Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Spørsmål til menn og forhold


Gjest 09ed5...cfe

Anbefalte innlegg

Gjest 09ed5...cfe skrev (På 3.7.2024 den 5:00 PM):

Takk som ser ting fra kvinners perspektiv også ❤️ Synes det er til  tider helt grusomt med menstruasjonssykluser. Jeg lukker meg somregel inne på rommet så jeg ihvertfall ikke sårer noen. Å ha det vondt alene er jeg jo vandt til og takler 🥰 

I gode og onde dager, lover man overfor presten. Jeg mener at mannen skal kunne takle det.

Gjest 09ed5...cfe skrev (2 timer siden):

Et eksempel er hvis vi setter oss ned og jeg tar opp på en rolig måte noe han gjør som sårer meg, ikke engangstilfeller, men gjentagende. I stede for å lytte, prate om det, finne løsninger, være nysgjerrig osv vender han samtalen over på seg selv. 

Da tar han opp ting som plager han, lufter følelser og tanker som ikke har noe med det jeg tok opp å gjøre. Han synes synd på seg selv, men gjør aldri noe med det. Ender ofte opp med at jeg må trøste, validere og løfte han opp. Og det jeg tok opp ble aldri snakket om. Jeg kan prøve å peile samtalen tilbake, men blir oftes avbrutt eller han svarer med noe annet. 

Dette er ikke sunt for deg. Du må støtte og trøste ham, men han er ingen støtte for deg.

Gjest 09ed5...cfe skrev (2 timer siden):

Jeg savner det å bli sett. At han kan gjøre ting for meg ut av kjærlighet og omsorg for meg også, ikke kun av egoistiske grunner.

Jeg leser det som du ikke får dekket dine behov. Kanskje forholdet bærer mer preg av avhengighet eller utnyttelse enn kjærlighet?

Det er også forskjell på hvor empatisk man er som person. Det er ikke alle som kommer fra en omsorgsfull familie hvor man viser at man er glad i hverandre, er raus med å gi klemmer el.

Gjest 09ed5...cfe skrev (2 timer siden):

Jeg føler jeg ikke er bra nok eller gjør ting feil.

Du mister selvtilliten.

Gjest 09ed5...cfe skrev (På 3.7.2024 den 7:15 AM):

Tar jeg opp ting jeg synes er vondt, setter krav eller grenser så går han i offerrollen.

Jeg kaller det for å være barnslig og umoden.

Gjest 09ed5...cfe skrev (3 timer siden):

....når det kun går en vei. ...Blir helt kjørt tilslutt....Men jeg prøver så godt jeg kan. 

.....Sånn har det egentlig alltid vært. 

Og de 10 siste årene har han hatt frihet til å gjøre det han vil....

....Hvor det ikke har fungert å si i fra og han ikke har sett meg og hvor mye jeg har slitet.

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

Du lager en tråd for å forbedre deg, så jeg tenker at du jobber med forholdet, men gjør mannen din det?

Menn og kvinner er to ulike kjønn, og kan kan være oppdratt forskjellig, men behovene er vel egentlig ganske like.

Det høres ut som du har offret deg for familien din, og har mistet deg selv på veien, slik tolker jeg det. At du har gitt mannen din for mye frihet.

Å ikke ble sett av den man lever sammen med er vondt. Et forhold skal gi energi og glede. Man skal ikke lure på om man er god nok for den andre.

Jeg tenker at du lever med en mann som ikke viser at han setter ordentlig pris på deg. De fem kjærlighetsspråkene.

Dere kan ha ulike forventninger og krav til forholdet som har blitt synliggjort etter hvert. Det kan være så enkelt som ikke å være glad i hverandre lenger.

Ansvar og stress i hverdagen kan belaste samlivet. Men hvis man får til en god fordeling av plikter, frihet og egentid og støtter hverandre på dette, vil man tåle mer og det vil være kjærlighetsfremmende. Sett ned foten!

Hvis han ikke vil høre på hva du sier, blir det ingen endringer. Kommunikasjon er det viktigste i et forhold.

Ellers sier jo psykologer at man bare kan forandre seg selv og ikke andre.

En i tråden nevner parterapi.

  • Innsiktsfullt 2
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Gjest 09ed5...cfe
Selfuniverse skrev (1 time siden):

Forsvarstaktikker altså. Han har vel også lært seg å bruke de som fungerer best.

Utifra hvordan du beskriver situasjonen, så virker det som at du har laget ett lite paradis for ham. Det er jo litt av poenget med forhold at man skal gjøre alt for hverandre. Men her kan det være at mannen din heller så seg tjent med å styre forholdet til en side som går på bekostning av deg.

Så hva er det han skal forsvare med forsvarstaktikker? Det blir vel det lille paradiset hans det da. Han virker å være komfortabel med tingenes tilstand, og må derfor avbryte alle innspill fra deg, slik at ingenting blir forandret. Trenger ikke engang å være noe han gjør bevisst. Det kan være dype følelser i ham som særdeles ikke vil at du skal få en stemme i forholdet.

Det har jeg ikke tenkt på at kan være sånn. Interessant innspill. 

Men jeg kan ikke forstå at man kan gjøre det mot en man elsker? Han har jo sett hvor vondt dette er og har vært for meg. Hvor mye det har tatt fra meg. Han virker jo som en person med et godt hjerte, samtidig føles det til tider at det er ovenfor andre, ikke like mye ovenfor meg. Og da tenker jeg såklart at det er meg det er noe galt med. Kanskje han ikke elsker meg? 

Selfuniverse skrev (1 time siden):

Men du sier at du har sagt ifra om noe, og at det går bedre nå. Hvis jeg skal sette meg i hans posisjon, så skjønner han vel selv svært godt at det er veldig risikabelt å prøve å holde på noen små ting, siden det kan i ytterste fall føre til at hele paradiset forsvinner

Litt og litt har jeg blitt syk pga enorm stor belastning. Nå er jeg kanskje ok fungerende 20-30% av tiden. Når jeg traff han fungerte jeg veldig godt og hadde det bra. 

