhold, støtte, bidra og kunne gi av seg selv. Men han kan ikke fortsette slik. Skal han kunne gi barnet dette, må de snakke sammen. Om barnet ikke ønsker kontakt så respekterer han det, samtidig som dørene alltid er åpen. Anonymous poster hash: 1de4a...ec4 Lenke til kommentar
Markiii Skrevet 11. juli Del Skrevet 11. juli Gjest 1de4a...ec4 skrev (1 time siden): Etter barnet ble myndig fikk de kontakt igjen (vet det ikke er barn lengre, men bruker det likevel). Far unnskyldte seg for alt som hadde skjedd og de hadde mange fine samtaler og stunder. Alt var fint mellom disse noen år, før det skar seg igjen. Ifølge barnet ønsker ikke mor at barn og far har kontakt, noe som nok bidrar til utfordringene her. Alt galt er fars feil, selv alt som går galt i barnets liv får far skylden for. Uansett hva han gjør er det aldri godt nok. Ok, så respekter "barnets" ønsker da, men gjør det tydelig at døren alltid er åpen hvis "barnet" ønsker kontakt igjen. Men hvorfor skar det seg? Bare fordi moren ikke ville at dere skulle ha kontakt? Lenke til kommentar
Milhouse85 Skrevet 11. juli Del Skrevet 11. juli Gjest 1de4a...ec4 skrev (53 minutter siden): Trist å høre om erfaringene du har. Men her er nok situasjonen noe anerledes. Begge ønsket kontakt. Og spørsmålet er hvordan far kan bidra til en bedre relasjon. Virker som barnet bare ønsker å straffe far, få han til å gjøre det barnet vil, men uten å snakke om det. Han er ingen tankeleser og barnet har store problemer som et vanskelig å forstå. Far ønsker et godt forhold, støtte, bidra og kunne gi av seg selv. Men han kan ikke fortsette slik. Skal han kunne gi barnet dette, må de snakke sammen. Om barnet ikke ønsker kontakt så respekterer han det, samtidig som dørene alltid er åpen. Anonymous poster hash: 1de4a...ec4 Hva med Familierådgivning? Begge parter får 1:1 samtaler på nøytral grunn. Så noen samtaler i fellesskap. Pleier å fungere bra. I alle fall i en periode... Lenke til kommentar
Gjest 1de4a...ec4 Skrevet 11. juli Del Skrevet 11. juli Milhouse85 skrev (42 minutter siden): Hva med Familierådgivning? Begge parter får 1:1 samtaler på nøytral grunn. Så noen samtaler i fellesskap. Pleier å fungere bra. I alle fall i en periode... Ja, det er foreslått noe i den duren. Men helt nekt. Bør man ta et steg tilbake og vente på at barnet kanskje blir mer åpen for det? Man kan ikke tvinge frem noe, men kanskje det finnes andre måter å tilnærme seg situasjonen? Slik det er nå er ikke sunt for barnet, eller far. Og far kan absolutt ikke ha det sånn. Ikke er det greit på noen måter heller å behandle andre slik barnet gjør. Det er ikke bare far barnet er sånn med, men der har dem kuttet kontakten med barnet. Det ønsker jo ikke far. Anonymous poster hash: 1de4a...ec4 Lenke til kommentar
Gjest 1de4a...ec4 Skrevet 11. juli Del Skrevet 11. juli Markiii skrev (1 time siden): Ok, så respekter "barnets" ønsker da, men gjør det tydelig at døren alltid er åpen hvis "barnet" ønsker kontakt igjen. Men hvorfor skar det seg? Bare fordi moren ikke ville at dere skulle ha kontakt? Far vet ikke hva barnet ønsker. Det er det som gjør det vanskelig. Far vet heller ikke hvorfor det skar seg. Barnet vil ikke si hvorfor. Mor er dyktig på manipulering, så helt klart at hun har noe skyld. Vi fikk helt bakoversveis når barnet fortalte hva mor hadde sagt om far. Men hun har nok ikke hele skylden for at det skar seg. Anonymous poster hash: 1de4a...ec4 Lenke til kommentar
Gjest baa9c...b95 Skrevet 27. oktober Del Skrevet 27. oktober Gjest 1de4a...ec4 skrev (På 11.7.2024 den 7:30 PM): Far vet ikke hva barnet ønsker. Det er det som gjør det vanskelig. Far vet heller ikke hvorfor det skar seg. Barnet vil ikke si hvorfor. Mor er dyktig på manipulering, så helt klart at hun har noe skyld. Vi fikk helt bakoversveis når barnet fortalte hva mor hadde sagt om far. Men hun har nok ikke hele skylden for at det skar seg. Anonymous poster hash: 1de4a...ec4 Om du ønsker å ha kontakt med din datter kan du ikke ha problemer med å kommunisere. Det kan godt hende at det er en av grunnene til at det er slik det er. Samtidig sier du «døren er alltid åpen». Det å sitte på rumpa og vente på at noe skal skje, er aldri en god løsning. Gjør du det, kan du være 100% sikker på at dette ikke vil løse seg. Mitt beste råd er å vise ditt barn at du er der. Vis interesse og omsorg, selv om barnet ikke tar i mot. Du er forelderen og har et større ansvar for deres relasjon. Anonymous poster hash: baa9c...b95 Lenke til kommentar
Gjest baa9c...b95 Skrevet 27. oktober Del Skrevet 27. oktober Gjest 1de4a...ec4 skrev (På 11.7.2024 den 7:27 PM): Ja, det er foreslått noe i den duren. Men helt nekt. Bør man ta et steg tilbake og vente på at barnet kanskje blir mer åpen for det? Man kan ikke tvinge frem noe, men kanskje det finnes andre måter å tilnærme seg situasjonen? Slik det er nå er ikke sunt for barnet, eller far. Og far kan absolutt ikke ha det sånn. Ikke er det greit på noen måter heller å behandle andre slik barnet gjør. Det er ikke bare far barnet er sånn med, men der har dem kuttet kontakten med barnet. Det ønsker jo ikke far. Anonymous poster hash: 1de4a...ec4 Du sier det er nekt. Hva er det nøyaktig du har gjort for å endre situasjonen? Det jeg videre oppfatter fra dine innlegg er at du har en grunnleggende negativ holdning til ditt barn. Dette er selvsagt noe barnet føler på. Du sier at « ikke greit på noen måte å behandle andre slik barnet gjør», «barnet gjør dette for å straffe far», «store psykiske problemer», «gjør alt for å straffe far». Hva er det barnet gjør mot andre, som er så ille? Hvordan kan du vite at barnet gjør dette for å straffe deg? Ut fra innleggene dine synes jeg du er slem med ditt barn. Du har ikke nevnt noe positivt om dette barnet i dine innlegg, ser du ikke det selv? Hvem ønsker å ha en far i livet som trykker deg ned og har så mange negative meninger om barnet sitt? Jeg tror jeg har svaret på hvorfor barnet ikke ønsker kontakt med deg og det er at du har laget deg opp mange «sannheter» om hvorfor og hva. Barnet orker ikke forholde seg til det. Det er min gjetning etter å ha lest grundig gjennom din historie. Anonymous poster hash: baa9c...b95 Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå