Spørsmål til menn og forhold

[Gjest 09ed5...cfe]

endaen skrev (3 timer siden):

Kvinnfolk må få lov å være litt opp og ned med humøret sitt. Det har vært mye i media i det siste om kvinners menstruasjonssyklus, som påvirker dem mye mer enn en skulle tro, og at det er store individuelle forskjeller. 
Menn på sin side har 24 timers syklus, der vi fungerer godt om morgenen, og så dabber det av etterhvert. Dette gjelder ikke om du ikke har nok søvn og ligger og ser på SoMe til 02 om natten, eller fester som en partysvenske hver helg, det var mer ment for friske rutinerte personer. 

Takk som ser ting fra kvinners perspektiv også ❤️ Synes det er til  tider helt grusomt med menstruasjonssykluser. Jeg lukker meg somregel inne på rommet så jeg ihvertfall ikke sårer noen. Å ha det vondt alene er jeg jo vandt til og takler 🥰 

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

[ronron25]

Åpenhet, gjensidig respekt, god kommunikasjon og at man ser hverandre, noen felles interesser og er villig til å stille opp når man trenger det. Og at man liker hverandre. Tror man kommer langt med det.

[Theo343]

Ellers at ord blir handling. Ikke kun ord.

[tigerdyr]

20 hours ago, Guest 09ed5...cfe said:

Jeg lurer på hvordan dere menn ønsker å bli behandlet av en kvinne i et forhold? Realistisk sett såklart. 

Enklere å nevne hva vi ikke liker.  De færreste av oss liker drama og masing, damer som er konstant oppmerksomhetssøkende, må bekreftes hele tiden, damer med hevdelsestrang som minutiøst holder regnskap over hvor mye mer hun selv mener hun bidrar med og noterer alt du har gjort galt som så dras frem i tide og utide.

Så tilbake til spørsmålet ditt:  Vi (de fleste, tror jeg) ønsker egentlig bare noen som er stikk motsatt det jeg akkurat har nevnt - og vi forstår som regel ikke det skulle være så vanskelig for det er betingelser vi selv oppfyller...

[Selfuniverse]

11 hours ago, Guest 09ed5...cfe said:

Tar jeg opp ting jeg synes er vondt, setter krav eller grenser så går han i offerrollen. 

Har du ett eksempel på en slik situasjon? Du kan gjøre om litt på detaljene hvis du er redd for privatlivet selv om du er anonym her.

Om begge eller bare en har jobb, og om dere har barn kan være relevant.

Hvem bruker mest tid på barna?

Bruker han mye tid på 'friheten' sin?

Mange kloke hoder her på forumet som sikkert kan være behjelpelig.

[endaen]

21 hours ago, Guest 09ed5...cfe said:

Takk 😀

Hva tenker du gjør at en kvinne respekterer deg?

Kvinner kan være litt sjefete og kontrollfreaker, litt opp og ned i humør og noen litt dramatiske. Ville du ansett det som respektløst? 

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

Eg husker eg og en kompis bodde sammen, og det var rett og slett ganske jævlig. Eg har høyere standard når det kommer til rydding enn han, og då er det kræsj, og da er eg som blir sett på som sjefete og kontrollfreak når eg ønsker litt mer orden enn han er vant til. Han takler at det er renere enn han er vant med, eg takler dårlig at det ser jævligere enn det eg er vant med. 

Tror mange menn godtar at det flyter og ser jævlig ut, enn det kvinner generelt gjør, men det kommer an på alderen. Yngre menn er verst, eldre menn har ofte vokst seg av dette. Men det går også an å ha fullstendig støv på hjernen, at du ikke takler en enkelt tallerken på benken. 

Respektløst er når du ikke lytter til mannen din, avfeier alle innspill uten argumenter, og alt skal være slik du vil ha det, og han får bare hekte seg på. Eller at du behandler han som er barn. Noen på jobben i 45års alderen snakket slik om mannen sin. 

[OJ Doe]

Hør etter, tolk i beste mening, anerkjenn. 