Hvis det du sier stemmer så vil det jo selvsagt si at det er vanskelig for han å kunne leve slik han vil og han er avhengig av at jeg fungerer bedre. Ikke nødvendigvis fordi han plutselig begynte å bry seg mer om meg, men av egoistiske grunner. Jeg aner ikke, men i såfall trust hvis det stemmer. 

Selfuniverse skrev (1 time siden):

At du lager en tråd for å spørre om råd til hvordan du kan bli en (enda) bedre kvinne i ett forhold til mannen din, sier ganske mye om deg. Og også utifra det du skriver, så vil jeg gjerne si at du skal være veldig stolt over deg selv. Du har virkelig stått på og støttet familien din. Du fortjener virkelig mye annerkjennelse her.

 

OY, takk ❤️🥹 Det kom noen tårer i øyekroken samtidig vondt å lese for den anerkjennelsen har jeg aldri fått. Rundt andre er det alltid han som får skryt og ros. 

Får vi besøk lager han alltid middagen, rydder av og tar oppvasken. Er imøtekommende og sosial. Folk rundt oss antar at det er slik hele tiden. Men ingen ser at det er jeg som gjør det meste ellers. Eller at han ikke er sånn mot meg. 

Jeg er faktisk ikke helt sikker på hva du mente ang enkekte grupper. 

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

Lenke til kommentar
Gjest 09ed5...cfe skrev (59 minutter siden):

Litt og litt har jeg blitt syk pga enorm stor belastning. Nå er jeg kanskje ok fungerende 20-30% av tiden. Når jeg traff han fungerte jeg veldig godt og hadde det bra. 

Hvis det du sier stemmer så vil det jo selvsagt si at det er vanskelig for han å kunne leve slik han vil og han er avhengig av at jeg fungerer bedre.

Jeg leste det som dere har en del barn å ta vare på. Husk også på at det er slitsomt å oppdra barn og at man kan bli utbrent av det. Da er det desto viktigere å dele oppgavene. Når barna blir voksne og flytter hjemmefra vil det bli roligere igjen.

Når man er syk trenger man å bli tatt vare på, og tålmodighet fra sine nærmeste.

Har dere familie eller venner som kan avlaste?

En psykolog vil også kunne avlaste i forhold til å få ut følelser og sortere dem, bli bevisst på hvor mye belastning man tåler,  lære å si stopp, bli mer bestemt og tydelig i kommunikasjonen med andre.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Gjest 09ed5...cfe
Subara skrev (10 timer siden):

I gode og onde dager, lover man overfor presten. Jeg mener at mannen skal kunne takle det.

Dette er ikke sunt for deg. Du må støtte og trøste ham, men han er ingen støtte for deg.

Jeg leser det som du ikke får dekket dine behov. Kanskje forholdet bærer mer preg av avhengighet eller utnyttelse enn kjærlighet?

Det er også forskjell på hvor empatisk man er som person. Det er ikke alle som kommer fra en omsorgsfull familie hvor man viser at man er glad i hverandre, er raus med å gi klemmer el.

Du mister selvtilliten.

Jeg kaller det for å være barnslig og umoden.

Du lager en tråd for å forbedre deg, så jeg tenker at du jobber med forholdet, men gjør mannen din det?

Menn og kvinner er to ulike kjønn, og kan kan være oppdratt forskjellig, men behovene er vel egentlig ganske like.

Det høres ut som du har offret deg for familien din, og har mistet deg selv på veien, slik tolker jeg det. At du har gitt mannen din for mye frihet.

Å ikke ble sett av den man lever sammen med er vondt. Et forhold skal gi energi og glede. Man skal ikke lure på om man er god nok for den andre.

Jeg tenker at du lever med en mann som ikke viser at han setter ordentlig pris på deg. De fem kjærlighetsspråkene.

Dere kan ha ulike forventninger og krav til forholdet som har blitt synliggjort etter hvert. Det kan være så enkelt som ikke å være glad i hverandre lenger.

Ansvar og stress i hverdagen kan belaste samlivet. Men hvis man får til en god fordeling av plikter, frihet og egentid og støtter hverandre på dette, vil man tåle mer og det vil være kjærlighetsfremmende. Sett ned foten!

Hvis han ikke vil høre på hva du sier, blir det ingen endringer. Kommunikasjon er det viktigste i et forhold.

Ellers sier jo psykologer at man bare kan forandre seg selv og ikke andre.

En i tråden nevner parterapi.

Jeg får ikke dekket behovene mine. Jeg er på en måte vant til det selv om jeg sier ifra, og kanskje derfor det har vært lett for han å ikke ta hensyn til behovene mine. Jeg har jo alltid blitt fortalt både gjennom ord og handlinger hvor lite jeg betyr som menneske fra jeg var liten av. Likevel har jeg reist meg og kjempet for meg selv. Alle ser på meg som sterk og ressurssterk, men det stemmer på ingen måte. 

Han har også hatt lignende oppvekst. Ikke like voldsomt, men nok til at man tar skade av det. 

Han er empatisk mot andre og ovenfor andre. Han er ikke iskald mot meg, men kan være det i perioder jeg har det veldig tøft. Men det kan også komme av at han blir usikker. Han kan være empatisk mot meg også. 

Han sier han ønsket å jobbe med forholdet, men har ikke sett at handlingene står i stil med det han sier. Mye lander på meg, særskilt når jeg fungerer dårlig blir problemene lagt over på meg da det er mest synlig. 

Jeg har mistet meg helt og aner ikke hvordan jeg kommer meg opp igjen. Jeg har jo på en måte latt det skje. Det drivet jeg har hatt hele livet er helt borte. Jeg har gått hos psykolog i mange år, men forholdet har ikke vært et tema. Jeg er vant til at jeg blir omtalt som problemet og han ikke. Mine utfordringer er lettere å se, tydeligere. Samt jeg oppsøker hjelp, mens han gjør det ikke. Han fungerer, det gjør ikke jeg lengre. Utad er han den blide, imøtekommende og godt likt. Selv min egen mor liker han bedre enn meg. Mens jeg er litt mer reservert, forsiktig samt mye sliten. 

Jeg får så dårlig samvittighet ovenfor han og barna at jeg fungerer så dårlig nå og har den bagasjen jeg har. Føler jeg aldri kan gi han og familien det de trenger. 

Vi har gått i parterapi, men det samme problemet der med at han vrei alt om til han. Terapauten satte ned foten flere ganger, men nådde ikke frem. 

Nei, jeg kan jo ikke forandre han. I løpet av terapien jeg gikk i og etter, begynte jeg å få tilbake selvtilliten, gleden og meg selv. Men den ene store belastningen etter den andre over tid hvor jeg ble stående med veldig mye ansvar alene, har jeg nå knekt til det ukjennelige. 

Jeg sa her om dagen at jeg ønsker å forlate forholdet pga meg selv, han og barna. Jeg tror ikke jeg fungerer i relasjoner. At jeg kan være en god partner eller god nok mamma. Jeg la til rette at han kunne beholde huset, at jeg bidro med henting og levering i bhg slik at han kunne beholde jobben. Men han slipper meg ikke. Og jeg har ikke styrken til å gå. Noen ganger føles det ut som den eneste løsningen er å ende livet mitt. Men vil jo ikke påføre den skaden på barna mine. Så føler meg låst. 

De siste dagene har jeg sett positive endringer i han jeg ikke har sett før. Både i handlinger og ord. 

Men jeg slites mellom dårlig samvittighet ovenfor han og mellom tanken at dette bare er en kortvarig endring for å få meg til å bli. Jeg vet ikke lenge om jeg rett og slett vil kunne være det han trenger annet enn en belastning og derfor best for han at jeg går selv om det vil gjøre litt vondt der og da, er jeg sikker på at han vil finne en annen som er bedre for han. Han bare ser det ikke enda. 

 

 

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

Lenke til kommentar
13 hours ago, Guest 09ed5...cfe said:

Får vi besøk lager han alltid middagen, rydder av og tar oppvasken. Er imøtekommende og sosial. Folk rundt oss antar at det er slik hele tiden. Men ingen ser at det er jeg som gjør det meste ellers. Eller at han ikke er sånn mot meg. 

Dette er veldig viktig informasjon. Min ekskone også kunne ha problemer med å finne kjøkkenredskaper på kjøkkenet når det kom besøk.

Han er en manipulerende person. At han er såpass flink til dette at parterapeuten ikke engang får innpass, sier en del. Snakking fungerer ikke i forhold til slike personer i det lange løp.

2 hours ago, Guest 09ed5...cfe said:

Han har også hatt lignende oppvekst. Ikke like voldsomt, men nok til at man tar skade av det. 

Mange som har en utfordrende barndom, men man skal være forsiktig med å bruke det som unnskyldning for andres negative væremåte. Vi har veldig mye muligheter til å jobbe med oss selv i dag.

2 hours ago, Guest 09ed5...cfe said:

De siste dagene har jeg sett positive endringer i han jeg ikke har sett før. Både i handlinger og ord. 

Men jeg slites mellom dårlig samvittighet ovenfor han og mellom tanken at dette bare er en kortvarig endring for å få meg til å bli.

Ja, det er nok en front. Han investerer litt mer energi nå i håp om å utnytte deg enda mer senere. Å si til denne manipulerende mannen hva du tenker å gjøre, f.eks å forlate forholdet, er svært gunstig for han. Da kan han legge planer, gjøre og si akkurat det som skal til for at du skal gjøre det han ønsker i stedet.

Hvis du viser enda mer handlingsvilje, så skal du ikke se bort ifra at det kan komme enda flere sider fra ham som du ikke har sett før, fordi da vil han begynne å bli desperat.

At du skal føle konstant dårlig samvittighet, har nok vært planen hans fra veldig tidlig av. Da blir du mye enklere å undertrykke. Gode personer føler på samvittighet mye. Det kan utnyttes av andre folk.

Det gjelder å vise seg fra sin aller beste side til alle andre enn deg, fordi hvis det blir store problemer mellom dere, eller dere går fra hverandre, så har han automatisk hele byen på sin side, som kan brukes som ytterligere pressmiddel mot deg. Det er derfor jeg sier at det kan komme andre sider fra ham som du aldri har sett før hvis du nå handler for ditt eget beste.

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Gjest 09ed5...cfe
Selfuniverse skrev (23 timer siden):

Dette er veldig viktig informasjon. Min ekskone også kunne ha problemer med å finne kjøkkenredskaper på kjøkkenet når det kom besøk.

Han er en manipulerende person. At han er såpass flink til dette at parterapeuten ikke engang får innpass, sier en del. Snakking fungerer ikke i forhold til slike personer i det lange løp.

Leit å høre 😔

Han ble henvist videre til inviduell terapi som han gikk i. Men det var kun et kortvarig tilbud. 

Jeg vet ikke om han er direkte manipulerende eller om han egentlig er redd og sliter. Jeg har vært i forhold med slike du beskriver, og det er ikke helt sånn. Samtidig er jeg livredd for at det du skriver stemmer. 

Synes dette er super vanskelig. Er det meg? Er det han? En kombinasjon? Nå har jeg bare fortalt om han, men jeg tror jeg kan være veldig utfordrende å leve med. Men kanskje jeg ikke hadde vært så utfordrende hvis han behandlet meg anerledes? Kanskje han hadde behandlet meg bedre hvis jeg var anerledes. Ahh 🤯 blir gal! Og er vel i en av de mest ustabile periodene mine nå hvor jeg nå varierer fra dyp depresjon til glad. Så beklager vinglingen. 