Si i fra tydelig og seriøst. 

Kommunikasjon og respekt er kjernen i alle relasjoner. Kjærlighet gjør til et romantisk forhold, ikke et godt forhold. 

[Theo343]

On 3.7.2024 at 7:20 PM, endaen said:

Eg husker eg og en kompis bodde sammen, og det var rett og slett ganske jævlig. Eg har høyere standard når det kommer til rydding enn han, og då er det kræsj, og da er eg som blir sett på som sjefete og kontrollfreak når eg ønsker litt mer orden enn han er vant til. Han takler at det er renere enn han er vant med, eg takler dårlig at det ser jævligere enn det eg er vant med. 

Tror mange menn godtar at det flyter og ser jævlig ut, enn det kvinner generelt gjør, men det kommer an på alderen. Yngre menn er verst, eldre menn har ofte vokst seg av dette. Men det går også an å ha fullstendig støv på hjernen, at du ikke takler en enkelt tallerken på benken. 

Jeg har helt motsatt erfaring. Opplevd sjokkerende mange kvinner siste 30 år som har det forholdsvis ekkelt hjemme. Klær som flyter overalt. voksne hybelkaniner, klesvask i store mengder som ikke blir tatt og dårlig renhold på bad og kjøkken generelt. Gulvvask? Selv rene klær som ligger i store hauger i et klesskap (gjerne blandet med litt brukte). Ofte at det er litt bra med rot på alle "ledige" bord og benke flater. For ikke å snakke om sengetøy. Jeg har sett så mye av dette at jeg alltid ville se hvordan noen hadde det hjemme før jeg ble sammen med noen.

Det "skumle" er at man ikke hadde sjangs til å se det på vedkommende før man så hjemmet deres. På jobb eller sosialt kunne de virke som å ha alt på stell, men langt der i fra hjemme. Og omvendt, de som man kanskje trodde var litt shabby hadde stålkontroll hjemme.

"Hun er jo alltid så fresh og fin og ser ut til å ta godt vare på seg selv og klærne sine - lookin sharp". Vel, da får man mange leksjoner i "dont judge the book by its cover".

Det samme med å være hygienisk og uhygienisk. Det samme er opplevd der. De som uttad virker som de er hygieniske har ofte overasket motsatt vei. Samt de som kan "se uhygienisk ut" gjerne er veldig opptatt av hygiene fordi de evt. sliter med hudplager osv.

PS.
Dette betyr ikke at de er dårlige mennesker. Hverken menn eller kvinner. Noen av disse kvinnene var helt fantastiske mennesker, men jeg hadde ikke orket å dele bolig. Men igjen og som man ser gang på gang - generalisering slår så og si alltid veldig feil.

Fun Fact:
Det er nesten alltid fyren i skreddersydd dress og italienske designersko som prumper i heisen. Ikke den litt sierompa duden med hettegenser som virker litt sjenert. Det samme med hvem som vasker hendene godt på toalettet.

Endret 5. juli av Theo343

[Theo343]

Når det er sagt.

Å komme hjem til en kvinne eller mann som har ting på stell (ikke støv på hjernen stress) og man får en følelse av at her er det prioritert at man skal senke skuldrene etter en slitsom dag. Ha omsorg for hverandre og lade batteriene i et hjem hvor alt er lagt til rette for det. Så er det en innertier - også for menn.

Endret 5. juli av Theo343

[Gjest 09ed5...cfe]

tigerdyr skrev (På 3.7.2024 den 5:34 PM):

Enklere å nevne hva vi ikke liker.  De færreste av oss liker drama og masing, damer som er konstant oppmerksomhetssøkende, må bekreftes hele tiden, damer med hevdelsestrang som minutiøst holder regnskap over hvor mye mer hun selv mener hun bidrar med og noterer alt du har gjort galt som så dras frem i tide og utide.

Så tilbake til spørsmålet ditt:  Vi (de fleste, tror jeg) ønsker egentlig bare noen som er stikk motsatt det jeg akkurat har nevnt - og vi forstår som regel ikke det skulle være så vanskelig for det er betingelser vi selv oppfyller...