Selfuniverse skrev (23 timer siden):

Mange som har en utfordrende barndom, men man skal være forsiktig med å bruke det som unnskyldning for andres negative væremåte. Vi har veldig mye muligheter til å jobbe med oss selv i dag.

Det er jeg enig i.

Jeg forstår han på en måte og utfra meg selv. Ønsker at han skal få hjelp, men han må være motivert til det selv ellers hjelper det lite. 

Jeg har psykiske og fysiske sykdommer jeg pr i dag ikke kan bli helt frisk fra. Det jeg synes er fint er at han aldri, direkte ihvertfall, har bedt meg endre på noe eller pushet meg. Han aksepterer det, gir meg rom og tid. 

Selfuniverse skrev (23 timer siden):

Ja, det er nok en front. Han investerer litt mer energi nå i håp om å utnytte deg enda mer senere. Å si til denne manipulerende mannen hva du tenker å gjøre, f.eks å forlate forholdet, er svært gunstig for han. Da kan han legge planer, gjøre og si akkurat det som skal til for at du skal gjøre det han ønsker i stedet.

Hvis du viser enda mer handlingsvilje, så skal du ikke se bort ifra at det kan komme enda flere sider fra ham som du ikke har sett før, fordi da vil han begynne å bli desperat.

At du skal føle konstant dårlig samvittighet, har nok vært planen hans fra veldig tidlig av. Da blir du mye enklere å undertrykke. Gode personer føler på samvittighet mye. Det kan utnyttes av andre folk.

Det gjelder å vise seg fra sin aller beste side til alle andre enn deg, fordi hvis det blir store problemer mellom dere, eller dere går fra hverandre, så har han automatisk hele byen på sin side, som kan brukes som ytterligere pressmiddel mot deg. Det er derfor jeg sier at det kan komme andre sider fra ham som du aldri har sett før hvis du nå handler for ditt eget beste

Jeg har luftet disse tankene med han. Spurt hvorfor han ikke har gjort noe før. Hvordan han har hatt samvittighet til å se meg lide sånn. 

Han sa han ikke følte seg bra nok. Mye usikkerhet hvordan han skulle forholde seg til meg, og derfor lettere for han å distansere seg. Han anså meg som veldig sterk, vanskelig å nå inn til, vanskelig å forstå meg og redd. Jeg har ingen problemer med å forstå det. Det er et forsvar jeg har oppe som ødelegger mye for meg hvor jeg pusher folk bort i redsel og usikkerhet. Men ønsker jo ikke å være sånn. Jeg har mye omsorg og kjærlighet for andre. 

Jeg fortalte han at en stor del av min vei til å bli friskere er å oppleve en person som jeg føler jeg kan stole på, lene meg på og åpne opp for (ikke som hos en psykolog selvsagt). Og det krever nok en ufattelig sterk person som står løpet ut. 

Når jeg traff han fremstod han som en slik person. Stødig, selvsikker på en god måte, omsorgsfull og stabil. For første gang følte jeg at jeg kunne stole på noen. Desverre ble tilliten min brutt gang på gang, men jeg fortsatte å ha troen. 

Han er veldig konfliktsky. Og det blir oppfattet som uærlig fra meg. Jeg trenger ærlige mennesker som tør å ta opp ting. Selv om det kan gjøre vondt der og da, er det bedre enn å ikke ta det opp. 

Hva om det egentlig er jeg som er manipulerende osv? Psykologen min sa jeg hadde en del narcissistiske trekk, noe jeg var enig i og sa jeg ønsker å jobbe med. Det ble også vurdert om jeg hadde personlighetsforstyrrelser, blant annet paranoid personlighetsforstyrrelser. Men de var usikre på om symptomene kom fra kptsd og ikke personlighetsforstyrrelse. 

Jeg ønsker virkelig ingen andre vondt. Jeg er bare redd for å bli brukt og utnyttet. Føler meg mer ødelagt enn noen sinne og kanskje best jeg holder meg unna relasjoner og andre bortsett fra barna mine. 

Jeg har også spurt om det med andre. Han sier han har vansker med nære relasjoner og derfor lettere å sette på en maske rundt andre. Han har et behov for å bli likt, sett og anerkjent. Nå har jeg observert han litt når vi er med andre, og han er kun åpen til en viss grad. Kommer noen for nære, tar han avstand. 

For et mess 💔 

Forresten takk for at du tar deg tid til å svare. Ser ut til at du har noen vonde erfaringer med deg ♥️

 

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

Lenke til kommentar
Gjest 09ed5...cfe
PgUp skrev (På 8.7.2024 den 12:59 PM):

Ville tatt opp forholdet ned psykolog. Fortell hva du forteller her. Du fortjener å ha det bra.

Takk ♥️

Går ikke til psykolog nå, men tenkt til det etterhvert. 

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

Lenke til kommentar
3 hours ago, Guest 09ed5...cfe said:

Jeg har psykiske og fysiske sykdommer

Oppsto disse i forholdet ditt med ham, eller var de der også før?

Visste han om sykdommene dine når dere ble sammen? Aksepterte han sykdommene dine da?

Jeg var av den oppfatning at du bare var blitt veldig sliten i forholdet med ham nå den siste tiden. Kan vel hende begge deler? Du sier ihvertfall at det er du som arbeider mest for familien. Da er det ikke rart at man kan møte veggen.

Mine letttenkte konklusjoner revnet etterhvert her når det kom frem mere informasjon. Det er det som er så fint med mere undersøkelser og informasjon. Da får man ett mye bedre bilde av ting.

Uansett hvis dette er en mann, eller ektemann, som er seriøs i forholdet med deg så burde han være ekstra påpasselig og støtte deg når du er syk. Du sier han gjør det til en viss grad da...