Det er forståelig at man ikke liker og ikke trives med. 

Jeg tror også de fleste kvinner hater det like mye selv, men føler de blir stående alene med veldig mye ansvar som fører til frustrasjon, tristhet, sinne, følelsen av ensomhet og en partner man ikke kan stole på. 

Det er nok mer et rop om hjelp, men som mange naturlig nok oppfatter som masing, kritikk og klaging. Og man får jo ikke lyst å bidra mer når man føler alt man gjør er feil eller ikke bra nok. 

En ond sirkel det kan være vanskelig å komme ut av, men ikke umulig så lenge begge er villig til å legge litt jobb i det og forståelse for hverandre. Vi er jo ulikt koblet sammen. 

Generelt tror jeg at kvinner bør senke skuldrene litt og menn bidra mer/ta mer ansvar. Og selvfølgelig må kvinner tillate å gi fra seg litt kontroll. 

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

[PgUp]

Gjest 09ed5...cfe skrev (På 3.7.2024 den 7:15 AM):

Takk 😃

Artig å lese ulike perspektiver.

Jeg digger at man har klare grenser, kan sette ned foten - samtidig at man kommuniserer det på en alright måte, lytter og finner ut av ting sammen. Man trenger den selvrespekten, og det kommuniserer også ut en respekt for forholdet og partneren. Da vet man hvor man har partneren sin, hva man eventuelt kan jobbe med samtidig være trygg på å formidle egne grenser og behov. Tenker det er sunt innenfor visse grenser såklart. 

Det med respekt har jeg forstått er svært viktig for menn. Selvsagt går det begge veier, men kanskje kvinner forventer en annen type respekt 🤔

Mannen min er nok ikke enkel 😅 For å gjøre han tilfreds føler jeg at jeg må  gi han god mat, sex, all frihet han ønsker, all nærhet han vil, enormt med oppmerksomhet og anerkjennelse, at jeg tar ansvar for det meste, ikke har grenser eller krav, ikke stiller spørsmål, ikke forventer noe, alltid smile, gir han respekt for alt han sier og gjør selv med å ikke utrykke uenighet eller lignende mm. Men uansett om jeg gir han dette, får jeg ikke noe tilbake og forholdet står på stede hvil. Jeg gir og gir. Jeg føler han prioriterer alt annet enn meg og forholdet. Jeg vet liksom ikke hva mer jeg kan gjøre uten å ødelegge meg selv helt. 

Tar jeg opp ting jeg synes er vondt, setter krav eller grenser så går han i offerrollen. 

Tenker kanskje jeg gjør noe feil. Noe elementært jeg ikke gir han som kanskje hadde løsnet opp i ting, noe jeg ikke forstår eller ser selv. Jeg vet jeg ikke er feilfri, men jeg får heller ingen tilbakemelding på hva jeg kan gjøre anerledes. Da går jeg litt i blinde og gjør det jeg tror er riktig. Eller kanskje han egentlig ikke elsker meg. 

Jeg går ofte med tankene at jeg er mislykket og ikke vil fungere i et forhold. 

Derfor synes jeg også det er nyttig å lese andres menns svar. Både for å se om det er noe jeg kan bruke i forholdet, om jeg misforstår noe, om jeg er helt ubrukelig som partner samt kanskje forstå men litt bedre. Selv om menn er ulike, er det nok generelt mer ulikhet mellom kvinner og menn enn mellom menn. 

 

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

Hørtes ikke så sunt ut dette hvis du føler du må gi masse og ikke får mye tilbake. Det skal jo gå begge veier. Kanskje parterapi?

[knopflerbruce]

Middag på bordet NÅ OG DA er fint, men husk at det kan bli for ofte, også. Det er mange menn som liker å ta på seg den type oppgaver for å vise kjærlighet, i tillegg til at man ofte har lyst å bestemme litt over hva som står på bordet selv (den som kokkelerer har jo siste ord, by default).