3 hours ago, Guest 09ed5...cfe said:

Det er et forsvar jeg har oppe som ødelegger mye for meg hvor jeg pusher folk bort i redsel og usikkerhet.

Ærlighet begge veier er kjempeviktig, hvis man skal løse konflikter.

Man må tørre å åpne seg. Jeg vet at det kan være vanskelig, og jeg har nok ikke greid det så mye selv før heller.

Er dette ett forsvar som du hadde fra før dette forholdet, eller utviklet i dette forholdet?

3 hours ago, Guest 09ed5...cfe said:

Jeg fortalte han at en stor del av min vei til å bli friskere er å oppleve en person som jeg føler jeg kan stole på, lene meg på og åpne opp for (ikke som hos en psykolog selvsagt). Og det krever nok en ufattelig sterk person som står løpet ut. 

Dette blir å lage ett umulig ideal (understreket over). Slik at du kan unnskylde ham. Det som blir litt dobbeltmoralsk med at du stadig kommer med unnskyldninger for hans væremåte, er at du samtidig har en trend om at alt er din feil. At det er noe galt med deg, og kanskje alt er din skyld. Og du har ikke noen unnskyldninger for deg selv som jeg ser i klartekst ihvertfall.

Er dette noe han sier til deg? Sier han stadig til deg at det er noe galt med deg? At det er din feil?

Er det egentlig han vi hører snakke her i posten?

3 hours ago, Guest 09ed5...cfe said:

Han er veldig konfliktsky.

Konfliktsky i forhold til alle, eller bare andre enn deg?

Når du vil snakke med han om ting, så sa du at han vrir det til seg selv. Er det dette du mener som konfliktsky?

3 hours ago, Guest 09ed5...cfe said:

Hva om det egentlig er jeg som er manipulerende osv? Psykologen min sa jeg hadde en del narcissistiske trekk, noe jeg var enig i og sa jeg ønsker å jobbe med. Det ble også vurdert om jeg hadde personlighetsforstyrrelser, blant annet paranoid personlighetsforstyrrelser. Men de var usikre på om symptomene kom fra kptsd og ikke personlighetsforstyrrelse. 

Dette kan ikke jeg kommentere, selv om jeg vil, da det er juridisk problematisk for meg. Jeg vil helst bare prøve å hjelpe som om dere begge er stort sett friske mennesker. Du er jo veldig god til å detaljere og skrive her, så det er ett bra tegn.

3 hours ago, Guest 09ed5...cfe said:

Føler meg mer ødelagt enn noen sinne og kanskje best jeg holder meg unna relasjoner og andre bortsett fra barna mine.

Så vi kan stadfeste at mannen din ikke støtter eller hjelper deg i det store og hele? Hvis dere er gift så lovte han å stille opp for deg.

3 hours ago, Guest 09ed5...cfe said:

Han sier han har vansker med nære relasjoner og derfor lettere å sette på en maske rundt andre.

Jeg skjønte ikke denne setningen.

Lenke til kommentar

Kommunikasjon: Vær åpen og ærlig, og lytt aktivt.
Respekt og anerkjennelse: Vis takknemlighet og anerkjenn hans innsats.
Støtte: Vær der for ham og støtt hans interesser og utfordringer.
Fysisk nærhet: Skap trygghet gjennom fysisk tilknytning.
Egenomsorg: Ta vare på deg selv for å være en bedre partner.
Delte opplevelser: Finn felles aktiviteter dere begge liker.
Forventninger: Vær tydelig på hva dere forventer av forholdet og jobb sammen for å oppfylle dem.
Menn ønsker, som kvinner, å føle seg elsket, respektert og verdsatt. Å fokusere på disse områdene kan hjelpe deg å bli en bedre partner og styrke forholdet deres.👍

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Gjest 09ed5...cfe skrev (På 2.7.2024 den 9:42 PM):

Jeg har selvfølgelig prøvd å snakke med han om det flere ganger 😊 Men han låser seg litt i kommunikasjonen. 

Han låser seg når du spør hva han ønsker seg?

Lenke til kommentar
Skrevet (endret)

Til trådstarter: Statistikk viser at kvinner generellt svikter og ALT for lett gir opp forhold og ekteskap. Men med et absolutt forbehold om at det du skriver her er den hele og fulle sannheten og ikke noe annet: KOM DEG VEKK, du fremstår som ei som fortjener MYE mer enn han tilbyr og gir deg tilbake!!! Om det er manglende vilje eller evne vet jeg ingenting om, men du virker til å være ei drømmedame med den innstillingen du har og ønsket ditt om å uselvisk ta deg av ham og du fortjener trolig SÅ enormt mye mer tilbake!!! Bare innholdet i den innledende posten og viljen din for å bedre deg for mannen din, og det du så skriver at du får, eller kanskje heller IKKE får tilbake mener jeg viser at du fortjener så ENORMT mye bedre enn du får tilbake for all innsatsen din❣️

Parterapien dere har gått til hvor terapeuten så åpenbart var på din side slik jeg oppfatter det burde ha fjernet enhver tvil hos deg om at det IKKE er deg som er problemet. Du virker til å være din egen værste fiende når du graver deg ned i selvbebreidelse til tross for at det på meg virker som at det er åpenbart at det IKKE er hos deg problemet ligger. Om det er på grunn av manglende evner eller manglende vilje at mannen din ikke tar seg bedre av deg tilbake for alt du gjør er til syvende og sist bare "av akademisk interesse" så lenge det skader deg og går ut over deg!!!

Endret av Gjest MKII
  • Liker 2
  • Innsiktsfullt 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Gjest 09ed5...cfe
Selfuniverse skrev (På 9.7.2024 den 5:30 PM):

Oppsto disse i forholdet ditt med ham, eller var de der også før?

Visste han om sykdommene dine når dere ble sammen? Aksepterte han sykdommene dine da?