Vær engasjert i det han driver med (i alle fall noe av det), og prat/diskuter med han rundt samfunnsspørsmål han måtte være opptatt av hvis du kan. Ulike perspektiver, enten man er enig eller uenig, settes ofte pris på, hvis det sies på en imøtekommende måte.

En "no-no" er å lage en stor krangel av småplukk som at noen har glemt å vaske brødfjøla. Det er det som er "drama og mas", ikke at man prater til hverandre.

Og, ikke vær en tøffel. Det høres sikkert behagelig ut å få bestemme alt og "føle seg som sjefen", men over tid er det irriterende når du føler den andre bare eksisterer og ikke bidrar med noe annet enn å ta imot beskjeder. Selvdrevenhet og tiltakslyst er undervurderte egenskaper hos kvinner i et forhold, vil jeg mene.

[Gjest 09ed5...cfe]

knopflerbruce skrev (1 time siden):

Middag på bordet NÅ OG DA er fint, men husk at det kan bli for ofte, også. Det er mange menn som liker å ta på seg den type oppgaver for å vise kjærlighet, i tillegg til at man ofte har lyst å bestemme litt over hva som står på bordet selv (den som kokkelerer har jo siste ord, by default).

Vær engasjert i det han driver med (i alle fall noe av det), og prat/diskuter med han rundt samfunnsspørsmål han måtte være opptatt av hvis du kan. Ulike perspektiver, enten man er enig eller uenig, settes ofte pris på, hvis det sies på en imøtekommende måte.

En "no-no" er å lage en stor krangel av småplukk som at noen har glemt å vaske brødfjøla. Det er det som er "drama og mas", ikke at man prater til hverandre.

Og, ikke vær en tøffel. Det høres sikkert behagelig ut å få bestemme alt og "føle seg som sjefen", men over tid er det irriterende når du føler den andre bare eksisterer og ikke bidrar med noe annet enn å ta imot beskjeder. Selvdrevenhet og tiltakslyst er undervurderte egenskaper hos kvinner i et forhold, vil jeg mene.

Synes det har blitt vanskelig å engasjere seg i det han gjør, når det kun går en vei. Og når han først begynner å prate om hobbyer f.eks så stopper det aldri. Blir helt kjørt tilslutt. Men jeg prøver så godt jeg kan. 

Føler han synes jeg er kjedelig. Det er litt trist. Jeg har alltid vært kreativ, aktiv, sosial og gjort mye artig. Opplevd enormt mye spennende, men han er ikke interessert og spør ikke om noe. Han gjør det med andre, bare ikke meg. Sånn har det egentlig alltid vært. 

Og de 10 siste årene har han hatt frihet til å gjøre det han vil. Føler han har utnyttet det hvor han gjør mye artig og dyrker hobbyer, mens jeg blir sittende igjen med ansvaret og oppgavene som må til for å holde familien i gang. Det har gjort meg ganske passiv for andre ting i livet.

Jeg har ikke den energien, gleden, kreativiteten lengre. Heldigvis er ting blitt litt bedre, men jeg er ganske utslitt etter så mange år hvor jeg tar hensyn til alle andre på bekostning av meg selv. Hvor det ikke har fungert å si i fra og han ikke har sett meg og hvor mye jeg har slitet. 

Enig med brødfjøla. Men lurer også på om menn forstår at det sjeldent handler om brødfjøla? 

 

 

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

[Gjest 09ed5...cfe]

Selfuniverse skrev (På 3.7.2024 den 6:55 PM):

Har du ett eksempel på en slik situasjon? Du kan gjøre om litt på detaljene hvis du er redd for privatlivet selv om du er anonym her.

Om begge eller bare en har jobb, og om dere har barn kan være relevant.

Hvem bruker mest tid på barna?

Bruker han mye tid på 'friheten' sin?

Mange kloke hoder her på forumet som sikkert kan være behjelpelig.

Et eksempel er hvis vi setter oss ned og jeg tar opp på en rolig måte noe han gjør som sårer meg, ikke engangstilfeller, men gjentagende. I stede for å lytte, prate om det, finne løsninger, være nysgjerrig osv vender han samtalen over på seg selv. 

Da tar han opp ting som plager han, lufter følelser og tanker som ikke har noe med det jeg tok opp å gjøre. Han synes synd på seg selv, men gjør aldri noe med det. Ender ofte opp med at jeg må trøste, validere og løfte han opp. Og det jeg tok opp ble aldri snakket om. Jeg kan prøve å peile samtalen tilbake, men blir oftes avbrutt eller han svarer med noe annet. 

Mine, dine og våres barn. Veldig flink med felles barn, ikke med de 2 andre.

Han har alltid satt hobbyen sin foran familien. Til tider tar det all hans fritid. Har blitt noe bedre nå. 

Jeg savner det å bli sett. At han kan gjøre ting for meg ut av kjærlighet og omsorg for meg også, ikke kun av egoistiske grunner. Jeg føler jeg ikke er bra nok eller gjør ting feil. 

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

[knopflerbruce]

Gjest 09ed5...cfe skrev (53 minutter siden):

Synes det har blitt vanskelig å engasjere seg i det han gjør, når det kun går en vei. Og når han først begynner å prate om hobbyer f.eks så stopper det aldri. Blir helt kjørt tilslutt. Men jeg prøver så godt jeg kan. 

Føler han synes jeg er kjedelig. Det er litt trist. Jeg har alltid vært kreativ, aktiv, sosial og gjort mye artig. Opplevd enormt mye spennende, men han er ikke interessert og spør ikke om noe. Han gjør det med andre, bare ikke meg. Sånn har det egentlig alltid vært. 

Og de 10 siste årene har han hatt frihet til å gjøre det han vil. Føler han har utnyttet det hvor han gjør mye artig og dyrker hobbyer, mens jeg blir sittende igjen med ansvaret og oppgavene som må til for å holde familien i gang. Det har gjort meg ganske passiv for andre ting i livet.

Jeg har ikke den energien, gleden, kreativiteten lengre. Heldigvis er ting blitt litt bedre, men jeg er ganske utslitt etter så mange år hvor jeg tar hensyn til alle andre på bekostning av meg selv. Hvor det ikke har fungert å si i fra og han ikke har sett meg og hvor mye jeg har slitet. 

Enig med brødfjøla. Men lurer også på om menn forstår at det sjeldent handler om brødfjøla? 

 

 

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

Vel, det illustrerer forsåvidt poenget mitt. Du bør ikke la han få være den aktive part på den måten. Hvis han har glede av den type utfoldelse, er det rimelig å anta at også du har glede av det - på et eller annet plan. I praksis står du oppi noe som likner noe kjønnskonservativt, hvor mannen har utfoldelsesmuligheter og du får svarteper med hjemmeansvaret. Hvis begge har behov for utfoldelsesmuligheter, må det legges til rette for at begge har de mulighetene, og ikke at den ene parten dyrker hobbyer og den andre setter mat på bordet som en vane.

[tigerdyr]

On 4.7.2024 at 5:25 PM, Theo343 said:

"Hun er jo alltid så fresh og fin og ser ut til å ta godt vare på seg selv og klærne sine - lookin sharp". Vel, da får man mange leksjoner i "dont judge the book by its cover".

Det er som når oppussing av en leilighet består i å bare male over skimmelsvampen, hvilket ikke er helt ulikt alle lagene med makeup der påføres... 

Ser jeg til brorens ekteskap, står han for det aller meste av matlaging, tøyvask, henting og avlevering av barn i skolen, vedlikehold av hus og uteområder - i tillegg til å bidra mer økonomisk også.  Jeg tror ikke jeg hadde kunnet leve med det, men hvis han kan leve med det, så er det jo heller ikke mitt problem. 

Jeg tror nok kvinner generelt selv mener de bidrar med så mye mer enn de i virkeligheten gjør og er dårlige til å se (og ennå dårligere til å sette pris på) hva mannen bidrar med. 