Jeg var av den oppfatning at du bare var blitt veldig sliten i forholdet med ham nå den siste tiden. Kan vel hende begge deler? Du sier ihvertfall at det er du som arbeider mest for familien. Da er det ikke rart at man kan møte veggen.

Mine letttenkte konklusjoner revnet etterhvert her når det kom frem mere informasjon. Det er det som er så fint med mere undersøkelser og informasjon. Da får man ett mye bedre bilde av ting.

Uansett hvis dette er en mann, eller ektemann, som er seriøs i forholdet med deg så burde han være ekstra påpasselig og støtte deg når du er syk. Du sier han gjør det til en viss grad da...

Jeg hadde psykisk sykdom før vi ble sammen, men fungerte bra. Hadde jobbet mye med meg selv, så var på et godt sted når vi traff hverandre. 

Ble veldig syk etter noen år, både fysisk og psykisk. Alt for stor belastning enn det jeg taklet. Startet i en lang og grundig behandling, ble bedre. Nå sliter jeg i perioder mer enn jeg noen sinne har gjort siden jeg var ganske ung og på mitt verste. 

Han visste om sykdommene/utfordringene. Det er ikke før de seneste årene han har akseptert det. Jeg kan også fort bli misforstått da jeg kan fremstå som sterk og ressurssterk. Jeg skjuler ting ganske greit tror jeg, gjemmer meg når jeg har det vondt. Det er få som tror eller vet jeg er syk. Selv de nærmeste. 

Ja, jeg har blitt veldig sliten. Jeg takler stress og store belastninger svært dårlig. Kombinert med at jeg er livredd for å bli lurt, skal mye til for å stole på andre etc. 

Synes ikke det er lett å vite selv. Som du påpeker, det er to sider i saken. Og like mye som han burde støtte meg, bør jeg også støtte han. Og da kanskje på en annen måte enn før. Men jeg synes det er vanskelig. 

Selfuniverse skrev (På 9.7.2024 den 5:30 PM):

Ærlighet begge veier er kjempeviktig, hvis man skal løse konflikter.

Man må tørre å åpne seg. Jeg vet at det kan være vanskelig, og jeg har nok ikke greid det så mye selv før heller.

Er dette ett forsvar som du hadde fra før dette forholdet, eller utviklet i dette forholdet?

Jeg er veldig ærlig. Jeg lovet meg selv før jeg eventuelt gikk inn i et nytt forhold at jeg skal være ærlig, da jeg var mye uærlig i tidligere forhold (ikke utroskap og slikt). 

Men jeg har en jobb igjen å gjøre når det kommer til måten jeg kommuniserer ting på. Det har blitt mye bedre. 

Forsvaret har jeg hatt så lenge jeg kan huske. I terapi så jobbet vi mye med det, og mye forsvant. Nå er det ganske ille til tider. Det handler nok mer om at jeg er sliten, destruktiv, lav selvtillit osv. 

Selfuniverse skrev (På 9.7.2024 den 5:30 PM):

Dette blir å lage ett umulig ideal (understreket over). Slik at du kan unnskylde ham. Det som blir litt dobbeltmoralsk med at du stadig kommer med unnskyldninger for hans væremåte, er at du samtidig har en trend om at alt er din feil. At det er noe galt med deg, og kanskje alt er din skyld. Og du har ikke noen unnskyldninger for deg selv som jeg ser i klartekst ihvertfall.

Er dette noe han sier til deg? Sier han stadig til deg at det er noe galt med deg? At det er din feil?

Er det egentlig han vi hører snakke her i posten?

Jeg tror ikke jeg helt skjønte første. 

Jeg føler at det er jeg som gjør han slik. At jeg ikke gir det han trenger 😕 Hadde jeg bare vært mer stabil, klart å svelge fler kameler, fungert normalt osv. Samtidig vet jeg at han har gått over streken på flere ting, som ikke handler om meg. 

Nei, han sier aldri noe sånt. Ihvertfall ikke direkte. 

Nei, ikke han som snakker. Tror aldri han har vært bruker i noen diskusjonsforumer 😅

Selfuniverse skrev (På 9.7.2024 den 5:30 PM):

Konfliktsky i forhold til alle, eller bare andre enn deg?

Når du vil snakke med han om ting, så sa du at han vrir det til seg selv. Er det dette du mener som konfliktsky?

Konfliktsky med alle.

Blant annet. Men mest det at han aldri tar opp noe som plager han, skyver alt under teppet å smiler eller unngår, lar andre behandle han som han vil uten å si ifra, lyver for å unngå konflikter osv. 

Selfuniverse skrev (På 9.7.2024 den 5:30 PM):

Så vi kan stadfeste at mannen din ikke støtter eller hjelper deg i det store og hele? Hvis dere er gift så lovte han å stille opp for deg.

Jeg vet rett og slett ikke! 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

Lenke til kommentar
Gjest 09ed5...cfe
Gjest MKII skrev (På 9.7.2024 den 8:26 PM):

Til trådstarter: Statistikk viser at kvinner generellt svikter og ALT for lett gir opp forhold og ekteskap. Men med et absolutt forbehold om at det du skriver her er den hele og fulle sannheten og ikke noe annet: KOM DEG VEKK, du fremstår som ei som fortjener MYE mer enn han tilbyr og gir deg tilbake!!! Om det er manglende vilje eller evne vet jeg ingenting om, men du virker til å være ei drømmedame med den innstillingen du har og ønsket ditt om å uselvisk ta deg av ham og du fortjener trolig SÅ enormt mye mer tilbake!!! Bare innholdet i den innledende posten og viljen din for å bedre deg for mannen din, og det du så skriver at du får, eller kanskje heller IKKE får tilbake mener jeg viser at du fortjener så ENORMT mye bedre enn du får tilbake for all innsatsen din❣️

Parterapien dere har gått til hvor terapeuten så åpenbart var på din side slik jeg oppfatter det burde ha fjernet enhver tvil hos deg om at det IKKE er deg som er problemet. Du virker til å være din egen værste fiende når du graver deg ned i selvbebreidelse til tross for at det på meg virker som at det er åpenbart at det IKKE er hos deg problemet ligger. Om det er på grunn av manglende evner eller manglende vilje at mannen din ikke tar seg bedre av deg tilbake for alt du gjør er til syvende og sist bare "av akademisk interesse" så lenge det skader deg og går ut over deg!!!