[Milhouse85]

Gjest 09ed5...cfe skrev (På 2.7.2024 den 8:52 PM):

Jeg ønsker å forstå mannen min bedre og bli en bedre kone for han. Så hadde vært takknemlig hvis noen kan svare på noen spørsmål her 😊

Jeg lurer på hvordan dere menn ønsker å bli behandlet av en kvinne i et forhold? Realistisk sett såklart. 

Hva forventer dere i et forhold? Hva ønsker/kan dere gi i et forhold? Hvordan behandler dere partneren deres? 

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

Jeg lurer på hvordan dere menn ønsker å bli behandlet av en kvinne i et forhold?
- Gå rett på sak! Særlig når det gjelder emosjonelle greier, som angår samliv, følelser og slikt, der menn er "mindre utviklet" enn dere damer. Vi klarer ikke alltid å forstå/se hva som er viktige, og dersom vi har gjort noe "feil" - så vet vi helt ærlig ikke hva vi har gjort. Da er det bedre å få en forklaring med t-skje, enn at dere skal lage en stor suppe av indirekte signaler, hint, og diverse andre retoriske virkemidler på dette.
- Ikke behandle oss menn som barn. Når vi ser på tv, ikke spør "kan du ta ut av oppvaskmaskinen", eller lignende. Dersom du SER at jeg ikke gjør noe, eller at jeg for eksempel driver med noe på kjøkkenet; er det innafor å spørre... "gidder du" osv.. Men at jeg skal bli tatt ut av en aktivitet for å gjøre noe for husholdningen; er sært og rart. Etter mitt skjønn.
- Gi oss litt space...! Alt for mange damer er er litt for tett knyttet til mannfolka sine. Der vi nesten må sende søknad om å ta en helgetur med gytta til Praha eller hva det nå måtte være. Eller der man må "spørre om lov" om alt mulig rart. 
- Ikke still for mange spørsmål, ta initiativ å få ting gjort selv. Ingen ting er mer sexy enn ei dame som tar ledelsen.

Hva forventer dere i et forhold?
- Jeg skal ha mitt liv, dama skal ha sitt liv. Også har vi et liv sammen.
- Minst en felles interesse i hverdagen. I mitt tilfelle er det friluftsliv/reise. 
- At hun stiller opp når jeg trenger henne, at jeg kan stole på henne. 
- Rettferdig fordeling i forhold til ansvar, økonomi og alt praktisk. Likeverd. 
- Tillitt. Jeg skal ikke måtte sende dama en tekstmelding hvert 45 minutt når jeg er ute på tur.
- Frihet (skulle gjerne hatt mer av dette i mitt nåværende forhold).

Hva ønsker/kan dere gi i et forhold?
- Jeg gir en trygg, solid, allsidig og skikkelig person man kan stole på. Føle seg trygg med. Og som er rettferdig.
- Jeg forventer det samme tilbake.

Hvordan behandler dere partneren deres? 
- Med respekt. 
- Jeg tar det som er viktig for dama, uten at jeg nødvendigvis syns det er viktig, på alvor. Er det viktig for henne, er det også viktig for meg. Uavhengig av hva jeg måtte mene personlig om saken.
- Jeg er dønn ærlig, direkte og kan til tider kanskje fremstå noe "streng". Jeg går rett på sak dersom jeg føler meg urettferdig behandlet, eller dersom noe plager meg. Så blir jeg ferdig med det der og da. Jeg ønsker det samme tilbake.
- Små tilfeldige ting i hverdagen, som en blomsterbukett på en traus hverdag, en massasje, et lite kort med noen ord som ligger på frokostbordet en mandags morgen, mens jeg fremdeles er i drømmeland... sånne små ting, er viktige i et forhold.

[BadCat]

Den gjennomsnittlige mannen er ikke på spekteret.

Respekt er noe som er fortjent, ikke som man deler ut i medlidenhet.

[Gjest 09ed5...cfe]

knopflerbruce skrev (1 time siden):

Vel, det illustrerer forsåvidt poenget mitt. Du bør ikke la han få være den aktive part på den måten. Hvis han har glede av den type utfoldelse, er det rimelig å anta at også du har glede av det - på et eller annet plan. I praksis står du oppi noe som likner noe kjønnskonservativt, hvor mannen har utfoldelsesmuligheter og du får svarteper med hjemmeansvaret. Hvis begge har behov for utfoldelsesmuligheter, må det legges til rette for at begge har de mulighetene, og ikke at den ene parten dyrker hobbyer og den andre setter mat på bordet som en vane.

Ahh, misforstod aktive parten. 

Ja, det har vært sånn i mange år. Han har hatt full frihet til å gjøre det han vil og gjort det. Og litt som andre påpeker her at de ikke ønsker, ønsket jeg ikke å klage, sutre eller lage drama. Det hjalp aldri å si ifra før nå. Og det har blitt bedre. 

På veien har jeg mistet meg selv helt totalt. Jeg er sliten, vet ikke hva jeg duger til annet enn husarbeid, blitt innadvendt selv om jeg har en del venner, lite aktiv, vet ikke helt hva jeg like å gjøre lengre. Liker ikke meg selv så godt lengre, men jobber for å løfte meg. 

Det har jo ført til en stor distanse mellom oss. Jeg er ikke en som klenger eller mener vi skal gjøre alt sammen. Ikke sjalu. Og kan fint finne på ting med andre eller alene. Det har bare ikke vært rom for det. 

Og det er litt derfor jeg spør. Hvordan få mannen min til å se meg. Ha kjærlighet og omsorg for meg også. Prøve å finne ut hva jeg gjør feil. 

Anonymous poster hash: 09ed5...cfe

[Selfuniverse]

2 hours ago, Guest 09ed5...cfe said:

Et eksempel er hvis vi setter oss ned og jeg tar opp på en rolig måte noe han gjør som sårer meg, ikke engangstilfeller, men gjentagende. I stede for å lytte, prate om det, finne løsninger, være nysgjerrig osv vender han samtalen over på seg selv. 

Da tar han opp ting som plager han, lufter følelser og tanker som ikke har noe med det jeg tok opp å gjøre. Han synes synd på seg selv, men gjør aldri noe med det. Ender ofte opp med at jeg må trøste, validere og løfte han opp. Og det jeg tok opp ble aldri snakket om. Jeg kan prøve å peile samtalen tilbake, men blir oftes avbrutt eller han svarer med noe annet. 

Forsvarstaktikker altså. Han har vel også lært seg å bruke de som fungerer best.

Utifra hvordan du beskriver situasjonen, så virker det som at du har laget ett lite paradis for ham. Det er jo litt av poenget med forhold at man skal gjøre alt for hverandre. Men her kan det være at mannen din heller så seg tjent med å styre forholdet til en side som går på bekostning av deg.

Så hva er det han skal forsvare med forsvarstaktikker? Det blir vel det lille paradiset hans det da. Han virker å være komfortabel med tingenes tilstand, og må derfor avbryte alle innspill fra deg, slik at ingenting blir forandret. Trenger ikke engang å være noe han gjør bevisst. Det kan være dype følelser i ham som særdeles ikke vil at du skal få en stemme i forholdet.

Men du sier at du har sagt ifra om noe, og at det går bedre nå. Hvis jeg skal sette meg i hans posisjon, så skjønner han vel selv svært godt at det er veldig risikabelt å prøve å holde på noen små ting, siden det kan i ytterste fall føre til at hele paradiset forsvinner.

 

At du lager en tråd for å spørre om råd til hvordan du kan bli en (enda) bedre kvinne i ett forhold til mannen din, sier ganske mye om deg. Og også utifra det du skriver, så vil jeg gjerne si at du skal være veldig stolt over deg selv. Du har virkelig stått på og støttet familien din. Du fortjener virkelig mye annerkjennelse her.

I dagens samfunn så kan det være noen grupperinger som hater inderlig det du her står for, fordi det kan sette dem selv i ett dårlig lys. Men dette vet du sikkert allerede.