Aww, takk for gode ord ❤️

Men vet ikke helt om det stemmer.

Jeg er nok vanskelig å ha en nær relasjon til. Særskilt når jeg ikke stoler helt på partneren min. Da setter jeg opp et forsvar, en vegg og tar stor avstand. Det gjør vondt for oss begge. 

Samtidig, han har sviktet mye. Det innrømmer han selv også. Jeg har gjort ekstremt mye for å bli bedre, jobbet mye med meg selv, vært proaktiv, prøvd å kommunisere osv. Mens han har vært passiv og fraværende. Men jeg tenker at kanskje min væremåte bidrar til at han blir sånn. 

De siste dagene har vært veldig bra. Det gikk opp et lys for meg i går/i dag. Jeg ble i dårlig humør i går kveld da jeg ble trigget av noe tidligere på dagen.  Ble ganske sarkastisk og småfrekk som ofte er en reaksjon fra meg når jeg føler vanlig kommunikasjon ikke fungerer. I stede for å bli sint, gå fra situasjonen, ta alt personlig og skape mer kaos, stod han gjennom hele veien. Med et smil, gode og oppløftende ord osv. Og la seg ikke før jeg la meg. 

Normalt ville vi enten ha kranglet eller jeg vært lei meg hele natten. Men jeg fikk en slags ro i meg og en trygghet på han. Situasjonen gikk helt over på en veldig god måte, vi koste litt og småpratet litt før vi sovnet. Våknet opp med samme ro og hatt en fin og avslappende dag i dag, mentalt sett. Mye enklere for meg å gi han oppmerksomhet, prate og være nære. 

Skjønte i dag at det er sånn det egentlig skal være og føles.

Det er ikke rart at jeg har det mye vondt når alt har føltes utrygt ut, at jeg har forsvaret oppe og piggene ute. For uansett hva jeg gjør, hvordan jeg kommuniserer vansker etc så har han tatt det personlig, tatt avstand osv. 

Jeg håper det fortsetter sånn. Hvis ikke vet jeg ihvertfall hvordan det skal føles ut og må til for at man skal ha det fint sammen. 

 

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

Lenke til kommentar
Gjest 09ed5...cfe

Og der forsvant roen og tryggheten 😕

Oppigjennom har han løyet om kontakt med andre damer. Han var en periode emosjonell utro og prioriterte henne fremfor familien. Fulgt flere halvnakne kvinner på Some og sett han flere ganger sitte å scrolle gjennom damer i undertøy, både som han kjenner og ikke kjenner. Er vi ute blant andre er han til tider flørtende, søkende og glor mye. Kan overse meg for å gi en annen oppmerksomhet. 

Jeg spurte i kveld om å få se på telefonen hans. Selvfølgelig ikke lese private meldingene hans med venner og familie. Spurte om han ville se min telefon og alltid sagt at han kan se så mye og ofte han vil. Jeg har ingen verdens ting å skjule og aldri hatt. Vet han er en smule sjalu, så ønsker å trygge han så godt jeg kan. 

Bare for å ha det på det rene, dette er svært sjeldent jeg spør om. Går aldri inn på telefonen hans uten å spørre. Er ikke sjalu av meg, han har alltid hatt frihet, venninner osv. Men når det har skjedd så mye slikt, hadde det vært tryggende å se at han har stoppet med det som han lovte. Jeg er ikke interessert i samtaler han har med andre eller noe, men interessert om han er lojal som han ikke har vært tidligere. 

Han ble irritert. Sa han anså det som unødvendig. Jeg ga han telefonen tilbake. Etterpå satt han med skjermen vekk fra meg og trykket, etter litt sa han selvfølgelig kan du se på telefonen min. Det ble litt vel mistenktsomt 😔

 

 

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

Lenke til kommentar

Parterapeutene advarer:

Ser samme tegn hos mange som går fra hverandre

Sitat

Skjer dette i parforholdet ditt, bør alle varsellampene lyse.

Sitat

– Hvis man ikke opplever at man er et godt team og føler seg ensom i forholdet, så kommer man etter hvert til å vurdere om det koster mer enn det smaker, sier Frode Thuen, psykolog og professor ved Høgskulen på Vestlandet.

Etter sommerferien er det høysesong for skilsmisser.

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Gjest 09ed5...cfe
Theo343 skrev (På 15.7.2024 den 10:13 PM):

Kanskje greit å skille lag.

Tror det kanskje er best for begge. Men vondt 💔 Jeg har ikke krefter, er utslitt og forstår ikke hvordan jeg skal klare å stå i et brudd. Tror jeg trenger av en profesjonell. 

Jeg er også veldig usikker på om det er riktig av meg. Komplisert når jeg sliter så mye. Er det sykdommen min som snakker?  Ville jeg klart meg bedre på egenhånd? Ser jeg egentlig bare etter unnskyldninger,  forklaringer og noen å skylde på (mine ord, ikke hans).  Føler meg splittet.  

 

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

Lenke til kommentar
On 11.7.2024 at 8:41 PM, Guest 09ed5...cfe said:

Aww, takk for gode ord ❤️

Men vet ikke helt om det stemmer.

Jeg er nok vanskelig å ha en nær relasjon til. Særskilt når jeg ikke stoler helt på partneren min. Da setter jeg opp et forsvar, en vegg og tar stor avstand. Det gjør vondt for oss begge. 

Samtidig, han har sviktet mye. Det innrømmer han selv også. Jeg har gjort ekstremt mye for å bli bedre, jobbet mye med meg selv, vært proaktiv, prøvd å kommunisere osv. Mens han har vært passiv og fraværende. Men jeg tenker at kanskje min væremåte bidrar til at han blir sånn. 

De siste dagene har vært veldig bra. Det gikk opp et lys for meg i går/i dag. Jeg ble i dårlig humør i går kveld da jeg ble trigget av noe tidligere på dagen.  Ble ganske sarkastisk og småfrekk som ofte er en reaksjon fra meg når jeg føler vanlig kommunikasjon ikke fungerer. I stede for å bli sint, gå fra situasjonen, ta alt personlig og skape mer kaos, stod han gjennom hele veien. Med et smil, gode og oppløftende ord osv. Og la seg ikke før jeg la meg. 

Normalt ville vi enten ha kranglet eller jeg vært lei meg hele natten. Men jeg fikk en slags ro i meg og en trygghet på han. Situasjonen gikk helt over på en veldig god måte, vi koste litt og småpratet litt før vi sovnet. Våknet opp med samme ro og hatt en fin og avslappende dag i dag, mentalt sett. Mye enklere for meg å gi han oppmerksomhet, prate og være nære. 

Skjønte i dag at det er sånn det egentlig skal være og føles.

Det er ikke rart at jeg har det mye vondt når alt har føltes utrygt ut, at jeg har forsvaret oppe og piggene ute. For uansett hva jeg gjør, hvordan jeg kommuniserer vansker etc så har han tatt det personlig, tatt avstand osv. 

Jeg håper det fortsetter sånn. Hvis ikke vet jeg ihvertfall hvordan det skal føles ut og må til for at man skal ha det fint sammen. 

 

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

 

On 12.7.2024 at 12:07 AM, Guest 09ed5...cfe said:

Og der forsvant roen og tryggheten 😕

Oppigjennom har han løyet om kontakt med andre damer. Han var en periode emosjonell utro og prioriterte henne fremfor familien. Fulgt flere halvnakne kvinner på Some og sett han flere ganger sitte å scrolle gjennom damer i undertøy, både som han kjenner og ikke kjenner. Er vi ute blant andre er han til tider flørtende, søkende og glor mye. Kan overse meg for å gi en annen oppmerksomhet. 

Jeg spurte i kveld om å få se på telefonen hans. Selvfølgelig ikke lese private meldingene hans med venner og familie. Spurte om han ville se min telefon og alltid sagt at han kan se så mye og ofte han vil. Jeg har ingen verdens ting å skjule og aldri hatt. Vet han er en smule sjalu, så ønsker å trygge han så godt jeg kan. 

Bare for å ha det på det rene, dette er svært sjeldent jeg spør om. Går aldri inn på telefonen hans uten å spørre. Er ikke sjalu av meg, han har alltid hatt frihet, venninner osv. Men når det har skjedd så mye slikt, hadde det vært tryggende å se at han har stoppet med det som han lovte. Jeg er ikke interessert i samtaler han har med andre eller noe, men interessert om han er lojal som han ikke har vært tidligere. 

Han ble irritert. Sa han anså det som unødvendig. Jeg ga han telefonen tilbake. Etterpå satt han med skjermen vekk fra meg og trykket, etter litt sa han selvfølgelig kan du se på telefonen min. Det ble litt vel mistenktsomt 😔

 

 

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

 

7 hours ago, Guest 09ed5...cfe said:

Tror det kanskje er best for begge. Men vondt 💔 Jeg har ikke krefter, er utslitt og forstår ikke hvordan jeg skal klare å stå i et brudd. Tror jeg trenger av en profesjonell. 

Jeg er også veldig usikker på om det er riktig av meg. Komplisert når jeg sliter så mye. Er det sykdommen min som snakker?  Ville jeg klart meg bedre på egenhånd? Ser jeg egentlig bare etter unnskyldninger,  forklaringer og noen å skylde på (mine ord, ikke hans).  Føler meg splittet.  

 

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

Den varte jammen ikke lenge den omstllingen fra mannen din... Føler ikke jeg har veldig god innsikt verken når det gjelder deg, mannen din eller samspillet dere i mellom. Men "alt" du skriver her, med forbehold om at det er "den hele og den fulle sannheten" "skriker" at du er ALT for god for ham og at du fortjener ENORMT mye mer enn han gir deg

Fokuseringen hans på andre KAN være uskyldig nok siden det bør være lov å "vindus-shoppe'" så lenge man ikke går lenger enn det. Men oppføslen hans i.f.m. episoden med mobiltelefonen sliter jeg med å få til å stemme med bare "vindus-shipping'"...

Til syvende og sist er det du, deg, og BARE deg som kan vurdere om du skal fortsette eller ikke, men "alt" du skriver her tyder på at du ofrer deg selv og helsen din på en mann som ikke fortjener deg og alt du forsøker å gjøre for ham, barna, dere og deg selv...

Endret av Gjest MKII
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
On 18.7.2024 at 1:40 PM, Guest 09ed5...cfe said:

Tror det kanskje er best for begge. Men vondt 💔 Jeg har ikke krefter, er utslitt og forstår ikke hvordan jeg skal klare å stå i et brudd. Tror jeg trenger av en profesjonell. 

Jeg er også veldig usikker på om det er riktig av meg. Komplisert når jeg sliter så mye. Er det sykdommen min som snakker?  Ville jeg klart meg bedre på egenhånd? Ser jeg egentlig bare etter unnskyldninger,  forklaringer og noen å skylde på (mine ord, ikke hans).  Føler meg splittet.  

 

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

Om det er riktig trenger du ikke tenke på, der er det ingen grunn til å tvile. At man blir usikker og redd for et brudd når man er syk og sliten er helt naturlig men på sikt vil det nok også bedre helsen din. Å få litt støtte fra egen familie i dette er nok lurt hvis du har muligheten.

Endret av Theo343
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...